Lysende stuer over alt.

Jeg voknet tidlig denne morgenen. Jeg har en oppgave å gjøre. Jeg vet det. Jeg har visst det lenge. Deilig å komme seg litt ut av trykket inni meg, og det var godt å bli bært. Og godt at det var jeg som bar meg.De kan være harde de rundene der, hvor jeg står foran den stengte stasjonen og ikke ser noe annet. Jeg må finne flere måter å få ut trykket på, for det gjør så jævla vondt å stå der og tigge. Voksne utgaven av meg står ikke der, men kan vel logre litt en gang i blant, men en dag skjønner hele meg, at det er stengt der.

Dette er en sånn morgen hvor jeg ser at fuglene svever, at ospen på trærne har sprunget fram, hvor jeg lukter vårens sprengfulle trang.Jeg ser et dagslys som ikke krever. Det er greit når du er i en tunnel og ser en utgang, og at det ikke er et møtende tog, men en åpning til å gå videre.

Det som er for jævli er at disse følelsene sår tvil i meg. Da tviler jeg på meg selv. I alle de år, har jeg gått rundt og lagt en demper på min egen kraft. Ikke stolt nok på at jeg er god nok i meg selv. Og da leiter jeg etter hva andre synes om meg og mine valg, i stedet for å bekrefte sjøl. Da kan jeg bli pisseredd "for hva de andre vil si" og innordner meg, janteloven, du skal ikke stikke deg fram, ikke være deg selv, ikke bli for mye, ikke tro at du er noe, ikke ditt, ikke datt. Da blir jeg underdanig min egen kraft. Er det noe vi mennesker er redd, så er det sykdom og kraft. En innenbygd frykt for det som er bra for oss og for det som er dårlig for oss. Så velger vi en gylden middelvei og stenger inne kraft og følelser. Alle som har taket på det, blir trusler for vår egen innestengthet. De minner oss på noe vi skulle ha sluppet taket på sjøl.

På den stengte stasjonen har jeg samlet alt, som har vært av opplevelser, som ikke har vært bra. Og i blant kan den stasjonen se ut som en lysende stue, hvor de har det godt og varmt. Det ser ut som om de koser seg veldig, og jeg er ikke medregnet. De gangene jeg har vært med, så forstår jeg at jeg ikke går glipp av noe, når jeg ikke er der. Der kan det snakkes om ingenting, og det kan jo være greit, men jeg går ikke glipp av noe da.Det er bare dette suget etter å bli likt, som blir altoppslukende. Men det kan hende de liker meg, men de vil ikke ha kraften og andres sannheter.

Det er det gamle uutløste trykket som kommer fram. Historier fra den gangen jeg var avhengig av stasjonen, hvor det ikke var andre steder å gå. En gang satt jeg på do på denne stasjonen, en hel natt og gråt, og snakket i telefonen med en utenfor. Jeg forbante meg på at jeg aldri skulle dit igjen. Da satt det folk på stasjonen og lo av meg, ropte til meg for en tosk og egoist jeg var. Personen i telefonen avkreftet det, og sa at det finnes et liv utenfor stasjonen. Det finnes kjærlighet nok og mennesker som verdsetter meg, og jeg trenger ikke gå der de ikke vil ha min kraft.

Jeg har aldri spilt en "rolle", bare vært meg sjøl. Og jeg liker det kreative barnet, men kan få en forakt, når jeg får det vondt. Det er mange som kan ligne på de på stasjonen, i det vanlige liv og det trigger fram den lille ungen i meg. Så nå er jeg glad for at den voksne har lært seg å bære meg, for jeg vil opp og fram.

Betty