Betty
fredag 8. juni 2007
En Ny Helg i Tide
Jeg har fått meg min egen lånepc. Det er ikke så sexy som om jeg hadde fått tilbake min egen fra reperasjon, men det er mye bedre enn å være på spørreren hele tiden. Jeg er ikke så opptatt av å eie masse ting, men hvis jeg skulle valgt 5 ting, så ville det være: Motorsykkel, pc, en lykkestein, bilder og musikk. De to siste punktene kan jo utgjør mange enheter, men hvis du samler alle bildene i pc`en og all musikken på en mp3, så er det en samlet enhet, hver for seg.
Gressklipper, høytrykkspyler, 12 like glass og sånt noe, har jeg ikke behov for å eie,som de 5 tingene. Det er sjeldnere i bruk og da har jeg en unnskyldning til å ha kontakt med naboen og spørre om å få låne. For alle har all ting.
Motorsykkelen min gir meg en deilig feeiling. Jeg har kjipet ned på kjøreantrekket. Om det ikke merkes så er det dritvarmt. Det strider mot min fornuft og ikke ha fullt utstyr på, men jeg klarer ikke alle skinnklærene på kortturene, av og på, av og på. Ulykkene skjer ofte på de små turene, og det er kjipt om legene må plukke ut grus av lårene mine, men jeg skal kjøre pent og ikke så fort. Begynner å få en viss rutine og. Noen andre motorsyklister og alle mopedister kjører i skjorts, og fristelsen ble for stor i denne varmen.
Jeg har vært på Ride i dag og sett på neste sykkelen min. En ER6, den jeg har, er ER5, litt høyere og tyngre sykkel trenger jeg snart. Jeg kjenner det på meg, jeg bare må ha det. Det finnes noe lykke som kan kjøpes for pæng.
Jeg var med Oppkommet i går, en herlig skrivende gjeng. Vi har fått et nytt medlem i gruppen vår, Roar og det er fint med et maskulint innslag. Vi koste oss i hagen til Kari og diskuterte en retning for høsten og det er Øyeblikket det går i her og. Opplevelse av tid. Vi voksne er travel med å nå mål, mens veien dit blir stressfaktoren. I går kjørte jeg min yngste sønn til Tae Kwon Doe. Jeg var helt lammet av varmen, litt småsur og stresset. Hans opplevelse av tid er at kjøreturen er fin. Han bøyer hode ut av bilvinduet og synger til Forventet låten, og synes at en del av det å dra på trening er turen aleine med meg i bil.
De gangene jeg har trekt pusten og pakket rolig til en tur, så har pakketiden blitt en del av reisen. Kreften har lært meg at tid må oppleves hele tiden, ikke bare når man er kommet frem og satt seg i en stol, for så å ta smilet frem. Sånn sett er det knallfint med motorsykkel, da er turen til målet en innebygd fornøyelse.
Jeg skal lære meg å skrive erotisk, ikke pornografisk. Jeg ble plantet på en Anne B. Ragde bok igjen, En kald Dag i Helvete og får bare vær så god lese den. Det er lettere å skrive rått eller å holde et foredrag om seksualitet. Å skrive erotisk, så det ligger fine bilder i ordene og rom for å tenke sjøl, er vanskelig. Men dette, som med alt annet, kommer med trening.
Anja mener at jeg penitrerer, når jeg er i form. Synes at det er mye hyggeligere å bli penitrert, men så er nå Anja mye større i kjeften enn meg da, bare se:
Hadde det ikke vært fordi du var en kvinne, så...
God helg til alle Betty42 lesere,
BETTY43
Gressklipper, høytrykkspyler, 12 like glass og sånt noe, har jeg ikke behov for å eie,som de 5 tingene. Det er sjeldnere i bruk og da har jeg en unnskyldning til å ha kontakt med naboen og spørre om å få låne. For alle har all ting.
Motorsykkelen min gir meg en deilig feeiling. Jeg har kjipet ned på kjøreantrekket. Om det ikke merkes så er det dritvarmt. Det strider mot min fornuft og ikke ha fullt utstyr på, men jeg klarer ikke alle skinnklærene på kortturene, av og på, av og på. Ulykkene skjer ofte på de små turene, og det er kjipt om legene må plukke ut grus av lårene mine, men jeg skal kjøre pent og ikke så fort. Begynner å få en viss rutine og. Noen andre motorsyklister og alle mopedister kjører i skjorts, og fristelsen ble for stor i denne varmen.
Jeg har vært på Ride i dag og sett på neste sykkelen min. En ER6, den jeg har, er ER5, litt høyere og tyngre sykkel trenger jeg snart. Jeg kjenner det på meg, jeg bare må ha det. Det finnes noe lykke som kan kjøpes for pæng.
Jeg var med Oppkommet i går, en herlig skrivende gjeng. Vi har fått et nytt medlem i gruppen vår, Roar og det er fint med et maskulint innslag. Vi koste oss i hagen til Kari og diskuterte en retning for høsten og det er Øyeblikket det går i her og. Opplevelse av tid. Vi voksne er travel med å nå mål, mens veien dit blir stressfaktoren. I går kjørte jeg min yngste sønn til Tae Kwon Doe. Jeg var helt lammet av varmen, litt småsur og stresset. Hans opplevelse av tid er at kjøreturen er fin. Han bøyer hode ut av bilvinduet og synger til Forventet låten, og synes at en del av det å dra på trening er turen aleine med meg i bil.
De gangene jeg har trekt pusten og pakket rolig til en tur, så har pakketiden blitt en del av reisen. Kreften har lært meg at tid må oppleves hele tiden, ikke bare når man er kommet frem og satt seg i en stol, for så å ta smilet frem. Sånn sett er det knallfint med motorsykkel, da er turen til målet en innebygd fornøyelse.
Jeg skal lære meg å skrive erotisk, ikke pornografisk. Jeg ble plantet på en Anne B. Ragde bok igjen, En kald Dag i Helvete og får bare vær så god lese den. Det er lettere å skrive rått eller å holde et foredrag om seksualitet. Å skrive erotisk, så det ligger fine bilder i ordene og rom for å tenke sjøl, er vanskelig. Men dette, som med alt annet, kommer med trening.
Anja mener at jeg penitrerer, når jeg er i form. Synes at det er mye hyggeligere å bli penitrert, men så er nå Anja mye større i kjeften enn meg da, bare se:
Hadde det ikke vært fordi du var en kvinne, så...
God helg til alle Betty42 lesere,
BETTY43
torsdag 7. juni 2007
Første Damene lever sitt eget liv!
Stein Bratland tar hånd om meg i Skansen Lydstudio
Da har vi dunket inn Første Damene. Håper det er en låt som andre kan like godt. I allefall så har vi hatt det moro, med jobben som ble gjort. I går fikk jeg sunget fra morgenen av, det var en ny erfaring. Det føltes litt mere jobb, og det kunne jeg like godt. Men en jobb skal jo gi betaling, så det er greit å huske på det, at dette er gedigen kul hobby.
Marte har jobbet som en gal med foto rundt oss, og får levert sin oppgave i morgen. Jeg synes at hun gjorde en utrolig jobb, spennende bilder hun har tatt. Passet bra til oss. Hun katsjet feelingen, og gjenga det i bilder. Thomas, døråpner, produsent og trommis i denne runden.
Kriss, lydmann i denne runden og. En genial mann!
Gitarist er Kriss og.
Einar er drivhjernet i Betty and the Survivors, et prosjekt med engelske tekster.
Synge sittende, det gjør jeg egentlig aldri, men i går kveld, da måtte jeg rett og slett sett meg ned. Betty er ferdig. Så jeg startet dagen med en ny ting og avsluttet med en ny ting jeg aldri har gjort. Livet byr på ny erfaring.
God dagen rundt omkring,
Betty43
tirsdag 5. juni 2007
MANN I LAND
Plutselig dukket Aun Yngve opp, en dag i Norge og da bruker han tiden på oss, et privilegium å ha han i hus. Eller utenfor da, han tok roret på grillingen og jeg sprang på polet og kjøpte portugisisk vin, ved navn: FABELAKTIG!!!
Vet du forresten hva Polypper er?
En sint mann i polkø.
Aun sin: Manipulering?
Homofil gruppesex
John Arvid: Katapult?
Fornøyd hundkatt
Også slenger han på, hvorfor kan ikke jeg pule den første når Pave Johannes Paul den andre.
Karen på bilde, ved siden av meg, er jeg tante til. Han bærer navnet Peter. Jeg har mye å lære av de unge, ingen tvil om det. I dag ble jeg fortalt at borene på båter i Norge (som er bygd utenpå reisverket som heter spant), er bygd opp på hverandre, mens i andre land, ligger de på rekke. Så diskuterte vi om det har med klima å gjøre og hvor mye et skip kan bli lastet med etc.
Aun drar til sin frue i Brasil i morgen. God tur, min flotte sønn!
Jeg sitter i pysj kl 21:00 i kveld, skal synge i studio tidlig i morgen. Jeg venter bare på at de to minste skal legge seg, så jeg kan logge ut denne dagen.
God kveld,
Betty
mandag 4. juni 2007
Betty er...
Det siste nye morsomme i internettverden er, er å google sitt eget navn + `er`, og dele det som kommer fram i bloggen. Til meg kom det:
"Betty er ikke som andre kråker. Hun har utført ting som ingen andre dyr tidligere ... Betty bruker redskaper og løser problemer som ingen kråke – eller noe ..."
Denne er sann, jeg er ikke som andre og jeg er stolt over det. Jeg har fått til en hel masse.
Kråka Betty er ikke rådløs -
Det er sjelden jeg sitter helt fast. Men gjør jeg det så snakker jeg med noen som jeg stoler på.
NORDSTAFETT » Betty er ferdig
6 Responses to “Betty er ferdig”. on 23 Sep 2006 at 17:16
Jeg var med i Nordstafetten og da jeg hadde levert oppgaven, kom følgende overskrift fram: BETTY ER FERDIG.
Betty er egentlig ikke spessielt stygg, visst hun hadde hatt penere klær og nappa...
...øyenbryn, det gjør jeg. Jeg er helt enig!
Solen skinner og jeg trives best i skyggen. Jeg kjører solfaktor 50, lite opptatt av å bli brun. Men synes at det er hyggelig at folk har det fint med godværet, det litt mere personlige kommer fram, når folk blir glade.
Jeg har lyst til å skrive hele tiden, ikke sånn bloggskriving med situps, kilo og kjøring hit og dit og sånn. En tid er forbi!
Jeg har lyst til å skrive råere, om begjær, om opplevelser, om erotikk og dikte mer, derfor har jeg laget BETTY43, så jeg kan skrive fiktivt og ha friheten til å boltre meg. Jeg kan skrive på Betty42, når jeg har skrevet noe på Betty43. Jeg tror at det blir en fin ordning.
På Betty42 vil jeg skrive, når jeg vil dele noe fra mitt liv. På Betty43 skal jeg forsøke å være litterær.
Jeg har fått til en vekst igjennom den siste kampen min, og nå gidder jeg ikke å dvele ved det lenger. I have taken my broken wings and learned to fly again, det er nå min styrke.
Jeg føler meg friere til å velge.
God kveld,
Betty
"Betty er ikke som andre kråker. Hun har utført ting som ingen andre dyr tidligere ... Betty bruker redskaper og løser problemer som ingen kråke – eller noe ..."
Denne er sann, jeg er ikke som andre og jeg er stolt over det. Jeg har fått til en hel masse.
Kråka Betty er ikke rådløs -
Det er sjelden jeg sitter helt fast. Men gjør jeg det så snakker jeg med noen som jeg stoler på.
NORDSTAFETT » Betty er ferdig
6 Responses to “Betty er ferdig”. on 23 Sep 2006 at 17:16
Jeg var med i Nordstafetten og da jeg hadde levert oppgaven, kom følgende overskrift fram: BETTY ER FERDIG.
Betty er egentlig ikke spessielt stygg, visst hun hadde hatt penere klær og nappa...
...øyenbryn, det gjør jeg. Jeg er helt enig!
Solen skinner og jeg trives best i skyggen. Jeg kjører solfaktor 50, lite opptatt av å bli brun. Men synes at det er hyggelig at folk har det fint med godværet, det litt mere personlige kommer fram, når folk blir glade.
Jeg har lyst til å skrive hele tiden, ikke sånn bloggskriving med situps, kilo og kjøring hit og dit og sånn. En tid er forbi!
Jeg har lyst til å skrive råere, om begjær, om opplevelser, om erotikk og dikte mer, derfor har jeg laget BETTY43, så jeg kan skrive fiktivt og ha friheten til å boltre meg. Jeg kan skrive på Betty42, når jeg har skrevet noe på Betty43. Jeg tror at det blir en fin ordning.
På Betty42 vil jeg skrive, når jeg vil dele noe fra mitt liv. På Betty43 skal jeg forsøke å være litterær.
Jeg har fått til en vekst igjennom den siste kampen min, og nå gidder jeg ikke å dvele ved det lenger. I have taken my broken wings and learned to fly again, det er nå min styrke.
Jeg føler meg friere til å velge.
God kveld,
Betty
søndag 3. juni 2007
INTENSE minner i JUNI
Fotos: Marte Gjærde
Det er litt vittig at igjennom å skrive blogg, så har jeg møtt på Marte, som har gjort en kjempe jobb med fotografering av BBBB. Vi har også gjort en superjobb denne helgen her, med å spille inn Første Damene. En vakker og spenstig låt. Første Damene skal jeg fortelle om en annen gang, hvem de er og hva de gjør. Nå er det kos på terassen. Vi har tilbakelagt en helg med en 12 åring, som har feiret 3 dager til ende.
Ha en fin start på en ny og ubrukt uke,
Betty
lørdag 2. juni 2007
FINE MAI MINNER 2
Jeg glemte dette flotte minne i sted. Rockelinjen som har brent seg inn i hjernen. Jeg har ikke spurt en eneste en om å få blogge bildene, men jeg tar sjansen. Takk for en uforglemmelig kveld, som tok mange dager å komme over. De sier at en ronk og en røyk hjelper mot bakrus, men jeg vet ikke helt, jeg har prøvd alt, for meg var det bare å ta tiden til hjelp. Det er alderdommen som jager!
God kveld,
Betty
Mine Fineste Minner I Mai
Vi tar oss tia!
Per Kristian kjører Lego Mindstorm på Åpen Dag.
Lydsjekk i en lunsjpause for Kommunale boligadministrasjoners landsråd (puhhhh - langt navn på en arbeidsplass) på Britannia, Thomas på bass.
Helårsgjengen!
På trammen på Moholts Perle!
Tinestaffetten, Per Kristian!
Studio med Første Damene! Broder og meg!
Gutta!
17.Mai
17.Mai
Somebody loves ya!
Hosnastranden!
God kveld,
Betty
fredag 1. juni 2007
HOOCHIE COOCHIE MAN
Her er min besvarelse på:
"Hvordan vil du beskrive situasjonen når Carl I. Hagen med ett forstår at
den blues er den beste trusefordriveren? Tenk deg inn i / og beskriv hvordan
han oppnår erkjennelse i løpet av noen heftige minutter - uten Eli".
Oppgaven er gitt meg av MEFISTOS og er en del av NORDSTAFETTEN
I denne historien er det mye som er sant, du velger selv hva du vil tro på!
Jeg traff Carl I. Hagen på begynnelsen av 80 tallet. Det var en selsom opplevelse, et minne for livet på et vis, men ikke nødvendigvis av den sorten du samler på som gode. Jeg var en sint ung dame den gangen, mye sintere enn nå. Og jeg hadde meninger, det har jeg også nå, men før trodde jeg at politisk motstand var noe jeg måtte bruke slegge på, nå har jeg lært meg å gå rundt og forbi.
Carl I. Hagen var akkurat likedan som nå. Dette møte med han var egentlig helt meningsløst, fordi han hørte ikke engang hva jeg sa. Det er vel heller ikke så forskjellig fra før til nå. Men for min del utgjorde det en stor forskjell, når han avbrøt meg, så dyttet jeg til han tilslutt, fordi jeg fikk altså ikke kontakt. Jeg tror ikke jeg ville valgt den strategien nå.
Vi treftes i anledningen av at vi hadde okkupert et hus i Bergen, Banveien 35, og han brukte enhver anledning den gang til å få blæst om sitt eget parti. Han kalte oss for lat ungdom, uten rot i virkeligheten og kriminelle. Regelrett umulig å snakke med var han. Men likevel så gjorde jeg et godt trekk, jeg inviterte han til en fest vi skulle ha i vårt okkuperte hus samme kveld, og sa at han ikke hadde gøts til å komme.
Det hadde han altså!
Møte med denne mannen, eller kall han hva du vil, Manish Boy kanskje, han har ihvertfall samme selvtillitten som i sangen, men det er jeg ikke sikker på om Muddy Waters hadde likt, og det er akkurat her histoien tar litt av.
Det var en kald Novemberkveld i vårt nye erobrede hus, og den store legenden Muddy Waters hadde meldt sin ankomst for å vise støtte for vår sak. Vi gledet oss villt og arbeidet på spreng, bærte inn PA, ølkasser og lyskastere. Alle sprang rundt omkring og hadde oppgaver. Jeg hadde kanskje litt for mange, når jeg tenker over det nå. Jeg skulle jo også spille opparming for vår venn. Norske Budeier, byens jentepunkband fikk æren av å dra 3 låter, før Muddy skulle på.
Vi gikk på scenen kvart over seks. Vi startet med låten: Å VÆRE, den spilte jeg gitar på. Vi harvet oss igjennom og det gikk ganske greit. Lyden på sangen var dessverre ikke bra, og som alltid for lav, men vi hadde en LP liggende der for salg, INGENTING FOR NORGE, så alle som var interessert kunne kjøpe den av oss. Inni var det et hefte med alle tekstene på. Salget av platen gikk ganske treigt den gang, men det ryktes at Carl kjøpte seg en. Det var jeg som var ansvarlig for kassen, og det var manko på en, så kanskje han bare foræret seg selv platen vår.
Neste låten vår het: BARN, vokalisten vår var Souxie and the Banches inspirert og nå tok hun helt av. Det begynte folka som hadde møtt opp så tidlig på kvelden også å gjøre. De poget som gale, foran scenekanten. De to siste låtene spilte jeg trommer på, og på LEVENDE låten var det Muddy Waters kom inn. Jeg holdt på å dette av stolen. Jeg tror låten gikk dobbelt så fort, men hva heftet vel det, ingen som viste hvordan låten egentlig skulle være av publikum.
Muddy startet sitt show med Manish Boy, og akkurat da steg Carl I. Hagen inn. Han hadde en hærskare av dritingse unge jenter rundt seg. De spradet i skjørt og hadde stiletto heler på. Han hadde også med seg gutter i dress, som hadde solbriller på, de hang rundt ham som en skare.
Vi brydde oss ikke så mye om dem, jeg mener HALLO! Muddy spilte Manish Boy på scenen. Vi digget, drakk øl og ropte OHJE, og var konger i eget rike. Selv om vi var punkere, og hadde det råe som image, så kunne vi slippe oss løs i bluesens hjerte. Så da låten: I`m A King Bee tok vi helt av. Vi ropte, vi lo og vi sang med som bare det. Bluesen hadde begynt å virke.
Damene til Carl slapp seg løs og, de hang rundt halsen på gamle raddisser og ville danse slow. Når de ble avvist, så kjørte de mere gass på, da kastet de skoene og satt føttene sine opp på bootsene til gutta, der hang de som nyvaska tøy på en klessnor. Muddy spilte: The Blues Had A Baby And They Named It Rock & Roll. Da gjorde jeg meg litt ansvarlig. Jeg gikk bort til Carl og sa: "Hei, du kom seint".Han svarte:"God dagen, hva heter han negeren som synger?" Jeg svarte: Han amerikaneren der, heter Waters!" Vi ble stående side om side og se på hver vårt kaos. Jeg syntes jo damene hans var helt på tryne og han hadde vel meninger om oss, men det var for høy lyd til å snakke.
Da Muddy dro låten: I`m Your Hoochie Coochie Man, gikk damene til Carl amokk. De dro av seg klærne plagg for plagg. Trusene kastet de på scenen. Det var helt villt. Vi hadde mistet kontroll på en fjortiss gjeng, inni vårt eget hus og alle ble stående og se på. Carl fikk hakeslepp. Det gjorde faktisk jeg og. Vi startet å prate samtidig, jeg lot han få ta plassen. Jeg avventet det jeg skulle si, mens han sa: "Dette hadde vært noe for Eli, du vet ikke om en hvit bluesartist som kan leies til julebordet vårt om 2 uker". Jeg svarte:"Det finnes ingen hvite artister som kan spille som han, det finnes ingen artister jeg vil bidra med i din sak, og nå synes jeg at du skal samle jentene dine".
Han knipset på guttene i dress,som stod der som sauer på et jorde. De gikk mannsterk ut på gulvet og bar jentene vekk. De valgte å gå og da de siste strofene i låten: Hoochie Coochie Man var lagt:
On the seventh hours
On the seventh day
On the seventh month
The seven doctors say
He was born for good luck
And that you'll see
I got seven hundred dollars
Don't you mess with me,
avsluttet Muddy låten med å si: "It seems like Elvis has left the building". Vi trampeklappet Muddy opp på scenen igjen og fikk 3 ekstra låter og et dundrende flott nach-spill.
Betty
torsdag 31. mai 2007
SOFT-IS BLIKK
Jeg spiser soft-is og det smaker godt. Jeg gikk og kjøpte meg en soft-is og det er lenge siden jeg har gjort. Jeg spiser soft-is, hvert skudd år. Nå gjelder det å ikke spise den for fort, som om nytelsen skal fortrenges, så jeg slipper å kjenne på at jeg unnet meg noe godt, og liksom ikke har lov til det fordi jeg er stor.
Det sitter to damer på et nabobord, de kiker på meg og jeg tror jeg kan lese deres tanker:"Spiser hun soft-is, ser hun ikke hvor tjukk hun er?" Jeg vet ikke, det kan hende at det er jeg som tenker at de tenker dette. Men det er noe med blikkene deres som gjør at jeg kjenner fordømmelsen deres lang vei. Det er kikkingen og smilene, som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan liksom ikke bare reise meg opp og si: "Denne soft-isen har jeg fortjent", eller "selv om dere er slank, så er det ikke sikkert at dere er lykkelig for det" eller "hva faen glor dere på" eller "har dere aldri sett noen spise soft-is før". Eller, kanskje jeg kan.
Jeg lener meg tilbake, slenger beina på en annen stol. Jeg blir en demonstrativ soft-is spiser, og jeg vet! Alt dette handler om meg selv, min egen evne til å bære min kropp. Min selvfølelse blir synlig for meg selv igjennom en soft-is. Jeg liker det ikke, det er tankene som ikke smaker godt. Soft-isen, den er god den.
Jeg tar meg sammen og konsentrerer meg om meg selv. Jeg sleiker soft-isen underifra, der kjeksen starter. Slik har jeg alltid spist soft-is, de gangene jeg har gjort det i mitt liv. Et visst tempo påkreves fordi den smelter fort. Det er varmt her jeg er, og jeg sitter i badedrakt. Krokanen drysser av, og det blir klisjat på mine lår.
Jeg ser at de ser det, og later som ingenting. Ingenting av det som forgår inni meg, kan du se på meg. Skal jeg reise meg og gå, men da kommer jeg på, at jeg er nesten uten klær. Det blir for nakent. Jeg får lyst til å si:"Jeg er enda bedre på å spise banan og det gjør jeg nesten hver dag!" Hvor ble det av den fine følelsen jeg hadde da jeg kjøpte soft-isen? Voldtatt av fordommer og tanker, stukket ihjel med uangripelige blikk. Etterhvert som blodsukkeret stiger, kjenner jeg jeg raseri, får lyst til å gå og kjøpe meg en soft-is til, men jeg er mett. Får lyst til å skrike det ut: "Det må da for faen gå an å være forskjellig" eller "jeg har vært syk og trengte beskyttelse, derfor er jeg stor".
Jeg leste i avisen at unge jenter går ikke i Pirbadet fordi de ikke føler seg fin nok. Det tilhører min generasjon, det er vi som er mødre til våre barn. Det er vi som må synes at vi er fin nok. Det er vi som er forbildene til våre barn, og vi må starte med oss selv og være fornøyde.
Det virker helt meningsløst, de ville sikkert tenkt: "Hun har psykiske problemer i tillegg til å være tjukk". Jeg skal ihvertfall skrive om det når jeg kommer hjem, for de som leser blogg, de tenker ikke sånn, å neida! De tenker sikkert ikke sånne tanker når de spiser soft-is heller, aldri! Jeg er sikkert helt aleine i denne verden om å tenke slike tanker, ye right! Jeg er sikkert aleine om å kjenne et raseri mot " perfekt kropp", sikkert! De slanke og det feilfrie kravene, som har forplantet seg, kjenner bare jeg, jada! Jeg tror faktisk at alle har det sånn inni seg noen ganger, også de to som sitter der, med hver sitt glass vann og ikke spiser soft-is.
Er det jeg som skal reise meg først? Jeg tar sats og gjør det.
Puh, det blir lenge til neste soft-is, gitt!
Det sitter to damer på et nabobord, de kiker på meg og jeg tror jeg kan lese deres tanker:"Spiser hun soft-is, ser hun ikke hvor tjukk hun er?" Jeg vet ikke, det kan hende at det er jeg som tenker at de tenker dette. Men det er noe med blikkene deres som gjør at jeg kjenner fordømmelsen deres lang vei. Det er kikkingen og smilene, som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan liksom ikke bare reise meg opp og si: "Denne soft-isen har jeg fortjent", eller "selv om dere er slank, så er det ikke sikkert at dere er lykkelig for det" eller "hva faen glor dere på" eller "har dere aldri sett noen spise soft-is før". Eller, kanskje jeg kan.
Jeg lener meg tilbake, slenger beina på en annen stol. Jeg blir en demonstrativ soft-is spiser, og jeg vet! Alt dette handler om meg selv, min egen evne til å bære min kropp. Min selvfølelse blir synlig for meg selv igjennom en soft-is. Jeg liker det ikke, det er tankene som ikke smaker godt. Soft-isen, den er god den.
Jeg tar meg sammen og konsentrerer meg om meg selv. Jeg sleiker soft-isen underifra, der kjeksen starter. Slik har jeg alltid spist soft-is, de gangene jeg har gjort det i mitt liv. Et visst tempo påkreves fordi den smelter fort. Det er varmt her jeg er, og jeg sitter i badedrakt. Krokanen drysser av, og det blir klisjat på mine lår.
Jeg ser at de ser det, og later som ingenting. Ingenting av det som forgår inni meg, kan du se på meg. Skal jeg reise meg og gå, men da kommer jeg på, at jeg er nesten uten klær. Det blir for nakent. Jeg får lyst til å si:"Jeg er enda bedre på å spise banan og det gjør jeg nesten hver dag!" Hvor ble det av den fine følelsen jeg hadde da jeg kjøpte soft-isen? Voldtatt av fordommer og tanker, stukket ihjel med uangripelige blikk. Etterhvert som blodsukkeret stiger, kjenner jeg jeg raseri, får lyst til å gå og kjøpe meg en soft-is til, men jeg er mett. Får lyst til å skrike det ut: "Det må da for faen gå an å være forskjellig" eller "jeg har vært syk og trengte beskyttelse, derfor er jeg stor".
Jeg leste i avisen at unge jenter går ikke i Pirbadet fordi de ikke føler seg fin nok. Det tilhører min generasjon, det er vi som er mødre til våre barn. Det er vi som må synes at vi er fin nok. Det er vi som er forbildene til våre barn, og vi må starte med oss selv og være fornøyde.
Det virker helt meningsløst, de ville sikkert tenkt: "Hun har psykiske problemer i tillegg til å være tjukk". Jeg skal ihvertfall skrive om det når jeg kommer hjem, for de som leser blogg, de tenker ikke sånn, å neida! De tenker sikkert ikke sånne tanker når de spiser soft-is heller, aldri! Jeg er sikkert helt aleine i denne verden om å tenke slike tanker, ye right! Jeg er sikkert aleine om å kjenne et raseri mot " perfekt kropp", sikkert! De slanke og det feilfrie kravene, som har forplantet seg, kjenner bare jeg, jada! Jeg tror faktisk at alle har det sånn inni seg noen ganger, også de to som sitter der, med hver sitt glass vann og ikke spiser soft-is.
Er det jeg som skal reise meg først? Jeg tar sats og gjør det.
Puh, det blir lenge til neste soft-is, gitt!
onsdag 30. mai 2007
Mitt Nye Kontor!
Det er første dagen på den nye jobben min og jeg går rundt og hilser på alle. Eller alle hilser på meg, for det er en forskjell på det. Om jeg bevisst går til noen eller noen kommer til meg. Det ene føles bedre enn det andre, avhengig av tid og sted.
Jeg gikk inn i det åpne landskapet og kiker meg rundt. Jeg har en guide med meg som liker å snakke og det er sånn passelig greit. Jeg detter litt inn og ut av det som blir sagt, fordi på første øyekast på nye steder, er det alltid så mye å fordøye.
Et åpent landskap er igrunnen det samme overalt, folk som sitter foran hver sin pc og med telefonen på øret. Jeg får tanker om at det er her de sitter alle de som leser blogg på dagen. Husker fra sist jobb at det mest frustrerende med å være leder, var medarbeidere som ikke brant og alt det uvirksomme. Alle som ikke hadde et eieforhold til prosjektet, folk uten ambisjoner, men som klaget på alt. Tar meg selv i å huske at for mye ambisjoner gjorde meg syk, så du kan si at de to siste årene har også gitt en kompetanse.
Jeg tok denne jobben fordi den ble for fristende. Jeg skal gå inn som et prosjekt i 2 år og endre en kultur. Så får jeg inderlig håpe at jeg har lært, ikke jobbe mer enn det som er avtalt. Ikke brenne jobben inn i hjerte mitt, ikke tattoovere logoen deres på min skulder, ikke jobbe så cellene mine løper villt, men holde hodet kaldt som en fisk og levere det som er avtalt.
Her har klagingen satt seg i veggene. Dette kan jeg noe om. Jeg er knallgod på å få overblikk og lage bilder av situasjoner. Jeg er blitt fortalt at her er folk villige til endring, men jeg vet at det krever en hvis vilje til egenendring og ikke bare drive og endre på de andre. Det har bensinstasjonen lært meg alt om: Det er ikke de andre som kan endres, men kun egen atferd.
Men det er jo greit at alle årene utenfor bensinstasjonen, i tillegg til min fagkompetanse, kan være med å få andre til å se sine egne stengte stasjoner, egne fordommer og egne liv. Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke legge dritten på andre. Men den voksne i meg har en gang for alle skjønt, man står ikke foran muren og klager. Vi har alle et ansvar for vårt eget liv, jeg gjentar det til meg sjøl hver dag nå.
Den værste subgruppen å få hull på er de som snakker i hemmelige koder. De som har avtaler om hvem det skal snakkes om, og som blir en lukket gruppe mot den det gjelder. De skal du faen få billig av meg, for de tviholder på sine regler og normer. De sitter på øverste hylle og velger hverandre hver eneste dag og de kan ikke, har ikke ferdigheter til å slippe taket. Ingen tør å stå utenfor, i redsel for å bli den som blir snakket om. Frigjøring har en høy pris å betale!
Jobbmessig er dette spennende,og hvorfor synes jeg det. Kanskje fordi det ikke er meg de i utgangspunktet snakker om. Jeg har ikke ennå blitt deres offer og med den jobben jeg har foran meg, så kan jeg sette svære lyskastere på gruppens atferd og få betaling for det, i tillegg. Innenfor to år skal alle de 70 ansatte ha sett på egen framferd og eget ansvar i forhold til livet.
De har spesialsydd en stilling som taes av forskningsmidler, og hentet meg inn på teppe. De har visst om mine tidligere prosjekter på endringsarbeid. Denne jobben er godt betalt, hadde aldri tatt den hvis ikke.
Jeg skal drive personlig måljobbing med folkene her. Jeg skal hjelpe folk å få troen på egen innsats. Løse opp i knuter som har satt seg fast, og jeg skal arrangere fester. Jeg har fått frie tøyler og et eget budsjett, sekretær og eget kontor. Jeg lover, det blir turer i skog og i mark, seminarer med ekspressiv jobbing. Undres over at det er så mange med så lange utdanninger, med kunnskap opp etter ørene, som sitter fast i seg selv. Folk som ikke fikser å tro på seg sjøl eller som ikke fungerer sosialt. Som starter subkultur med snakking i kroker. Folk som ikke tåler at andre lykkes. Andre som rævsleiker, og noen som er helt pusekatt, for å selge inn seg selv, alt dette er makt! Når alt dette mølet blir det dominante i en arbeidsdag, så får ikke bedriften resultater. Det blir ikke frigjordt noe kraft til å få gjort det som skal gjøres.
Jeg er ikke nervøs for jobben jeg skal gjøre. Heller ikke for alle menneskene som er nye og ukjente. Men for om jeg fort vil bli spist opp her. For det er problemet jeg har hatt, at jeg har gått inn i alt og alles, kjent og senset og gjordt det til mitt.
Nå har jeg gjort en gedigen endring, og det er veldig typisk meg å presentere alt jeg ikke fikk til før, også behersker jeg det egentlig bedre enn jeg formidler. Det er akkurat som om jeg tilpasser meg andres bilde av meg. Hvis de opplever meg som en uten ro, så kan jeg bekrefte at: Joda, slik er jeg! Men det er ikke sant, jeg har erobret en ny ro, men det gamle imaget får vandre. Jeg overlærte meg å ta kritikk dengangen jeg var i rehabilitering for rusproblemer, for der knakk de sammen alt. Der brøt vi sammen og tilsto det meste og litt til, for det var liksom greia å gjøre det. Egentlig var det underdanig å legge seg så flat, men alternativet var mye værre. Siden har jeg lært at når folk gir deg kritikk eller ros, så skal du alltid si: Takk! uansett hva det er og så filtrere det etterpå, om det var noe hold i det.
For andre kan oppleve deg forskjellig, akkurat slik jeg har tanker om hvordan andre er, og det behøver ikke å stemme. For vi opplever også ut i fra de stengslene vi har, ut i fra noe som trigger i oss. Og med så mange stengte besninstasjoner overalt, så blir det spennende om det ikke påvirker prosessene mine. Jeg skal ihvetfall vokte meg vel, for å forhåndsdømme "den tjukke", "den stille" og den "alt for plass krevende", men se på samspillet imelllom folkene, og hvordan de trives med hverandre.
Vi gikk gjennom det svære landskapet, mot kontorrekken som hadde vinduer ut mot havet. Jeg ble vist inn til mitt kontor, et hjørnerom, med lange lyse fratrekte gardiner. Jeg tok et dypt pust inn og kiket meg rundt, tavle, videokanon, langbord med 12 stoler. Lap top, flip-over, fasttelefon, kontorpult med stol som svinger.
Inn døren kom en mann, med nypressete appelsiner i glass. Gikk bort til bordet og danderte litt rundt det.
"Hei", sier jeg, "Det er du som er Lars?". "Ja, det stemmer, jeg er sekretæren din og det var jeg som anbefalte deg til stilllingen her. Jeg har lest bloggen din hver dag i et år nå. Jeg skjønte at du hadde kompetansen vi trengte for å få til noe resultat". Jeg trykket han i hånden og sa: "Da innfører vi det fast! Alle skal lese Betty42, samt to fagblogger hver dag, i tillegg til 4 avbrekk med ropet: Jeg er bra nok".
Så voknet jeg i morges på Moholts Perle og jeg lo. Jeg våknet leende til dagen og solen. Før jeg hadde spist ferdig frokost hadde jeg grått, fordi jeg følte meg som "den som rydder". Så hadde vi det litt vanskelig og så hadde vi det litt lett, så drakk vi kaffe på trammen. Når alle de flotte guttene hadde gått, dro jeg på trening: Piltaes. Så sitter jeg her og skriver igjen, og holder fast i at dette er verdifullt. For jeg kjenner ingen andre som er så god til det jeg kan, ha innhold i "bli-frisk-arbeidsdagen".
Betty
Jeg gikk inn i det åpne landskapet og kiker meg rundt. Jeg har en guide med meg som liker å snakke og det er sånn passelig greit. Jeg detter litt inn og ut av det som blir sagt, fordi på første øyekast på nye steder, er det alltid så mye å fordøye.
Et åpent landskap er igrunnen det samme overalt, folk som sitter foran hver sin pc og med telefonen på øret. Jeg får tanker om at det er her de sitter alle de som leser blogg på dagen. Husker fra sist jobb at det mest frustrerende med å være leder, var medarbeidere som ikke brant og alt det uvirksomme. Alle som ikke hadde et eieforhold til prosjektet, folk uten ambisjoner, men som klaget på alt. Tar meg selv i å huske at for mye ambisjoner gjorde meg syk, så du kan si at de to siste årene har også gitt en kompetanse.
Jeg tok denne jobben fordi den ble for fristende. Jeg skal gå inn som et prosjekt i 2 år og endre en kultur. Så får jeg inderlig håpe at jeg har lært, ikke jobbe mer enn det som er avtalt. Ikke brenne jobben inn i hjerte mitt, ikke tattoovere logoen deres på min skulder, ikke jobbe så cellene mine løper villt, men holde hodet kaldt som en fisk og levere det som er avtalt.
Her har klagingen satt seg i veggene. Dette kan jeg noe om. Jeg er knallgod på å få overblikk og lage bilder av situasjoner. Jeg er blitt fortalt at her er folk villige til endring, men jeg vet at det krever en hvis vilje til egenendring og ikke bare drive og endre på de andre. Det har bensinstasjonen lært meg alt om: Det er ikke de andre som kan endres, men kun egen atferd.
Men det er jo greit at alle årene utenfor bensinstasjonen, i tillegg til min fagkompetanse, kan være med å få andre til å se sine egne stengte stasjoner, egne fordommer og egne liv. Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke legge dritten på andre. Men den voksne i meg har en gang for alle skjønt, man står ikke foran muren og klager. Vi har alle et ansvar for vårt eget liv, jeg gjentar det til meg sjøl hver dag nå.
Den værste subgruppen å få hull på er de som snakker i hemmelige koder. De som har avtaler om hvem det skal snakkes om, og som blir en lukket gruppe mot den det gjelder. De skal du faen få billig av meg, for de tviholder på sine regler og normer. De sitter på øverste hylle og velger hverandre hver eneste dag og de kan ikke, har ikke ferdigheter til å slippe taket. Ingen tør å stå utenfor, i redsel for å bli den som blir snakket om. Frigjøring har en høy pris å betale!
Jobbmessig er dette spennende,og hvorfor synes jeg det. Kanskje fordi det ikke er meg de i utgangspunktet snakker om. Jeg har ikke ennå blitt deres offer og med den jobben jeg har foran meg, så kan jeg sette svære lyskastere på gruppens atferd og få betaling for det, i tillegg. Innenfor to år skal alle de 70 ansatte ha sett på egen framferd og eget ansvar i forhold til livet.
De har spesialsydd en stilling som taes av forskningsmidler, og hentet meg inn på teppe. De har visst om mine tidligere prosjekter på endringsarbeid. Denne jobben er godt betalt, hadde aldri tatt den hvis ikke.
Jeg skal drive personlig måljobbing med folkene her. Jeg skal hjelpe folk å få troen på egen innsats. Løse opp i knuter som har satt seg fast, og jeg skal arrangere fester. Jeg har fått frie tøyler og et eget budsjett, sekretær og eget kontor. Jeg lover, det blir turer i skog og i mark, seminarer med ekspressiv jobbing. Undres over at det er så mange med så lange utdanninger, med kunnskap opp etter ørene, som sitter fast i seg selv. Folk som ikke fikser å tro på seg sjøl eller som ikke fungerer sosialt. Som starter subkultur med snakking i kroker. Folk som ikke tåler at andre lykkes. Andre som rævsleiker, og noen som er helt pusekatt, for å selge inn seg selv, alt dette er makt! Når alt dette mølet blir det dominante i en arbeidsdag, så får ikke bedriften resultater. Det blir ikke frigjordt noe kraft til å få gjort det som skal gjøres.
Jeg er ikke nervøs for jobben jeg skal gjøre. Heller ikke for alle menneskene som er nye og ukjente. Men for om jeg fort vil bli spist opp her. For det er problemet jeg har hatt, at jeg har gått inn i alt og alles, kjent og senset og gjordt det til mitt.
Nå har jeg gjort en gedigen endring, og det er veldig typisk meg å presentere alt jeg ikke fikk til før, også behersker jeg det egentlig bedre enn jeg formidler. Det er akkurat som om jeg tilpasser meg andres bilde av meg. Hvis de opplever meg som en uten ro, så kan jeg bekrefte at: Joda, slik er jeg! Men det er ikke sant, jeg har erobret en ny ro, men det gamle imaget får vandre. Jeg overlærte meg å ta kritikk dengangen jeg var i rehabilitering for rusproblemer, for der knakk de sammen alt. Der brøt vi sammen og tilsto det meste og litt til, for det var liksom greia å gjøre det. Egentlig var det underdanig å legge seg så flat, men alternativet var mye værre. Siden har jeg lært at når folk gir deg kritikk eller ros, så skal du alltid si: Takk! uansett hva det er og så filtrere det etterpå, om det var noe hold i det.
For andre kan oppleve deg forskjellig, akkurat slik jeg har tanker om hvordan andre er, og det behøver ikke å stemme. For vi opplever også ut i fra de stengslene vi har, ut i fra noe som trigger i oss. Og med så mange stengte besninstasjoner overalt, så blir det spennende om det ikke påvirker prosessene mine. Jeg skal ihvetfall vokte meg vel, for å forhåndsdømme "den tjukke", "den stille" og den "alt for plass krevende", men se på samspillet imelllom folkene, og hvordan de trives med hverandre.
Vi gikk gjennom det svære landskapet, mot kontorrekken som hadde vinduer ut mot havet. Jeg ble vist inn til mitt kontor, et hjørnerom, med lange lyse fratrekte gardiner. Jeg tok et dypt pust inn og kiket meg rundt, tavle, videokanon, langbord med 12 stoler. Lap top, flip-over, fasttelefon, kontorpult med stol som svinger.
Inn døren kom en mann, med nypressete appelsiner i glass. Gikk bort til bordet og danderte litt rundt det.
"Hei", sier jeg, "Det er du som er Lars?". "Ja, det stemmer, jeg er sekretæren din og det var jeg som anbefalte deg til stilllingen her. Jeg har lest bloggen din hver dag i et år nå. Jeg skjønte at du hadde kompetansen vi trengte for å få til noe resultat". Jeg trykket han i hånden og sa: "Da innfører vi det fast! Alle skal lese Betty42, samt to fagblogger hver dag, i tillegg til 4 avbrekk med ropet: Jeg er bra nok".
Så voknet jeg i morges på Moholts Perle og jeg lo. Jeg våknet leende til dagen og solen. Før jeg hadde spist ferdig frokost hadde jeg grått, fordi jeg følte meg som "den som rydder". Så hadde vi det litt vanskelig og så hadde vi det litt lett, så drakk vi kaffe på trammen. Når alle de flotte guttene hadde gått, dro jeg på trening: Piltaes. Så sitter jeg her og skriver igjen, og holder fast i at dette er verdifullt. For jeg kjenner ingen andre som er så god til det jeg kan, ha innhold i "bli-frisk-arbeidsdagen".
Betty
tirsdag 29. mai 2007
Tingenes Tilstand
Jeg ble stående i et rom som hadde drømmene mine på veggen. Drømmene var bokstavlig talt skrevet på hvite bokser. Det var andre folk i rommet der og, de gikk rundt og tok på boksene. Jeg gjorde det samme. Da jeg kom bort til boksene oppdaget jeg at det stod skrevet andres drømmer der og. Jeg gikk rolig fram og tok på boksene. Hvis jeg tok på en boks som ikke hadde min drøm, skjedde det ingenting. Men når jeg traff min rette boks, fikk jeg støt.
Folka som jobbet på Tomatis dukket fram. Det gjalt å holde hånden på boksen lengst mulig, ble jeg fortalt. Det ville rense kroppen for gamle stengsler og gjøre meg klar for å gå for min drøm. Jeg tok på mange bokser og ble helt utmattet. Det var et speil på siden av rommet. Jeg gikk dit. Der dukket den voksne fram. Da jeg møtte mitt eget blikk, fikk jeg epileptisk anfall. Det utløste en orgasmelignende tilstand, som ble borte når jeg sluttet å se. Jeg ble sliten, og ville bare sove.
Jeg drømte om bensinstasjonen og der var ikke drømmer lov til å ha. Og det kan jo stemme med resten av holdningene på stasjonen. Du skulle ikke gå for det du kjente eller trodde på, det var egoistisk. Du skulle forholde deg til begrensningene som var skapt rundt deg. Det andre mente om deg, var det som gjaldt, i stedet for å følge hjertet.
Drømmer er ikke nødvendigvis til for å bli sann, drømmer er til for å drømmes. Men noen drømmer blir til helt klare mål, og kanskje en av de vil realiseres. Så på stasjonen var det til og med forbudt å dagdrømme! For meg blir teksten: Din Tanke Er Fri, en latterlig sang, eller ihvertfall usann, for min del. Jeg har fortsatt en jobb å gjøre.
Da jeg våknet ble jeg med på et godt planlagt ran. I mitt eget hus, kastet jeg ut alt som ikke tilhørte meg. Ikke for å beholde det, men for å bli fri fra det. En utrolig deilig prosess, med en jevn fart og et klart mål. Ting skulle ut av huset. Kroppen min hadde fått nok, den ville ha plass. Plass til å puste.
Da vi voknet i morges, hadde vi forsovet oss, men vi rakk alt. Det ekstra sovetimen, og den siste drømmen gjorde susen.
Betty
Folka som jobbet på Tomatis dukket fram. Det gjalt å holde hånden på boksen lengst mulig, ble jeg fortalt. Det ville rense kroppen for gamle stengsler og gjøre meg klar for å gå for min drøm. Jeg tok på mange bokser og ble helt utmattet. Det var et speil på siden av rommet. Jeg gikk dit. Der dukket den voksne fram. Da jeg møtte mitt eget blikk, fikk jeg epileptisk anfall. Det utløste en orgasmelignende tilstand, som ble borte når jeg sluttet å se. Jeg ble sliten, og ville bare sove.
Jeg drømte om bensinstasjonen og der var ikke drømmer lov til å ha. Og det kan jo stemme med resten av holdningene på stasjonen. Du skulle ikke gå for det du kjente eller trodde på, det var egoistisk. Du skulle forholde deg til begrensningene som var skapt rundt deg. Det andre mente om deg, var det som gjaldt, i stedet for å følge hjertet.
Drømmer er ikke nødvendigvis til for å bli sann, drømmer er til for å drømmes. Men noen drømmer blir til helt klare mål, og kanskje en av de vil realiseres. Så på stasjonen var det til og med forbudt å dagdrømme! For meg blir teksten: Din Tanke Er Fri, en latterlig sang, eller ihvertfall usann, for min del. Jeg har fortsatt en jobb å gjøre.
Da jeg våknet ble jeg med på et godt planlagt ran. I mitt eget hus, kastet jeg ut alt som ikke tilhørte meg. Ikke for å beholde det, men for å bli fri fra det. En utrolig deilig prosess, med en jevn fart og et klart mål. Ting skulle ut av huset. Kroppen min hadde fått nok, den ville ha plass. Plass til å puste.
Da vi voknet i morges, hadde vi forsovet oss, men vi rakk alt. Det ekstra sovetimen, og den siste drømmen gjorde susen.
Betty
mandag 28. mai 2007
VALHALL
Vi har kjøpt oss et telt og nå bygger vi oss et hjem. Jomfruturen prøveturen, justeringsturen er tilbakelagt. Vi lager liste over ting vi har glemt.Vårens første uteovernatting, herlig å vokne til bølgesus og fuglekvitring og vinden som river i teltduken. Jeg elsker å våkne sånn.
Bade i havet, gå tur på en strand. Bare sitte å være. Dette er et ledd i mitt finne “kraften min” program og stole så mye på egen energi at bensinstasjonen for evig blir borte. Det er godt å gjøre seg fri fra det klamme grepet “ikke bra nok”. Fri fra skyldsfølelsen som har pult rundt i kroppen.
Friheten og fraværet av “ikke bra nok” gir uvant ro og indre styrke. Det er noe gudommelig som kommer fram og jeg skal ikke la meg skremme. Selv om jeg eldes, så føler jeg meg ny i livet. Det er en deilig kraft.
Helgen har vært mektig på alle plan. Fest med Trøndertun gjengen, 20 år etter. Vi var de første som gikk på rockelinjen der, og vi tok an helt ut og drakk drinker i dyre dommer, til langt ut i de små timer. Så da jeg ankom Hosnasandenfikk jeg en Ferdinan Bianca, eller noe sånt, en urtelikør, som gjorde umiddelbar medisinsk virkning. Jeg lot sykkelen stå igjen hjemme jeg, lurt tenkt. Tror ikke jeg er kjørbar før på tirsdag, for det ble pilsing på verdens ende restaurant i går, her ute i nydelige Hosnasanden.
I dag skal vi dit og spise blåskjell og nyte den fine dagen.
Livet er rikt,
Betty
fredag 25. mai 2007
En Ny Bli Frisk Arbeidsdag!
I dag voknet jeg inne på stasjonen. Det var ingen andre der, så jeg var min egen stasjonsmester en stund. Jeg lå der og kjente på alle tankene, som udugeliggjorde meg selv. Hvis du vokner på stasjonen, da er du per def. "ikke bra nok". For treig, for feit, for mye, for lite og så kommer det sure inni meg fram, som går over til sinne, så jeg kan reise meg opp og løpe bort.
Innenfor 10 minutter hadde jeg rukket å tenke at det er andre som mener dette om meg, men den er for billig, eller jeg er for klok til at jeg selv kjøper den. Hva andre måtte mene er heller ikke så interessant, så lenge jeg synes sjøl at jeg er bra nok.
Utenfor var det solskinn, alt tilrettelagt for en deilig dag. Bevegelse gjorde slik at en og en udugelig tanke ble ristet av meg. Som vanlig tok jeg yoga øvelsene som får pusten i gang og humøret steg. Jeg ble rett og slett i strålende humør og tenkte: "Puh, det gir gevinst å ta jobben". Jeg kjente meg selvsikker og flott, og alle rundt meg var glad. Jeg lo meg igjennom en time.
Som vanlig dro jeg på trening. Jeg ser jo i speilet der at jeg er svær, og selv om øvelsene gikk litt trått, så var jeg fornøyd med meg sjøl. Alle disse negative greiene om meg sjøl, kommer fra bensinstasjonen og det er underlig hvor lett det popper fram og kverner som gamle kasettbånd. Men gudskjelov, kassettspilleren er røket for lengst, og jeg er igang med en ny CD-plate, og den heter: Fin nok!
Jeg kom i prat med en dame der i etterkant: "Hvordan går det?", spurte hun. "Joda, jeg er da i gang, skal ikke klage", svarte jeg og lo. Hun fortsatte før jeg rakk å spørre henne: "Er du i jobb nå?" Den store indre testen min er i gang, greier jeg å stå for der jeg er, uten å duppere meg sjøl, littegranne. Jeg svarte: "Nei, jeg skal operere i Juni og det er ikke noe grunn til å begynne før det. Eller,..."sa jeg", dette er utenpåsvaret, jeg har ikke kapasitet til mer. Jeg greier å holde noen hjul i gang, men ikke alle. Jeg er så trøtt og greier ikke stress og press mer". Det var som om jeg frigjorde noe rom, for hun la ut om en oppgave hun holdt på å skrive, om å greie familie, jobb, oppgaver og alt på en gang.
Vi pratet oss ut igjennom døren og det var en fin samtale. Og jeg ser at andre har det likedan, de presser seg selv med alt de skal klare. Som jeg sa til henne:"Jeg har vært syk, jeg vil ikke bli syk igjen og må gjøre det som er nødvendig for å unngå det, og det er å ikke ha så høye krav til meg sjøl, om alt jeg skal klare. Bedre å bevare humøret!"
Jeg fortsatte: "Det er ikke så viktig lenger å nå tusen mål, bedre å ha en helse". Hun svarte:"Bare jeg kan forstå det, og slippe å bli syk". Det kan virke som om jeg er et statuert eksempel:"hun har vært syk", og at folk husker at de må skru ned tempoet litt når de ser meg.
Det viktigste formidlingen er egentlig at vi er bra nok, og at folk kvitter seg med dårlige kasettbånd, men da kommer besninstasjon-praten fram og den er ikke gitt i alle sosiale situasjoner. Jeg kan faktisk prate om noe annet, er blitt ganske god på hverdagslige greier, så jeg fortalte om teltet og at det heter: Valhall og skal testes ut i helgen. Men først er det Pirots of the Caribian 3 på kino, og 20 års jubileum med folkehøgskolen.
Jeg ser bensinstasjonen i brann, et stort rødt flammehav. Jeg sitter bak rattet i bussen min og kjører ifra varmen. Jeg kunne ikke redde noen der, men jeg håper alle kom seg ut. Jeg unner alle å leve. For meg var ikke stasjonen noe stort tap, ikke en ting der som ikke kan erstattes. Men alle menneskene der har jeg egentlig en kjærlighet til,for det bor noe bra i alle. Men når det dårlige får gå foran alt som er bra, så kan ikke jeg redde deres sjeler. De er usikre på seg selv, men skråsikre når det gjelder skyld. Og de er sikkert forbanna på meg fordi stasjonen brenner, men den ble ikke påsatt av meg. Jeg så det bare plutselig at det brant der! Hvis jeg hadde gått tilbake, så hadde de ikke diskutert, for de har allerede dømt. De vil liksom ikke forbedre seg selv, det er alle andre som er skyldige. I sin rettskaffenhet, for å bevare skjoldet!
Kynisk! Det har jeg aldri greid å vært, ikke engang på egne vegne. Jeg betaler gjerne dobbelt, og jeg kjenner for mye på alt. Jeg vet det! Det er derfor det er så lett "å ta meg". Jeg skal forme fram en maske, som jeg skal kalle min: positve kynisme. Når jeg har den på, skal jeg handle ut i fra rasjonell logikk og sette følelsene til side. På bensinstasjonen var det kyniske folk overalt, og jeg skulle så visst ikke bli som dem, nei. Men det finnes jo kynisme som ikke står i djelvelens makt, men som handler til fordel for kjærligheten og livet!
Men jeg har vært sint! Sint og usaklig, fordi jeg ikke visste! Jeg har trakket i salater, jeg har knust kopper og glass, og ruter i Berlins gater. I frustrasjonens hete har jeg ropt og jeg har talt, de værste ting du kan tenke. Jeg har slått, jeg har grått, jeg har tusen bilder malt av djelvelen på veggen. Jeg har sloss i mot, at det var med meg det var noe galt, og tross alt var det et sunnhettrekk i mente. Og jeg har prøvd å ruse vekk min smerte. Men jeg har tilgitt meg selv og de andre.
Jeg liker å kjøre, det har jeg alltid gjort. Bil, sykkel, akebrett, alt med fart. Jeg liker den nye bussen min og, stødig og stor på veien. Jeg sitter høyt og ser overalt. Det gir en trygghet å få det overblikket. Veien er som en uendelig lang todelt motorvei, som kjører meg inn i tiden. Jeg har full tank og solbriller på og stereoanlegget har en deilig diskant.
Jeg hører på Vysotskij, russernes Bob Dyland, visesanger og skuespiller på 60 tallet. Energien hans passer godt når jeg sjøl er intakt. Sangene hans var forbudte den gangen fordi han sang om hvordan livet opplevdes for folk. Musikken han laget var kopiert fra kasett til kassett. Han var venn av datteren til Bresjnev og ble derfor aldri sendt til Sibir, i arbeidsleir. Han hadde en liberal omgang med Vodka, og en energi og stykre. Han ble begrav på æreskirkegård i Moskva, og det var 40 000 som følgte han til graven. Hans kraft er bra på veien.
Jeg er sikker på at de tror at jeg kommer kjørende tilbake en gang, at jeg skal ta til vett. Komme krypende og be om unnskyldning, det kan jeg aldri! For jeg har ikke gjort noe galt, bare bett om å få være meg i dette livet, og slippe å bli fortalt at alt som er galt for dem, er jeg skyldig i. De er hevnlystne, og det rettes mot selve livet. På et tidspunkt ble det nok, jeg hadde prøvd nok og gjøre dem tilfreds, men de ble det aldri. Vi har alle ansvar for vår egen lykke.
De kommer til å slumre seg igjennom livet og gjenta for seg selv hvor prektige de er og de lurer nok sikkert på hver eneste kveld, hvorfor de ikke startet å leve. Mange av folka på stasjonen kan terminoligen godt, men de trenger likevel at andre har skylden. De drømmer om å ta livet som det er, verdens enkleste oppgave å utøve kjærlighet nok. De drømmer om å ta ut trykket og kvitte seg med gammel sosial arv, men de kommer aldri til å foreta seg noe som helst. De kan ikke si at de ikke visste bedre, for da mister de sine ansikt og alt forsvar blir knust til støv. Det er for farlig å stå aleine. Deres oppdragelse forhindrer dem i å være sinte, de blir bare ekle. Jeg forstår dem, det er skummelt å stå aleine.
I dag er det en bra dag for sang!
Betty
Innenfor 10 minutter hadde jeg rukket å tenke at det er andre som mener dette om meg, men den er for billig, eller jeg er for klok til at jeg selv kjøper den. Hva andre måtte mene er heller ikke så interessant, så lenge jeg synes sjøl at jeg er bra nok.
Utenfor var det solskinn, alt tilrettelagt for en deilig dag. Bevegelse gjorde slik at en og en udugelig tanke ble ristet av meg. Som vanlig tok jeg yoga øvelsene som får pusten i gang og humøret steg. Jeg ble rett og slett i strålende humør og tenkte: "Puh, det gir gevinst å ta jobben". Jeg kjente meg selvsikker og flott, og alle rundt meg var glad. Jeg lo meg igjennom en time.
Som vanlig dro jeg på trening. Jeg ser jo i speilet der at jeg er svær, og selv om øvelsene gikk litt trått, så var jeg fornøyd med meg sjøl. Alle disse negative greiene om meg sjøl, kommer fra bensinstasjonen og det er underlig hvor lett det popper fram og kverner som gamle kasettbånd. Men gudskjelov, kassettspilleren er røket for lengst, og jeg er igang med en ny CD-plate, og den heter: Fin nok!
Jeg kom i prat med en dame der i etterkant: "Hvordan går det?", spurte hun. "Joda, jeg er da i gang, skal ikke klage", svarte jeg og lo. Hun fortsatte før jeg rakk å spørre henne: "Er du i jobb nå?" Den store indre testen min er i gang, greier jeg å stå for der jeg er, uten å duppere meg sjøl, littegranne. Jeg svarte: "Nei, jeg skal operere i Juni og det er ikke noe grunn til å begynne før det. Eller,..."sa jeg", dette er utenpåsvaret, jeg har ikke kapasitet til mer. Jeg greier å holde noen hjul i gang, men ikke alle. Jeg er så trøtt og greier ikke stress og press mer". Det var som om jeg frigjorde noe rom, for hun la ut om en oppgave hun holdt på å skrive, om å greie familie, jobb, oppgaver og alt på en gang.
Vi pratet oss ut igjennom døren og det var en fin samtale. Og jeg ser at andre har det likedan, de presser seg selv med alt de skal klare. Som jeg sa til henne:"Jeg har vært syk, jeg vil ikke bli syk igjen og må gjøre det som er nødvendig for å unngå det, og det er å ikke ha så høye krav til meg sjøl, om alt jeg skal klare. Bedre å bevare humøret!"
Jeg fortsatte: "Det er ikke så viktig lenger å nå tusen mål, bedre å ha en helse". Hun svarte:"Bare jeg kan forstå det, og slippe å bli syk". Det kan virke som om jeg er et statuert eksempel:"hun har vært syk", og at folk husker at de må skru ned tempoet litt når de ser meg.
Det viktigste formidlingen er egentlig at vi er bra nok, og at folk kvitter seg med dårlige kasettbånd, men da kommer besninstasjon-praten fram og den er ikke gitt i alle sosiale situasjoner. Jeg kan faktisk prate om noe annet, er blitt ganske god på hverdagslige greier, så jeg fortalte om teltet og at det heter: Valhall og skal testes ut i helgen. Men først er det Pirots of the Caribian 3 på kino, og 20 års jubileum med folkehøgskolen.
Jeg ser bensinstasjonen i brann, et stort rødt flammehav. Jeg sitter bak rattet i bussen min og kjører ifra varmen. Jeg kunne ikke redde noen der, men jeg håper alle kom seg ut. Jeg unner alle å leve. For meg var ikke stasjonen noe stort tap, ikke en ting der som ikke kan erstattes. Men alle menneskene der har jeg egentlig en kjærlighet til,for det bor noe bra i alle. Men når det dårlige får gå foran alt som er bra, så kan ikke jeg redde deres sjeler. De er usikre på seg selv, men skråsikre når det gjelder skyld. Og de er sikkert forbanna på meg fordi stasjonen brenner, men den ble ikke påsatt av meg. Jeg så det bare plutselig at det brant der! Hvis jeg hadde gått tilbake, så hadde de ikke diskutert, for de har allerede dømt. De vil liksom ikke forbedre seg selv, det er alle andre som er skyldige. I sin rettskaffenhet, for å bevare skjoldet!
Kynisk! Det har jeg aldri greid å vært, ikke engang på egne vegne. Jeg betaler gjerne dobbelt, og jeg kjenner for mye på alt. Jeg vet det! Det er derfor det er så lett "å ta meg". Jeg skal forme fram en maske, som jeg skal kalle min: positve kynisme. Når jeg har den på, skal jeg handle ut i fra rasjonell logikk og sette følelsene til side. På bensinstasjonen var det kyniske folk overalt, og jeg skulle så visst ikke bli som dem, nei. Men det finnes jo kynisme som ikke står i djelvelens makt, men som handler til fordel for kjærligheten og livet!
Men jeg har vært sint! Sint og usaklig, fordi jeg ikke visste! Jeg har trakket i salater, jeg har knust kopper og glass, og ruter i Berlins gater. I frustrasjonens hete har jeg ropt og jeg har talt, de værste ting du kan tenke. Jeg har slått, jeg har grått, jeg har tusen bilder malt av djelvelen på veggen. Jeg har sloss i mot, at det var med meg det var noe galt, og tross alt var det et sunnhettrekk i mente. Og jeg har prøvd å ruse vekk min smerte. Men jeg har tilgitt meg selv og de andre.
Jeg liker å kjøre, det har jeg alltid gjort. Bil, sykkel, akebrett, alt med fart. Jeg liker den nye bussen min og, stødig og stor på veien. Jeg sitter høyt og ser overalt. Det gir en trygghet å få det overblikket. Veien er som en uendelig lang todelt motorvei, som kjører meg inn i tiden. Jeg har full tank og solbriller på og stereoanlegget har en deilig diskant.
Jeg hører på Vysotskij, russernes Bob Dyland, visesanger og skuespiller på 60 tallet. Energien hans passer godt når jeg sjøl er intakt. Sangene hans var forbudte den gangen fordi han sang om hvordan livet opplevdes for folk. Musikken han laget var kopiert fra kasett til kassett. Han var venn av datteren til Bresjnev og ble derfor aldri sendt til Sibir, i arbeidsleir. Han hadde en liberal omgang med Vodka, og en energi og stykre. Han ble begrav på æreskirkegård i Moskva, og det var 40 000 som følgte han til graven. Hans kraft er bra på veien.
Jeg er sikker på at de tror at jeg kommer kjørende tilbake en gang, at jeg skal ta til vett. Komme krypende og be om unnskyldning, det kan jeg aldri! For jeg har ikke gjort noe galt, bare bett om å få være meg i dette livet, og slippe å bli fortalt at alt som er galt for dem, er jeg skyldig i. De er hevnlystne, og det rettes mot selve livet. På et tidspunkt ble det nok, jeg hadde prøvd nok og gjøre dem tilfreds, men de ble det aldri. Vi har alle ansvar for vår egen lykke.
De kommer til å slumre seg igjennom livet og gjenta for seg selv hvor prektige de er og de lurer nok sikkert på hver eneste kveld, hvorfor de ikke startet å leve. Mange av folka på stasjonen kan terminoligen godt, men de trenger likevel at andre har skylden. De drømmer om å ta livet som det er, verdens enkleste oppgave å utøve kjærlighet nok. De drømmer om å ta ut trykket og kvitte seg med gammel sosial arv, men de kommer aldri til å foreta seg noe som helst. De kan ikke si at de ikke visste bedre, for da mister de sine ansikt og alt forsvar blir knust til støv. Det er for farlig å stå aleine. Deres oppdragelse forhindrer dem i å være sinte, de blir bare ekle. Jeg forstår dem, det er skummelt å stå aleine.
I dag er det en bra dag for sang!
Betty
torsdag 24. mai 2007
Nå Skjerpes Greiene!
Jeg sover og sover. Og når jeg vokner, så er jeg rask til å tenke: "Ja, så trenger du det". I stedet for: "Herregud, hva har du fått gjort?" Det gir to forskjellige stemninger disse to tankene og den ene klandrer og den andre tilgir. Det er veldig lett å tenke at det er noe gærnt når kroppen har behov for så mye søvn, men nå har jeg tatt de blodprøvene som trengs for å eliminere bort disse tankene. Så tror jeg heller på at det er helt nødvendig å lytte til kroppen for å holde seg frisk. "Du er det du gjør", eller: "du er det du tenker".
Jeg drømmer tilsvarende like mye og det er samme tema, der som her.I en av drømmene var jeg på flukt. Den voksne og barnet. I flukten stakk barnet av fra meg, for barnet skjønner ikke alltid nødvendigheten av å holde sammen. Vi hoppet fra isflak til isflak og endte på en liten ballkong, med ikke noe gjerde rundt. Vi satt og dinglet med beina ut for kanten der og visste at vi faller ikke ned, vi bare sitter og ser. Mitt opp i dette ble jeg tilkalt til en jobb på en barnevernsinstitusjon. De trengte meg der fordi det var mange ungdommer og jeg ble fortalt at de hadde tatt styringen. Jeg påsto at det var ikke det som skjedde, men at de voksne gav fra seg styringen. Jeg bare var der, noen dager og i kraft av meg sjøl så hadde jeg ordnet opp. Jeg gav de oppgaver, ansvar, snakket om betydningen av egenverd. Fikk de til å like seg sjøl littegranne. Vi lo, vi leika og vi gråt sorgene våre ut.
Det var en ungdom der som bare gråt og gråt, og de voksne ville ha personen til å slutte. Jeg lot ungdommen gråte ferdig. For det tar jo slutt engang. Kroppen blir tømt. Og det er et sunt trekk å gråte seg ferdig, så det ikke lagrer seg i cellene. Jeg har aldri skjønt at folk skal stoppe gråt eller sinne. Det er livsnødvendig å få ut trykket, så det går an å gå videre. Innestengte følelser sementerer seg i kroppen.
Jeg byttet bleie på barnet, for det hadde skitt seg ut. Det satt en annen dame med et barn på ballkongen vår, og jeg måtte låne bleie av henne. Jeg var ikke forberedt på denne turen, så jeg hadde ingenting med. Barnet jeg hadde med var max et år gammelt, kunne så vidt gå, men utfordret hele tiden med å se utenfor stupet. Jeg satt meg ned og la barnet inn til mitt bryst og ammet.
Vi satt der og pratet: "Hvorfor er dere her?", spurte hun. "Vi har levd under noen merkelige forhold. Vi har stått og tigget utenfor en bensinstasjon, men nå har vi sluttet med det. Da kommer de etter oss og jaget oss og skriker at vi må komme tilbake. At vi behøver dem. At vi greier oss ikke uten dem. Men det gjør vi!" Damen som hadde en hel barnevogn med seg opp på den trange ballkongen, sa:" Det kan virke som om det er dem som trenger dere, for å få bekreftet seg selv. Når dere forsvant, hadde de ikke noen å klandre og de ble stående igjen med seg selv".
Jeg satt på gulvet med beina oppunder meg og barnet hadde sovnet på fanget. Jeg tenkte før jeg svarte: "Men de er sterke i sin forakt og de rotter seg sammen, de er mange og de er enige om at vi ikke vil klare oss uten dem. Fordi vi ikke står der, så har vi "tiltet", vi er blitt syke, sier de, til hverandre. Jeg har fått høre dette. Men jeg har vært syk, det var min egen underdanighet overfor dem, som gjorde meg syk.Nå satser jeg på meg selv og det er det friskeste jeg har fått til".
Det gikk opp for meg at det var en engel jeg snakket med, for vingene kom plutselig til syne. Hun fortsatte: "Denne kampen skal du ikke kjempe. Du skal ikke la deg jage. Du skal stå for deg selv". Vi hørte noen lyder fra stillaset ballkongen var festet til. Under oss klatret folk fra stasjonen. De bantes og ropte:"Du er blitt gal". De hadde økser og sverd, og utstyret deres gav gjenklang til ballkongen. Jeg reiste meg og kikket ned på dem og tenkte de har mye sinne å få ut. Jeg snudde meg til engelen, hun var borte, bare vognen stod igjen. Jeg var i 20. etasje, høyt oppe på en ballkong, uten rekverk rundt. Jeg stod som en påle. Bak den ene siden var det lagt planker ut. De gikk bort til det neste huset. To planker, med passelig avstand til vognens hjul. Jeg tok barnet og la det innen for jakken min. Ut på den luftige stigen, med den tomme vognen foran. Den var fin å støtte seg til.
Og der voknet jeg. Balanserte meg ut på badet. Kiket i speilet og sa til meg selv: "Jeg skal aldri svikte meg selv, jeg skal være sammen med barnet". Så dagdrømmer jeg om å få til å ta det med ro. Denne sommeren skal jeg lære å lytte til barnet, og for å få til det så skal jeg dra dit det er stillhet.
Jeg skal rett og slett kjøpe et telt med et arbeidsrom, og der skal jeg sitte og skrive, slik jeg gjør hver eneste dag. Jeg driver og blogger og har noen lesere. Det er noen som er der, noen som trenger mitt bidrag. Som synes at det jeg gjør er nyttig. Og jo nå kjenner jeg det ganske godt selv, jeg har noe å komme med, som trenger å stå i lyset.
Betty
Jeg drømmer tilsvarende like mye og det er samme tema, der som her.I en av drømmene var jeg på flukt. Den voksne og barnet. I flukten stakk barnet av fra meg, for barnet skjønner ikke alltid nødvendigheten av å holde sammen. Vi hoppet fra isflak til isflak og endte på en liten ballkong, med ikke noe gjerde rundt. Vi satt og dinglet med beina ut for kanten der og visste at vi faller ikke ned, vi bare sitter og ser. Mitt opp i dette ble jeg tilkalt til en jobb på en barnevernsinstitusjon. De trengte meg der fordi det var mange ungdommer og jeg ble fortalt at de hadde tatt styringen. Jeg påsto at det var ikke det som skjedde, men at de voksne gav fra seg styringen. Jeg bare var der, noen dager og i kraft av meg sjøl så hadde jeg ordnet opp. Jeg gav de oppgaver, ansvar, snakket om betydningen av egenverd. Fikk de til å like seg sjøl littegranne. Vi lo, vi leika og vi gråt sorgene våre ut.
Det var en ungdom der som bare gråt og gråt, og de voksne ville ha personen til å slutte. Jeg lot ungdommen gråte ferdig. For det tar jo slutt engang. Kroppen blir tømt. Og det er et sunt trekk å gråte seg ferdig, så det ikke lagrer seg i cellene. Jeg har aldri skjønt at folk skal stoppe gråt eller sinne. Det er livsnødvendig å få ut trykket, så det går an å gå videre. Innestengte følelser sementerer seg i kroppen.
Jeg byttet bleie på barnet, for det hadde skitt seg ut. Det satt en annen dame med et barn på ballkongen vår, og jeg måtte låne bleie av henne. Jeg var ikke forberedt på denne turen, så jeg hadde ingenting med. Barnet jeg hadde med var max et år gammelt, kunne så vidt gå, men utfordret hele tiden med å se utenfor stupet. Jeg satt meg ned og la barnet inn til mitt bryst og ammet.
Vi satt der og pratet: "Hvorfor er dere her?", spurte hun. "Vi har levd under noen merkelige forhold. Vi har stått og tigget utenfor en bensinstasjon, men nå har vi sluttet med det. Da kommer de etter oss og jaget oss og skriker at vi må komme tilbake. At vi behøver dem. At vi greier oss ikke uten dem. Men det gjør vi!" Damen som hadde en hel barnevogn med seg opp på den trange ballkongen, sa:" Det kan virke som om det er dem som trenger dere, for å få bekreftet seg selv. Når dere forsvant, hadde de ikke noen å klandre og de ble stående igjen med seg selv".
Jeg satt på gulvet med beina oppunder meg og barnet hadde sovnet på fanget. Jeg tenkte før jeg svarte: "Men de er sterke i sin forakt og de rotter seg sammen, de er mange og de er enige om at vi ikke vil klare oss uten dem. Fordi vi ikke står der, så har vi "tiltet", vi er blitt syke, sier de, til hverandre. Jeg har fått høre dette. Men jeg har vært syk, det var min egen underdanighet overfor dem, som gjorde meg syk.Nå satser jeg på meg selv og det er det friskeste jeg har fått til".
Det gikk opp for meg at det var en engel jeg snakket med, for vingene kom plutselig til syne. Hun fortsatte: "Denne kampen skal du ikke kjempe. Du skal ikke la deg jage. Du skal stå for deg selv". Vi hørte noen lyder fra stillaset ballkongen var festet til. Under oss klatret folk fra stasjonen. De bantes og ropte:"Du er blitt gal". De hadde økser og sverd, og utstyret deres gav gjenklang til ballkongen. Jeg reiste meg og kikket ned på dem og tenkte de har mye sinne å få ut. Jeg snudde meg til engelen, hun var borte, bare vognen stod igjen. Jeg var i 20. etasje, høyt oppe på en ballkong, uten rekverk rundt. Jeg stod som en påle. Bak den ene siden var det lagt planker ut. De gikk bort til det neste huset. To planker, med passelig avstand til vognens hjul. Jeg tok barnet og la det innen for jakken min. Ut på den luftige stigen, med den tomme vognen foran. Den var fin å støtte seg til.
Og der voknet jeg. Balanserte meg ut på badet. Kiket i speilet og sa til meg selv: "Jeg skal aldri svikte meg selv, jeg skal være sammen med barnet". Så dagdrømmer jeg om å få til å ta det med ro. Denne sommeren skal jeg lære å lytte til barnet, og for å få til det så skal jeg dra dit det er stillhet.
Jeg skal rett og slett kjøpe et telt med et arbeidsrom, og der skal jeg sitte og skrive, slik jeg gjør hver eneste dag. Jeg driver og blogger og har noen lesere. Det er noen som er der, noen som trenger mitt bidrag. Som synes at det jeg gjør er nyttig. Og jo nå kjenner jeg det ganske godt selv, jeg har noe å komme med, som trenger å stå i lyset.
Betty
onsdag 23. mai 2007
En Elefants Styrke!
Jeg får ikke puste når jeg ikke får være meg. Jeg kan ikke spille roller. Jeg skal lage meg noen masker som jeg skal ta på nå og da, bare jeg slipper å spille roller. Være noe annet enn det jeg er, det går ikke. Jeg har forsøkt. Men jeg bruker meg ikke opp på bensinstasjonfolk mer, det hjelper. De som kan spille roller, greier sikkert mye bedre disse bensinstasjonfolka, for de lar seg ikke såre eller de greier kanskje å styre unna, og at det ikke skal bety noe for dem.
Det bedre å svømme aleine langt ute på et mørkt hav og vite at det er lenge igjen til jeg når land. Det er bedre å tåle sin egen ensomhet, enn å selge seg inn i en rolle. I stedet for å spille en rolle, har jeg har brukt ufattelig mange år av mitt liv på å holde igjen. Nå klarer jeg ikke det mer. Kreften gjorde meg bevisst på at livet det foregår akkurat nå og kanskje ikke i morgen, og da sprengte det seg en kvinne fram. Jeg må leve!
Folk går rundt og fikser allverdens oppgaver, men folk er mye redde. Redde for livet! Redde for å kjenne, for vi har ikke lært oss hvordan vi skal få ut trykket. Folk kan vandre i vei, med trykkkokere inn i seg, og lekke det ut med surhet, missfornøydhet, tungsinn, irriterte og dirigere andre med dette. Da er det bedre å være svær, fornøyd, glad, levende, krevende og ekte. Det gir ikke samme status. Det er akkurat som om dem som styrer med "tause trykk", "baksnakkmakt", eller med stemninger som gir frykt, har mere respekt, enn det som er ekte.
Hele samfunnet våres er bygd opp på frykt. Folk går rundt og er veldig masse redde. Redde for å være sjølhevdende, for å ta plass, for å bry oss om oss selv, redd for å si nei, strekker oss lengre enn vi egentlig makter, for å slippe "det sure". Hva ville skje om vi begynte å rive ned dette?
Husker du det første perfekte stupet? Og så blir ikke de neste stupene like bra, eller når du skulle vise stupet fram, så ble det ikke så flott som det stupet du opplevde perfekt aleiene.
Sånn er livet, men en kan ikke gi seg for det. Å stupe er en veldig aktiv handling,som krever et psykisk valg for et fysisk sprang. Hodet slår i mot vannet. Armene er foran, fungerer litt som beskyttelse men mest for å skjære i vann, og det funker jo, fordi det er en bevisst handling. Stuping krever at du er sikker på deg selv, at du satser, at du ikke nøler, ikke da en gang behøver stupet å ta seg så godt ut eller oppleves bra. Når du har bestemt deg for å stupe, så nytter det ikke å snu i luften. Du kan gå trappen ned igjen, men du vet at du må opp igjen en gang for å gi det en sjanse til.
Å endre på noe er akkurat like dan. Det tar litt tid før det har med seg en sikkerhet, og at det føles bra. Å endre på egne livsområder er som å skifte ganglag. Og det er lett å falle tilbake til gamle mønstre, selv om det gamle ikke funket så bra lenger. Å endre på noe er skummelt, for du vet ikke hvor det fører fram. Og når det har ført fram, så kan du ikke lenger nøye deg med mageplask eller gamle løsninger. Jeg kan ikke lenger stå foran bensinstasjonen og vente.
Jeg har lurt på om det hadde vært artig å fått laget en fest, en feiring, etter min siste operasjon. En bli frisk fest. Så går jeg gjennom menyen i hodet, folkene som jeg brukte å invitere, så blir hele greien så svær, at jeg må legge tanken bort. Særlig fordi jeg har vært vant til å inkludere alle mann. Etter at jeg har vært syk, så har jeg tørd å se på hvem var der, og hvem som bar sin egen relasjon i forhold til meg. Og du trenger ikke å bli syk, før du ser på dette. Hvem har kjærligheten i seg og holder fast ved deg, når du trenger det. Hvem er fornøyd med deg og inkluderer deg uten heftelser?
Jeg var med å arrangere en fest for en person inne på bensinstasjonen en gang. Vi brukte år på forberedelsene, og personen ble aldri fornøyd. Aldri! Jeg lurer på hva som kan drive en voksen kvinne til å fortsette, men jeg var vel ute etter at "kanskje en dag, blir det bra nok". Men det bare fortsatte. I tillegg så ble innsatsen ignorert og jeg ble fortalt at det kunne ha blitt så mye bedre, om ikke jeg hadde vært med. Jeg var rett og slett en klamp om foten. En gang kom jeg nesten 1 time forseint til et møte på stasjonen pga veldig glatt vei, måtte kjøre i 30 km/t. Da var jeg likegyldig i forhold til personens feiring. Jeg husker jeg satt der, som en lammet unge, Tigget etter godt vær, sekundene gikk og du kunne høre folk svelge. Det stod ikke i min makt om vi skulle fortsette, fordi jeg lot dem bestemme over meg. Jeg hadde ikke mulighet til å rikke meg av flekken. Så brøt jeg tausheten og sa: "Det kan virke som om du ikke vil ha meg med i forberedelsene?!" Da fikk jeg så ørene flagret:"Hvis det er din opplevelse, kan du bare reise deg og gå nå!" Jeg ble helt stiv og livredd. Akkurat den samme følelsen som jeg fikk da jeg var liten,den gangen Pornokongen låste meg inne på et av rommene på stasjonen.
Jeg ble sittende og svelge gråten. Jeg følte meg helt udugelig. Klam og svett om hverandre. Sekundene tikket videre, og det ble sagt: Du kan bare gå nå, for jeg ser det på deg, at du mener det". Javisst mente jeg det! Jeg syntes personen var en sjølopptatte idiot, men jeg tørde ikke å stå for det eller opponere. Det var flere andre som hadde vært involvert i denne festforberedelsen, men de tørde nå ihvertfall ikke å stå i mot dette. Men de er ikke på stasjonenlenger de heller. Ikke jeg heller, forresten. Takket være kreften!
Jeg trakk meg og sa:"Unnskyld, jeg mente det ikke". Noe så patetisk. Feigt, men jeg har tilgitt meg selv dette. Jeg greide ikke det bedre for meg selv, den gangen. Men jeg har selvsagt gått i fra dette. Elefantene, de store og sterke flotte dyrene, de står i kjetting når de skal temmes som liten. Når de er voksne byttes det ut med tau, og det fungerer likedan. De står der, lydige. Jeg i min fortvilelse, var ikke veloppdragen i et sinne, men lammet av min egen fortvilelse. Og dette utnyttet denne personen. Ikke bevisst kanskje, da ville personen kanskje aldri gjort det, kan vi håpe. Men jeg satt der og hver celle i kroppen skreik til meg: "Reis deg og gå, ikke gå med på dette". Men jeg sviktet meg selv, fordi det ble for skummelt å stå aleine. Er det rart jeg ble sjuk?
Jeg skulle ha reist meg og gått.
Betty
Det bedre å svømme aleine langt ute på et mørkt hav og vite at det er lenge igjen til jeg når land. Det er bedre å tåle sin egen ensomhet, enn å selge seg inn i en rolle. I stedet for å spille en rolle, har jeg har brukt ufattelig mange år av mitt liv på å holde igjen. Nå klarer jeg ikke det mer. Kreften gjorde meg bevisst på at livet det foregår akkurat nå og kanskje ikke i morgen, og da sprengte det seg en kvinne fram. Jeg må leve!
Folk går rundt og fikser allverdens oppgaver, men folk er mye redde. Redde for livet! Redde for å kjenne, for vi har ikke lært oss hvordan vi skal få ut trykket. Folk kan vandre i vei, med trykkkokere inn i seg, og lekke det ut med surhet, missfornøydhet, tungsinn, irriterte og dirigere andre med dette. Da er det bedre å være svær, fornøyd, glad, levende, krevende og ekte. Det gir ikke samme status. Det er akkurat som om dem som styrer med "tause trykk", "baksnakkmakt", eller med stemninger som gir frykt, har mere respekt, enn det som er ekte.
Hele samfunnet våres er bygd opp på frykt. Folk går rundt og er veldig masse redde. Redde for å være sjølhevdende, for å ta plass, for å bry oss om oss selv, redd for å si nei, strekker oss lengre enn vi egentlig makter, for å slippe "det sure". Hva ville skje om vi begynte å rive ned dette?
Husker du det første perfekte stupet? Og så blir ikke de neste stupene like bra, eller når du skulle vise stupet fram, så ble det ikke så flott som det stupet du opplevde perfekt aleiene.
Sånn er livet, men en kan ikke gi seg for det. Å stupe er en veldig aktiv handling,som krever et psykisk valg for et fysisk sprang. Hodet slår i mot vannet. Armene er foran, fungerer litt som beskyttelse men mest for å skjære i vann, og det funker jo, fordi det er en bevisst handling. Stuping krever at du er sikker på deg selv, at du satser, at du ikke nøler, ikke da en gang behøver stupet å ta seg så godt ut eller oppleves bra. Når du har bestemt deg for å stupe, så nytter det ikke å snu i luften. Du kan gå trappen ned igjen, men du vet at du må opp igjen en gang for å gi det en sjanse til.
Å endre på noe er akkurat like dan. Det tar litt tid før det har med seg en sikkerhet, og at det føles bra. Å endre på egne livsområder er som å skifte ganglag. Og det er lett å falle tilbake til gamle mønstre, selv om det gamle ikke funket så bra lenger. Å endre på noe er skummelt, for du vet ikke hvor det fører fram. Og når det har ført fram, så kan du ikke lenger nøye deg med mageplask eller gamle løsninger. Jeg kan ikke lenger stå foran bensinstasjonen og vente.
Jeg har lurt på om det hadde vært artig å fått laget en fest, en feiring, etter min siste operasjon. En bli frisk fest. Så går jeg gjennom menyen i hodet, folkene som jeg brukte å invitere, så blir hele greien så svær, at jeg må legge tanken bort. Særlig fordi jeg har vært vant til å inkludere alle mann. Etter at jeg har vært syk, så har jeg tørd å se på hvem var der, og hvem som bar sin egen relasjon i forhold til meg. Og du trenger ikke å bli syk, før du ser på dette. Hvem har kjærligheten i seg og holder fast ved deg, når du trenger det. Hvem er fornøyd med deg og inkluderer deg uten heftelser?
Jeg var med å arrangere en fest for en person inne på bensinstasjonen en gang. Vi brukte år på forberedelsene, og personen ble aldri fornøyd. Aldri! Jeg lurer på hva som kan drive en voksen kvinne til å fortsette, men jeg var vel ute etter at "kanskje en dag, blir det bra nok". Men det bare fortsatte. I tillegg så ble innsatsen ignorert og jeg ble fortalt at det kunne ha blitt så mye bedre, om ikke jeg hadde vært med. Jeg var rett og slett en klamp om foten. En gang kom jeg nesten 1 time forseint til et møte på stasjonen pga veldig glatt vei, måtte kjøre i 30 km/t. Da var jeg likegyldig i forhold til personens feiring. Jeg husker jeg satt der, som en lammet unge, Tigget etter godt vær, sekundene gikk og du kunne høre folk svelge. Det stod ikke i min makt om vi skulle fortsette, fordi jeg lot dem bestemme over meg. Jeg hadde ikke mulighet til å rikke meg av flekken. Så brøt jeg tausheten og sa: "Det kan virke som om du ikke vil ha meg med i forberedelsene?!" Da fikk jeg så ørene flagret:"Hvis det er din opplevelse, kan du bare reise deg og gå nå!" Jeg ble helt stiv og livredd. Akkurat den samme følelsen som jeg fikk da jeg var liten,den gangen Pornokongen låste meg inne på et av rommene på stasjonen.
Jeg ble sittende og svelge gråten. Jeg følte meg helt udugelig. Klam og svett om hverandre. Sekundene tikket videre, og det ble sagt: Du kan bare gå nå, for jeg ser det på deg, at du mener det". Javisst mente jeg det! Jeg syntes personen var en sjølopptatte idiot, men jeg tørde ikke å stå for det eller opponere. Det var flere andre som hadde vært involvert i denne festforberedelsen, men de tørde nå ihvertfall ikke å stå i mot dette. Men de er ikke på stasjonenlenger de heller. Ikke jeg heller, forresten. Takket være kreften!
Jeg trakk meg og sa:"Unnskyld, jeg mente det ikke". Noe så patetisk. Feigt, men jeg har tilgitt meg selv dette. Jeg greide ikke det bedre for meg selv, den gangen. Men jeg har selvsagt gått i fra dette. Elefantene, de store og sterke flotte dyrene, de står i kjetting når de skal temmes som liten. Når de er voksne byttes det ut med tau, og det fungerer likedan. De står der, lydige. Jeg i min fortvilelse, var ikke veloppdragen i et sinne, men lammet av min egen fortvilelse. Og dette utnyttet denne personen. Ikke bevisst kanskje, da ville personen kanskje aldri gjort det, kan vi håpe. Men jeg satt der og hver celle i kroppen skreik til meg: "Reis deg og gå, ikke gå med på dette". Men jeg sviktet meg selv, fordi det ble for skummelt å stå aleine. Er det rart jeg ble sjuk?
Jeg skulle ha reist meg og gått.
Betty
tirsdag 22. mai 2007
Lysende stuer over alt.
Jeg voknet tidlig denne morgenen. Jeg har en oppgave å gjøre. Jeg vet det. Jeg har visst det lenge. Deilig å komme seg litt ut av trykket inni meg, og det var godt å bli bært. Og godt at det var jeg som bar meg.De kan være harde de rundene der, hvor jeg står foran den stengte stasjonen og ikke ser noe annet. Jeg må finne flere måter å få ut trykket på, for det gjør så jævla vondt å stå der og tigge. Voksne utgaven av meg står ikke der, men kan vel logre litt en gang i blant, men en dag skjønner hele meg, at det er stengt der.
Dette er en sånn morgen hvor jeg ser at fuglene svever, at ospen på trærne har sprunget fram, hvor jeg lukter vårens sprengfulle trang.Jeg ser et dagslys som ikke krever. Det er greit når du er i en tunnel og ser en utgang, og at det ikke er et møtende tog, men en åpning til å gå videre.
Det som er for jævli er at disse følelsene sår tvil i meg. Da tviler jeg på meg selv. I alle de år, har jeg gått rundt og lagt en demper på min egen kraft. Ikke stolt nok på at jeg er god nok i meg selv. Og da leiter jeg etter hva andre synes om meg og mine valg, i stedet for å bekrefte sjøl. Da kan jeg bli pisseredd "for hva de andre vil si" og innordner meg, janteloven, du skal ikke stikke deg fram, ikke være deg selv, ikke bli for mye, ikke tro at du er noe, ikke ditt, ikke datt. Da blir jeg underdanig min egen kraft. Er det noe vi mennesker er redd, så er det sykdom og kraft. En innenbygd frykt for det som er bra for oss og for det som er dårlig for oss. Så velger vi en gylden middelvei og stenger inne kraft og følelser. Alle som har taket på det, blir trusler for vår egen innestengthet. De minner oss på noe vi skulle ha sluppet taket på sjøl.
På den stengte stasjonen har jeg samlet alt, som har vært av opplevelser, som ikke har vært bra. Og i blant kan den stasjonen se ut som en lysende stue, hvor de har det godt og varmt. Det ser ut som om de koser seg veldig, og jeg er ikke medregnet. De gangene jeg har vært med, så forstår jeg at jeg ikke går glipp av noe, når jeg ikke er der. Der kan det snakkes om ingenting, og det kan jo være greit, men jeg går ikke glipp av noe da.Det er bare dette suget etter å bli likt, som blir altoppslukende. Men det kan hende de liker meg, men de vil ikke ha kraften og andres sannheter.
Det er det gamle uutløste trykket som kommer fram. Historier fra den gangen jeg var avhengig av stasjonen, hvor det ikke var andre steder å gå. En gang satt jeg på do på denne stasjonen, en hel natt og gråt, og snakket i telefonen med en utenfor. Jeg forbante meg på at jeg aldri skulle dit igjen. Da satt det folk på stasjonen og lo av meg, ropte til meg for en tosk og egoist jeg var. Personen i telefonen avkreftet det, og sa at det finnes et liv utenfor stasjonen. Det finnes kjærlighet nok og mennesker som verdsetter meg, og jeg trenger ikke gå der de ikke vil ha min kraft.
Jeg har aldri spilt en "rolle", bare vært meg sjøl. Og jeg liker det kreative barnet, men kan få en forakt, når jeg får det vondt. Det er mange som kan ligne på de på stasjonen, i det vanlige liv og det trigger fram den lille ungen i meg. Så nå er jeg glad for at den voksne har lært seg å bære meg, for jeg vil opp og fram.
Betty
Dette er en sånn morgen hvor jeg ser at fuglene svever, at ospen på trærne har sprunget fram, hvor jeg lukter vårens sprengfulle trang.Jeg ser et dagslys som ikke krever. Det er greit når du er i en tunnel og ser en utgang, og at det ikke er et møtende tog, men en åpning til å gå videre.
Det som er for jævli er at disse følelsene sår tvil i meg. Da tviler jeg på meg selv. I alle de år, har jeg gått rundt og lagt en demper på min egen kraft. Ikke stolt nok på at jeg er god nok i meg selv. Og da leiter jeg etter hva andre synes om meg og mine valg, i stedet for å bekrefte sjøl. Da kan jeg bli pisseredd "for hva de andre vil si" og innordner meg, janteloven, du skal ikke stikke deg fram, ikke være deg selv, ikke bli for mye, ikke tro at du er noe, ikke ditt, ikke datt. Da blir jeg underdanig min egen kraft. Er det noe vi mennesker er redd, så er det sykdom og kraft. En innenbygd frykt for det som er bra for oss og for det som er dårlig for oss. Så velger vi en gylden middelvei og stenger inne kraft og følelser. Alle som har taket på det, blir trusler for vår egen innestengthet. De minner oss på noe vi skulle ha sluppet taket på sjøl.
På den stengte stasjonen har jeg samlet alt, som har vært av opplevelser, som ikke har vært bra. Og i blant kan den stasjonen se ut som en lysende stue, hvor de har det godt og varmt. Det ser ut som om de koser seg veldig, og jeg er ikke medregnet. De gangene jeg har vært med, så forstår jeg at jeg ikke går glipp av noe, når jeg ikke er der. Der kan det snakkes om ingenting, og det kan jo være greit, men jeg går ikke glipp av noe da.Det er bare dette suget etter å bli likt, som blir altoppslukende. Men det kan hende de liker meg, men de vil ikke ha kraften og andres sannheter.
Det er det gamle uutløste trykket som kommer fram. Historier fra den gangen jeg var avhengig av stasjonen, hvor det ikke var andre steder å gå. En gang satt jeg på do på denne stasjonen, en hel natt og gråt, og snakket i telefonen med en utenfor. Jeg forbante meg på at jeg aldri skulle dit igjen. Da satt det folk på stasjonen og lo av meg, ropte til meg for en tosk og egoist jeg var. Personen i telefonen avkreftet det, og sa at det finnes et liv utenfor stasjonen. Det finnes kjærlighet nok og mennesker som verdsetter meg, og jeg trenger ikke gå der de ikke vil ha min kraft.
Jeg har aldri spilt en "rolle", bare vært meg sjøl. Og jeg liker det kreative barnet, men kan få en forakt, når jeg får det vondt. Det er mange som kan ligne på de på stasjonen, i det vanlige liv og det trigger fram den lille ungen i meg. Så nå er jeg glad for at den voksne har lært seg å bære meg, for jeg vil opp og fram.
Betty
mandag 21. mai 2007
Veien videre
Jeg har vært å hentet henne. Det lille barnet som tilhører meg. Hun stod utenfor bensisnstasjonen igjen, som en forlatt ensom påle. Hun gråt og var sint. Jeg lot henne være det. Jeg har forsøkt før, men hun har vært urokkelig trofast mot den stengte stasjonen. Jeg bærer henne. Hun skjelver. Jeg vet at det er mitt ansvar å ta vare på henne. Hun har vært syk og hun er sliten. Hun henger i mine armer som en utslitt vaskeklut, men hun er ikke tung, fordi hun tilhører meg.
Jeg, som en voksen kvinne har nå rom for å gi barnet omsorg.Jeg kjenner til de som er på stasjonen. Jeg er en god menneskekjenner og klok, og det passer ikke inn der. De verdsetter ikke seg selv, og da kan de ikke verdsette andre heller. Når de kritiserer andre, så kritiserer de egentlig seg selv, sine egne mangler, men de ser det ikke. Meg gjør det ikke noe, de må få leve sitt liv og jeg vil ha retten til å leve mitt. Men den lille jenta har forsøkt å hente ut kjærlighet der, prøvd å bli likt og hun har ropt for å bli sett.Stått og tigget etter å bli elsket rundt en stasjon som er stengt. En stasjon med mennesker som diskvalifiserer sjølverd.
Jeg kjenner skjelvingene gi seg. Bare en hul lyd i gråten nå. Det kan virke som om hun har en bunnløs sorg inni seg, det må ha tatt på å stå slik år etter år. Kunne sikkert ha klandret meg selv for å ikke ha hentet henne før, men enhver har sin historie, også jeg.
Jeg kjenner meg modig! Jeg går på min vei og følger mitt lys. Jeg går oppreist og stolt, og tar de små seirene med meg. I dag er jeg særlig tilfreds fordi jeg greide å få kontakt med mitt eget barn. Jeg har gjort jobben, jeg har endret meg, så jeg kunne være i stand til å bære mitt eget barn. Jeg har alltid holdt fast i "en skal være ærlig". Jeg tror at vi har en oppgave i livet og det er å forbedre oss selv, og gi av den kjærligheten vi har i oss. Jeg tror at alle mennesker er utstyrt med det gode i seg. Det har bare ikke fått vokse fram. Til og med Hitler hadde en mor, og det er alle mødres ansvar å gi kjærlighet til sine barn. Få det gode og egenverdien til å vokse fram, i stedet for det onde og selvdestruktive. Et hvert menneske er helt uniqt og har retten til å ha sin egen opplevelse. Vi kan ikke si:"det er ikke sånn det er, fordi jeg vet hvordan livet fungerer", for hver og en har sin egen opplevelse av det som skjer. Vi må ha respekt for hverandres opplevelser. Det slår ikke alltid så godt an i alle kretser, det jeg sier nå, men etterhvert har jeg funnet mine folk, de som tåler det. Tåler meg! Det hender at jeg blir avvist. Da blir jeg redd. Den redselen er gammel, og det gamle gjør meg verdiløs, for det var det det lille barnet blitt fortalt. Det foregår en slags projeksjon, alt det gamle velter fram. Men nå har jeg lært meg å forstå forskjellen. Som voksen kan vi holde fast i oss selv, og ikke betvile vår egen opplevelse. Vi kan finne nye veier å gå, vi kan finne andre mennesker som forstår. Vi trenger ikke sitte i mørke.
Jeg holder rundt barnet og jeg kjenner meg helere enn noen gang! Det var på tide at jeg nådde fram. Dette barnet kunne dødd flere gang. Hun har kjørt hardt og hun er utslitt. På tide å komme seg hjem. Jeg lar henne sove!
Betty
Jeg, som en voksen kvinne har nå rom for å gi barnet omsorg.Jeg kjenner til de som er på stasjonen. Jeg er en god menneskekjenner og klok, og det passer ikke inn der. De verdsetter ikke seg selv, og da kan de ikke verdsette andre heller. Når de kritiserer andre, så kritiserer de egentlig seg selv, sine egne mangler, men de ser det ikke. Meg gjør det ikke noe, de må få leve sitt liv og jeg vil ha retten til å leve mitt. Men den lille jenta har forsøkt å hente ut kjærlighet der, prøvd å bli likt og hun har ropt for å bli sett.Stått og tigget etter å bli elsket rundt en stasjon som er stengt. En stasjon med mennesker som diskvalifiserer sjølverd.
Jeg kjenner skjelvingene gi seg. Bare en hul lyd i gråten nå. Det kan virke som om hun har en bunnløs sorg inni seg, det må ha tatt på å stå slik år etter år. Kunne sikkert ha klandret meg selv for å ikke ha hentet henne før, men enhver har sin historie, også jeg.
Jeg kjenner meg modig! Jeg går på min vei og følger mitt lys. Jeg går oppreist og stolt, og tar de små seirene med meg. I dag er jeg særlig tilfreds fordi jeg greide å få kontakt med mitt eget barn. Jeg har gjort jobben, jeg har endret meg, så jeg kunne være i stand til å bære mitt eget barn. Jeg har alltid holdt fast i "en skal være ærlig". Jeg tror at vi har en oppgave i livet og det er å forbedre oss selv, og gi av den kjærligheten vi har i oss. Jeg tror at alle mennesker er utstyrt med det gode i seg. Det har bare ikke fått vokse fram. Til og med Hitler hadde en mor, og det er alle mødres ansvar å gi kjærlighet til sine barn. Få det gode og egenverdien til å vokse fram, i stedet for det onde og selvdestruktive. Et hvert menneske er helt uniqt og har retten til å ha sin egen opplevelse. Vi kan ikke si:"det er ikke sånn det er, fordi jeg vet hvordan livet fungerer", for hver og en har sin egen opplevelse av det som skjer. Vi må ha respekt for hverandres opplevelser. Det slår ikke alltid så godt an i alle kretser, det jeg sier nå, men etterhvert har jeg funnet mine folk, de som tåler det. Tåler meg! Det hender at jeg blir avvist. Da blir jeg redd. Den redselen er gammel, og det gamle gjør meg verdiløs, for det var det det lille barnet blitt fortalt. Det foregår en slags projeksjon, alt det gamle velter fram. Men nå har jeg lært meg å forstå forskjellen. Som voksen kan vi holde fast i oss selv, og ikke betvile vår egen opplevelse. Vi kan finne nye veier å gå, vi kan finne andre mennesker som forstår. Vi trenger ikke sitte i mørke.
Jeg holder rundt barnet og jeg kjenner meg helere enn noen gang! Det var på tide at jeg nådde fram. Dette barnet kunne dødd flere gang. Hun har kjørt hardt og hun er utslitt. På tide å komme seg hjem. Jeg lar henne sove!
Betty
lørdag 19. mai 2007
Bensinstasjonen
Jeg står utenfor den stengte bensinstasjonen igjen. Jeg fryser. Jeg har treningstøy på. Det verker i musklene og hodet sprenger. Det er tanker. Jeg går alltid hit, når noe ikke er bra. Så står jeg her og ser på den stengte stasjonen. Pumpene som aldri har bensin i seg. Pumpene på denne stasjonen virket omvendt. Suger ut energi og livskraft av de som prøver å fylle.
Inni stasjonen er det av og til lys, og jeg ser at det er noen der, men de slipper meg ikke inn. Jeg har vært der inne noen ganger. De har sett meg stå der i mange år, så har de gitt etter og sluppet meg inn. Inni stasjonen er det regler som er vanskelig for meg å følge. Der snakkes det om andre , der fordeles skyld og skam. På denne stasjonen er det fyllt opp med folk som har det “tause trykkets” makt og der diskvalifiseres et hvert forsøk på å tro at en er noe sjøl. Å være der fungerer aldri bra for meg. Der inne endrer jeg meg, blir litt underdanig, veldig klovnete og desperat.
Jeg vet at det ikke er bra for meg, men jeg står her alikevel. Jeg burde egentlig ha gått og tatt meg en dusj, men jeg kommer meg ikke av flekken. Jeg står som limt fast. Det er noe inni meg som tror at en dag må det jo endre seg der inne. At det går an å få noe der. At de vil bli glad for at jeg kommer og ikke skal endre meg og fortelle hvor dårlig jeg gjør alt.
Jeg begynner å gå frem og tilbake for å holde meg varm. Det svir inni kroppen og tankene gjør vondt. Da kommer jeg på ganger de ikke har sluppet meg inn og jeg maner fram de værste avvisningene, for å ikke virke helt sprø for meg sjøl. Jeg prøvde å invitere meg selv inn dit på en julaften, men fikk ikke komme inn. Den historien svir mest. Den aleinefølelsen jeg fikk da, kan ikke beskrives, bare kjennes.
Jeg ser denne stasjonen helt klart. Men jeg ser ikke det andre rundt. Det er som om synsfeltet mitt bare greier å tune inn denne stasjonen. Det som ligger rundt, bader i tåke og sterkt lys. Det virker helt sprøtt å bryte seg på tåken, for jeg vet ikke hvor det fører meg hen. Denne stasjonen vet jeg alt om. Her får jeg det jeg alltid har fått, ingenting! Og det er en slags bekreftelse på at jeg må forsøke mer.
Stasjonen har 2 pumpeanlegg, med 4 slanger. Og jeg har sett at andre har prøvd å fylle på. Jeg vet ikke om det har fungert for dem, men de kan liksom virke litt glad. Men jeg ser likevel at det er noe som plager dem, men de greier spillereglene bedre enn meg. Noen ganger når jeg står der, forvandler pumpeslangene seg til meterlange blekksprut bein, som prøver å kvele meg eller jage meg vekk. Men de har ikke nådd helt fram, for jeg står på en tynn gressstripe, med kantstein rundt, som skiller stasjonen fra veien.
Noen ganger kan de stå i det store glassvinduet og peke på meg og le. Tydelig at de prater om meg. Men de snakker aldri med meg. Når jeg har vært der inne, så har de snakket til meg, riktig nok, men ikke med meg. Der inne vil de gjerne være dem som har greie på hvordan livet er, og bestandig har de prøvd å holde meg litt nede. De sier at det blir så mye av meg, at jeg tar for stor plass.
Jeg står jo her og tenker at en dag, en vakker dag, så vil de forstå at med meg er det egentlig ingenting galt, at jeg bare trenger deres kjærlighet som næring. At jeg er bra nok, fin nok og så vil de sette pris på meg.
Jeg vet at jeg holder liv i det gamle håpet, når jeg står her. Men det er som om jeg ikke kan noe annet. Jeg skal forsøke å gjøre noe annet snart, må bare stå her ferdig først. Jeg skal prøve å få øynene mine til å oppdage noe annet, prøve å bryte meg på det skarpe lyset. Men det er veldig skummelt med det som jeg ikke ser. Det er ikke godt å stå her, men det er det jeg kan, og alt det en kan, er det noe trygt med. Ja selv om det ikke er noe bra.
Men det er en ting som er litt fint i dag og det er at jeg er sint. Som regel er jeg bare lammet når jeg står her. Nå er jeg sint og det er en god kraft. Nå ser jeg noe som kommer ut av tåken. Det er en som ligner på meg. Jeg har kommet for å hente meg! Jeg er helt utslitt av å stå her, så bærer jeg meg med meg. Den voksne skal passe på det lille barnet, som har stått foran en stengt bensinstajon i alle de år. Det er godt å bli bært!
Inni stasjonen er det av og til lys, og jeg ser at det er noen der, men de slipper meg ikke inn. Jeg har vært der inne noen ganger. De har sett meg stå der i mange år, så har de gitt etter og sluppet meg inn. Inni stasjonen er det regler som er vanskelig for meg å følge. Der snakkes det om andre , der fordeles skyld og skam. På denne stasjonen er det fyllt opp med folk som har det “tause trykkets” makt og der diskvalifiseres et hvert forsøk på å tro at en er noe sjøl. Å være der fungerer aldri bra for meg. Der inne endrer jeg meg, blir litt underdanig, veldig klovnete og desperat.
Jeg vet at det ikke er bra for meg, men jeg står her alikevel. Jeg burde egentlig ha gått og tatt meg en dusj, men jeg kommer meg ikke av flekken. Jeg står som limt fast. Det er noe inni meg som tror at en dag må det jo endre seg der inne. At det går an å få noe der. At de vil bli glad for at jeg kommer og ikke skal endre meg og fortelle hvor dårlig jeg gjør alt.
Jeg begynner å gå frem og tilbake for å holde meg varm. Det svir inni kroppen og tankene gjør vondt. Da kommer jeg på ganger de ikke har sluppet meg inn og jeg maner fram de værste avvisningene, for å ikke virke helt sprø for meg sjøl. Jeg prøvde å invitere meg selv inn dit på en julaften, men fikk ikke komme inn. Den historien svir mest. Den aleinefølelsen jeg fikk da, kan ikke beskrives, bare kjennes.
Jeg ser denne stasjonen helt klart. Men jeg ser ikke det andre rundt. Det er som om synsfeltet mitt bare greier å tune inn denne stasjonen. Det som ligger rundt, bader i tåke og sterkt lys. Det virker helt sprøtt å bryte seg på tåken, for jeg vet ikke hvor det fører meg hen. Denne stasjonen vet jeg alt om. Her får jeg det jeg alltid har fått, ingenting! Og det er en slags bekreftelse på at jeg må forsøke mer.
Stasjonen har 2 pumpeanlegg, med 4 slanger. Og jeg har sett at andre har prøvd å fylle på. Jeg vet ikke om det har fungert for dem, men de kan liksom virke litt glad. Men jeg ser likevel at det er noe som plager dem, men de greier spillereglene bedre enn meg. Noen ganger når jeg står der, forvandler pumpeslangene seg til meterlange blekksprut bein, som prøver å kvele meg eller jage meg vekk. Men de har ikke nådd helt fram, for jeg står på en tynn gressstripe, med kantstein rundt, som skiller stasjonen fra veien.
Noen ganger kan de stå i det store glassvinduet og peke på meg og le. Tydelig at de prater om meg. Men de snakker aldri med meg. Når jeg har vært der inne, så har de snakket til meg, riktig nok, men ikke med meg. Der inne vil de gjerne være dem som har greie på hvordan livet er, og bestandig har de prøvd å holde meg litt nede. De sier at det blir så mye av meg, at jeg tar for stor plass.
Jeg står jo her og tenker at en dag, en vakker dag, så vil de forstå at med meg er det egentlig ingenting galt, at jeg bare trenger deres kjærlighet som næring. At jeg er bra nok, fin nok og så vil de sette pris på meg.
Jeg vet at jeg holder liv i det gamle håpet, når jeg står her. Men det er som om jeg ikke kan noe annet. Jeg skal forsøke å gjøre noe annet snart, må bare stå her ferdig først. Jeg skal prøve å få øynene mine til å oppdage noe annet, prøve å bryte meg på det skarpe lyset. Men det er veldig skummelt med det som jeg ikke ser. Det er ikke godt å stå her, men det er det jeg kan, og alt det en kan, er det noe trygt med. Ja selv om det ikke er noe bra.
Men det er en ting som er litt fint i dag og det er at jeg er sint. Som regel er jeg bare lammet når jeg står her. Nå er jeg sint og det er en god kraft. Nå ser jeg noe som kommer ut av tåken. Det er en som ligner på meg. Jeg har kommet for å hente meg! Jeg er helt utslitt av å stå her, så bærer jeg meg med meg. Den voksne skal passe på det lille barnet, som har stått foran en stengt bensinstajon i alle de år. Det er godt å bli bært!
torsdag 17. mai 2007
Flagget som vaier i vind!
Vind, vær, veg, være, ville, vente, gå, traske, marsjere, lære, by, farger,fane.
READY AIM GO
Vind, verdig, viktig, vesentlig,verdifullt, vandring!
Sølepytter skal trakteres de også!
OSS!
Terje og Bernt! To gooooooode naboer!!!!
Klaus og Betty
BBBB`s flotte manager med kjæreste!
Favoritt tante!
Randi, et nytt møte, begeistring, energi!
Fast bloggleser forøvrig!
Stemning!
Liten. sliten, må tisse, fint omrisse, det brenner under fotan, Mamma!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
