Djezuz, for en dag. Tettpakket av program. Ustyrtelig morsomt, så lenge det ikke kommer uventete ting. Jeg er fremdeles avhengig av at alt går på skinner. Dobbeltrening, brødbaking og nøyaktig 4 møter og et avlyst. Puuhhhh. Ihvertfall har jeg for siste gang i mitt liv vært for tilgjengelig. Jeg slår av telefonen, når jeg møter med de jeg har besluttet meg for å møte. Ellers funker det dårlig. Jeg hater å treffe folk som forsvinner inn i liksom viktige telefonsamtaler, når de treffer meg. Så da behøver ikke jeg å gjøre det. Dessuten tror jeg at det var med å gjøre meg sjuk, for tilgjengelig og oppofrende, sånn "liksom viktig". Det eneste viktige er å være tilstede i det jeg gjør, resten kan vente.
At andre leker med telefonen og får sitt selvverd bekreftet på antall meldinger er de om det, jeg ser ikke noe LYKKE i det, blir bare stresset av det. Jeg skylder ikke noen noe som helst. Jeg er i det jeg gjør, der jeg er.
Jeg kan like å få god natt meldinger av gode venner, og sms`er om småting og trivialiteter og avtaler, men det befriende er å se meldingene og svare de når det passer, og ikke lystre på sms lyd når noe tikker inn.
Jeg satt og studerte folk på flyplassen da jeg dro til Amsterdam. Med en gang det tikker inn en melding, lystrer folk, som på refleks, selv om de er mitt i en god samtale. Sykt, hvordan folk kan trenge seg inn, i alt, når som helst og med hva som helst.
Jeg vet hvem jeg får raske svar fra. Jeg vet hvem i min krets som har mobilen nært hjertet sitt og ikke sparer på svaret. Veldig ofte er jeg glad for det. Fordi jeg får svar jeg trenger i øyeblikket. Mobilen min er mest på fordi jeg har lovet mine barn å være tilgjengelig.
Jeg har også sendt ut påvirka masse sms`er og synes egentlig at det bare er pinlig. SMS er kult når noe er viktig og jeg ikke kan få tak i personen. Så kan personen lese den, når personen er tilgjengelig.
Jeg har hørt at Telenor har egne ansatte for å lage sms`er som kan sendes rundt for å øke trafikken. Hvorfor blogger ikke folk i stedet?
God kveld,
Betty
God Father
for 15 år siden
3 kommentarer:
Jeg er jo moblioman. Kanskje fordi det får meg til å føle meg mindre ensom? -Jeg vet ikke. Men jeg har ingen rundt meg som krever. Poden krever jo, men huner jo så stor at hun snart nøyer seg med en sms i uka...
Spørs om vi har kommet så langt i tilgjengelighetsutviklingen at det å ha sin egen mobiletikk tuftet på "gamle dager" eller "jeg bestemmer selv når jeg vil være tilgjengelig" blir bare irriterende for de som vil nå deg. Jeg mener vel at enten har man mobiltelefon og tar med det peset som det eventuelt innebærer, eller så er det beste alternativet å ikke eie en. Eller sørg for at nummeret innehas kun av de du mener trenger å nå deg på mobil. Med ny teknologi og utvikling kommer også nye "spilleregler". Jeg sier ikke at man må på død og liv reagere tvert det tikker inn sms eller det ringer, men at avsenderen forventer svar innen rimelig tid, er sikkert.
Regner med du føler det slik du og når svar på sms uteblir. Eller ubesvart tlf ikke ringer tilbake. Man vet jo at det synes i andre enden og man tar seg i å lure på om det er noe galt. Vi må bare forholde oss. Kan ikke henge på halvveis. Vel. Anyway -tid for rekesmørbrød. Det er tidløst og fint. God lørdag Betty :)
Thomas
LadY: vi plinges
Thomas: I går var jeg litt gammeldags. Og ved hjelp av deg er jeg yngre i dag.
Du har helt rett, jeg får ta med det mobilen innebærer.
Jeg vil ikke være halvveis med. Legger ved en Lasse Gjertsen film til deg i neste post.
Betty
Legg inn en kommentar