En Stor Heldiggris!

Når en av gutta i bandet ringer og sier at han har melodien til en tekst jeg har laget, føler jeg meg som en kjempestor heldiggris. Broder ringte og spurte om jeg ikke hadde noe å henge fingrene i. Jeg svarte at det er dårlig med det her i huset. Han hadde en ledig time. Jeg durte dit og dette er åndelig føde. Kreative faser skal aldri undervurderes. Det må bare gjøres.

Nå har vi starten på noe bra på teksten: ”Første Damene”, en melodilinje som syr sammen stemningen. En liten grunnmur til er bygget. Jeg gleder meg til vi skal kle den med vegger og tak. Melodien passer fint til det som er skrevet. Lett å like og få på hjernen.

Jeg startet på spinning time 0635. Kjempebra time. En utrolig bra dag, værmessig også. Klokken 09:00 hadde Sylvi og jeg møte med kreftforeningen. De var to, vi var to. Det var også en kreativ prosess og jeg tror vi skal få til å skape noe i lag. 3 timer på høgget, mange baller ble kastet i luften og her har vi noe bra på gang. Spennende at vi kan la det hele vokse i flere perioder, starte på ideene og bære de igjennom noen år. I og med at vi bare er på idedugnadstadiet venter jeg med å blogge det ut i livet.

Alle frivillge organisasjoner trenger et løft når det gjelder å tenke nytt. Vi damer sitter ikke lenger og strikker bak en kopp kaffe eller selger lodd på S-laget. Vi kjører motorsykkel og vi vil engasjeres og engasjere. Vi gir gjerne av vår kompetanse og utveksler den med andres, men det må ha et løft i seg. Det må være et mål og en mening, som f.eks musikk og kultur kan være.

Jeg er i hvertfall sikker på at det er noe jeg skal gå inn i, for med den erfaringen jeg etterhvert har, men 3 store kriser som jeg har taklet i livet mitt. Så jeg kan ha et og annet å tipse andre om. Det som gjør kreft som tema så aktuellt, er at det angår alle. Alle er berørt av det på en eller annen måte. En i familien eller en kollega eller en venn. Kreft kan ramme alle samfunnslag. Fattig som rik.

Jeg nevner igjen denne følelsen jeg fikk da jeg hørte på Tellefsen like før jul på kreftavdelingen. Der satt jeg med mange ulike mennesker og det eneste vi hadde felles var at vi var sjuk. Det hjelper ikke med mye penger på bok, når en krise som kreft rammer deg i livet. Det som kan hjelpe er innstilling. Hvordan du tar det, kontra hvordan du har det. Der har jeg noe å gi. Hvis jeg får blandet dette godt med faglige innspill på det å sette seg mål og bære sine egne visjoner ut i livet, så kan det bli veldig bra. Fokus på det å leve her og nå, fokus på det å bedre livskvaliteten betraktelig etter at en har vært rammet av kreft. Hva er det som egentlig betyr noe i livet?

Jeg dro hjem og bakte brød. Noe håndfast å gjøre etter et så flygende møte. Kapasiteten er ikke så himla bra, men jeg holdt i 3 timer før hjernen fløt ut. Jeg mailet litt og så sa det pang. Jeg måtte sove. Jeg dro på brystkreftoperert trimmen. Kjempe trivelig. En av damene der var søstra til en kollega av Bernt. Hun begynte å jobbe like etter strålingen og var et år etter operasjon. Det hadde ikke jeg fikset. Vi er forskjellig laget og har forskjellige jobber.

Hjemme har vi flyttet Per Kristian sin seng inn til Ruben. Vi har startet på andre og siste etappen på romprosjektet våres. Jeg gleder meg til skrivebordsordningen er på plass, men denne prosessen må gå sakte.

I dag ringte det en fra skolemusikk korpset. Ruben har satt seg opp på TUBA, ja du leste rett: T U B A. Han har valgt det selv og er fast bestemt på dette. Personen på telefonen mente at han burde begynne med en Bariton. Ruben likte ikke forslaget noe særlig, men godtok det, siden han ble lovet Tuba seinere. Han må jo tross alt greie å holde instrumentet oppe.

Det er fint å holde fast i det som gir resultater. Men det påkrever en del soving. Nå slenger buksen litt rundt livet. Det er herlig, men det er langt igjen. Jeg har tilbakelagt 5 449 steps i dag. Det er ikke verst, men fortsatt en del etter anbefalt. Men jeg ser meg fornøyd med meg selv likevel.

Vi råkkes, Betty