Norge mitt Norge

Jeg kom i går og har vært her nå et døgn. Røros rehabiliteringssenter er stedet. Det er bare helt fantastisk. Det er ikke farlig å bli syk i Norge. Når en først får seg en dyrekjøpt erfaring i livet, er det mye ivaretakingstilbud. Kjenner at jeg har litt problemer med å skrive det, fordi det er mange ting i landet som ikke er bra. Men denne delen fungerer og min erfaring med helsevesenet 2005 og 2006 (så langt) har vært helt upåklagelig. Det finnes utrolig mange ordninger og mye papirarbeid. Men er en villig til å ta endel sjøl, så får en hjelp. Fattig som rik.

Da jeg var liten, kan jeg huske at mange voksne sa at hun der blir det noe av. Ja, noen har sagt at hvis du hadde fått de rette oppvekstvilkårene hadde du vært statsminister i dag. I dag har jeg kjent denne styrken i meg. En ukuelig ånd som vil at jeg skal lykkes. Med det erfaringsgrunnlaget jeg har, så skulle det vel være livskvalitet å erobre framover. Men i dag så lærte jeg også at har du vært igjennom sykdom så kan du føle at du har masse ressurser i deg, også har du noen nye begrensninger å forholde deg til som sykdommen har gjordt med deg. Omtrent sånn må det vel føles å bli gammel. Saken er at jeg ikke vet ennå. Det er derfor jeg er her, for å finne tilbake formen, få en rytme, komme i aktivitet, strukturere energien og sette inn kreftene i hverdagen igjen. Det jeg vet er at jeg er fornøyd. Tilstede. Og igang med livet mitt.


I går var det for det meste en informasjonsdag. Gruppen min består av 20 personer og det ser veldig bra ut. Forestilllte meg at det var masse gamle jeg skulle være i lag med, men her er de fra 22 år til 50 år på gruppen min. En artig gjeng, og alle med forskjellige grunner til at de er her. Jeg møtte en dame på toget, hun har jeg ikke spurt ennå hvorfor hun er her, men vi snakkes litt av og til. Jeg har møtt en som har hatt brystkreft for flere år siden og har gått på en smell til. Det skremmer meg litt å høre. Jeg føler meg litt i familie med henne liksom. Hun har en rolig energi og jeg ser at hun takler min energi. Jeg tror jeg skal få henne med meg ut på noen skiturer. Ellers så må jeg selvfølgelig arbeide litt med selvfølelsen min. Nye møter med nye mennesker og nye måter å presentere seg selv på. I går så satt vi i ring og vi fortalte til sidepersonen hvem vi var, hvilke interesser vi har og hva som gjør oss glad. Det kom veldig overraskende på meg at vi ikke skulle forklare hvorfor vi var her. Sant å si så var det veldig befriende. Så slapp vi all elendigheten og vi slapp å bære hverandres historier. Jeg trodde jeg kom til å føle meg snytt, men tvert om. Vi fikk en god start og mye humor i gruppen. Joda, dette ser bra ut.

Tok en skitur om kvelden for å få være litt i fred med mine egne tanker. Det ble sånn passe. Langt å gå til lysløypen og det er ikke ideelt for mitt kne. Men det var et forsøk og en tur ut. Det er ikke en sånn meditativ plass dette. Trodde at det skulle være mere aleinehet, så det får jeg oppsøke sjøl, som i dag. Da gikk jeg til Avholdshytta på ski. En passe tur midt på dagen. Trenger å tenke ferdig tankene mine. Det er mye å lære og hente av denne tiden. Kjenner at jeg må ta behovet for å være i fred på alvor. Lurer på om det er slik at den eneste personen jeg ikke har lyttet godt nok til i livet er meg sjøl? At jeg er den eneste personen i mitt liv jeg ikke har tatt alvorlig nok.

Var hos en kvinnelig lege etter turen. Hun var knallbra. Og stillte mange nye relevante spørsmål. Jeg var jo veldig "happy" etter turen, så samtalen glei lett. Hun kunne fortelle meg at noen damer som har gått på nettopp den cellegiften jeg har hatt tatt, hadde problemer med hukommelsen og konsentrasjonen etterpå. Særlig det med hukommelse kjenner jeg meg igjen i. Det skulle ihvertfall ikke bli værre enn det det har vært, mente hun. Vi lo litt av den der, for alderen kan jo spille en ett puss etterhvert og det fører jo også noe med seg. Hun lurte på hvorfor jeg skulle begynne i jobb så tidlig som i uke 12. Og det satt igang noen nye tanker. Sant å si så har jeg jo ikke peiling på hvordan formen er etterpå. Jeg har vært borte fra jobb i 9 måneder og gleder meg veldig til å få tilbake hverdagen min og jobben min. Og så kjenner jeg et lite press i fra prosjektet. Det er tross alt et hjertebarn og det kan ligne et synkende skip for tiden.

Jeg lovet henne ihvertfall at det viktigste er helsen og familien og det er bedre å skynte seg langsomt. Hun var en slik lege du forteller din nye livsvisjon til (leve mest mulig) og realisering av egne drømmer. En sånn fagperson som lytter og som gir rom for at det å ha vært syk har lært en masse nye ting om livet. Kreft har vært en behandlingssak, men også en kraftig psykisk påkjenning, som jeg tror jeg har vokst masse i. Jeg fikk sagt at jeg trengte hjelp til å få en rytme og til å fokusere slik at jeg får en ro i energien jeg nå får tilbake. Hjelp til å trene opp den mentale styrken, slik at når noen f.eks. på jobb sparker litt faglig, så kan jeg matche tilbake uten å gå under, eller at noen skal si: Hun har vært syk, så vi kan ikke regne med at hun holder. For det tror jeg nemlig at jeg skal gjøre. Armstrong vant mange sykkelritt etter kreftrunden sin han. Jeg vil lykkes i livet. Nå tør jeg.

Etterpå var jeg i bassenget. Legen godkjente basseng etter strålings sårene. Og det var første gang jeg har vært i basseng på et år. Det var en utrolig opplevelse. Jeg var veldig spent på meg selv, fordi dette var første gangen etter at den ene puppen ble operert bort. Uvant med badedrakten og det hele. Etter noen minutter var jeg nødt til å ta plass i gruppen og fortelle at jeg hadde en løspupp, fordi den drev og fløt opp og ut av badedrakten hele tiden. Så hvis noen skulle finne en løspupp, så var den altså min. Stemningen løsnet betraktelig mellom meg og de andre etter dette og basseng var topp. Delig med vann igjen, og jeg som er så innmari glad i å svømme. Vi hadde masse balanseøvelser. Og til slutt la jeg puppen på bassengkanten og dro til. Fram og tilbake, fram og tilbake, Hadde ikke lyst til å slutte. Det var bare så vanvittig godt å kjenne livet i kroppen igjen. Fryden og velvære. Jeg gikk sist opp og skal bade mye mye mere her. Har avtalt med en gjeng i morgen tidlig klokken 7.

Å få være frisk er livets champagne.

Det var litt eklere i dusjen, men alle damene snakket nervøst og var veldig vennlige. Jeg kjente en sånn inmari stolthet over meg sjøl. Jeg har brutt noen nye barrierer. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å gråte, men det gjorde jeg. Blant fremmede damer, som jeg møtte for bare et døgn siden. Men trykket ble for stort og jeg måtte slippe ut det som kom.. Mulig jeg forveksler følelser litt, men kanskje jeg gråt fordi jeg er sliten.

Det er slitsomt å være modig.

Etterpå var jeg veldig fornøyd. Spiste raskt middag fordi jeg skulle ha time med sosionom etterpå. Fabelaktig mat her. Og de har kjempe små tallerkner. Her er alt gejnnomtenkt. Kesam i stedet for rømme. Halvert sukkermengde i alt. Halv smørmengde i sauser og erke sundt kosthold. Så hvis jeg holder meg i skinnet her, så blir dette en bra start. Det er frukt overalt her og nyskårne gulerøtter liggende i isbiter. Jeg har vært mett i hele dag. Har spist ofte, men ikke så mye.

Sosionomen var veldig lilla. En sånn som fisker litt etter gamle greier. Vi har jo faglig sett mye likhetstrekk i vår utdanning og jeg er litt lilla jeg og. Men det er forskjell på lilla og lilla. Det kunne virke som om hun visste hvem jeg var fra før, men lot det ikke til kjenne og greit nok. Hun visste velig godt om min forrige arbeidsplass og folk der, så hun la ut litt agn. Men jeg er her for å ha fokus på livet mitt nå. STOLT står og STOLT går. Jeg sa at jeg hadde 20 års erfaring fra rusverdenen og da skrev hun ivrig. Hun visste nok, men skulle ikke la seg lede. Jeg er ihvertfall inmari lei av det temaet og har skjønt at det betyr IKKE at jeg fortrenger, men velger en annen fokus. Livet er for kort til å ikke ha det bra.

Hun spurte hvor mange års skole jeg hadde. Jeg sa 21 år. Men det er ikke tilfelle. Det er 22 år. Jeg har høyere høgskoleutdanning også. Kaller meg barnevernspedagog fordi det er det jeg synes jeg kan best, selv om jeg har gått på frisørskole, musikkskole, helse og sosial administrasjon, handel og kontor og greier. Hun spurte hva jeg jobbet med, jo prosjektleder. "Og så tjener du så dårlig?", spurte hun. Klart dette trigget meg. Jeg har vært en tosk når det gjelder å selge hva jeg er verd. Men dette hadde jeg ikke tenkt å tenke på nå, men det ser ut til at noen her vil ha meg til det. Det er sikkert bra for meg sum summarium.

Her skal jeg kose meg i form. Jeg shar ikke dårlig samvittighet en gang, ikke for noen. Dette er til det beste for familien. dessuten hjelper det ingen å ha dårlig samvittighet. Hadde det bare hjelpt, så kunne jeg jo vurdert det. Her skal det bli gøy å komme videre i livet. Gutta kommer opp til helgen. De har forresten laget øvingslokale i kjelleren etter at jeg dro, så nå blir det småband i huset. Per kristian har fått låne BBBB sin bassist sin 5 strengers bass. De hjelper faren sin med oppgaver hjemme og Ruben har hatt mange stjernedager på skolen.

Kveldsmaten er servert og de er litt strenge her, så det er bare å lye. Det er innmari mye andre folk her også, så det trengs en orden på det hele. Jeg gleder meg til dagene som kommer. Kanksje jeg snart får sove en hel natt. Det hadde gjordt susen.

Takk til livet, Betty


.