MANDAG

Anja er tilbake som blogger igjen, herlig. Da blir bloggverden beriket med hennes unique ordspill og modige fremtoning av seg selv. Andre som ikke tørs å vise seg frem, liker å tro at vi har tilta, men de trenger oss sjø, egentlig.

Har tenkt masse på låten vår Første Damene i helgen. Den skal vi i studio med 1. Juni. Den er popat og jeg er utrolig fornøyd med teksten. Det er en power tekst, med frigjøring fra de som bare sitter og kritiserer andre. Den ble laget i en tid jeg var frustrert over klubber som ekskluderer andre, hvor jeg selv følte meg utenfor. Det jeg har gjort med utaforfølelsen er at jeg skrev denne teksten, og besluttet at egentlig så var de ganske kjedelige de som var innenfor. Men det er rart med det, når du står utenfor, så kjennes det så godt. Viktigste erkjennelsen var at jeg er god nok som jeg er.

Tilbakevending fra tur er alltid en hard overgang. Hverdagen med sine gjøremål og sin fokus. Jeg har brød i ovnen, har treningstøyet på og sitter klar til time på SATS. Har drukket kaffe på trappen i nydelig vårvær, og er fornøyd med å være motivert for en lang marsj.

Det er alt for lett å ha fokus på tap og ikke på gevinst. Jeg vil gjerne ha en vektreduksjon og nå er det dags for å ta det. Men hva hvis det ikke løsner og resultat ikke kommer fort nok. Greier jeg å ha utholdenhet i motivasjonen. Hodet vet at det er bare å holde fast og ikke gi seg, men etter fyllte 40 er det alt for lett å være bedagelig og ikke se gevinsten, når fristelsene står der.

Likevel er det mye som er endret. Jeg har erobret nye grenser i forhold til mat og drikke. Jeg overspiser ikke lenger og jeg drikker mindre alkohol. Og det er egentlig ganske utrolig at jeg ikke har lagt på meg i de 3 månedene som jeg hadde rekovolasens etter operasjonen, for da har jeg ikke trent noen ting.

Jeg føler meg fin som 90 kiloing, men tvert jeg vil bli mindre, så kan det ikke gå fort nok. Det tror jeg er fordi omkostningene blir synligere enn gevinsten. For prosessen er egentlig fin den, men hva det koster, står liksom som en motpol og skriker til meg. Men det er egentlig bare å holde fast, for man vet at det virker, hvis en står an av.

Red Light Street posten minner meg om at jeg har kommet langt i prosessen i å gi faen i hva andre måtte mene om meg, også. Likevel så ser jeg at ord kan leses så forskjellig og at det kan se ut som om jeg er for prostituasjon. Det er jeg aldeles ikke. Prostitusjon suger! Men det er der, og noen har behov for å selge og noen for å kjøpe. Det er årsakene til behovet for kjøp og salg, som synliggjøres og taes. Det krever endringsprosesser inni mennesket, ikke bare et tilbud om noe annet. Sett med en eks rusmisbrukers øyne, så er det sannelig ikke bedre å stjele, enn å selge kroppen sin. Det føles like nedverdigende det og kan være like skadelig for kropp og sjel.

Like fullt er det for jævli med salg av seg sjøl på andre plan. Når en gjør ting en ikke har lyst til for å please andre. We are all prostitutes, kan kanskje virke som en deprimerende setning, men en ganske oppklarende setning, for å velge noe annet. Ihvertfall for oss som har ressurser til det.

Tonemor bemerket i en kommentar at jeg overrasker. Men det jeg sa til Bernt var med et stort smil, men samtidig at alle har frihet til å gjøre hva de vil og vi eier ikke andre. Dette skulle jeg ha pakket inn i en bok, og ikke i en blogg, men så er jeg en blogger da og får bare bli misforstått. Som sagt: Ord kan leses forskjellig.

Da er det trening!

God mandag,

Betty