En Elefants Styrke!

Jeg får ikke puste når jeg ikke får være meg. Jeg kan ikke spille roller. Jeg skal lage meg noen masker som jeg skal ta på nå og da, bare jeg slipper å spille roller. Være noe annet enn det jeg er, det går ikke. Jeg har forsøkt. Men jeg bruker meg ikke opp på bensinstasjonfolk mer, det hjelper. De som kan spille roller, greier sikkert mye bedre disse bensinstasjonfolka, for de lar seg ikke såre eller de greier kanskje å styre unna, og at det ikke skal bety noe for dem.

Det bedre å svømme aleine langt ute på et mørkt hav og vite at det er lenge igjen til jeg når land. Det er bedre å tåle sin egen ensomhet, enn å selge seg inn i en rolle. I stedet for å spille en rolle, har jeg har brukt ufattelig mange år av mitt liv på å holde igjen. Nå klarer jeg ikke det mer. Kreften gjorde meg bevisst på at livet det foregår akkurat nå og kanskje ikke i morgen, og da sprengte det seg en kvinne fram. Jeg må leve!

Folk går rundt og fikser allverdens oppgaver, men folk er mye redde. Redde for livet! Redde for å kjenne, for vi har ikke lært oss hvordan vi skal få ut trykket. Folk kan vandre i vei, med trykkkokere inn i seg, og lekke det ut med surhet, missfornøydhet, tungsinn, irriterte og dirigere andre med dette. Da er det bedre å være svær, fornøyd, glad, levende, krevende og ekte. Det gir ikke samme status. Det er akkurat som om dem som styrer med "tause trykk", "baksnakkmakt", eller med stemninger som gir frykt, har mere respekt, enn det som er ekte.

Hele samfunnet våres er bygd opp på frykt. Folk går rundt og er veldig masse redde. Redde for å være sjølhevdende, for å ta plass, for å bry oss om oss selv, redd for å si nei, strekker oss lengre enn vi egentlig makter, for å slippe "det sure". Hva ville skje om vi begynte å rive ned dette?


Husker du det første perfekte stupet? Og så blir ikke de neste stupene like bra, eller når du skulle vise stupet fram, så ble det ikke så flott som det stupet du opplevde perfekt aleiene.

Sånn er livet, men en kan ikke gi seg for det. Å stupe er en veldig aktiv handling,som krever et psykisk valg for et fysisk sprang. Hodet slår i mot vannet. Armene er foran, fungerer litt som beskyttelse men mest for å skjære i vann, og det funker jo, fordi det er en bevisst handling. Stuping krever at du er sikker på deg selv, at du satser, at du ikke nøler, ikke da en gang behøver stupet å ta seg så godt ut eller oppleves bra. Når du har bestemt deg for å stupe, så nytter det ikke å snu i luften. Du kan gå trappen ned igjen, men du vet at du må opp igjen en gang for å gi det en sjanse til.

Å endre på noe er akkurat like dan. Det tar litt tid før det har med seg en sikkerhet, og at det føles bra. Å endre på egne livsområder er som å skifte ganglag. Og det er lett å falle tilbake til gamle mønstre, selv om det gamle ikke funket så bra lenger. Å endre på noe er skummelt, for du vet ikke hvor det fører fram. Og når det har ført fram, så kan du ikke lenger nøye deg med mageplask eller gamle løsninger. Jeg kan ikke lenger stå foran bensinstasjonen og vente.

Jeg har lurt på om det hadde vært artig å fått laget en fest, en feiring, etter min siste operasjon. En bli frisk fest. Så går jeg gjennom menyen i hodet, folkene som jeg brukte å invitere, så blir hele greien så svær, at jeg må legge tanken bort. Særlig fordi jeg har vært vant til å inkludere alle mann. Etter at jeg har vært syk, så har jeg tørd å se på hvem var der, og hvem som bar sin egen relasjon i forhold til meg. Og du trenger ikke å bli syk, før du ser på dette. Hvem har kjærligheten i seg og holder fast ved deg, når du trenger det. Hvem er fornøyd med deg og inkluderer deg uten heftelser?

Jeg var med å arrangere en fest for en person inne på bensinstasjonen en gang. Vi brukte år på forberedelsene, og personen ble aldri fornøyd. Aldri! Jeg lurer på hva som kan drive en voksen kvinne til å fortsette, men jeg var vel ute etter at "kanskje en dag, blir det bra nok". Men det bare fortsatte. I tillegg så ble innsatsen ignorert og jeg ble fortalt at det kunne ha blitt så mye bedre, om ikke jeg hadde vært med. Jeg var rett og slett en klamp om foten. En gang kom jeg nesten 1 time forseint til et møte på stasjonen pga veldig glatt vei, måtte kjøre i 30 km/t. Da var jeg likegyldig i forhold til personens feiring. Jeg husker jeg satt der, som en lammet unge, Tigget etter godt vær, sekundene gikk og du kunne høre folk svelge. Det stod ikke i min makt om vi skulle fortsette, fordi jeg lot dem bestemme over meg. Jeg hadde ikke mulighet til å rikke meg av flekken. Så brøt jeg tausheten og sa: "Det kan virke som om du ikke vil ha meg med i forberedelsene?!" Da fikk jeg så ørene flagret:"Hvis det er din opplevelse, kan du bare reise deg og gå nå!" Jeg ble helt stiv og livredd. Akkurat den samme følelsen som jeg fikk da jeg var liten,den gangen Pornokongen låste meg inne på et av rommene på stasjonen.

Jeg ble sittende og svelge gråten. Jeg følte meg helt udugelig. Klam og svett om hverandre. Sekundene tikket videre, og det ble sagt: Du kan bare gå nå, for jeg ser det på deg, at du mener det". Javisst mente jeg det! Jeg syntes personen var en sjølopptatte idiot, men jeg tørde ikke å stå for det eller opponere. Det var flere andre som hadde vært involvert i denne festforberedelsen, men de tørde nå ihvertfall ikke å stå i mot dette. Men de er ikke på stasjonenlenger de heller. Ikke jeg heller, forresten. Takket være kreften!

Jeg trakk meg og sa:"Unnskyld, jeg mente det ikke". Noe så patetisk. Feigt, men jeg har tilgitt meg selv dette. Jeg greide ikke det bedre for meg selv, den gangen. Men jeg har selvsagt gått i fra dette. Elefantene, de store og sterke flotte dyrene, de står i kjetting når de skal temmes som liten. Når de er voksne byttes det ut med tau, og det fungerer likedan. De står der, lydige. Jeg i min fortvilelse, var ikke veloppdragen i et sinne, men lammet av min egen fortvilelse. Og dette utnyttet denne personen. Ikke bevisst kanskje, da ville personen kanskje aldri gjort det, kan vi håpe. Men jeg satt der og hver celle i kroppen skreik til meg: "Reis deg og gå, ikke gå med på dette". Men jeg sviktet meg selv, fordi det ble for skummelt å stå aleine. Er det rart jeg ble sjuk?

Jeg skulle ha reist meg og gått.

Betty