17.Mai 2000 og sex

Vandrere og Ventere

Betty og Bernt på selveste dagen!

Ruben og en stolt mor.

Jeg har ikke tenkt over det før, men det er fantastisk å kunne velge hva jeg vil bruke min egen tid til. Jeg kjente og tenkte det da jeg ventet på at Bernt skulle levere fra seg alle barna på 5. trinnet etter barnetoget. Jeg satt inn film i speilreflekskameraet og knipset masse bilder av rikdommen min, 3 sønner, utstyrt med det norske flagget, flagg i alle størrelser, akkurat som guttene, 3 typer i ulike ”sizer”. Det varte og det rakk, mange foreldre som har uklare avtaler med ungene sine, lot oss vente. Derfor dro jeg og gutta inn i Vitensenteret og ventet på Bernt der. Svarteper, Bernt brant inne med 5.-trinnsplakaten.

Det jeg mener med å fylle tiden min som jeg vil, er at før gjorde jeg bare alt som en programert person. Løpe hit og løpe dit, være flink og lydig. Men nå har jeg begynt å kjenne etter. Hva vil jeg? Hva vil Bernt? OG hva vil barna? Jeg er ikke lenger redd for å gå glipp av noe, selv om jeg vet og ble invitert, at naboene samles etter barnetoget. Foreldrekontaktoppgaver, tradisjoner, samlinger, fester etc får bare være, hvis jeg ikke har krefter til det, eller jeg ikke vil det.

Jeg har tenkt masse på at jeg var så trøtt forrige 17.Mai og fikk vite den 18. Mai at det var kreft. I dag gikk jeg bare rundt og tok inn dette herlige livet, slappet av, selv om alt rundt meg var i bevegelse. Jeg kjente at det er et privilegium å leve som frisk. Det er i det hele tatt et priviegium å oppdage livet mens en lever. Kristin som har sett en del mennesker i dødsøyeblikket, sier at de som er redde, er ikke redde for å dø, men for å miste det ulevde livet. Så da er det vel slik at hvis en lever livet, blir en mett av dager og fornøyd med det livet en har fått?! Når jeg kjenner livet, føler jeg at livskvaliteten er oppunder 10 (fra 0 til 10) og da er det fint å være.

Det er fint å bevege seg rundt trønderne og jeg føler meg mer og mer hjemme i denne byen. Er jeg en trønder med talefeil? Nei, jeg er meg, Betty, en utrolig heldig kvinne. En dame i fra Bergen som hentet ut den beste karen fra Malm og slo meg ned i Trøndelag. Det er meg det.

Jeg satt på en benk på Bakklandet, like før vi skulle dra hjem og snakket med hun som satt ved siden av. Hennes mann kjøpte pølse med brød til henne og Per Kristian ordnet det samme. Da måtte jeg bare si det som det var, i dag hadde jeg sett lyset. Jeg forstod endelig vitsen med å ha et barnetog, et folketog og et russetog, og sånn gjorde vi det ikke i Bergen (Forøvrig, er Bernt med god grunn drit lei av denne setningen: ”sånn gjorde vi det ikke i Bergen, men vi gjorde det sånn”). Når togene er delt opp slik, flyter menneskemassen bedre, bytte av parkering og bilkøen flyter lettere. Og toget tar ikke en evighet.

Vi har vært på tivoli i dag. Jeg har kjørt pariserhjul for første gang i mitt liv. Ikke noe stort kikk, men jeg tror jeg fikk et fint bilde av det norske flagget og domkirken, 170506. Veldig vakkert vær. Vi traff Kristin og hennes følge utenfor musene, det var jeg glad fro slik at jeg fikk levert en konfirmasjonsgave fra meg. Bernt løp bort med Ruben og fikk skiftet om til Tae Kwon Do drakt. Men vi kunne tatt det mere med ro for det ble over en time å vente. Bildet står for seg selv.

Det gjør også dette

To unge menn som venter på folketoget utenfor Domkirken.

Vanvittig mange deltagere i toget og klubben kom sist, i fjor vant de for beste innslag i toget. Vi ventet og ventet og de var de siste, men kikket var vanvittig sterkt da de kom. Vi var i fyr og flammer.Tae Kvon Do har denne "omvendt forståelse" greien.Det du lærere er psykisk styrke og fysisk kontroll på kraften din. Og de som lærer seg dette, kan forsvare seg, men sloss aldri.


Per Kristian, John Arvid og jeg dro til Bakklandet og snopte. Snopte er bergensk og betyr:” Kjøpe det du har lyst på, uten å tenke på konsekvensene!” Pølser, soft-is, brus og en vandring i området hvor vi hadde bodd. Bernt følgte Ruben. Det gule huset i bakgrunnen var der vi bodde før.

De tok sin tid, så jeg tok en fortjent øl på en sånn ”give me an excuse” pub, og det var deilig. Vi fant en plass i solen. Etter en tid kom 5 studenter dit. Jeg hadde ikke pratet med en voksen på 1 time og sa: ”Jeg holder glassene, dere flytter bordet vårt, slik at begge bordene får en plass i solen. Alle fortjener en plass i solen”. Jeg følte meg kjempeheldig som hadde slike flotte gutter i dress med meg. Studentene bukket og syntes at jeg var like flott som jeg selv følte meg. Det er herlig når det er sånn, folkens.

Endelig kom Ruben og Bernt og vi ropte HURRA av stolthet. Jeg var super fornøyd med dagen. Vi gjorde alle en innsats. 17.mai skal merkes. Du skal ha gått langt eller spist mye eller sett et barn le eller gråte. Plastret et sår eller møtt på mennesker du sjelden ser. Dette pluss mye mer finner du i Trondhjæms gater. Byen æ bor i.

Bernt spillte i foreldreorkesteret på skolen. Han var veldig fornøyd med seg selv, for han hadde spilt en improvisert solo på fløyte. Moro. Jeg lot være å dra dit, som avtalt. Så flokket det seg på vår terasse etterpå og det var hyggelig. Vi hadde et ”lite sjøslag” på vår terasse. Vi sa det var et slags ”Nachspill” fordi vi hadde startet dagen så tidlig.

I morges startet vi prosesjonen som planlagt. Vi gikk en runde til ære for de gamle. 4 av 40 var våken, men vil aldri glemme det. Det er sikkert. Det er de få våkne som betyr noe. Men mest av alt gjør vi det for oss sjøl. Velkledde naboer som blir blidere og blidere for hvert skritt de tar, er et hyggelig syn og det er en bra start på 17.Mai dagen. Det gir en stemning og en stolthet over landet og det vi har som er bra.

Jeg tar med diktet: Du må ikke sove, Arnulf Øverland.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Arnulf Øverland-1937-

Diktet er veldig Bernt. Joda, det er godt med et festavbrekk i hverdagen. Denne dagen har vært fantastisk fra ende til annen.

God kveld, Betty

Tro mine ord

I dag startet jeg med knallhardt arbeid hos psykologen. Vi jobbet så jeg nesten kastet opp. Jeg mistet litt kontrollen. Det var litt ekkelt, for det var nesten som å besvime, men det er bare gammelt lagret sinne, fortvilelse og lammelse. Etterpå følte jeg meg helt rolig. Følelsen var likens som etter sex i mange timer. Jeg gikk 10 minutter før timen var ferdig, for jeg hadde ikke mer å si eller mer der å gjøre i dag. Kjente på den voksne litt triste følelsen etterpå, at jeg som voksen er sår på at jeg lot meg undertrykke så lenge.

Jeg traff en fra jobben på Dromedar. Veldig hyggelig. Så kjøpte jeg meg badedrakt, bikini og BH med inlegg til protese. Veldig fine stoffer. Jeg hentet bilder fra Syden og fra begravelsen i Molde. Jeg er super glad i papirbilder. Det er noe jeg ikke greier å slippe taket i. Jeg har et album til hver unge for hvert år de lever. Dvs at John Arvid har 13 album. Per Kristian 10, og Ruben Marius 8. Det kan hende jeg holder på å dokumentere en hel barndom i hjel (jeg skal i hvert fall….osv) men det gjør ikke så mye, jeg koser meg når jeg ordner med det.

Jeg fikk mail fra sjefen min i dag og da er det endelig bestemt at jeg trenger ikke komme tilbake som prosjektleder. Til det er jeg for sliten (selvsagt avhengig av når jeg kommer tilbake). Da kan jeg komme på jobb og bare bekke opp de andre. Det tror jeg kan bli fint. Det ene er at jeg har vært sjuk, det andre er at prosjektet trenger en 100 % stilling, og det har jeg ikke, og jeg klarer ikke å la arbeid jeg ser ligge.

Jeg fikk også mail fra en trofast blogleser om at mine fakta rundt mammografi er noe ukorrekte. Hun har greie på hva hun snakker om, så jeg må bare bøye meg i støvet, eller kaste meg i søla som Pomba i Løvenes konge sier. Jeg er kjempeglad for å få slike tilbakemeldinger, så jeg ikke driter meg ut når den tid kommer at jeg skal fronte denne saken mer. Det er greit å komme med rette type fakta da, ja.

Hun kan fortelle meg at det er verken penger eller manssjåvinisme som er hovedgrunnen til at det ikke er satt i system. Dagens mammografiundersøkelse er ikke så god på det tette kjertelvevet som er i brystet før overgangsalder, så det vil gi mange usikre undersøkelser.
Til og med usikkerhet etter videre prøvetaking og kanskje feilbehandling av kvinner som faktisk aldri ville utviklet brystkreft selv om intet ble gjort.

Ok, men det må da etter hvert kunne utvikles apparatur som kan se på det tette kjertelvevet og avsløre kreft. For i våre dager er det mange unge som får brystkreft.

Skjortene og flaggene er strøket. Bernt er og klatrer med sine største sønner. Vi har ingen lekser å ta tak i. Før i tiden hadde vi 16.Mai fest på terassen, men nå blir jeg sliten av bare tanken. Men det kommer en dag, jeg skal ta en skikkelig sjøslag og sovne gråtende med cognacglasset i hånden, som hun med den nye puppen. Jeg gleder meg skikkelig til jeg tåler en rotblaut og jeg gleder meg til å se den nye puppen. Gratulerer, forresten!

Jeg er selvoppnevnt festkomite for morgenprosesjonen 17.Mai på Moholt Park. Den startet i morgen tidlig klokken 07:20. Jeg har oppfordret alle de voksne naboene mine om å lære seg 1. verset på Norge i rødt, hvitt og blått. Jeg kan det søren ikke selv en gang. Den er litt ugrei å lære seg. Det er så lite typiske ord i den.

Vi har hatt denne prosesjonen i 8 år nå. Det er en liten klippe voksne som spiller og masse barn som synger og roper hurra. Vi tar turen opp om sykehjemmet og rundt blokkene og vinker til glade og stolte mennesker. Vi over 40 år får alle en klomp i halsen og må svelge noen ganger, før vi synger videre. Det er deilig å slippe inn den yrende gleden. Det ser ut til at solen skal skinne. Det får vi se…det er Trøndelag vi bor i.

Norge i rødt, hvitt og blått passer godt til alle champagne-frokostene mine sofistikerte lesere sikkert befinner seg på i morgen tidlig :-) og er en av de fresheste. Gratulerer med dagen i morgen.

Hvor hen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld,
ved fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær,
fra havets bryn med sommerkveld, ved fjord og fossevell,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien
rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien;
det er flagget som vaier i vind!
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått,
og det blå gav sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
På benken i studenterlund
der sitter han og hun,
to nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø`hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag
for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott
et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer igjen over byen
i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.

Tekst: Finn Bø (1941) Melodi: Lars-Erik Larsson


God kveld, Betty

Bak Mine Ord

Og sånn går no dagan…ikke en eneste dag er lik den andre, men fullastet av nye møter og gamle møter. Og det meste handler om å bedre helsen. Det som er fast takst, det er brødene jeg baker. I dag har jeg doblet produksjonen pga bestillinger og da er det moro. Tok basilikum og tørket tomat i, det svingte.

Jeg skulle kjøre til STOLT kl. 10:30, men bilen var totalt død. Jeg satt i gang batteriboksen og ventet, men bilen var helt flat. Jeg vasket inni bilen i går, og da har jeg slått på lyset i lasterommet. Jeg tok taxi, så det ble en dyr kopp kaffe kan du si. I dag leste jeg annmeldelse av Ivar sin bursdag i kulturadressa. Det var som en kniv i magen. Men jeg er voksen nå og kan gå videre med det. Ikke alle skal like en, sånn er det med den saken.

Jeg har møtt et menneske i dag som ikke vil bli nevnt på bloggen. Det er helt ok, så klart. Det blir jo til at jeg tenker igjennom det å skrive blog, om det krever mer enn det gir. Men for å si det helt ærlig, så kjennes det bare veldig ålreit ut foreløpig. Offentlig kommunikasjon er greit når jeg styrer det sjøl. Kanksje folk synes at jeg er for personlig, men det er ikke mitt problem, det er ingen som tvinger folk til å lese.

Det kan virke som om folk er livredde for å utlevere noe offentlig. Det som suger krefter av meg er når jeg muntlig kommuniserer om mange av disse tingene jeg skriver om. Hvis jeg ikke får noe respons eller at personen ikke deler noe tilbake, blir jeg helt tom. I tillegg blir jeg helt utsugd hvis noen deler og ikke ”bærer” sitt eget problem eller gjør noe med det. Vi må være ansvarlige voksne for våre egne ståsted, det innebærer: to do.

I løpet av dette året har jeg takket nei til intervju med 3 ukeblader. Det er å være offentlig på andres premisser, det kan jeg ikke fordra. Da blir du fremstillt helt merkelig, og særlig når du har en litt ”bråkete” historie. Men blogverdenen har gitt meg en frihet til å dele det jeg tror gagner meg. Før kunne jeg kanskje dele akkurat det samme med en 3-4 naboer og mulig to gamle venner og føle meg mye mer utlevert. Det er kanskje ikke så moro å baksnakke meg lenger, for jeg velger offentlighetens lys på forskjellige problemstillinger. Jeg skriver forresten på et dikt som jeg har kalt: BAKSNAKK. Det skal bli bra.

Jeg har ikke så stor tro på hemmeligheter. De gjør bare vondt. Men jeg har stor tro på å bevare det spesielle og det gode i relasjoner og ha det for meg selv. Men da er det innenfor min inste grind og har ikke noe på blog å gjøre. Så jeg har noen klare skiller. Men jeg vet om damer som ikke en gang sier at de har mensen når de er dritsure. Eller damer som ikke har vist seg naken for mannen sin på 15 år, fordi de har blitt brystkreftoperert.

Å være offentlig er en av mine livsoppgaver, som jeg har nevnt tidligere. Jeg har tro på at noen som kan det, skal vise ansikt. Derfor bok om barns rett til å bli sett og elsket uten og prestere, fordi noe annet skaper dårlige selvfølelser, som ikke kan brukes til noen ting. En annen viktig sak for meg er å gi GI BRYSTET ET ANSIKT. Slik at det kan hjelpe andre kvinner å alminneliggjøre og tøre å leve med seg selv. Dessuten kan det hjelpe til å sette fokus på saken, for hvorfor skal vi kvinner som har ammet en hel nasjon dø av brystkreft, når det går an å berge liv?

Det koster ”bare” penger og vi bor i verdens rikeste land. La kvinner for eksempel ned til 30 år, årlig få skjekke puppene sine i mammografiapparat. Det tar en ½ time og kan redde mange. Men jeg skal ikke kjøre noe stor sak på dette ennå. For nå går kreftene innover, til Betty. Jeg skal helbrede mitt eget liv. Det krever knallhard fokus.

I dag har jeg hatt et nytt møte. Jeg har startet til akupunktør igjen. Jeg hadde glemt hvordan disse nålene virker og helbreder. En lege sa i dag at milten min, hjertet og nyrene er sterke, men trenger å fungere sammen. Denne vondten i magen kan henge sammen med dette, så nå skal jeg gå to ganger i uken i noen uker framover. Jeg fikk en fin ro av bare å prøve ut 15.minutter i dag. Fantastisk.

Så her blir det travle tider. Guttene skal svømme to ganger i uken også. Men så lenge det er fokus på styrking av helse, så er ikke dette slitsomt.

Bernt øver med foreldreorkesteret i dag og. Jeg fatter ikke at vi begge har greid å være med i alle de år. John Arvid har vært ute og levert dagens bestillinger av brød. Nå som jeg har mye fokus på egne behov, synes jeg likevel at jeg har en invitasjon til folk om å ha en kontakt. Jeg baker jo dette brødet, som folk kan ringe på døren min for å kjøpe. Det er jo en kjempeåpning det til noe kontakt. Særlig etter at jeg har vært kreftsjuk, så har man et brød å starte samtalen med liksom. Det er ikke for mange som benytter seg av den åpningen.

Nå er det natt, …for en trøtt dame.

Må dere leve og blomstre, slik våren gjør det når det regner. Det minner meg på at det er lurt å drikke masse vann.

Skal tømmerstokkene ned elven, må det renne vann der.

God kveld, Betty

SØNDAG

Hva er en god søndag for deg?

Dette spørsmålet stiller de alltid i Ukeadressa til ukens utvalgte. Det er utrolig hvor forskjellig vi kan like våre søndager. Jeg har to forskjellige typer fullkomne søndager. Avhengig om vi er 5 eller 2 personer hjemme. Når hele gjengen er her, er det fint å ikke sove for lenge. Dra på tur, rekke spinning time på SATS, spise en kul hjemmelaget middag ”by Bernt”, med et glass vin og gjøre sekker og klær klart til uken. Hvis gutta er ferdig badet og lagt, er det OK å besvime med en god søndagsfilm, men de slutter alltid så seint.

Denne søndagen greide vi å sove til 10:30. Det er bra for å være oss. Kjempe trivelig frokost og hagearbeid hele dagen. Det sluddet og var kaldt, så vi brukte dagen helt rett. Jeg bakte brød, og en nabo kjøpte. Jeg synes at jeg begynner å få utrolig dreisen på brødet for tiden. Jeg har mer vann i, så det holder seg fuktigere lenger. Til helgen skal jeg prøve å ta basilikum eller soltørka tomater opp i, tips fra en i Røros gjengen. De hadde hatt en hyggelig tur på byen. Det var helt rett at jeg ikke var med. Det forstår jeg på referatet fra byturen. Leita rundt etter et sted å spise og endt opp på Peppes Pizza. Ja,ja. Gourmet, gourmet. Egentlig skulle vi på Sushi og jeg hadde bestilt bord, men det var ingen som likte sushi fikk jeg vite samme dagen. En smule seint å avbestille, det syntes jeg var ubehagelig, for det stod i mitt navn og det hadde vært verdens enkelste sak å avbestille noen dager før, og ordne noe annet.

Jeg vet ikke helt om jeg fikk så mye ut av dette treffet, for i utgangspunktet skulle vektgruppen treffes i Trondheim for å følge opp mål og ta en runde på hvordan det gikk. Det lille vi sa på STOLT var strengt tatt det minste vi kan si når vi skal være personlig. På Røros var vi enig om å veie oss og måle oss i Mai i Trondhjæm. Men jeg skjønte på stemningen at det kom ikke til å bli populært hos de andre og jeg fikk min mistanke bekreftet, jeg ble spurt da jeg kom: ”Du har virkelig ikke med vekt vel”. Så…

For meg hadde jeg håpet på at dette treffet var en milepel og en peker videre på retning i forhold til rehabilitering og styrking av egen helse, men det var det ikke, og når jeg hørte at kvelden hadde blitt et sjøslag, så er jeg glad jeg ikke var der.

Men det var hyggelig å ha besøk av mine to overnattingsgjester. Det gjorde det hele litt personlig og ikke ”wasted”. Men vi var jo en gjeng som var tilfeldig sammensatt og det skal litt til at vi er på samme ”level”. Noen møter i livet er korte, men blir likevel viktige.

Jeg dro på øving med deler av bandet. DVS kor, Broder og meg. Det ble to vanvittige bra timer. Vi plasserte et panser kor på to låter. ”To Skritt Fram” og ”På Kanten”. Jeg dro der i fra med følelsen av at koret blir en egen topp seksjon i bandet. De gav To Skritt Fram låten det den fortjener. Så nå har jeg stor tro på at når vi først får oss en spillejobb, så kommer vi til å blåse hue av de forskjellige. Vi har en vanvittig energi sammen i bandet for tiden. Slike småøvinger gjør alle tryggere og den viktigste formidlingen i dag: DET FINNES BARE EN AV MEG OG BARE EN AV DEG. VI SKAL IKKE VÆRE KOPIER AV NOEN ANDRE. Når alle i bandet stoler på sin egen kraft, så blir det hele vanvittig bra. Vi la om På Kanten koret, slik den var før. En jevn oppbygging på den. Jeg fikk lagt om melodilinjen min på refrenget på På Kanten også.

Damene syntes at den nye låten: Første Damene, som Broder og jeg har arbeidet med var flott og det var moro. For det er den. Så nå er det så JÆVLA KULT for vi har mange nye låter og det er som å sitte på en gullgruve.

Formen er ræva, det er ikke noe mer å si om det. Jeg ringte Kristin som var nyoperert. Hun har fått ny pupp på Telemark sykehus. Operasjonen tok 11 timer. Hun var stor fornøyd og kunne bare bekrefte at formen min var helt etter boken. Hun ligger et ½ år foran meg i løypen. Det hjalp litt på psyken i dag, for tankene er verst, når de tenker det værste.

Jeg avslutter med en lenke til to filmer som John Arvid har laget i helgen. Jeg tror virkelig at han blir en filmskaper etter hvert. Filmene tar ca noen minutter hver.

http://johnsen.2y.net/film/fearminator.mpg

http://johnsen.2y.net/film/fearminator-2.mpg

God kveld, Betty


Hvis du tror du får det til, så har du helt sikkert rett!
Hvis du tror du ikke får det til, så har du helt sikkert rett i det og!

Henry Ford

WannDugg

Det beste 17.Mai bilde jeg noen sinne har tatt. År:2003. Bernt står og peker med det norske flagget og John Arvid sin ballonghai svømmer inn i kartet. Per kristian følger andektig med - så mektig. Livet er langt - verden er stor - alt er som du vil ha det.

I dag har Ivar Skaar 50 års feiring. Vi er ikke invitert, men vi kunne sikkert tigget oss en plass der om vi hadde villet. Det er slik det alltid har vært og slik har jeg alltid oppført meg. Trengt meg på, gjordt meg synlig. Det forventes sikkert at jeg står der i kveld med luen i hånden, og spør om å få audiens.

Wannskrækk og Liliedugg spiller der i kveld, og det er kanksje den største happeningen jeg kunne tenke meg av norsk rock historie. Det hadde vært helt vanvittig å ha vært der. Men jeg har tigget nok i mitt liv, jeg gjør det bare ikke. Ivar har blitt invitert i alle Bernt sine og mine runde dager, skriftlig. Han opererer med skriftlige invitasjoner i kveld også, men ikke til oss. Vi fikk et tips via mail fra en bandfyr, om at festen skulle være. Men nei, jeg kan ikke, det blir for uverdig. Jeg er ferdig med å be om inpass. Ingen av de andre fra dette miljøet inviterer meg på noe heller. De har da 40 års dager hele gjengen vil jeg anta, og selv om jeg inviterte dem, så skylder de ikke meg noe.

Joda, det er litt sårt, men det er greit. Jeg må bare komme meg videre. Hele verden skal ikke like meg, men det var synd at det var alle fra et miljø, som bare gav slipp på meg. Og kanskje særlig sårt nå som jeg har vært sjuk.

BBBB, Betty Bohm Bang Band spilte på Ivar Skaar sin dag i 1986. Det var Ivar sin 30 års dag. Det var den gangen vi var helter. Til Ivar sitt forsvar, så tror jeg ikke han har lagt så mye sjel i å prøve å få tak i folk for å gi invitasjoner. Han har kanskje gitt til de han har møtt. Men han har da fått tak i de viktigste personene og da er jo jobben gjort. Hvorfor i all verden skulle han ha fokus på Bernt og meg. Det hadde bare vært så jevt å bli husket, nå som jeg har vært så innihelvietes sjuk og forpult satt ut.

Men uansett, om invitasjonen lå i bordet, jeg måtte sannsynligvis sagt nei. Kroppen har ikke krefter. Guri kom innom og jeg ser at hun begynner å bli bekymret. EnergiBetty kommer liksom ikke tilbake. Jeg har ikke sjanse i havet. I dag logget jeg ut sånn ca kl 14. Da hadde jeg snakket en time på telefon med Kristin Hovland og så var to gode naboer innom. Jeg dro på trening og hadde med to unge damer (4 og 6 år) som jeg passet.

Treningen var OK den. Nå er det kveld og vi skal kose oss med kveldsmat. ”Tidlig blogging gjør tidlig utlogging”.

God kveld, Betty

Ps skulle gitt alt for å høre: Jeg føler meg rar i dag, blikket er liksom så svakt, rundt meg er betongen grå under meg er folka små. En grå fyr bak et bord som også må bli sterk og stor…..

Men jeg har da 12 tommeren Ds

Fredagsverdien 2 med lammelse

Denne fredagen er kanskje den beste av de alle. Jeg har fått oppheng til armen på kjøkkenet OG jeg har valgt å ikke gå ut når alle de tilreisende fra Røros er her i byen. Jeg makter det simpelthen ikke og det sier litt. Jeg har ordnet kveldsmat til mine to overnattingsgjester, om de kommer hjem, det er en fin Trondhjæmskvæld, som ikke appellerer til å gå hjem.
Desperasjonens bilder er klar for oppheng.
John Arvid baker Brownies igjen. En klar favoritt.
I dag har jeg vært hos psykolog, 2 intense timer med steinhardt arbeid rundt temaet lammelse. Det er klart at med dette utmattelses syndromet som har rammet meg, så lokker det fram den følelsesmessige hukommelsen, og lammelse er tema. Jeg har alt for mange erfaringer i livet, som har lammet meg. Hvor jeg ikke har kunnet gå, hvor jeg har blitt sittende igjen, lammet. Pornokongen og kameraten hans, den ene død og den andre lever, er den totale lammelses opplevelsen, så kommer alle episodene med min mor og hennes saftglass og ikke ha noe sted å gå, før pønken ble løsningen og redningen. "Gi meg noe å være sint for og jeg er det!" Pønken!!!

Jeg har følt meg lammet mange ganger som voksen. Jeg kan stå og høre på noe uinterresant og tenke: Hva faen står jeg her for og bare stå og ikke kunne røre meg, fordi jeg da er lammet. Beina vil ingen steder. Jeg har ingen krefter.Jeg styrer det ikke, jeg vet ikke hvordan jeg skal makte å komme meg ut av det. Men jeg greier det alltid. Det har alltid vært sånn. Bare det at du som leser dette aldri har visst det.

Den værste lammelses følelsen var på Selbu vinteren 2003. Da dro jeg dit og kom forseint 1 1/2 time. Jeg fikk ramkjeft. Jeg sa at jeg følte at de ikke ville ha meg der! Han reiste seg og sa at hvis jeg mente det, så kunne jeg bare forsvinne der i fra. Jeg ble lammet. Jeg skulle dratt, men jeg ble lammet. Jeg skulle ha dratt. Hun sa at jeg skulle få være der selv om jeg var en klamp om foten, fordi jeg trengte å lære og jeg trodde de og jeg hater de og jeg er så forbanna, men lammet. Men dette skal jeg ordne opp i med psykologen. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg.

Jeg hentet to bilder hos "List og hempe" i dag. To bilder med min desperasjon og mine uttrykk. Se fredagsverdiens sofa bilde. De skal nå henges opp. Jeg traff Røros gjengen på STOLT. De er nå ute på byen, det er altså ikke jeg. Jeg er med meg og det er det beste.

God kveld, Betty

Åpen dag på skolen

John Arvid kaster bomerang, tema: Australia
Mange fine ferdige masker
Maling av masker, tema: Afrika
Per Kristian jobbet i kiosken, tema: Europa

Konfirmasjonsforberedelser

Konfirmasjonsforberedelser

Konfrontasjon, krangel, konfirmasjon, krevende, klarhet, kulde, kaste, krefter, kunne, kamp.

Det kom post fra Den norske kirke til John Arvid. Konfirmant 2007. Allerede fra da, starter det sære med konfirmasjonen og oss. John Arvid ble født i uke 26, dvs. 3 ½ måned for tidlig og vi utsatte skolestart et år for han. Dvs at hans jevnaldringer konfirmeres neste år. John Arvid måtte ta det første valget. Vil han konfirmeres og i tilfelle hvilket år. Han ville konfirmere seg i lag med klassekameratene, sa han og ergo i 2008.

I morges stod bare Bernt og jeg opp, de andre kunne få sove litt, siden skolen ikke startet før 12:45. Likevel kom John Arvid tuslende og vi kunne prate sammen om ham. Det var da vi begynte å gå inn i dette konfirmasjonstemaet, som vi trenger 2 år på. Dette utløste en kjempe krangel og vi er et perfekt par, ingen av oss går av veien for en ordentlig krangel. Vi tør å kjenne på allslags følelser – og her er det følelser i fleng. Det som er driten med dette temaet er at det inneholder andre voksne som vi opplever har sviktet oss, andre voksne som har forlatt sine roller, kanskje fordi vi ikke ivaretok dem mer, men de er i hvert fall ikke en del av livene våre mer.

Det er ren utopi og tro at vi ikke skal ha mange konfrontasjoner med sterke krefter rundt dette temaet. John Arvid blir tilskuer til dette enten vi vil eller ikke. Derfor avtalte vi i dag at vi skulle gå skikkelig inn i det, slik at vi kranglet som ansvarlige voksne, slik at vi blir samstemte om en felles avgjørelse på hvordan vi skal stå i dette. For i våre krangler legger vi begge inn argumenter for å få mer omsorg, mer likeverd og samstemthet.

Dette bitterlige rundt de eldste som har droppet ungene og oss, skal ikke draes inn i konfirmasjonsprosessen. Det skal bearbeides hos psykolog. Så vi avtalte at vi skulle ta oss noen runder hos psykologen vår, med konfirmasjon som tema. Jeg kan ikke forstå at ikke andre også slike dragkamper på det psykiske planet. ”Det usagte trykket” fra de som vil ”bæres” må da merkes i andre familier også?

Det ble en heftige og følelsesladet diskusjon og flere vil det bli. Det vil hjelpe oss i å finne klarhet i hva vi står for, slik at vi kan fronte det når den tid kommer. For bestandig i slike utvekslinger, finner vi veier å gå og nye løsninger. Vi må lufte tankene våre rundt dette for å stole på våre egne følelser. Fravær av disse kampene vil ikke bli så farlig for oss gamle, men det vil koste John Arvid mye. Som Jesper Juul sier vi må lære sammen med våre barn, så de ikke elsker seg selv mindre.

Vi spurte John Arvid om det var noen han veldig gjerne ville ha der, og da svarte han Ragnhild, tante Gry og tante Linda og mange barn i gaten. Så spurte vi han om det var noen han absolutt ikke ville ha. Og da plukket han frem de opp i Selbu. Han sa:”De er sure og liker meg ikke, og de vil ikke ha meg med på tur med de som er flinke å gå på tur”. ”John Arvid, du er flink å gå på tur, du går jevnt, men ikke veldig fort. Du var på Galhøgpiggen i fjor sommer. Det er ikke mange av den gjengen som har gått dit”, sa jeg med tydelig ekspressivitet. En tur i drittvær forresten. Det snødde og blåste kraftig på toppen. John Arvid og Bernt kom sist, men dog foran noen tyske turister. Alle folkene i rommet vi kom oss inn i der oppe, klappet da han kom inn. Da hadde jeg rukket å fortelle at han hadde en lungeskade og var født fortidlig etc. ”Du kan og du får til, jeg vil ikke høre at de andre er flinke å gå på tur, og ikke du, det der gjør du bedre enn de alle. Dessuten går vi langt oftere på fjelltopper enn de fleste av de”.

John Arvid gikk ut av kjøkkenet og vi kunne åpne opp krangelen litt mer. Vi sa til John Arvid at vi beklaget at vi måtte krangle litt, han sa: ”Jeg trodde dere diskuterte jeg”. Bernt og jeg er god på å krangle, vi har gått noen kurs runder og vi snakker om opplevelser, framfor å anklage og beskylde. Da kommer vi fortere til saken. Og her er saken at vi egentlig er ganske forbanna, såret og sviktet av en generasjon som igjen setter sine spor i den neste generasjonen, hvis vi nå ikke gjør det rette overfor guttene.

Vi begynte med: Skal vi ha det hjemme? Skal vi leie et sted? Hvem skal komme? Etc. Etc. Og det er ingen tvil, vi må gjøre noe radikalt for å overleve sjøl. Når ingen av de som er problemet, har orket å vise noen av oss noe oppmerksomhet rundt det at vi har hatt kreft i familien. Heller ikke i forhold til at Bernt sin far døde.
Da er vi ikke mye verd i deres verden. Men de skal ikke bestemme egenverdien på oss som familie. De skal ikke få kjøre ut dårlig samvittighetsgreier, eller det kan de bare prøve å gjøre, men vi skal ikke gjøre det til vårt. De har ingen rett til å kreve noen plass i vår familie, når de ikke erver eller tar ansvar for sine egne roller mens John Arvid er i vekst.

Jeg måtte av gårde 0815, så det ble godt brukte minutter før det. Jeg dro på bedriftssvømmingen. Kjempebra. Traff Stein for en kopp kaffe. Han har det bra, ser kulere ut for hver dag som går og er veldig hyggelig å treffe. Jeg gikk meg en tur med skritt telleren. For så å dra tilbake og bade med de brystkreftopererte. Gjengen.
Dro hjem for å få guttene av gårde på skolen, jeg ble med inn, filmet og tok bilder. Jeg var der i sa 15 minutter og var helt ”strømpe” etterpå. Det var det, da gikk guffen ut av Betty. Siden har jeg slitt med å komme opp.

Det regner ute, Ruben har strødd gjødsel på plenen for meg. Bernt er på kajakk-kurs, skal velte seg i sjøen i dag. Naboene har dugnad ennå. I går stillte bare 17% av 34 hus. Jeg har ikke sjanse. Det ene er at den venstre armen min ikke løfte, og det er sårt, for jeg har alltid vært en okse. Det andre er det sosiale, jeg makter det simpelthen ikke. I kveld skal jeg legge meg tidlig, så jeg poster rundt 20:00.

Jeg er fornøyd med meg sjøl, at jeg tok et valg på å ikke dra på åpen dag på skolen. Jeg hentet gutta i bil da de var ferdig og Bernt var der i 2 timer.

God kveld folks, Betty

En Perfekt Dag

Som sykemeldt, så synes jeg at denne dagen var en av de bedre.
Trening 0635 på SATS og rett i en frokost. Brødbaking selvsagt, og avlysning av en avtale. YES. Dagen lå der som et åpent landskap. Jeg fikk tatt kaffen på trappen og kjent på det å ikke ha noe planlagt å gjøre.

Jeg har aldri kjedet meg i hele mitt liv. Jeg aner ikke hvordan folk som kjeder seg har det inni seg, når de kjeder seg. Det er alltid millioner artige ting å gjøre. Jeg bestemte meg for å ikke lage en plan, men bare følge instinktet. Så i dag har jeg sunget nesten hele dagen. Jeg har øvd stort sett på en sang, Kriger. Timene flyr av gårde. Jeg fikk ordnet diktene som jeg vil ha med i diktsamlingen, som vi skal gi ut til jul, som vi egentlig skulle gi ut forrige jul, men pga sykdom lot vi det vente.

Jeg har mailet litt og fått masse nyttig informasjon om kreften og fatigue fra en lege. Fatigue er en utmattelses tilstand som ofte rammer de som har hatt lymfekreft. Psykologen min sa det til meg før jul en gang, at jeg var en av de med fatigue. Og i dag må jeg bare innrømme at det er nok tilfelle. Det er denne vanvittige trøttheten jeg har prøvd å spise bort før, eller jeg har tatt et glass vin for å få det til å forsvinne. Det hjalp jo selvfølgelig ikke. Nå som jeg tar det innover meg at det er en utmattelses greie jeg har, så kjenner jeg ikke suget etter å spise eller drikke. John Arvid har bakt Brownies, men det får stå aleine. Jeg spiser på klokken og har behovene dekt, så suget forsvant med erkjennelsen.

Så dette kan ta tid, det forstår jeg med det samme. I dag kom utmattelsesfølelsen bare kastet over meg, jeg går med øynene nesten igjen. Ute er det dugnad, men jeg har ingen sjanse. Ansiktet føles som lammet og jeg tåler ikke høye lyder. Noen ganger har jeg tenkt: Tenk om det er MS og så er det ”bare” fatigue. Men for meg er det jo herlig å lese at det er bare trening som hjelper.

http://www.forskning.no/Artikler/2006/mai/1147165384.69

Jeg tar et utdrag fra det som står der:


Trening mot den store tretthet
Selv om kreften er kurert, sliter mange overlevende med et kronisk tretthetsproblem.
Folk som rammes av dette, overmannes av utmattelse selv når de er uthvilt.
– Vi definerer det som utmattelse, eller ”fatigue”, når det har vart i mer enn et halvt år, og pasienten plages av det mer enn 75 prosent av dagen, sier Heidi Knobel, overlege ved Kreftavdelingen på St. Olavs Hospital. Hun studerer lymfekreftpasienter, som er særlig utsatt.
– Mattheten kan plutselig overmanne meg. Jeg blir tung og treg og mister all spenst og fart. Jeg må sette meg rett ned, og legge inn mulighet for avbrekk i alt jeg gjør, forteller Karen Hjorth (54), som har deltatt i Oldervolls forskningsprosjekt.
Hjorth ble friskmeldt etter lymfekreft for 13 år siden, og måtte gi opp jobben i barnehage. I dag er hun i full jobb som høgskolelektor.
– Når jeg klarer det, er det fordi jeg har funnet strategier for å takle ”fatigue”-symptomene. Trening er alfa og omega for i det hele tatt å fungere. Det er tungt for meg å trene, og jeg blir ofte skuffet over at de synlige resultatene er så små. Men øktene er viktige, sier Hjorth.
Om den kroniske trettheten skyldes strålebehandling og cellegift, eller er en ettervirkning av kreftsykdommen, er uvisst.
– Vi leter etter fysiologiske årsaker til utmattelsen, sier Knobel.. – Vi undersøker i hvilken grad den henger sammen med hjerte-, lunge eller hormonsystemet. Den positive effekten kondisjonstreningen viser seg å ha, indikerer at det kan være knyttet til lungefunksjonen.

Ragnhild Krogvig Karlsen, frilanser

Jeg leste også i dag om folk som har fått dødsdommen som har startet å trene. De har bedre livskvalitet i den tiden de har igjen. Så det er i grunnen bare å stå på, men akseptere når utmattelsen slår inn.

Så jeg skal aldri mer fordømme mennesker som er tjukke eller er sykemeldt lenge. Det går faktisk an å være sjuk så lenge. Jeg trodde det ikke før, og kunne være nedlatende eller snakke om mennesker, som om de ikke ville ta seg sammen. Jeg ser blikkene til dem jeg pratet nedlatende med, de mener jo fortsatt det samme. Men på godt norsk: Det driter jeg i.

Men selvsagt vi har de evinnelige slankerne som er ”snakke om å gjøre det folkene”, som ikke orker å ta motstanden og gir seg over etter 2. uke. Da lager de seg forklaringer for å slippe. Det er ikke dem jeg mener nå.
Men det er et eller annet med temaet livsstilsendring. Det er tross alt jeg som type som får kreft. Riktig nok så døde min mormor av brystkreft og min farmor av lungekreft, så noe arvelige greier kan det vel være, men de var også sånne typer som meg. Gav alt! Jeg sier bare at stress kan være en utløsende faktor, slik som røyken og ditt og datt kan være. Kanksje lå det latent, men kunne vært utløst seinere hvis jeg levde roligere? Sjøl synes jeg dette er spennende tanker, for jeg har ikke behov for å fraskrive meg et ansvar. Jeg har et personlig ansvar for meg selv som voksen, ihvert fall til å holde fast i denne prosessen jeg nå har igangsatt. Jeg kjenner at jeg har tatt et valg, jeg må først velge meg selv og familien.

Oldervoll heter også Line. Hun skal ha skrevet en avhandling kallt:
Physical activity and exercise interventions in cancer patients"
Hun har prøveforelesningen (oppgitt emne) finner sted fredag 19. mai 2006 kl. 10.15 i auditoriet, Kvinne-barn-senteret, St. Olavs Hospital: "Hvilken evidens har vi for at adferdsendringer kan endre prognosen for pasienter med manifest kreftsykdom ?"

(Dette er jo superbetty stoff, rett opp i dagen for meg, fantastisk at et menneske har orket å gå den veien og preparert løypene for meg).DISPUTAS finner sted fredag 19. mai 2006 kl. 12.15 i auditoriet, Kvinne-barn-senteret, St. Olavs Hospital.

Jeg skal på en av de oppgitte tidpunkt, har bare ikke bestemt meg hvilken.

Guttene har åpen dag på skolen i morgen og det betyr at de begynner først klokken ett. Jeg har lagt Ruben (Bernt øver med foreldreorkesteret til 17.Mai), men nå går jeg og legger meg før de to andre.
Så da så, er det ikke så farlig. Kroppen er bare utmattet.

Var på brystkreftoperertes trening. Det synes jeg det går an å si nå, uten at noen skal kritisere. For alle sier at jeg er for aktiv. Men trim er bare veldig bra for damer som meg. Du fikk det med deg?

Morsom trening med enpuppsdamene. Treningen er like før middagstid og har full fokus på glede. Så jeg har ganske bra humør etterpå. Bernt hadde ordnet med fiskekaker. Så jeg er ganske fornøyd med denne dagen. Jeg har insett et alvor i livet mitt. Det er nesten som et nytt veivalg. Det gir faktisk en frihet. Så denne dagen ble en frigjøringsdag for meg. Utrolig fornøyd, som Per Kristian så ofte sier. En perfekt dag.

God natt, Betty

Oh it's such a perfect day, I'm glad I spent it with you
Just a perfect day, you just keep me hangin' on.
Lou Reed

The love you take is equal to the love you make. Beatles, 1969

Stillhet

I dag er det en sånn dag, at hvis eg skulle tenke på ka som var best for en leser å lese. Da måtte eg ha pakket bloggen min vekk, fordi eg kan ikkje la slike tanker styre. Då ville eg ha tilpasset meg for å please og det er noe eg aldri har fått til. Det har bare ført til at eg har følt meg undertrykt og det oppsøker eg aldri mer.

Så eg skriver i vei om min oppbrukte dag og lar tankene bare komme, for dette er en gedigen trening for meg, for den dagen når eg skal boken min forme. Øving, øving som alt annet for å få friheten til å beherske språket.

Det har vært en stille dag inni meg, en dag til mang en slags tanke. Blant annet har eg skrevet talen til deg, som eg elsker, at eg skal si det kommer vel ikkje som noe bombe.

Alle forsvant ut av døren i dag, like før klokken var åtte. Stillheten som innhenta meg var stillheten som skulle få komme. Eg satte brøddeig og ordnet meg kaffe for å sitte på mine trinn i min hage. Så vandret eg rundt for å jorde meg litt og ta noen ugress som spruter. I dag har ospen bare sagt pang. Det har sprengt ut bare på noen timer. Jeg glær mæ så inderlig til lyden fra ospen sine blader. Blodbøken som er det tøffeste treet av all, har også fått pressa ut sine blader.

Hun som vasker her kom litt tidligere enn hun pleier, så dusjen gikk kjapt og eg for ut i verden for å ordne. Jeg dro til legen for å hente resept, også fikk jeg en ny steps teller. Så i dag har jeg gått aldeles uten. Jeg dro til Solsiden for der ligger det et medisinsk senter. Jeg var innkallt til gynekolog, siden kreften jeg hadde var østrogen hormonell basert. Jeg kjente på trøttheten av alle stasjonene som kreften har medført. Innom for ditt og innom for datt, som om kroppen er en sprekkeferdig bombe. Gynekologer er ikke det kjekkeste jeg vet, men det hjalp at det var en kvinne.

En nordlending, fra Lofoten som pratet i et kjør, om syster, om været og om fiske. Om eggstokker, spiraler og om topptur i blant, om syster så svære som barnevognshjul. Selvfølgelig så hadde jeg to svære. Men de er innenfor faresonen som hun trygget meg med, men de skjekker det for å være sikker. Celleprøver og ny innkalling om noen måneder. Det er klart jeg blir andektig og stille.

Pga det hersens kajakkstativet, måtte jeg ut hver ½ time og slippe penger på parkering. Men det fungerte godt å få gå seg en tur, før jeg skulle ta blodprøven, som jeg hater. Jeg fikk kvinnet meg opp og sagt til hun som skulle stikke, at jeg begynner sikkert å gråte. Og det gjorde jeg, det bare fosset ut, og hun ba meg om å puste med magen. Et jævla stikk har aldri gjordt meg det grann, men nå kommer en hel historie veltende fram, hver gang de skal blodårer finne.

Den gamle historien om bomskudd og slikt, og den nye om ødelagte årer. Alt inni armen er som strenger å regn, strenger på en sliten gitar, som kan ryke.

Men det gikk fint og vi begynte begge å le. Hun var glad for at jeg hadde sagt fra på forhånd. Det var deilig å få slippe å være der så lenge.

Jeg gikk til Blåbær og bestilte meg appelsinpressa juice. Det største glasset av de alle. Der satt jeg meg ned og skrev talen til han som eg elsker høyest av alle.

Jeg dro hjem til gutta og hjalp til med littegranne lekser. Da var jeg brukt opp, ikke mer igjen, så jeg mediterte og sovnet og ble vekket. Bernt hadde kokt suppe og vi varmet oss på den, selv om det koker ute. For beskjeder om svulster og ting som kan skje, kan skape en frostfølelse i nakken.

Vi dro til svømmingen, mens Bernt dro på kurs. Kajakk-kurs for økt sikkerhet kan gjør seg. Jeg la meg ut som en dåven dorsk torsk og kiket på Munkholmen og himlen. Trøttheten overmanner meg fullstendig i blant, det er som en lammende tilstand. Det gjør ingenting annet enn å ta fra meg kraft og ansiktet mitt slutter å rør seg. Trøtthet er en ikke status sykdom som jeg tror rammer mange. Jeg la meg i badstuen og sovnet, slik at jeg rakk ikke diplom utdelingen til gutta. De hadde løpt rundt for å finne sin mor, som lå i badstuen og snorket. De var ikke skuffet, men overrasket over at dette var Betty, som det før var futt i. De sa det ikke, men jeg så det nok.

Vi hadde frisvømming og jeg tok noen tak for formen, for livet, for leiken. Men tankene stormet som villhester bak, ville jeg klare en runde med ny behandling? Inni meg et sted så svarte eg ja, eg kjente at det kunne eg klare. Men eg håper så inderlig at det ikke blir slik, jeg trenger å leve som frisk.

Kreften den er som en djevel med makt, kan temmes med den tøffeste behandling. Så gjelder det bare å tåle det som behandlingen gjør med kroppen og være sterkere enn kreften. Jeg prøvde å gå igjennom det som hun hadde sagt: Vi tar prøvene for å være sikre. Vi tar ikke prøver av syster under 4 cm, men i ditt tilfelle må vi. Den ene var 2,5 og den andre 3,5 cm. Det er en sammenheng mellom brystkreft og eggstokk-kreft. Worst case, for deg er hvis det viser seg at det er ondarta, eller at vi har mistanke om det, så fjerner vi hele greien.

Jeg satt meg på en stol ved storbassengets kant og kiket på gutta som hoppet. Jeg merket at jeg lo for hvert eneste hopp og klappet i vill begeistring. Leik mitt barn, bare leik mens du kan, livet blir fort nok alvorlig.

Salto og stumfilm, stup og et plask. ”Se hva jeg tør, jeg tar salto i luften”. ”Jeg tør ikke salto som John Arvid”. Det gjør ingenting, hører jeg meg si, bare du har det gøy med det du får til.

De beste konkurranseutøverne er ikke de som har driven etter å bli sett, av foreldre, av trener eller av verden. Det tror jeg i hvert fall ikke. De beste er nok de som har en innebygd kraft til å kjøre og drive fra et grunnleggende behov for å mestre, lykkes og nå egne mål. Det hjelper litt på om du har et talent, men for det meste tror jeg det handler om hardt arbeid. De fleste av oss blir ”bare” trimmere som trenger å holde oss i form, vi trener ikke for å kjenne blodsmaken.

Vi hadde avslutningsfest for kurset, med kveldsmaten i Pirbadets kafe. Det ble et super måltid hvor alle ble helt stille. Så dro vi hjem i vår røde kassebil, gutta med soft-is is hånden. Hjemme i gaten var det dugnad på gang. Jeg maktet ikke engang tanken. Jeg hjalp Ruben på plass og lyttet mens han lest, og ryddet i penner i skuffen. Han er ferdig med Taekwondoe er tøffest-boken, og startet på boken om Venner. Per Kristian leste i Kurt koker hodet, en klar favoritt. Han er superfornøyd med rommet.

Så har jeg steikt leverpostei til en storkunde her, som bestilte 5 brød om gangen. Bernt gikk og leverte for meg, så eg slapp å forholde meg til alle sammen. Hele gaten er ute og spar i jorden. Nå er det natt for damer som meg, som trenger stillheten med meg inn i søvnen. Sov godt, drøm søtt. Kanskje vi møtes i drømmen. For virkelige venner drømmer om hverandre. Det står det i hvert fall i boken: Venner (Hans Hanekam, Tjukke Valdemar og Johnny Pip). Tre dyr som strever med å finne balansen.

Betty

Flink Pike!

I dag er det selve frigjøringsdagen. Alle dager er frigjøringsdager i mitt liv. I dag har det vært en nokså bra dag igjen og det er fordi jeg holder fokus på hjemmebanen og bortprioriterer ”det som suger”. Jeg har i 14 dager greid å gjøre bare ting jeg har lyst til, de eneste må tingene jeg gjør er de som er for familien. Kjøre hit og dit og sende gaver til folk som har bursdag, som jeg aldri prater med etc.

Jeg har greid å sette grenser og jeg har gått bort fra sosiale hendelser, når det ble for mye. Her er nøkkelen til en endringsprosess for meg. For skal jeg greie å endre vaner, må jeg trene på det til det sitter, og ikke overgi meg til enkle løsninger og bortforklare egne mål. I dag har jeg virkelig følt at jeg har mestret hverdagen, og jeg har helt klart en økt selvaktelse, som Gunnar og Dag snakker om i sin bok: Våg mer!

I Hellas sier de:

Når vi dør
Forlater sjelen kroppen først
Og dernest forsvinner vanene

I dag traff jeg hun ernæringsberta igjen og jeg hadde gått ned 1,4 kilo. Nå er jeg i gang. Dette er gøy. Jeg kjøpte meg en kjole i dag, mest med tanke på 50 års feiringen av Bernt, men jeg var virkelig ”i støtet” i dag. Jeg er veldig svak for god service og når jeg opplever at de som ekpederer har respekt og peiling (en god kombinasjon) og finner det jeg trenger, da er det bare ”å tisse i buksen for å holde varmen” (bruke kredittkort). Ikke sikkert at jeg ville funnet denne kjolen når ”jeg måtte”. Jeg var på Chantal på Byhaven. Jeg skulle egentlig kjøpe jakke til John Arvid og det gjorde jeg også, en rød Billabongjakke på butikken XY, Byhaven. Service bare sånn passe.

Så jeg synes at jeg fortjener tittelen ”Flink Pike”. Mestringsopplevelsene gjør meg gladere og bokstavlig talt lettere, og jeg føler at jeg bestemmer mer over mitt eget liv og mine tanker. Endring er ingen lett oppgave, det krever sin kvinne. Gamle innlærte sannheter trues av nye veier å gå. Men seieren er nye ferdigheter. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvordan gamle mønstre prøver å overta styringen. F.eks be om at Bernt ordner ditt og datt, i stedet for å gjøre det selv, stå i sosiale settinger til jeg nesten er lammet, strekke meg for andre for å slippe ubehaget etc. For det er ubehagelig med endring. Men det er verd strevet.

Jeg synes at jeg er flink til å ta personlig ansvar, ergo: Flink Pike. Jeg fikk en mail i dag, som jeg ble virkelig glad for. Det var en dame som skriver blog og har adressen:

http://flinkpike.blogspot.com

Jeg åpnet hennes blog igjen og leste svaret hennes på min kommentar:
Betty Boom said...
FANTASTISK.

JEG SKRIVER OM SKAMMEN JEG OG AV OG TIL

Betty42.blogspot.com

flinkpike said...
Tusen takk, Betty. Var innom bloggen din, og den var sterk. Nær. Tilstede. Godt å se så tydelige, modige damer som deg. Herved æresbetegnelsen: Flink pike!

Jeg følte meg beæret og at jeg fikk noe denne dagen. Vi legger hva vi vil i begrepet: Flink Pike, og det har jeg virkelig vært nå.
Hun skriver forresten fantastisk godt om skammen, verdt et besøk!
Så jeg er ikke BARE opptatt av hvordan jeg ble møtt som barn, men også om hvordan jeg handler som voksen. Når jeg føler at jeg tar voksne valg har jeg det bedre med det hele. Jeg trenger at det er bevissthet i det jeg gjør, slik at det jeg for eksempel sier til mine unger, gir dem mulgihet for vekst. Alle velter vi melkeglass i blant og det har ikke noe med å være idiot å gjøre. Jeg lurer meg på om folk skjønner hva blikk og usagte trykk og dårlige komplimenter gjør med barns selvaktelse? Det er greit at miljø også er en faktor for at barn kan slite, men det meste er nok, dessverre, vi foreldres ansvar og ubearbeidete lyter.

Vi trenger alle å bli sett uten at det er fordi vi presterer. Hvis min sønn bare hadde vært sugen på å bli sett på det han var flink i, ville jeg lurt på hva jeg hadde gjort feil. De skal kjenne at de har aksept uten å prestere. Jeg skal ikke gjøre de forlegne og mindre enn meg selv. Jeg skal bare være den ansvarlige kjærlige og grensesettende voksne.

Alt for mange voksne abdiserer autoritet av redsel for å være autoritære.

”Er vi ikke villig til å lære sammen med barna våre,
elsker de oss ikke mindre av den grunn. De elsker seg selv mindre”. (Jesper Juul)

Ja, så er det greit å kjenne dette ubehaget valgene gir. Fordi det gir resultater. Eneste løsningen for meg er å vende fokusen innover. Jeg tar Yoga hver morgen (gjort siden 1987, mediterer, tar sangøvelsene, nok søvn og begrenser det som gjør meg sliten. Det betyr at jeg kjenner masse ubehag fordi jeg burde, skulle , måtte, kunne … men jeg gir faen. Nå skal jeg bevise at endring er fucking mulig bare en holder fokus. Forandring krever!

I dag sendte jeg mail til hele borretslaget og jeg har fått flere bestillinger på brød. Det er moro. Så nå ruller pengene inn på børsen. Jeg gleder meg til ny eltemaskin, så jeg får bakt flere i gangen. Jeg traff Kristin på STOLT og vi laget en konfirmasjonstale. Artig å kunne være til skriftlig nytte, nå som jeg ikke er i arbeid. Ruben og jeg har postet gaver og ryddet hans rom. Jeg fikk med meg en mage/rygg time på SATS. Jeg har prøvd å ha step måleren inne i BH`en og da var den unna veien, men vet ikke om den har tålt det rett og slett. Noe fuktigere klima der enn utenpå en bukse. Et tall er ikke synlig, men 69?1 har jeg gjort unna.

Avslutter med et arabisk ordtak som næringsberta gav meg i dag:

Det er riktig å bøye seg i støvet om man gjør en feil, men man bør ikke tilbringe resten av livet sitt der. Og skulle det være tungt å reise seg igjen, er det godt å vite at noen er der for å hjelpe deg på beina igjen. Bare de som ønsker endring velkommen, kan oppleve det.

Livet er rikt!

God kveld, Betty

Søndagsåpent

John Arvid åpnet badesesongen i dag, 07.05.06.

Turdagen våres og ære være det. Jeg tror ungene hadde blitt totalt uspiselig hvis de skulle få velge helgene fritt sjøl. Det hadde blitt mye Game Cube og Game Boy det. I dag bestemte Per Kristian at turen skulle gå til Tømmerholtdammen. Der badet de. Svømte opp til flere tak. Jeg ble litt missunnelig, fordi jeg har vært helårsbader ½ livet mitt. Men når lymfene er operert bort, er det ikke anbefalt det kalde vannet. Jeg skal kjøpe meg en tørrdrakt og bade mer enn noen sinne.

Vi dro dit med en nabofamilie. Etter 2 timer hadde jeg skikkelig vondt i magen. Da greier jeg ikke mer sosialt. Jeg ble helt utslitt. Mediterte og det ordnet litt. Torild var bortom her og inviterte oss på kaffe og kaker, de hadde konfirmant i helgen. Jeg gikk dit med Bernt, men var der bare i 10 minutter. Da kom det vonde i magen tilbake for fullt. Det er rart at det er spesielt i sosiale settinger det blir slik.

Per Kristian sitt rom er nå finsortert og ordentlig vasket. Nye gardiner og ny seng. Jeg er skikkelig fornøyd med innsatsen vår i helgen. Jeg har sendt en mail til alle samarbeidspartnere til Mind the Gap (jobben min) og orientert om helsen min. Jeg har nå gått et år på sykemelding og når jeg kommer tilbake kan jeg ikke være prosjektleder (avhenger selvføgelig hvor lenge jeg blir borte da). Prosjektleder jobben er knalltøff og jeg har ikke sjanse ennå. Min fremtid i MTG avhenger av min sjefs avgjørelser for prosjektet, som visstnok skal skje en av dagene. Spennende. Jeg skrev brevet på Engelsk og fikk hyggelige mail tilbake fra London og fra medlemmer i Styrings/referansegruppen.

Nå skal jeg inn i en sosial uke og det faste treningsopplegget, samt to dugnadsdager. Så her gjelder det å skaffe seg søvn og hvile. 8276 steps i dag. Ha en god start på en ny mai uke.

Betty

Lørdags Revyen

Lørdag er ikke like bra som fredag, men nesten. Været har vært magisk begge dagene i allefall. Jeg voknet ihvertfall lykkelig, laget frokost og luket litt i bed i hagen. Dro til frisør, og sirkelen er sluttet, Kari klippet meg, hun var læreren min på frisørlinjen en gang på 80-tallet og hun klippet det sånn kort som jeg vil ha det. Fordi hun hører på meg. OK frisører, folkens! Jeg sier ikke mer.

Jeg strevde med å finne parkering rundt solsiden, for det hersens kajakkstativet var på taket og da er parkeringskjelleren saga blott. Men det ordnet seg og jeg rakk timen sånn akkurat. Jeg fortalte om livet mitt forkortet på 40 minutter og det er snedig hvordan livshistorien blir presentert, hva som får prioritering, avhengig av hvem jeg snakker til. Avhengig av ”rommet” de har og evner de har til å leve seg inn i. Alltid avhengig av responsen.

Jeg kjøpte trillebår på Claes Ohlson. Den var umontert til en serviceminded ansatt der satt sammen hele greien til meg. Det var ”bare” å vise den svarte hansken. En utrolig service. Jeg kjøpte bursdagsgave til min svigermor, men kom for seint til posten, dessverre. Svettet litt etter hvert, ikke så mye pga solen, men pga trillebår på solsiden, med tidspress til en butikk i byen. Men jeg rakk alt. Innom UTE.NO og kjøpte tau og kjørte til Byåsen på skrapa tank for å levere gårdagens møbler til Aun og Stein.

Stein ble med meg videre, vi fyllte tanken på Transiten og kjøpte oss en båtis. Hjemme ventet de på oss med grøt. Vi fikk en kaffepause og dro til IKEA. Der kjøpte vi seng til Per Kristian. På forhåndgebursdagsgave. Bernt har skrudd i hele kveld. Den ble veldig fin. En nabo var innom, hun har vært i Sør-Afrika hele uken. Hun hadde hatt det helt topp. Hun er en av sjefene i Statoil og har mye reising. Jeg kjente et stikk av misunnelse. Det å kunne være i slaget, være på høgget, være med, være i skuddet, være kompetent og ettertraktet. Jeg måtte lete et lite øyeblikk etter med selv, fordi jeg ble urolig av mine banale prioriteringer og mitt innhold i dagene som går. Men det tok ikke så lang tid. Jeg lar eksponeringen gjerne ligge til fordel for ro og sjel i sinnet, fortiden.


Vi grillet til middags og Stein var Grillmester, som du ser. Jeg tok en øl til sammen i dag og vin i går. Jeg var 90,8 kilo. Stein og jeg konkluderte at hvis jeg tok et glass vin, så ville jeg slappe slik av at en dotur ble nødvendig og vips ville jeg være under 90 kilo. Det ble for vanvittig å la det være i dette været. Vi skal jo leve, selv om vi skal ned i vekt. Det er over 20 grader i skyggen.

Jeg har gått 10558 steps i dag. Så da er jeg over den magiske grensen. I går var det 6636 steps. Jeg merker at jeg har gått ned og då kanskje som den eneste , men det er greit for det er jeg som lever med meg og det er jeg som behøver den lille ekstra følelsen.



Gutta har lekt gjenggreier i gaten. Vannkrig mot byggefeltet sine unger. De har laget svære plakater og skrevet felles dagbok om krigen i dag og de har kallt gjengen sin for Rinnanbanden. Ja, hva skal jeg si til det. Det er ingen av de som kjenner den gamle historien og alle synes at navnet er tøft. Vi bor i Frode Rinnansvei.
Utrolig at det går an å plukke opp et slikt navn uten å henge det på noe historie, men det er det deilige å være barn og ikke vite det vanskelige ennå.

De evaluerte og skrev i sin dagbok i kveld (vi har to overnattingsgjester, Jørgen og Espen):

Vannkrig

Vi lagte skjold og rustning av papp. Vi fikk hjelp av Espen, Jon og Ruben og vi vant. Motstander laget var pysete og brukte vannslange. Men de gav seg da de fikk kjenne vannposene våre. Vi hadde paraply for den sags skyld også. Kul dag, men motstanderne var feige.

Jeg er trøtt igjen og sier god natt, Betty.

En venns side:
Gå till dagboken
http://www.resedagboken.se/Default.aspx?documentId=3&userId=71917&section=blog&journeyId=53944
(Om länken inte fungerar - kopiera den och klistra in den i din webbläsare).

Fredagsverdien

Det finnes ikke noe vakrere enn familien min. Det finnes ikke noe bedre enn fredager. Livet er hva du gjør det til og jeg synes fredager er alt jeg kan drømme om en hel uke. Når vi er samlet alle 7 er det beste av alt. Da er alt fullkomment og familien føler seg hel. Guttene elsker nærvær med sine storebrødre, det gir dem bekreftelser på en stor og mektig verden. Når Aun og Stein er her, får de svar på at: "Alt er overkommelig og alt er mulig".




Det er en mektig varm dag i Trondhjæm

Aun og Stein. Jeg møtte de første gangen da de var 9 og 11 år. De ser akkurat make ut i dag. De har de samme rollene og er de samme typene, eneste forskjellen er at jeg er sinnsykt mye mere glad i de nå enn da.

Stein og Betty kuler`n i sola. Vi sitter på et IKEA underlag som var en av de 21 tingene jeg kjøpte i går. Livet er rikt og våren er vakker. Jeg tror faltisk at vi hoppet over våren dette året og gikk rett på sommeren. Men folkens, det er lovet sludd og vind på 17.mai.

... i mens arbeider Aun og Bernt på terassen. Kajakk er heftig og gir utfordringer både til lands og til vanns...

Bernt i kajakk. Sesongen er i gang.
Kanskje øyeblikket bare er et frimerke som sakte men sikkert stiger i verdi (Lars S. Christensen). God fredagskveld! Gi fredagen det beste av deg sjøl, Betty

Kjenne Etter

En fin dag.
Det er noe med det vakre jeg ikke fikk med meg før kreften. Det er en annen tilstedeværelse i livet mitt. Jeg ser det når jeg treffer folk som strever, som har et høyt tempo. Noe jeg egentlig også liker. Det er en fjernhet i travle mennesker. En sånn ”påhøgget tilstedeværelse” som egentlig ikke er her likevel. De er avhengig av om det er folk rundt dem som er viktige nok, har posisjoner som kan trekke de opp. Jeg vet det, for jeg har vært der, og nå ser jeg det og jeg gir en god faen. Det er deilig det. Det gir meg en indre frihet og jeg får nye møter som jeg ikke hadde før. Håper jeg aldri mister dette ”her og nå” perspektivet.

I dag har jeg svømt i lag med de brystkreftopererte damene igjen. Det er bare en som er nyere enn meg, ellers er det en garva gammel og herlig gjeng. Jeg har aldri i mitt liv stått og håndhilst på folk i dusjen før, men det har jeg gjort nå. Der står vi med våre en puppe tilværelse, ler og utveksler erfaringer.

Vi skryter av hverandres arr og vi råder hverandres liv. Det er helt spesielt. Vi trimmer oss glade. Jeg pratet med en som skal starte cellegiften nå. Stolav har ventelister igjen, så hun står på venteliste for å få cellegift, en pervers greie i grunnen. Damene dro og drakk kaffe etter svømmingen, det har jeg altså ikke ”rom” for, i hvert fall ikke uten at det var planlagt, så jeg nøyde meg med trimmen.

Jeg fikk mail fra en klassevenninne jeg hadde på ungdomsskolen i dag. Hun hadde lagt ved et bilde. Da jeg så det begynte jeg bare å grine. Bernt var her og det var en merkelig greie. Jeg skulle egentlig treffe denne klassen i fjor 4.Juni i Bergen, men så ble operasjonsdatoen 31.05.05 og det ble en umulighet. Jeg sendte et brev som ble lest opp på klassefesten, hvor jeg blant annet nevnte at jeg husket det hun venninnen min og jeg hadde i lag. Vi trimmet hver morgen en time, før skolen begynte. Jeg tror vi gikk i lag på Hardangervidden også. Hun var sånn super flink på skolen, jeg tror hun hadde Sg, svært godt, som det het den gangen, i alle fag.

Jeg var ikke så værst flink jeg heller, hadde Mg i alle fag. Jeg husker at jeg tok med to av gutta fra barneskolen og besøkte henne en gang. Jeg var egentlig ganske modig. Jeg husker ikke hvor vårt forhold tok veien, men jeg antar at jeg meldte meg ut, etter hvert som livet mitt ikke var noe ålreit. Kanksje ble hun truende når hun var så flink, dette er barte tanker jeg har.

Det min følelsesmessige hukommelse forteller meg er at hun var en av de trygge bitene i min oppvekst. Det er sårt og det er for jævli. Hun og busssjåføren. Bussen kom alltid. Jeg tok buss i hvert fall 2 timer hver dag. Jeg nektet å bytte skole, selv om vi flyttet mye. Jeg leiter etter positive følelser fra den tiden, men jeg finner ikke bildene. Jeg kunne ønske de var der og at jeg kunne delt de her. Jeg skulle gitt hva som helst for en historie som jeg kunne fortelle deg som var oppløftende fra den tiden, men grunnstemningen er bare trist og atter trist. Jeg svømte mye. Jeg trente mye. Men jeg gjorde det for å være minst mulig hjemme.
Jeg kunne fortalt om første gangen jeg drakk meg full, første gangen ditt og datt, men det sparer jeg.

Farmoren min var også en klippe, men hun bodde jo i Sandefjord. Jeg erindrer at Dirigenten for Krohnhengen musikk korps kom og hentet oss til hver øving og han kjørte oss hjem igjen. Jeg spillte bekken, søstra mi stortromme. Jeg tror han forbarmet seg over oss. Men han har jeg ikke hatt noe møtepunkt med. Men det hadde jeg nå via mail med min gamle skolevenninne.

Tenk hvis jeg hadde stengt disse gamle opplevelsene inn i skuffer, låst igjen og kastet nøklene, som en anbefalte. Da hadde jeg mistet denne forklaringen og forståelsen av mitt eget liv. Det er mye bedre å ta det frem, se på det, kjenne etter, legge det fra seg og gå videre. Det har jeg hatt anledning til i dag. Jeg tror hennes ensomhet i det å være flink ble et møtepunkt med min ensomhet den gangen. Jeg har fine minner fra samvær med henne og hennes familie. De har et landsted i Hardanger hvor jeg var med. Et hus opp til venstre i 2 etasjer, hvor vi bodde oppe.

Jeg svidde av 1000 kroner på IKEA i dag. Det koster det å gå dit. Jeg fyllte en handletrille og tok av ½ parten etter noen runder. Jeg kjøpte 21 ting, av disse 17 nødvendige ting, 2 ”kjekt å ha” ting (tusjer og 3 sakser) og 2 tulipanbuketter. En til meg selv (hvite) og en til Guri (røde). Jeg kom plutselig på hvor glad jeg er for at hun greier å holde fast i det som er bra for henne. Det inspirerer når jeg trenger å holde fast i det som er bra for meg. Hun har helt andre områder hun prioriterer å holde fast i, men hun gjør det, og slipper ikke taket for det bedagelige eller for litt motstand.

Jeg har laget laks i ovn i lynfart i dag og ”drivet” Espen og Ruben på Taekwondo, plukket opp John Arvid i byen etter psykologtimen hans. Vi traff Bernt og kjøpte joggesko til gutten. Gran finale på dagen var diktgruppen. Vi satt ute i parken til Dronning Mauds minne og hadde instruktør i dag. Det var en nyttig prosess. Jeg skrev to ting jeg var fornøyd med. Først stod vi i en ring, så skulle jeg ta i mot en gave fra sidemannen. SÅ skulle vi skrive et brev til den vi fikk det i fra, et ½ år etter, slik ble min historie:

Hei kjære Anja.
Jeg fikk en gave av deg for et ½ år tilbake.
Her i dag dukket den opp igjen og det bragte med seg noen minner. Jeg satt meg umiddelbart ned og gråt. Tårene rant i strie strømmer. Dagen jeg fikk gaven, var jeg ikke der at jeg så symbolikken. Nå er gaven et symbol på flere ting for meg, og det vil jeg gjerne dele med deg.

Etter kreften har jeg endelig skjønt at selve livet er en gave. Jeg har etter dette funnet en ro, som gjør slik at jeg er i stand til å sette meg ned og endelig ta inn det jeg har fått, og se dem som har sett meg. Det du gav meg veier tungt. Det du sa skal leve evig ungt. Du gav meg et bilde av en kriger.

Det skal være et symbol på våre møter, våre kamper i våre liv. Vi skal også ta oss retten til å seire. Vi skal leve de livene vi har rett på og nyte de dagene vi har, uten å være styrt av gamle ”taper”.

Vi er krigere. Vårens krigere. Klem fra Betty

Oppgave 2) Vi fikk utdelt bøker. Jeg fikk beskjed om å åpne boken på side 20 og skrive ned de ordene jeg likte, det ble disse:

Den store gamle mannen
Bøye
Øyne høyde
Vennlig alvor
Jeg liker å være meg
Ønske
Kjærlighet
Natasha
I morgen

Så skulle vi lage vår egen historie med ordene. Min historie ble slik:

Den store gamle mannen bøyer seg ned
og ser et barn i dine øyne som ikke kan skremmes mer.
Det er fullt i alle kratt, det er overfyllte rom i huset ditt
og du finner ikke fred noe sted.

De andre er vant til å ha det sånn.
Du er den som ordner opp, den som alltid kom.
De vil ha det du kan, men ikke den du er.
Fallhøyden var stor og du fallt så pladask.


Så strever du ennå for å bli elsket uten all denne forakt.
…og for å oppnå en kjærlighet, sa han med vennlig alvor.
Men det er godt å hør deg si: Jeg liker å være meg.
Det gir et håp om at det finnes andre rom i deg.

Natasha eg ser deg i morgen klokken kvart over fem.
Da vil eg helst ikke kjenne deg igjen.
Du må ta deg i akt mot denne avmakt som du kjenner på.
Reis deg, gå ut i dagen og vær noe mer enn du må.

Nå står søvn høyt prioritert. God kveld alle som følger meg på min vei, Betty

En Stor Heldiggris!

Når en av gutta i bandet ringer og sier at han har melodien til en tekst jeg har laget, føler jeg meg som en kjempestor heldiggris. Broder ringte og spurte om jeg ikke hadde noe å henge fingrene i. Jeg svarte at det er dårlig med det her i huset. Han hadde en ledig time. Jeg durte dit og dette er åndelig føde. Kreative faser skal aldri undervurderes. Det må bare gjøres.

Nå har vi starten på noe bra på teksten: ”Første Damene”, en melodilinje som syr sammen stemningen. En liten grunnmur til er bygget. Jeg gleder meg til vi skal kle den med vegger og tak. Melodien passer fint til det som er skrevet. Lett å like og få på hjernen.

Jeg startet på spinning time 0635. Kjempebra time. En utrolig bra dag, værmessig også. Klokken 09:00 hadde Sylvi og jeg møte med kreftforeningen. De var to, vi var to. Det var også en kreativ prosess og jeg tror vi skal få til å skape noe i lag. 3 timer på høgget, mange baller ble kastet i luften og her har vi noe bra på gang. Spennende at vi kan la det hele vokse i flere perioder, starte på ideene og bære de igjennom noen år. I og med at vi bare er på idedugnadstadiet venter jeg med å blogge det ut i livet.

Alle frivillge organisasjoner trenger et løft når det gjelder å tenke nytt. Vi damer sitter ikke lenger og strikker bak en kopp kaffe eller selger lodd på S-laget. Vi kjører motorsykkel og vi vil engasjeres og engasjere. Vi gir gjerne av vår kompetanse og utveksler den med andres, men det må ha et løft i seg. Det må være et mål og en mening, som f.eks musikk og kultur kan være.

Jeg er i hvertfall sikker på at det er noe jeg skal gå inn i, for med den erfaringen jeg etterhvert har, men 3 store kriser som jeg har taklet i livet mitt. Så jeg kan ha et og annet å tipse andre om. Det som gjør kreft som tema så aktuellt, er at det angår alle. Alle er berørt av det på en eller annen måte. En i familien eller en kollega eller en venn. Kreft kan ramme alle samfunnslag. Fattig som rik.

Jeg nevner igjen denne følelsen jeg fikk da jeg hørte på Tellefsen like før jul på kreftavdelingen. Der satt jeg med mange ulike mennesker og det eneste vi hadde felles var at vi var sjuk. Det hjelper ikke med mye penger på bok, når en krise som kreft rammer deg i livet. Det som kan hjelpe er innstilling. Hvordan du tar det, kontra hvordan du har det. Der har jeg noe å gi. Hvis jeg får blandet dette godt med faglige innspill på det å sette seg mål og bære sine egne visjoner ut i livet, så kan det bli veldig bra. Fokus på det å leve her og nå, fokus på det å bedre livskvaliteten betraktelig etter at en har vært rammet av kreft. Hva er det som egentlig betyr noe i livet?

Jeg dro hjem og bakte brød. Noe håndfast å gjøre etter et så flygende møte. Kapasiteten er ikke så himla bra, men jeg holdt i 3 timer før hjernen fløt ut. Jeg mailet litt og så sa det pang. Jeg måtte sove. Jeg dro på brystkreftoperert trimmen. Kjempe trivelig. En av damene der var søstra til en kollega av Bernt. Hun begynte å jobbe like etter strålingen og var et år etter operasjon. Det hadde ikke jeg fikset. Vi er forskjellig laget og har forskjellige jobber.

Hjemme har vi flyttet Per Kristian sin seng inn til Ruben. Vi har startet på andre og siste etappen på romprosjektet våres. Jeg gleder meg til skrivebordsordningen er på plass, men denne prosessen må gå sakte.

I dag ringte det en fra skolemusikk korpset. Ruben har satt seg opp på TUBA, ja du leste rett: T U B A. Han har valgt det selv og er fast bestemt på dette. Personen på telefonen mente at han burde begynne med en Bariton. Ruben likte ikke forslaget noe særlig, men godtok det, siden han ble lovet Tuba seinere. Han må jo tross alt greie å holde instrumentet oppe.

Det er fint å holde fast i det som gir resultater. Men det påkrever en del soving. Nå slenger buksen litt rundt livet. Det er herlig, men det er langt igjen. Jeg har tilbakelagt 5 449 steps i dag. Det er ikke verst, men fortsatt en del etter anbefalt. Men jeg ser meg fornøyd med meg selv likevel.

Vi råkkes, Betty

"Jobbe Med Seg Selv" Image

Tirsdagene er travle og middagene er da kjappe. Tomatsuppe med pølser til gutta. Mexikansk tomatsuppe med frosne grønnsaker, skinke og egg i til voksne. Lett å lage. Egentlig var det fast pannekakedag, men ”puh!”, jeg har greid å få igjennom en endring her i huset. Pannekaker tar tid og lage og er uhyre usunt for meg om dagene. Jeg elsker det jo selvsagt. Med flesk, sennep i Ertersuppe, rømme, blåbær, you know. Men nå skal jeg ha resultater og da får feit tirsdag være feit tirsdag hos andre.

Vi var på svømming. Det fungerte bra å svømme fram og tilbake mange lengder. Armen ble bedre ut over dagen. Bernt dro på foreldremøte. Det er en klar bortprioritering fra min side. Jeg blir kjempe sliten av store folkemengder og særlig det sosiale etterpå, spørsmålene etc. Jeg har spurt gutta om å få slippe å gå til skolen 17.Mai om kvelden. Jeg har forklart det grundig for de, at nå som jeg skal bygge meg opp, må jeg være nøye hva jeg bruker krefter på. Avslutninger hvor de opptrer og slikt skal jeg være med på, men ikke sånn grill og bespisning og prate med andre foreldre. Det suger når jeg er i form også, så ihvertfall nå. Vi skal gjøre masse artig sammen uansett. Det blir viktig å ikke sause vekk energi på f.eks dra på byen heller da, slik at det jeg sier til guttene henger på greip.

Jeg skal bygge meg opp. Jeg har bevist at jeg har greid det før. Jeg er et bevis på at det går an med endring. Den gangen legge vekk dop og tøre å leve livet. Tøre å kjenne på smerten. Denne gangen livsvarig endring i forhold til maten. Gå ned i vekt, slik at kroppen ikke begrenser meg og at jeg tar ansvar for god helse og forebygger tilbakefall av kreft. Det blir en total pakke, med mindre stress i det jeg gjør og jeg skal være mindre ansvarlig for alle andre. Jeg skal aldri slutte å være meg selv eller gi mindre av meg selv, men jeg skal gi mer av det til meg selv. Og i andre relasjoner skal det harmonere mer med det jeg får, slik at relasjonene er i likevekt.

Vi var på BUP og avsluttet forholdet der for Per Kristian. Han får ikke lenger angst. Han kan være engstelig av og til, men tør nye steps hver dag. I går syklet han til Magnus uten å bekymres seg på forhånd. En kombinasjon av at jeg ble frisk, ferien, farfars død og hans arbeid med seg selv har gitt gode forhold og en tryggere Per Kristian. De har vært super med oss de som arbeider på BUP, gitt oss råd og skrytt av måten vi har taklet det hele på. Takk for at også dette har fungert for oss.

Bernt var i form i bilen tilbake og snakket om alle disse som ”liksom jobber med seg selv”, som har det som et image. Bernt sa: ”De kan terminologien, men aner ikke hva det vil si å arbeide med seg selv. Det er bare noe de sier. Ingen av de har oppsøkt profesjonell hjelp. De skal være så sjøldrevne liksom, så skjer det ingenting. Så sitter de og kritiserer alle som ikke er gode nok”.
Jeg svarte:”Ja, så får de omgivelsene til å tro at det er oss det er noe i veien med, at det er vi som ikke vil ”inn i”, de lar folk tro at det er vi som ikke vil forholde oss, de lar folk tro at vi er gått i vrangen, så er det shitvasking av oss for å bli likt bedre selv”. Bernt svarte: ”Akkurat som exkonen min, hun sprang rundt i verden og fortalte, eller i alle fall lot andre tro, at jeg stakk av. Egentlig skulle jeg ha gått for lenge siden, men det er en annen sak”. Jeg svarte: ” Vi vet jo ikke hvor aktive de er, men vi vet om noen tilfeller. Jeg tror ikke det handler om å være kjip (det hadde vært enklere å forholde seg til). Jeg tror ikke at hun bevisst fikk folk til å tro at du stakk, men ubevisst dekket det et behov for å ikke være drittsekk sjøl. Det er jo en grei måte å slippe å stå ansvarlig for valget. Så har du gjengen som bestandig sier at de skal gjøre noe med ditt eller datt og aldri gjør det. De bare sier det i det uendelige, som om de trenger å ha en stor oppgave foran selve livet".

Når vi prater slik forstår vi våre egne væremåter. Bernt fortsatte: ”Men uansett så er det et spill og en manipulasjon. Jeg husker forresten da jeg skulle kjøre John Arvid opp til Selbu for at han skulle være med på fjelltur. Jeg kjøpte den minste orange notisboken som finnes og en penn, slik at han hadde noe å skrive og tegne i. Da jeg fornøyd formidlet dette på Selbu, ble det slått hardt ned på. Det fikk han ikke ha med. I tillegg klaget de på at han var ’sytat’ og vanskelig å ha med på tur. Han fikk jo forøvrig ikke være med lenger, etter dette da. Han gikk for seint i forhold til de andre. Det var jo det som trigget Per Kristian, han forstod det ikke. Vi gikk jo til Galhøgpiggen i skitvær i et taulag og John Arvid greide fint å holde følge med alle 40. Til og med midt i flokken. Så når disse årlige rapportene kommer, så er ikke John Arvid nevnt en gang. Rett og slett utelatt fra ’klanen’. Men gudskjelov at vi ikke er med mer”.

Jeg svarte: ”John Arvid sier jo sjøl at han ble ulykkelig når han var sammen med dem. Rart at de andre foreldrene til ungene som er igjen i klanen, ikke legger merke til det eller reagerer, men de er vel like vetta redde som vi var”. Bernt fortsatte: ”Ja og så står det at Per Kristian valgte å ikke være med denne gangen”. Vi greide å le av det sammen.

Vi skal fra nå av aldri mer beskytte folk som ikke vil oss vel, aldri mer holde kjeft om våre sannheter og la oss sjøl i stikken. Så de får holde på med sine spill og sine maniplureringer. Det de prøvde å knekke i oss, vil vokse til store ord med tiden.

Kristin ringte og fortalte at hun hadde kjøpt seg skritt teller. Gode turer til deg. Det hjelper på humøret og innsatsen. Som sagt, vi tror vi rører oss så mye, men blir avslørt med dette. I dag ble det 4276 steps pluss en svømming, jeg gir meg der for å holde på trøttheten og heller legge meg å sove.

Timen på Heggstadmoen i dag gav meg opplevelsen av å ha mye. Alt for mye. Jeg har kastet enorme mengder og skal fortsette prosessen utover i uken. Nå skal jeg bare fortsette opp i køyen. Dvs legge meg å sove for å hente inn de nødvendige 8.

God kveld, Betty

Høy Enda

Nå kjenner jeg at det begynner å virke, nå kjenner jeg at kroppen slipper taket på kiloene. Nå forstår jeg at det er kombinasjonen av utholdenhet, psykologisk trening, nok søvn, rett og nok mat, bevegelse. som er kluet. Det holder ikke med en av delene. Å ha rom til alt dette, krever egentlig overskudd eller du må gjøre som meg borprioritere alt det andre. Ellers blir det ikke noe resultater.

Jeg må ta det nå, fordi løpet er kjørt hvis ikke. I hvert fall i forhold til å opprettholde en del av de aktivitetene som jeg liker. Jeg er 42 år og blir ikke yngre. Samtidig har jeg denne tilbakefallsstatestikken for overvektige brystkreftpasienter hengende over meg. Jeg vil være frisk og jeg vil leve.

Jeg er glad for at det ble nok søvn i helgen. Ingen alkohol hjelper også på bedre søvn, for med alle de timene intensiv øving med bandet, så krever det sin kvinne. Meditasjonene hjelper noe vanvittig. Det er en vanskelig kombinasjon å være høy, fornøyd og totalt utslitt. Jeg har jævli vondt i armen. Bernt hjelper meg det han kan. Hoften jeg ramlet på i påsken er ennå ikke umerkelig. I morges gråt jeg og bannet over: ”Den jævla kroppen min”, men jeg hentet meg fort inn. Tok ut litt sårhet på at jeg må slite, men ble fort ferdig med det og – for nå er jeg i gang. Og da faller jeg ikke ned til null igjen. Det er herlig det. Det er en sier og et step og igjen: Jeg er fornøyd med meg sjøl.

Jeg håpet jo at vekten skulle være under det magiske tallet i morges, men nei, men det tror jeg ordner seg i løpet av uken. Step måleren er på plass og det er jeg også.

Nå skal jeg ut i verden. Dvs. til Heggstadmoen og kaste søppel. Men det er da noe det også. Ha en god dag dere.

Betty

1. Mai

Nå er jeg skikkelig fornøyd med meg sjøl. Jeg har sagt det høyt 3 ganger og det hørtes rett ut. Defrostingen av fryser er over, og det var ikke et mareritt, men et kontrollert arbeidsstykke, som medførte en del andre opprenskinger. Bilen er full av gamle malespann, brukte lyspærer, ødelagte stoler, slitte bukser og plastikk. I hvert fall 10 svarte søppelsekker har blitt fyllt til randen. Herlig.

Nå har jeg kontroll på hva vi har av mat og har laget en egen lomme i fryseren til brødene jeg baker. Nå skal det spares til eltemaskin og dette prosjektet skal vokse rolig.

Torill, en fast og kjær blogleser var her og bekreftet at 1. mai toget var som i fjor. Uffa folket som har et engasjement ellers i året, spratt rundt som ville dyr med ny og god energi. Vår aldersgruppe og oppover så veldig slitne ut. Jeg får meg ikke til å gå i toget under en eller annen sak, for så å ikke være engasjert resten av året. Slik har jeg kjent det i mange år, og jeg har valgt å stå å se på. I år giddet jeg ikke det heller. Det er en sånn vise seg frem dag og hilse på gamle kjente.

John Arvid er på kino igjen, med gutta som overnattet her. Jeg er faktisk helt aleine. Per Kristian er hos en kamerat. Bernt skal hente Ruben. Det er stille her og det er herlig.

Jeg voknet relativt opplagt, startet dagen med å lese i boken til Dag og Gunnar. Jeg slo opp på en tilfeldig side. ”Hva gjør det vanskelig å trene”. Jeg slukte noen sider og skjønte at jeg har ikke mangel på selvinnsikt. Det er bare en iboende motstand i meg på å forandre på noe. Jeg skal nå ned i vekt, og ta mer hensyn til meg selv og finne mer ro i det jeg gjør, si nei til det jeg ikke har lyst til, sette grenser, ikke være ansvarlig i alle relasjoner, holde meg unna de/det ”som suger”.

Min indre kritiker sier at nå føler de andre seg utenfor. Betty, du burde ordne et treff for alle dine gamle kjente, det er lenge siden de har sett deg. Hvordan reagerer alle de andre nå? De tror sikkert det har klikket for deg. Det kan jo spise litt mer og ta den skikkelige kampen fra i morgen.Etc etc etc.

Disse tankene har jeg sett på som sannhet og min egen samvittighet og dermed har jeg gitt faen i meg sjøl og latt meg styre av min indre kritikeren, for å slippe å få det ubehagelig i forhold til folk. Jeg har eksponert og drevet de fleste selskap og dette krever energi (så jeg har måttet spise og drikke), slik at det ikke noen skal føle seg utenfor eller ikke ønsket i mitt liv.

Herregud – dette er helt på bærtur.

Jeg husker en gang jeg skulle dra til Selbu i et møte. Jeg var sliten, en av ungene var sjuk, Bernt måtte i møte, det var vinter og det var is på veien. Alt var duket for at jeg burde avlyse. Jeg dro dit likevel, ennå jeg visste at de kunne ha dette møte uten meg. Jeg dro fordi at jeg ville ha kveltes av dårlig samvittighet og jeg var drit redd for å få kjeft. Det fikk jeg selvfølgelig uansett, fordi jeg kom for seint (måtte kjøre over skogen i 30 kilometer i timen). Jeg tørde forresten å ytre på dette møtet at jeg følte at de ikke ville ha meg med. Det mannlige vesenet der sa at hvis jeg følte det, kunne jeg bare forsvinne fra gården. Det kvinnelige vesenet sa at jeg var en klamp om foten. Men jeg kunne få sitte der, være med og lære. Jeg valgte å trekke det jeg sa. Jeg angrer den dag i dag. Jeg burde dratt da, før jeg fikk kreft. Da hun hadde den runde dagen sin, så takket hun alle, vaktmester, diktlesere, bordpådekkere, alle, untatt meg og det mannlige vesenet der oppe. Hun var misfornøyd med vår innsats igjennom 3 år for å ordne en bra dag for henne. Vi hadde stort sett vært en belastning og hun hadde ikke opplevelsen av å ha fått noe av oss. Nok om dette, og mer i min kommende bok.

Poenget var at dette er et bilde på hvordan jeg så på meg selv i forhold til andre. Strekker meg, rævsleiket de for å bli elsket, og måtte ikke mislykkes fordi dem var definert voksne, normale mennesker og hadde hjulpet meg en gang i livet. Vanvittig. Samtidig durte de gamle tapene inn i hodet: Du er ikke bra nok, Betty.

Gunnar og Dag snakker om hvor disse automatiske tankene kommer i fra. Vi må alle se på våre egne oppvekster for å forstå det. Jeg fikk alltid høre at ”det var lettere å være sammen med mine andre søstre” eller at ” de kledde seg bedre” eller at ” jeg ikke ville få til noe hvis jeg ikke farget håret normalt” eller ” du er bare en kvise på samfunnets rompe”, "du kommer aldri til å bli noe som helst" var den mest vanlige, "ingen vil ha deg sånn som du er", Ynglingen var "du er akkurat make til faren din", " du er en stor egoist". Noen ganger ble det aldri sagt noe, bare dette trykket som tydelig sa hva som mentes, en kald skulder som avviste, en taus stue som sa: kom deg ut. Jeg var såpass intelligent at jeg skjønte hva jeg måtte gjøre for å bli akseptert, men jeg goddtok det aldri. Og fikk i stedet mye ”verbal juling”. Det hadde vært lettere å få en på tryne. Det går an å forholde seg til.

Det er altså ikke noe poeng å bebreide seg selv lenger, for å ikke få til, fordi det henger sammen med gamle tanker. Hvordan vi ser på oss selv i forhold til andre, hvordan vi har overlevd for å vinne kjærlighet hos andre. Vi gjør det alle, i mer eller mindre grad. Vi har alle en følelsesmessig hukommelse.

Skammen sitter fast i oss alle. Når vi kjenner oss igjen i temaene er det som å bli avslørt. Det er liksom noe i veien med meg som ikke klarer å gå ned i vekt. Har du vokst opp med skammen også? Foreldre som er kritiske hele tiden, til seg selv, til andre. Jeg skammet meg når jeg hadde det fint hos min far, for det likte ikke min mor for eksempel. Det var noe som var galt med meg fordi jeg kunne ha det bra med ham som hun var blitt så forpint av.
Det er faen meg ikke rart at jeg ble punker. Jeg måtte rope mot alt det vanvittige. Det er ikke rart at jeg dopet meg ned. Jeg måtte døyve en vanvittig smerte.

Tilbake til her og nå. Jeg stod opp kl 09 i morges. Jeg satt på Immigration (bevegelse) song med Led Zeppelin. Jeg dekket til 1.Mai frokost med egg og bacon og ringte med klokken ca.09:30. Flagget selvsagt på plass. Jeg startet med å tenke på min svigerfar i dag, for han brukte alltid å ringe og gratulere meg med dagen og spille Internasjonalen på en spilledåse. Det var siste gangen jeg hørte det i fjor. En liten melankolsk stemning rundt dette, nå som han er borte.

Guttene, med overnattingsgjester inntok frokostbordet. Det er høflige, unge menn og de er blitt litt reflekterte. Det som jeg merker godt er at de har kjent hverandre et 10 år nå, og har en omsorg for hverandre. Det at John Arvid er i skuddet, tror jeg er et resultat av at det ikke lenger er bare fotball som teller. Filmer, lage filmer, foto, spill og så har vi nå trampoline.

Bernt fortalte om 1.Mai sin opprinnelse. Jeg velger å skrive kortversjonen ned i dag, for jeg tror ikke alle går rundt og vet dette. Det vil være rart, for ingen jeg kjenner har nevnt historien, selv om det har vært ”hardbarka 1. Maiere”. Jeg visste selvsagt at det handlet om arbeidernes rettigheter og at den gangen jeg kom inn som pønker, så demonstrerte vi natt til 1. Mai, pga arbeidsledigheten og forskjellene i samfunnet. Men jeg kunne ikke denne historien. Hvem kan historien tilbake til 1886?

I 1887 ble 4 anarkister hengt i et fengsel i Chicago. Det var en dødsdømt til, men han tok selvmord dagen før. Grunnen til at de skulle henges var at de hadde politiske oppfatninger og støttet et nasjonalt krav fra fagforeningene om innføring av åttetimers arbeidsdag fra 1. Mai 1886.

25 000 arbeidere følgte parolen om generalstreik den dagen. To dager etter var tilslutningen steget til det dobbelte. Det oppstod slagsmål mellom arbeidere og streikebrytere utenfor McCormicks maskinfabrikk. Politiet grep inn og skjøt ned 6 arbeidere. 4. Mai holdt arbeiderne et protestmøte på Haymarket. Da politiet prøvde og løse opp demostrasjonen ble det kastet en bombe. Det oppstod kaos. 7 politimenn ble drept og 4 arbeidere. De aktive anarkistene ble arrestert. Ingen kunne bevise at de hadde kastet bomben. De var beviselig andre steder. Men de trengte noen skyldige. De ble gjort ansvarlig for å ha ”hisset til opprør” og dette ble de hengt for.

En av de fire som ble hengt, August Spies, hadde sagt som sine siste ord: ”Tider skal komme da vår taushet i graven blir sterkere enn de røster dere nå kveler”. Den neste guvenøren gransket saken og sa at det ble gjort en forferdelig urett mot alle tiltalte. De som satt fengslet på livtid ble sluppet fri. Arbeiderbevegelsens kampdag 1. Mai ble på bakgrunn av disse begivenhetene en hyllest til Chicago-martyrene som ble ofre i denne kampen for 8 timers arbeidsdag (PaxLeksikon 1979).

Tiden ruller av gårde, og ved min side, mens jeg skriver. Nå skal jeg på Møte vedrørende sommerfest for turvenner, i anledning av at Bernt blir 50 år.

God kveld og Gratulerer med Dagen!

Betty