torsdag 24. mai 2007

Nå Skjerpes Greiene!

Jeg sover og sover. Og når jeg vokner, så er jeg rask til å tenke: "Ja, så trenger du det". I stedet for: "Herregud, hva har du fått gjort?" Det gir to forskjellige stemninger disse to tankene og den ene klandrer og den andre tilgir. Det er veldig lett å tenke at det er noe gærnt når kroppen har behov for så mye søvn, men nå har jeg tatt de blodprøvene som trengs for å eliminere bort disse tankene. Så tror jeg heller på at det er helt nødvendig å lytte til kroppen for å holde seg frisk. "Du er det du gjør", eller: "du er det du tenker".

Jeg drømmer tilsvarende like mye og det er samme tema, der som her.I en av drømmene var jeg på flukt. Den voksne og barnet. I flukten stakk barnet av fra meg, for barnet skjønner ikke alltid nødvendigheten av å holde sammen. Vi hoppet fra isflak til isflak og endte på en liten ballkong, med ikke noe gjerde rundt. Vi satt og dinglet med beina ut for kanten der og visste at vi faller ikke ned, vi bare sitter og ser. Mitt opp i dette ble jeg tilkalt til en jobb på en barnevernsinstitusjon. De trengte meg der fordi det var mange ungdommer og jeg ble fortalt at de hadde tatt styringen. Jeg påsto at det var ikke det som skjedde, men at de voksne gav fra seg styringen. Jeg bare var der, noen dager og i kraft av meg sjøl så hadde jeg ordnet opp. Jeg gav de oppgaver, ansvar, snakket om betydningen av egenverd. Fikk de til å like seg sjøl littegranne. Vi lo, vi leika og vi gråt sorgene våre ut.

Det var en ungdom der som bare gråt og gråt, og de voksne ville ha personen til å slutte. Jeg lot ungdommen gråte ferdig. For det tar jo slutt engang. Kroppen blir tømt. Og det er et sunt trekk å gråte seg ferdig, så det ikke lagrer seg i cellene. Jeg har aldri skjønt at folk skal stoppe gråt eller sinne. Det er livsnødvendig å få ut trykket, så det går an å gå videre. Innestengte følelser sementerer seg i kroppen.

Jeg byttet bleie på barnet, for det hadde skitt seg ut. Det satt en annen dame med et barn på ballkongen vår, og jeg måtte låne bleie av henne. Jeg var ikke forberedt på denne turen, så jeg hadde ingenting med. Barnet jeg hadde med var max et år gammelt, kunne så vidt gå, men utfordret hele tiden med å se utenfor stupet. Jeg satt meg ned og la barnet inn til mitt bryst og ammet.

Vi satt der og pratet: "Hvorfor er dere her?", spurte hun. "Vi har levd under noen merkelige forhold. Vi har stått og tigget utenfor en bensinstasjon, men nå har vi sluttet med det. Da kommer de etter oss og jaget oss og skriker at vi må komme tilbake. At vi behøver dem. At vi greier oss ikke uten dem. Men det gjør vi!" Damen som hadde en hel barnevogn med seg opp på den trange ballkongen, sa:" Det kan virke som om det er dem som trenger dere, for å få bekreftet seg selv. Når dere forsvant, hadde de ikke noen å klandre og de ble stående igjen med seg selv".

Jeg satt på gulvet med beina oppunder meg og barnet hadde sovnet på fanget. Jeg tenkte før jeg svarte: "Men de er sterke i sin forakt og de rotter seg sammen, de er mange og de er enige om at vi ikke vil klare oss uten dem. Fordi vi ikke står der, så har vi "tiltet", vi er blitt syke, sier de, til hverandre. Jeg har fått høre dette. Men jeg har vært syk, det var min egen underdanighet overfor dem, som gjorde meg syk.Nå satser jeg på meg selv og det er det friskeste jeg har fått til".

Det gikk opp for meg at det var en engel jeg snakket med, for vingene kom plutselig til syne. Hun fortsatte: "Denne kampen skal du ikke kjempe. Du skal ikke la deg jage. Du skal stå for deg selv". Vi hørte noen lyder fra stillaset ballkongen var festet til. Under oss klatret folk fra stasjonen. De bantes og ropte:"Du er blitt gal". De hadde økser og sverd, og utstyret deres gav gjenklang til ballkongen. Jeg reiste meg og kikket ned på dem og tenkte de har mye sinne å få ut. Jeg snudde meg til engelen, hun var borte, bare vognen stod igjen. Jeg var i 20. etasje, høyt oppe på en ballkong, uten rekverk rundt. Jeg stod som en påle. Bak den ene siden var det lagt planker ut. De gikk bort til det neste huset. To planker, med passelig avstand til vognens hjul. Jeg tok barnet og la det innen for jakken min. Ut på den luftige stigen, med den tomme vognen foran. Den var fin å støtte seg til.

Og der voknet jeg. Balanserte meg ut på badet. Kiket i speilet og sa til meg selv: "Jeg skal aldri svikte meg selv, jeg skal være sammen med barnet". Så dagdrømmer jeg om å få til å ta det med ro. Denne sommeren skal jeg lære å lytte til barnet, og for å få til det så skal jeg dra dit det er stillhet.

Jeg skal rett og slett kjøpe et telt med et arbeidsrom, og der skal jeg sitte og skrive, slik jeg gjør hver eneste dag. Jeg driver og blogger og har noen lesere. Det er noen som er der, noen som trenger mitt bidrag. Som synes at det jeg gjør er nyttig. Og jo nå kjenner jeg det ganske godt selv, jeg har noe å komme med, som trenger å stå i lyset.

Betty

4 kommentarer:

Tonita sa...

Du har helt rett i at du har lesere som følger med Betty.
Men, - du må fortsette å skrive for deg selv, - ikke for oss.
Har du hatt muligheten til å komme igang med din helt egne skriving? Eller må teltet på plass først?
Uansett - sov så lenge du trenger det - og om du føler behov for å se på drømmene dine, finne ut av dem - så er også det en del av din viktige virkelighet nå.

Betty Boom sa...

Tonemor: klart jeg skriver for meg, men det er en drivkraft at andre har nytte av det.

Min helt egne skriving foregår i bloggen. Jeg har en plan.

Teltet er kjøpt i dag:-)

God vår, Betty

Anonym sa...

Drømmene er der for å fortelle oss det som vår underbevissthet har å fortelle oss.
For tiden renner jeg mye naken på ei eng i drømmene mine uten at jeg vet hvorfor.

Betty Boom sa...

Sexy:

Den drømmen kan til og med jeg tolke :-) Kunne ønske det var meg.

Betty