I dag voknet jeg inne på stasjonen. Det var ingen andre der, så jeg var min egen stasjonsmester en stund. Jeg lå der og kjente på alle tankene, som udugeliggjorde meg selv. Hvis du vokner på stasjonen, da er du per def. "ikke bra nok". For treig, for feit, for mye, for lite og så kommer det sure inni meg fram, som går over til sinne, så jeg kan reise meg opp og løpe bort.
Innenfor 10 minutter hadde jeg rukket å tenke at det er andre som mener dette om meg, men den er for billig, eller jeg er for klok til at jeg selv kjøper den. Hva andre måtte mene er heller ikke så interessant, så lenge jeg synes sjøl at jeg er bra nok.
Utenfor var det solskinn, alt tilrettelagt for en deilig dag. Bevegelse gjorde slik at en og en udugelig tanke ble ristet av meg. Som vanlig tok jeg yoga øvelsene som får pusten i gang og humøret steg. Jeg ble rett og slett i strålende humør og tenkte: "Puh, det gir gevinst å ta jobben". Jeg kjente meg selvsikker og flott, og alle rundt meg var glad. Jeg lo meg igjennom en time.
Som vanlig dro jeg på trening. Jeg ser jo i speilet der at jeg er svær, og selv om øvelsene gikk litt trått, så var jeg fornøyd med meg sjøl. Alle disse negative greiene om meg sjøl, kommer fra bensinstasjonen og det er underlig hvor lett det popper fram og kverner som gamle kasettbånd. Men gudskjelov, kassettspilleren er røket for lengst, og jeg er igang med en ny CD-plate, og den heter: Fin nok!
Jeg kom i prat med en dame der i etterkant: "Hvordan går det?", spurte hun. "Joda, jeg er da i gang, skal ikke klage", svarte jeg og lo. Hun fortsatte før jeg rakk å spørre henne: "Er du i jobb nå?" Den store indre testen min er i gang, greier jeg å stå for der jeg er, uten å duppere meg sjøl, littegranne. Jeg svarte: "Nei, jeg skal operere i Juni og det er ikke noe grunn til å begynne før det. Eller,..."sa jeg", dette er utenpåsvaret, jeg har ikke kapasitet til mer. Jeg greier å holde noen hjul i gang, men ikke alle. Jeg er så trøtt og greier ikke stress og press mer". Det var som om jeg frigjorde noe rom, for hun la ut om en oppgave hun holdt på å skrive, om å greie familie, jobb, oppgaver og alt på en gang.
Vi pratet oss ut igjennom døren og det var en fin samtale. Og jeg ser at andre har det likedan, de presser seg selv med alt de skal klare. Som jeg sa til henne:"Jeg har vært syk, jeg vil ikke bli syk igjen og må gjøre det som er nødvendig for å unngå det, og det er å ikke ha så høye krav til meg sjøl, om alt jeg skal klare. Bedre å bevare humøret!"
Jeg fortsatte: "Det er ikke så viktig lenger å nå tusen mål, bedre å ha en helse". Hun svarte:"Bare jeg kan forstå det, og slippe å bli syk". Det kan virke som om jeg er et statuert eksempel:"hun har vært syk", og at folk husker at de må skru ned tempoet litt når de ser meg.
Det viktigste formidlingen er egentlig at vi er bra nok, og at folk kvitter seg med dårlige kasettbånd, men da kommer besninstasjon-praten fram og den er ikke gitt i alle sosiale situasjoner. Jeg kan faktisk prate om noe annet, er blitt ganske god på hverdagslige greier, så jeg fortalte om teltet og at det heter: Valhall og skal testes ut i helgen. Men først er det Pirots of the Caribian 3 på kino, og 20 års jubileum med folkehøgskolen.
Jeg ser bensinstasjonen i brann, et stort rødt flammehav. Jeg sitter bak rattet i bussen min og kjører ifra varmen. Jeg kunne ikke redde noen der, men jeg håper alle kom seg ut. Jeg unner alle å leve. For meg var ikke stasjonen noe stort tap, ikke en ting der som ikke kan erstattes. Men alle menneskene der har jeg egentlig en kjærlighet til,for det bor noe bra i alle. Men når det dårlige får gå foran alt som er bra, så kan ikke jeg redde deres sjeler. De er usikre på seg selv, men skråsikre når det gjelder skyld. Og de er sikkert forbanna på meg fordi stasjonen brenner, men den ble ikke påsatt av meg. Jeg så det bare plutselig at det brant der! Hvis jeg hadde gått tilbake, så hadde de ikke diskutert, for de har allerede dømt. De vil liksom ikke forbedre seg selv, det er alle andre som er skyldige. I sin rettskaffenhet, for å bevare skjoldet!
Kynisk! Det har jeg aldri greid å vært, ikke engang på egne vegne. Jeg betaler gjerne dobbelt, og jeg kjenner for mye på alt. Jeg vet det! Det er derfor det er så lett "å ta meg". Jeg skal forme fram en maske, som jeg skal kalle min: positve kynisme. Når jeg har den på, skal jeg handle ut i fra rasjonell logikk og sette følelsene til side. På bensinstasjonen var det kyniske folk overalt, og jeg skulle så visst ikke bli som dem, nei. Men det finnes jo kynisme som ikke står i djelvelens makt, men som handler til fordel for kjærligheten og livet!
Men jeg har vært sint! Sint og usaklig, fordi jeg ikke visste! Jeg har trakket i salater, jeg har knust kopper og glass, og ruter i Berlins gater. I frustrasjonens hete har jeg ropt og jeg har talt, de værste ting du kan tenke. Jeg har slått, jeg har grått, jeg har tusen bilder malt av djelvelen på veggen. Jeg har sloss i mot, at det var med meg det var noe galt, og tross alt var det et sunnhettrekk i mente. Og jeg har prøvd å ruse vekk min smerte. Men jeg har tilgitt meg selv og de andre.
Jeg liker å kjøre, det har jeg alltid gjort. Bil, sykkel, akebrett, alt med fart. Jeg liker den nye bussen min og, stødig og stor på veien. Jeg sitter høyt og ser overalt. Det gir en trygghet å få det overblikket. Veien er som en uendelig lang todelt motorvei, som kjører meg inn i tiden. Jeg har full tank og solbriller på og stereoanlegget har en deilig diskant.
Jeg hører på Vysotskij, russernes Bob Dyland, visesanger og skuespiller på 60 tallet. Energien hans passer godt når jeg sjøl er intakt. Sangene hans var forbudte den gangen fordi han sang om hvordan livet opplevdes for folk. Musikken han laget var kopiert fra kasett til kassett. Han var venn av datteren til Bresjnev og ble derfor aldri sendt til Sibir, i arbeidsleir. Han hadde en liberal omgang med Vodka, og en energi og stykre. Han ble begrav på æreskirkegård i Moskva, og det var 40 000 som følgte han til graven. Hans kraft er bra på veien.
Jeg er sikker på at de tror at jeg kommer kjørende tilbake en gang, at jeg skal ta til vett. Komme krypende og be om unnskyldning, det kan jeg aldri! For jeg har ikke gjort noe galt, bare bett om å få være meg i dette livet, og slippe å bli fortalt at alt som er galt for dem, er jeg skyldig i. De er hevnlystne, og det rettes mot selve livet. På et tidspunkt ble det nok, jeg hadde prøvd nok og gjøre dem tilfreds, men de ble det aldri. Vi har alle ansvar for vår egen lykke.
De kommer til å slumre seg igjennom livet og gjenta for seg selv hvor prektige de er og de lurer nok sikkert på hver eneste kveld, hvorfor de ikke startet å leve. Mange av folka på stasjonen kan terminoligen godt, men de trenger likevel at andre har skylden. De drømmer om å ta livet som det er, verdens enkleste oppgave å utøve kjærlighet nok. De drømmer om å ta ut trykket og kvitte seg med gammel sosial arv, men de kommer aldri til å foreta seg noe som helst. De kan ikke si at de ikke visste bedre, for da mister de sine ansikt og alt forsvar blir knust til støv. Det er for farlig å stå aleine. Deres oppdragelse forhindrer dem i å være sinte, de blir bare ekle. Jeg forstår dem, det er skummelt å stå aleine.
I dag er det en bra dag for sang!
Betty
God Father
for 15 år siden
7 kommentarer:
God helg, flotte Betty!
Jeg har ikke klart å holde tritt med blogginga siden jeg har 14timers arbeidsdag. I tillegg så jobber vi på spreng med barnasrom.no
Men jeg kommer tilbake når tiden lar meg få lov. Jeg har vært så sliten at jeg ikke har orket å slå på maskina mi en gang når jeg har kommet hjem.
Nå har jeg funnet framrødvinen og er klar for en fridag. sitter forøvrig oppe hos Lillian og "jobber" for å få ferdig knøtte-serien min for gutter.
Å jobbe med barnas rom er fri det. Det gir mer energi enn det tar. Vi lar oss ikke knekke. Det er en kynisk verden vi har begitt oss utpå. Men vi er seige.
Vi vil, derofr kan vi!
Leser: Takk skal du ha. Fint at du er der.God helg til deg også.
Lady: Vi er født inn i denne verden og vi kan ikke la være. Men det står i vår makt å oppleve den kynisk eller se alt det fine!
Betty
Hei Betty. Jeg skjønner mer om mer av det du skriver om. Kanskje ikke akkurat, men jeg kjenner igjen så mange av tankene dine. Strever med det samme som deg, og det hjelper å lese om din løsrivelsesprosess.
Takk!
Riktig god hælg, Betty! Klæm
Ta fortsatt vare på deg selv, - jeg er fortsatt meg - men tester og tuller med identitetene min. Tenkte jeg skull ha to forskjellige identiteter i forhold til engelsk og norsk side - men får det ikke til.
Hei Betty!
Takk for sist og takk for en fin fin kveld på lørdagen.
Fascinerende å lese det du skriver, om opp- og nedturer. Det er virkelig noe å kjenne seg igjen i. Kommer det en bok - en gang - kanskje?
Ha en fin kveld.
Hilsen
Stig Sandvik
Hege:
Det er kjempeskummelt med løsrivelse, men uante krefter treder fram. Troen på livet, ydmykheten for menneskeverdet. Rart at det skal være så vanskelig å være fri.Fint at du følger meg på veien.
Tonita:
Du har veien foran deg til å finne ut av det. Sjøl har jeg tro på å være EN HEL identitet. Blir ikke så mye å passe på da.
Stig: Takk sjøl. Det var hardt dagen der på, men verd det. Jeg gav opp å sykle hjem, men sykkelen var fin som støtte på veien.
Legg inn en kommentar