EN LETT VEGG

Da har jeg gått på en smell og jeg trodde faktisk ikke det var mulig. Jeg følte meg helt uovervinnelig. Nå skulle det trenes, nå skulle det soves, og nå skulle alt bli en evig flott opptur etter 3 måneders rekovolasens. Jada! Velkommen til livet, Betty! Kroppen er så trøtt at jeg nesten ikke orker å stå på beina. Jeg sover om ettermiddagene og 9 timer hver natt.Det skulle holde. Men det er vel aktivitetsnivået som blir for stort, som en gammel magnet tiltrekkes jeg av tanken på å få tilbake formen jeg hadde. Jeg har hatt kyndig hjelp til å innse at dit kommer jeg aldri. Jeg er ikke 25 år lenger. Jeg er heller ikke 75, men denne mellomtingen 43 år, må jeg finne ut av.

Kanskje har kreften gjort slik at jeg alltid vil kjenne på en utmattelsesfølelse innimellom. Den jævla fucking møkkakreften har gjort en totalrenovering i livet mitt, og det er likevel kanskje det beste som har skjedd livet mitt. Det blir et anarki inni hode mitt. for jeg vil så gjerne...alt mulig... Og sorgen og sårheten over at jeg sannsynligvis ikke ville greid en fulljobb nå, er til å spy av. Jeg må regulere innsatsen min og det har jeg aldri vært vant til. Kanskje nettopp derfor ble jeg syk.

Jeg har sloss mot trøttheten i mange dager og tenkt at den gir seg snart, men den krever bare mere og mere og jeg orker ikke maile, ringe eller noe. Det passer meg utrolig dårlig. Men jeg skal lære. Jeg skal skru av tempoet, slutte og kritisere meg sjøl og akseptere der jeg er. Det er en stor kunst å ikke ligge foran seg selv. Når jeg får et snev av overskudd, så driver jeg en aktiv, diskvalifisering av det som er. Da skal jeg bli slank, i form og gjøre mest mulig fortest mulig. Idiotisk, jeg vet!

Så renner øynene mine som to bekker med vann, mitt i vårflommen. Så ler jeg som en lerke, fordi jeg er så heldig at jeg lever. Det banale perspektive kommer tilbake igjen. Jeg overlevde denne runden. Jeg står i beredskap hele tiden, klar til neste kamp. Men er det egentlig nødvendig. Sitter ikke bare redselen igjen i kroppen som en klam faen som trenger overbevisning om at dette går? Er ikke trøttheten bare en klo rundt hjertet mitt for at jeg skal roe meg ned? Er det ikke bare immunforsvaret mitt som snakker til meg, Betty! Ro deg ned!

Jeg har gjort noen artig tinger. Mandag badet jeg i sjøen igjen, og da med Knut Bjerkan, som er isbader og som reddet en mann fra isvannet en Januar dag. Kåre Gjønnes, fylkesmannen var der også og delte ut
heltefondpris.
Det var en flott seanse, med 4 gladebadedamer, representant for Sjobadet og de to nevnte.
Dette bildet har forresten fylkesmannen tatt av oss:


Så har jeg blitt invitert til utdelingen av Kong Olav Vs Kreftforskningsprif for 2007, i lag med minibbbb, for å synge under sermonien. Det er så svært at det nesten ikke er til å ta inn. Der skal altså Kong Harald V overrekke en pris og vi skal spille en låt. Det er noe å glede seg til det.

Ha en fin tirsdag.

Æ skal lægg mæ,

Betty