Mitt Nye Kontor!

Det er første dagen på den nye jobben min og jeg går rundt og hilser på alle. Eller alle hilser på meg, for det er en forskjell på det. Om jeg bevisst går til noen eller noen kommer til meg. Det ene føles bedre enn det andre, avhengig av tid og sted.

Jeg gikk inn i det åpne landskapet og kiker meg rundt. Jeg har en guide med meg som liker å snakke og det er sånn passelig greit. Jeg detter litt inn og ut av det som blir sagt, fordi på første øyekast på nye steder, er det alltid så mye å fordøye.

Et åpent landskap er igrunnen det samme overalt, folk som sitter foran hver sin pc og med telefonen på øret. Jeg får tanker om at det er her de sitter alle de som leser blogg på dagen. Husker fra sist jobb at det mest frustrerende med å være leder, var medarbeidere som ikke brant og alt det uvirksomme. Alle som ikke hadde et eieforhold til prosjektet, folk uten ambisjoner, men som klaget på alt. Tar meg selv i å huske at for mye ambisjoner gjorde meg syk, så du kan si at de to siste årene har også gitt en kompetanse.

Jeg tok denne jobben fordi den ble for fristende. Jeg skal gå inn som et prosjekt i 2 år og endre en kultur. Så får jeg inderlig håpe at jeg har lært, ikke jobbe mer enn det som er avtalt. Ikke brenne jobben inn i hjerte mitt, ikke tattoovere logoen deres på min skulder, ikke jobbe så cellene mine løper villt, men holde hodet kaldt som en fisk og levere det som er avtalt.

Her har klagingen satt seg i veggene. Dette kan jeg noe om. Jeg er knallgod på å få overblikk og lage bilder av situasjoner. Jeg er blitt fortalt at her er folk villige til endring, men jeg vet at det krever en hvis vilje til egenendring og ikke bare drive og endre på de andre. Det har bensinstasjonen lært meg alt om: Det er ikke de andre som kan endres, men kun egen atferd.

Men det er jo greit at alle årene utenfor bensinstasjonen, i tillegg til min fagkompetanse, kan være med å få andre til å se sine egne stengte stasjoner, egne fordommer og egne liv. Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke legge dritten på andre. Men den voksne i meg har en gang for alle skjønt, man står ikke foran muren og klager. Vi har alle et ansvar for vårt eget liv, jeg gjentar det til meg sjøl hver dag nå.

Den værste subgruppen å få hull på er de som snakker i hemmelige koder. De som har avtaler om hvem det skal snakkes om, og som blir en lukket gruppe mot den det gjelder. De skal du faen få billig av meg, for de tviholder på sine regler og normer. De sitter på øverste hylle og velger hverandre hver eneste dag og de kan ikke, har ikke ferdigheter til å slippe taket. Ingen tør å stå utenfor, i redsel for å bli den som blir snakket om. Frigjøring har en høy pris å betale!


Jobbmessig er dette spennende,og hvorfor synes jeg det. Kanskje fordi det ikke er meg de i utgangspunktet snakker om. Jeg har ikke ennå blitt deres offer og med den jobben jeg har foran meg, så kan jeg sette svære lyskastere på gruppens atferd og få betaling for det, i tillegg. Innenfor to år skal alle de 70 ansatte ha sett på egen framferd og eget ansvar i forhold til livet.

De har spesialsydd en stilling som taes av forskningsmidler, og hentet meg inn på teppe. De har visst om mine tidligere prosjekter på endringsarbeid. Denne jobben er godt betalt, hadde aldri tatt den hvis ikke.

Jeg skal drive personlig måljobbing med folkene her. Jeg skal hjelpe folk å få troen på egen innsats. Løse opp i knuter som har satt seg fast, og jeg skal arrangere fester. Jeg har fått frie tøyler og et eget budsjett, sekretær og eget kontor. Jeg lover, det blir turer i skog og i mark, seminarer med ekspressiv jobbing. Undres over at det er så mange med så lange utdanninger, med kunnskap opp etter ørene, som sitter fast i seg selv. Folk som ikke fikser å tro på seg sjøl eller som ikke fungerer sosialt. Som starter subkultur med snakking i kroker. Folk som ikke tåler at andre lykkes. Andre som rævsleiker, og noen som er helt pusekatt, for å selge inn seg selv, alt dette er makt! Når alt dette mølet blir det dominante i en arbeidsdag, så får ikke bedriften resultater. Det blir ikke frigjordt noe kraft til å få gjort det som skal gjøres.

Jeg er ikke nervøs for jobben jeg skal gjøre. Heller ikke for alle menneskene som er nye og ukjente. Men for om jeg fort vil bli spist opp her. For det er problemet jeg har hatt, at jeg har gått inn i alt og alles, kjent og senset og gjordt det til mitt.

Nå har jeg gjort en gedigen endring, og det er veldig typisk meg å presentere alt jeg ikke fikk til før, også behersker jeg det egentlig bedre enn jeg formidler. Det er akkurat som om jeg tilpasser meg andres bilde av meg. Hvis de opplever meg som en uten ro, så kan jeg bekrefte at: Joda, slik er jeg! Men det er ikke sant, jeg har erobret en ny ro, men det gamle imaget får vandre. Jeg overlærte meg å ta kritikk dengangen jeg var i rehabilitering for rusproblemer, for der knakk de sammen alt. Der brøt vi sammen og tilsto det meste og litt til, for det var liksom greia å gjøre det. Egentlig var det underdanig å legge seg så flat, men alternativet var mye værre. Siden har jeg lært at når folk gir deg kritikk eller ros, så skal du alltid si: Takk! uansett hva det er og så filtrere det etterpå, om det var noe hold i det.

For andre kan oppleve deg forskjellig, akkurat slik jeg har tanker om hvordan andre er, og det behøver ikke å stemme. For vi opplever også ut i fra de stengslene vi har, ut i fra noe som trigger i oss. Og med så mange stengte besninstasjoner overalt, så blir det spennende om det ikke påvirker prosessene mine. Jeg skal ihvetfall vokte meg vel, for å forhåndsdømme "den tjukke", "den stille" og den "alt for plass krevende", men se på samspillet imelllom folkene, og hvordan de trives med hverandre.

Vi gikk gjennom det svære landskapet, mot kontorrekken som hadde vinduer ut mot havet. Jeg ble vist inn til mitt kontor, et hjørnerom, med lange lyse fratrekte gardiner. Jeg tok et dypt pust inn og kiket meg rundt, tavle, videokanon, langbord med 12 stoler. Lap top, flip-over, fasttelefon, kontorpult med stol som svinger.

Inn døren kom en mann, med nypressete appelsiner i glass. Gikk bort til bordet og danderte litt rundt det.
"Hei", sier jeg, "Det er du som er Lars?". "Ja, det stemmer, jeg er sekretæren din og det var jeg som anbefalte deg til stilllingen her. Jeg har lest bloggen din hver dag i et år nå. Jeg skjønte at du hadde kompetansen vi trengte for å få til noe resultat". Jeg trykket han i hånden og sa: "Da innfører vi det fast! Alle skal lese Betty42, samt to fagblogger hver dag, i tillegg til 4 avbrekk med ropet: Jeg er bra nok".

Så voknet jeg i morges på Moholts Perle og jeg lo. Jeg våknet leende til dagen og solen. Før jeg hadde spist ferdig frokost hadde jeg grått, fordi jeg følte meg som "den som rydder". Så hadde vi det litt vanskelig og så hadde vi det litt lett, så drakk vi kaffe på trammen. Når alle de flotte guttene hadde gått, dro jeg på trening: Piltaes. Så sitter jeg her og skriver igjen, og holder fast i at dette er verdifullt. For jeg kjenner ingen andre som er så god til det jeg kan, ha innhold i "bli-frisk-arbeidsdagen".

Betty