Baltasar

Baltasar er navnet på en god vin jeg kjøpte 10 minutter på stenge tid i dag, tirsdag. Den fikk en 6`er i Adressa. Vinen er rett og slett til medisinsk bruk, for å roe meg ned litt. Det hjelper å sette meg ned og holde fokus på et tastatur også. Så når jeg har både vin og tastatur, da blir jeg dobbel fjern og litt rolig. Var hos Akupunkturen Kurt i dag og han mener jeg er hysterisk, og han har helt rett. Så stikker han masse nåler i meg som gir meg jording for noen timer. Fraværet av sykdom gjør meg sånn lettere hyperaktiv. Plutselig fra enorm trøtt Betty til ekstremt speedet Betty. Det er ikke en rein energi. For jeg er under energistreken. Det vet jeg jo. Mandag drar jeg på rehabilitering og takk og pris. Ellers hadde jeg vel fyllt tanken 1/2 full og brukt opp påfyllet etterhvert. Som en Albatross som ikke helt greier å lette, men homper bortover vannflaten. Jeg må ha et høyt sted å starte fra, så jeg kan flyte lenge. Jeg må bygge meg opp før jeg forbruker meg sjøl. Så nå har jeg avlyst skitur i morgen for å få roe ned, så jeg ikke "tryner" i slutten av uken.

Yrheten gjør meg mest glad, bare litt frustrert. Det beste er at jeg er ikke redd lenger. I dag tenkte jeg denne her og nå greien igjen. Jeg har alltid sagt at "tid" er det vi har mest av. Vi kan mangle pengenes handlefrihet, materielle ting, nærhet, omsorg, oppmerksomhet. Men TID...det har vi. Jeg vet at jeg er kreft fri i dag, ergo har jeg ihvertfall et år fra nå (hvis ikke jeg blir påkjørt i morgen eller noe). Men med fokus på 1 år. Hva vil jeg bruke det til? Et friskt, nytt år?
Så tar jeg meg selv i å tenke som om det var mitt siste år, og legger planer deretter. Jeg kommer litt nærmere meg sjøl og det eg har ønsker om å bruke tiden min på.

Det har hjulpet å ha startet prosessen med å skille mellom skit og pannekaker også. Etter at jeg kom ut av sykdomsboblen, har jeg tenkt masse på de som har vært nær meg i denne tiden. Masse folk som har hatt plass til mitt, uten at jeg har hatt en meter plass til deres. Det gjør noe med relasjonene. Snakket med Øivind her om dagen om hvem som hadde vært der. F.eks. sa jeg, en dame sa at hun ikke ville ta kontakt med meg, mens jeg var syk, fordi jeg hadde så mange andre. Derfor hadde hun latt kontakten være opp til meg. Hallo. Når du er syk, så tar du ikke tak i relasjoner med mindre de sitter opp på deg. Øivind mente at argumentet var like tungt som sminken hennes og at det er en billig måte å si at hun egentlig ikke ville ha kontakt på i denne perioden. Og da må jeg vurdere om jeg vil satse på slik "lighte" relasjon eller ikke. Det kan jo være greit å ha noen slike også. Og gjerne noen en kan snakke Tae Kwon Doe med, eller bare været eller trening etc. Men det skal i allefall være et valg jeg gjør. Har ikke tid til halvveise prosjekter mer. Livet er for kort.

Det er nok vanskelig å være nær sykdom, fordi det krever noe av eget forhold til følelser. Men dem som har turd, har vokst. Og jeg har oppdaget hvem det er. Dette inderlige tilstedeværelse kravet mitt, som foregår inni meg er en gave fra gudene, det er ingen tvil om det. Det gjør tidsaspektet så langt og dagen så vanvittig viktig. Kreften var stygg og slitsom, men mulig å stoppe. Gaven ble litt mere tilmålt tid, oppdagelse av egen dødelighet, ydmykhet, takknemlighet, respekt og innsikt. Vedder på at Buddistene ville ha vervet meg nå:-). Men nei, jeg er nok litt for urolig til det. Det finnes en fortid og det finnes en fremtid. Det finnes en evighet rundt oss.

Jeg må lære meg å strukturere arbeidsoppgavene slik at jeg lykkes med noe i dette året. Og kanskje minimere oppgavene, slik at jeg ikke har 12 uferdige prosjekter til jul. Da er det bedre med 3 prosjekter med ryggrad og tyngde. Mine 3 blir: meg og familien, jobben og bandet.

Liver kan være hardt for alle. Men vi har ingen rett til å klage når vi er friske og mette. Klart vi kan syte litt og ønske oss mere av alt. Men oss voksne med forutsetninger for det har som oppgave og legge forholdene tilrette for barn og de av samfunnsborgerne som ikke har evne til å ordne opp for seg selv. Livet er her og nå. En gang i tiden laget jeg en sang om moren min, den heter Venter På Livet. Jeg følte at hun satt og ventet på bedre tider. Legger den ved her i dag. Vi voksne har ingen rett til å klage på livet til de som er yngre. Alle, og særlig i Norge, kan ta tak i eget liv, eller har muligheter for å bli opplyst om hvordan. Det finnes flere psykologer enn det finnes fiskere i Norge, så alle kan løfte seg og komme seg videre. Hvis ikke voksne vil løfte seg, men ha retten til å sitte der og synes synd på seg selv, så la barna få slippe å være i det. Det ødelegger mere enn harde fysiske slag. Skyldfølelse fordi en opplever livet som noe bra og skam fordi en har følt det, er det som vokser fram i barnehjerter som er nær misfornøyde såkalte voksne. Like nifse er de totalt ego-sentrerte voksne. De er spesielt farlige for meg, for de får meg til å tvile på egne ferdigheter. Har du noen slike rundt deg. Kvitt deg med de. De lar seg aldri forandre. Det var dette håpet som skulle fjernes. Jeg skal ta opp HÅPET og tapet av håpet en dag.

Jeg vet det finnes ventelister og mennesker som er dønn fattige i Norge. Men når en først blir ordentlig syk i Norge, så blir en ivaretatt - det skal jeg skrive under på.

I dag da jeg kom hjem, satt Per Kristian på trappen og spiste matpakken sin. Han koste seg tydelig og han visste når jeg kom. Han tørde ikke å gå inn før jeg kom. Per Kristian er det man kaller kjærlighetsbarn. Tror det kalles det fordi han er planlagt. Fødselen var kritisk. Han hadde navlestrengen rundt halsen to ganger og fosterlyden var nesten borte. De klippet meg opp og tok han ut med sugekopp. En brutal opplevelse. Han var mørkeblå og ble fraktet på kuvøsen umiddelbart. Dagen etter ble jeg trillet opp dit og fikk han med meg tilbake. Fra da av lå jeg å stirret på han i et døgn. Et barn født til ca. termin. Fantastisk. Jeg fikk amme, i stedet for å pompe og jeg fikk ha barnet hos meg på barsel. Nytt og spennende. Han hadde høy billirubin eller gulsot, så vi lå på barsel i 3 uker. Innnimellom dette ble det oppdaget en øyeinfeksjon som kanskje kunne være gonokokker. Legen intervjuet Bernt og meg om vi hadde hatt gonore noen gang etc. og noen dagers fortvilelse startet. Han ble satt på en pencilinkur som skulle jobbe i mot infeksjonen som kunne ført til at han ble blind. Akkurat de dagene var værre enn 1 år på kuvøsen, det skal sies. I tillegg knakk han kravebeinet under fødsel. Inni holdet mitt hadde jeg meldt meg inn i blindeforbundet og det hele, til vi etter 3 dager fikk vite at mistanken stemte ikke. Det var en annen uskyldig infeksjon. Den gamle garden vet at før i tiden dryppet de lapis på øynene for å unngå den skumle infeksjonen. Det hele ble fort glemt. Men jeg hadde endret navnet hans fra Peder Christoffer til Per Kristian. Jeg syntes at Peder Christoffer ble så tungt og tenkte: Kristus sitt offer, nei jeg fikk hetta av navnet og Per Kristian ble et lettere og kledelig navn. Dessuten het faren til min bestefar Christian.

Per Kristian har blitt ertet på skolen pga navnet sitt. Det er trist. I 3. klasse startet de å si P.K. og dette utbroderte seg til f.eks. Pen Kuk. Panne Kake. Palle Kalle osv. I tillegg nekter han å spille fotball og det er der den store sosialiseringen foregår sommerhalvåret. Han gidder ikke det urettferdige spillet. De lager lister over hvem som er gode og hvem som er dårlige til å spille, sier han. Per Kristian liker klatring og er blitt ganske så god. Han kan buldre noen meter og har startet å klatre på led. Det vil si at han ikke har topp tau, men fester tauet etterhvert som han når sikringsstedene. Og så elsker han å være hjemme og leik seg. "Når skal jeg få tid til å leik meg?" er det store ekstensielle spørsmålet hans. I dag har han besøkt en kompis i klassen. Jeg kjørte han dit og det er kryss i taket. Lenge siden han har tørd. Han mente at han ble invitert fordi han fikk være i "kikkhullet" på fredag og at han der sa at han var ensom. Kikkhullet har de hver fredag i klassen og betyr at en får fokus fra gruppen på person. Per Kristian har en fantastisk dyktig lærer. Det skal sies. Per Kristian har en fin ro rundt seg og han er lett å være nær. Han øser av seg selv og holder rundt oss hver dag.

I dag kom Bernt hjem med en gave til meg. Jan Eggum sitt rock leksikon. Særlig fordi - tror jeg - at mitt navn og Betty big Boom Band var omtalt der. Jeg ble veldig glad og veldig fornøyd. Det stod blant annet: ..., en av de meget få kvinnelige bandledere vi har hatt her i landet.

Og det skal jeg ha. Jeg har hele veien greid å holde fast i egne verdier og eget låtmateriale. Med brei bergensk og pønken som opphav, så har hverdagen blitt speilet i låtene. Sikkert derfor jeg fikk super sans for Eminem sin direktehet i låtene. Vi har alle rett på våre egne liv.
Men det blir ikke platekontrakt av slikt. Men jeg synes at det som skapes i BBBB er verd hvert et minutt, fordi jeg tror på den energien som er i en gjeng som fremfører noe som er 100 % ekte. Som sagt det som er ekte kan aldri fremstilles som noe annet. Det som agerer ekte, skifter alltid valør (Ø.Kiihl). Når vi mottar honnorarer for spillinger dekker det knapt nok utgiftene. Det er da for noe at vi gidder. Alltid har jeg sagt at hvorfor skal feite gamle kaller som ikke har greie på musikk bestemme hva du skal like eller holde på med. Ihvertfall, så er de fleste musikere ukjent og de fleste har det bra for det de gjør noe de trives med. Sånn sett har jeg en perfekt jobb. Mind the Gap er en arena for mennesker som trenger noe mere enn det skolen har å tilby. Med musikk som verktøy tilbyr vi at ungdom lærer seg å stole på egen kreativitet og skaper låter hos oss. Dette gir en mestringsfølelse og større forutsetning for å mestre andre livsområder. Skulle så gjerne ha delt hva jeg skal gjøre når jeg begynner på jobb, og hva som er neste trekk for i morgen. Men jeg og må ha noen kort til mitt bryst (det ene jeg har da ..ha ha). Det kan hende du synes jeg er privat, men da har du ikke sett . . . Dette er toppen av mitt fjell. Vi mennesker er egentlig uendelige og igrunnen ganske like. Ikke mye å holde hemmelig. Det som er spennende er hvilke valg vi gjør utifra hvilke erfaringer vi gjør oss og hvilke kunnskaper og egenskaper vi har. Så noen overraskelser er morsomme å ha tilgode. Men å sitte på en bombe av egen historie, tror jeg ikke er til det beste når den sprekker. Da er det bedre med en blog å lekke ut litt litt og litt.

Dum Dum Boys fikk en firer i Adressa i dag for Enhjørnings singelen. Vinen jeg nesten har drukket opp fikk en sekser. Ruben fikk en stor gul stjerne av oss på tavlen i dag fordi han hadde melding fra læreren om framgang på skolen, han har roet ned. Per Kristian har kalt dagen i dag for "lykke dag" av to grunner, fordi han fikk besøke en klassekompis og fordi han var på Kiwi og handlet med faren. John Arvid satt lenge med matematikk lekser i dag, med glede og frivillighet og får masse ros. Bernt betaler regninger ved min side og er fornøyd fordi jeg er friskere. Jeg er roligere og rikere etter å ha sittet å holdt fast i tastaturet. Vi har alle våre små "steps" (som Gunnar og Dag sier). Vi har alle våre små seire.

Vedlagt to tekster; Venter På Livet (melodi på denne er Sigurd) og På Kanten (melodi på denne er Ole). Tar sistnevnte med som en hilsen til Ann-Lill som trakk seg fra skuta BBBB i dag. Hun var sjæfskorist og den som skrev inn alle låtene på data. Hun har liksom alltid vært med, selv om det var et oppbrudd. Hun trenger en tid uten oss og det må vi respektere. Selv om det er trist for oss. Særlig vil eg huske deg for ditt bidrag under aidsdagen i Vår Frue Kirke 1. desember 2005, der du og eg fyllte kirkerommet med sangene Brevet, Nært deg og På Kanten. Folk gråt og klappet og vi gjorde en nær og sterk jobb. Det var vakkert, Ann-Lill. Kanksje den beste musikalske framføringen eg har kjent å ha noen gang i lag med mini BBBB. Vi var der, du og eg.

God kveld, Betty.


Venter På Livet

Din verden i dine øyne -
Min verden i mine
De e islagt av gammelt hat -
Vi er blind for hverandre
Vondt å være redd –
Og bare være stille
Vondt være redd
Vondt å kjenne angst –
Å la det styre –
Vondt være redd

Eg sa ka eg ville –
Du tente en røyk og ble stille
Eg stengte mine ord –
Du stengte dine
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Eg skjerpet alle sanser –
Du skjerpet dine
Vi nådde aldri fram –
Nei, ikke en eneste gang
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred
Vi verner om hver vår meter –
Vi pleier våre kropper ifred

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Gitarsolo

Det gjør så vondt å se deg mama – Sitter der og se
Det gjør så vondt å se deg mama – Ikke leve mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Drikke mer og mer
Det gjør så vondt å se deg mama – Dø av kjedsomhet

Det gjør vondt – mama
Det gjør vondt – mama
Det gjør vondt – mama
Det Gjør Vondt.
betty




På Kanten

Gitar – ooooouuuueieieoooo

Eg står på kanten og tænker på ny -
Eg føler meg rar og steikanes klar
Eg ropar ut mot regnet men det plaskar bare ned
Eg ser månen over huset ditt og eg likar det eg ser

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser, eg vet kor dokkar bor.

Langt inni sjela mi der bor det en sang
Som sier eg ska læra meg å leve mens eg kan
Langt inni hjertet mitt der bor det et håp
En ny dag e komme og eg ser at det går

Gatelys i bayen tittar ned på meg -
Eg vet at dåkker danser – Eg vil gjerne danse med
Gaten ligger øde - Folk e samlet der de kan
Eg har søle opp til knea Eg tråkket i en dam

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser, eg vet kor dokkar bor

Langt inni sjela mi der bor det en sang
Som sier eg ska læra meg å leve mens eg kan
Langt inni hjertet mitt der bor det et håp
En ny dag e kommen og ser at det går

Blås + Ooooouuuuu

Så deg i måneskinnet – Eg syns at du var fin -
Stilte noen krav og eg visste du var min
Gaten ligger øde Folk er samlet der de kan -
Eg har søle opp til knea, men nå danser eg og med

OOooooooaaaaaaaauuuuuææææææ
* Føler meg liten synes byen er stor
* Eg trenger noen kompiser eg vet kor dåkkar bor

Ref x 2 + ooooooo på slutten
betty