SOFT-IS BLIKK

Jeg spiser soft-is og det smaker godt. Jeg gikk og kjøpte meg en soft-is og det er lenge siden jeg har gjort. Jeg spiser soft-is, hvert skudd år. Nå gjelder det å ikke spise den for fort, som om nytelsen skal fortrenges, så jeg slipper å kjenne på at jeg unnet meg noe godt, og liksom ikke har lov til det fordi jeg er stor.

Det sitter to damer på et nabobord, de kiker på meg og jeg tror jeg kan lese deres tanker:"Spiser hun soft-is, ser hun ikke hvor tjukk hun er?" Jeg vet ikke, det kan hende at det er jeg som tenker at de tenker dette. Men det er noe med blikkene deres som gjør at jeg kjenner fordømmelsen deres lang vei. Det er kikkingen og smilene, som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan liksom ikke bare reise meg opp og si: "Denne soft-isen har jeg fortjent", eller "selv om dere er slank, så er det ikke sikkert at dere er lykkelig for det" eller "hva faen glor dere på" eller "har dere aldri sett noen spise soft-is før". Eller, kanskje jeg kan.

Jeg lener meg tilbake, slenger beina på en annen stol. Jeg blir en demonstrativ soft-is spiser, og jeg vet! Alt dette handler om meg selv, min egen evne til å bære min kropp. Min selvfølelse blir synlig for meg selv igjennom en soft-is. Jeg liker det ikke, det er tankene som ikke smaker godt. Soft-isen, den er god den.

Jeg tar meg sammen og konsentrerer meg om meg selv. Jeg sleiker soft-isen underifra, der kjeksen starter. Slik har jeg alltid spist soft-is, de gangene jeg har gjort det i mitt liv. Et visst tempo påkreves fordi den smelter fort. Det er varmt her jeg er, og jeg sitter i badedrakt. Krokanen drysser av, og det blir klisjat på mine lår.

Jeg ser at de ser det, og later som ingenting. Ingenting av det som forgår inni meg, kan du se på meg. Skal jeg reise meg og gå, men da kommer jeg på, at jeg er nesten uten klær. Det blir for nakent. Jeg får lyst til å si:"Jeg er enda bedre på å spise banan og det gjør jeg nesten hver dag!" Hvor ble det av den fine følelsen jeg hadde da jeg kjøpte soft-isen? Voldtatt av fordommer og tanker, stukket ihjel med uangripelige blikk. Etterhvert som blodsukkeret stiger, kjenner jeg jeg raseri, får lyst til å gå og kjøpe meg en soft-is til, men jeg er mett. Får lyst til å skrike det ut: "Det må da for faen gå an å være forskjellig" eller "jeg har vært syk og trengte beskyttelse, derfor er jeg stor".

Jeg leste i avisen at unge jenter går ikke i Pirbadet fordi de ikke føler seg fin nok. Det tilhører min generasjon, det er vi som er mødre til våre barn. Det er vi som må synes at vi er fin nok. Det er vi som er forbildene til våre barn, og vi må starte med oss selv og være fornøyde.

Det virker helt meningsløst, de ville sikkert tenkt: "Hun har psykiske problemer i tillegg til å være tjukk". Jeg skal ihvertfall skrive om det når jeg kommer hjem, for de som leser blogg, de tenker ikke sånn, å neida! De tenker sikkert ikke sånne tanker når de spiser soft-is heller, aldri! Jeg er sikkert helt aleine i denne verden om å tenke slike tanker, ye right! Jeg er sikkert aleine om å kjenne et raseri mot " perfekt kropp", sikkert! De slanke og det feilfrie kravene, som har forplantet seg, kjenner bare jeg, jada! Jeg tror faktisk at alle har det sånn inni seg noen ganger, også de to som sitter der, med hver sitt glass vann og ikke spiser soft-is.


Er det jeg som skal reise meg først? Jeg tar sats og gjør det.

Puh, det blir lenge til neste soft-is, gitt!