no.wikipedia.org

Det skulle gå noen dager før jeg kom meg på nett igjen. Viktig å ikke bli for hektet på lap topens riker. Det er så mye annet å ta av. Men jeg har oppdaget Wikipedia, og er dypt innponert. Verdens største dugnadsarbeid for å bygge et leksikon. Fantastisk. Og igjen må jeg berømme friheten med blog og nå Wikipedia. Bloggen gjør at jeg kan være offentlig på egne premisser. Wikipedia beviser at det finnes noe folkemakt igjen. Det er ikke media som bestemmer der. Du kan legge inn i leksikonet historikk om noe du har greie på, kultur, sport, bøker etc. Det du legger inn blir registrert i Wikipedia og en kontrollgruppe skjekker at det ikke er bare tull det du legger ut. Så det lokalkjente bandet ditt kan få større plass enn Åge Aleksandersen om du vil det selv. De som har interesse for og ønsker det, kan gå inn og lese om det. Bernt holder på å legge ut historikk om band. Dette tvinger jo de store tunge kommersielle til å legge ut leksikon gratis på nett også. På festen på fredag fikk jeg høre at det stod et bra stykke om meg og musikk i Jan Eggum sitt rockleksikon. Det var jo morsomt. Det blir også laget et nytt her i Trøndelag om dagene. Jeg gleder meg veldig til våren og spilling igjen.

Den kreative fasen er uansett den viktigste og mest spennende med et band. Det å sy sammen tanker og følelser i ord som får melodi og som blir satt i system og uttrykt gjennom strukturert kraft og energi. Det gir liv. Det gir mening. Og hvis det en skriver har en mening, så føler en seg rik uavhengig av 10 eller 10 mill. lyttere.

Jeg kom meg fort etter festen. Var på ski søndag og syntes at helgen i sin helhet gikk brukbart. Har hatt mange kraftige bakruser før i livet og denne helgen føltes som en slik, uten at alkoholen var hele skylden, men det at jeg valgte å være med. Var glad da helgen var over, for jeg er rett og slett ikke på den frekvensen. Men glad jeg var med og. Heidi var og er den flotteste 50 åringen og festen var nok helt i hennes ånd.

Nå som jeg har beveget meg over den bro, som kan føre livet bort fra no, så virker det så endelig lenge fra 42 år til 50 år. Det er litt sårt å møte disse tankene, men livet har aldri lovet meg noe som helst. Og det finnes ikke rettferdig fordeling av byrder. Jeg fikk ikke så rett med hensyn til om jeg skulle bli misunnelig på alle damene som var slanke og som kunne te seg i lange flotte kjoler. Kanskje fordi jeg hadde tenkt igjennom det hele, så ble ingenting en trussel for meg. Jeg har muligheten til å utvikle ferdigheter fra nå. Noen lange slanke damer har ikke de ferdighetene jeg har og har kanksje bare kropp å spille på og da er jo tross alt personlighet, humør og stemme litt mere å gå på. Men nå som jeg ikke har prøvd å bli sett på som et hurtigtog på et halvt år, har det vokst fram en voksen kvinne som jeg skal ta vare på. Og jeg skal få sving på formen, bare vent. Fikk noen kompliment på lørdagen og det fra 2 menn, og det er jo noe å ta med seg på veien.

Vedrørende bloggen har jeg fått masse positive tilbakemeldinger, både fra menn og kvinner. Det har gitt meg veldig mange nye hyggelige møter. Det jeg tenker og skriver er jeg så langt i fra aleine om. Det gjør noe med andre at jeg tar opp livets utfordringer. Flere kunne ønske seg å være modig og ikke så selvfordømmende. Tanker kommer igang og det er første steget til å gjøre noe bra for en selv. Det å bli tvunget til å være tilstede og se på livet sitt gir økt livskvalitet, det er det ingen tvil om. Det er med livet, som med fjellklatring, du må ha fokus på den taulengden du holder på med, ellers faller du.

Dagene har vært helt spesielle. Bjørn Inge kom innom med masse mat til studenten og stesønnen Stein. Eg har truffet Marianne igjen og vi pratet fort og mye i 5 timer. Vi har begge vært sjuke, men føler oss friere enn noen sinne. Samtalen gir meg også motivasjon og gjør meg enda sikrere på bokprosjektet. Så nå er både Kristin S. og Marianne på plass i livet mitt igjen etter flere års opprom. Det gjør meg rett og slett friskere og rikere.

Nå i dette Ibsen året og Nora så ofte blir nevnt, er det besnærlig å se at vi kvinner danser fortsatt for å få samfunnet og menns anerkjennelser og oppmerksomhet. Så motivet for å gå ned i vekt bør jo være av en annen drivkraft enn å bli sett. Og det er det jo. Jeg traff kirurgen som opererte meg i denne uken og hun påpekte at nyere forskning viste at de som gikk opp 10 kilo eller mere i cellegift perioden, fikk statistisk oftere tilbakefall. Så det er jo grunn god nok. Brannsårene har lagt seg og en tynn hinne til hud er jevnt over. Det tok en uke. Igjen, kropp er fantastisk til å ordne opp. Jeg nøyer meg med å innkassere seier og gir meg selv anerkjennelse og ros for å ha "stått an av". Humøret stiger for hver dag og de viktigste guttene i hele verden
blir tryggere og gladere de og. Må ta noen hormontabeletter i 5 år, som gjør slik at jeg kommer i overgangsalderen og det tror jeg har startet allerede. Jeg svetter i tide og utide og plutselig fryser jeg voldsomt. Men dette skal jeg lære meg å leve med. Jeg har sagt at jeg ikke skal skrive bok om dette kreftprosjektet, men legger likevel i dag ved det jeg skrev i dagboken den dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft:

18.05.05.

Blir jeg også en engel?
I dag endret livet seg!
Fra i dag blir det aldri som før!
Jeg fikk diagnosen kreft og det plasserte meg!
Eg har alltid sagt at eg skal skrive bok og det har alltid endt med side opp og ned om de voksnes svik (og min verden) og så har det dødd ut. I dag slo det meg at livet varer ikke evig. Og jeg har noe å utrette før jeg blir borte. Eg har et rikt liv. Eg har 3 barn og en utrolig mann. De trenger sin mor og eg skal være sterk. Hvis Gud gav Jesus styrke til å tåle å bære korset, så gir han meg styrke til å tåle dette.Først kjente jeg en knusende ro - og eg følte og føler meg sterk. Jeg fikk bekreftet at noe var galt, for det hadde jeg jo kjent. Eg tenkte at dette er ikke værst for meg - om eg skulle dø - men for de som er glad i meg. Herregud - eg må da bli mere enn 41 år.

I dag tenkte eg at eg skal lære meg VÅRSØG og takke for sommeren som eg får.
I dag tok eg et valg på operasjon 31. Mai i stedet for 24. Mai for å få oppleve en konsert på Samfundet, Bakklandet og Blæst. De siste konserter med 2 bryst.
I dag kjente eg meg takknemlig og ansvarlig i livet mitt.
I dag kjente eg ka som betyr noe, Bernt og guttene.
I dag fikk eg blomster av Guri.
Jeg husker hver tanke jeg tenkte i dag.
I dag kom jeg nært livet mitt.
Betty

I forbindelse med at det har vært 50 års dag i gaten, kom jeg på en story og en 50 års dag fra Bergen som jeg arrangerte som overraskelses fest for personen, da jeg selv var 30 år. Jeg ble grundig avvist med beskjed om at personen aldri ville se meg igjen. Jeg har faktisk holdt ord. Og personen har aldri prøvd en forsoning. Samme med en 60 årsdag jeg var med å arrangere her i Trøndelag, som jeg arbeidet med i 3 år, hvor jeg aldri ble bra nok, eller "det" ble aldri bra nok etc. Det skal i allefall bli med i en bok, men mulig jeg tar det her en dag. Fordi jeg kjenner at igjennom det å ha blitt nødt til å kjenne på tomrommet og ikke fly hit og dit i et halvt år. Samt denne skrivingen har bidratt til at jeg ser tydeligere alt som er i orden med meg. Fremfor å tro på alle meldingene en har fått fra voksne som aldri ble fornøyd med meg og dermed alle tankene som holder meg nede. Men har du som barn/ungdom/voksen blitt avvist betraktelig nok, så tror du til slutt at det er deg sjøl det er noe gale med. Og når de i tillegg ikke tilgir, forsoner, tar ansvar eller kommuniserer det, så går en rundt og håper på at det vil gi seg. Håper på at det skal bli reparert. Håper på at de skal bli glad i deg. Jeg vil ha retten til mitt eget liv, mine egne opplevelser og min egen historie. Jeg har ikke noe å tape lenger. Jeg vil ikke la meg holde nede. Jeg skal kvitte meg med angsten, uroen, redselen og håpet. Angsten for å ikke være bra nok. Uroen på om jeg noen gang blir bra nok. Redselen for å ikke bli likt og for å miste arven om jeg tar meg retten til min egen historie. Jeg har ingenting å tape på å slippe tak i håpet. Håpet på å bli elsket, godtatt, sett og likt som den jeg er, av de som en gang skulle være mitt opphav og andre liksom betydningsfulle voksne som har sviktet. Jeg har sluppet taket i håpet om at det blir en endring i dette livet. Det blir det ikke.

Det blåser nordavind fra alle kanter i kveld, men mitt hus står stødig.
Legger ved et dikt om å være Bra Nok.
God kveld. Betty

Bra nok

Eg står på tå for å strekke meg opp mot himlen.
Eg ønsker at eg aldri hadde sagt det eg sa.
Eg kjøper deg ting for å bli sett og bli hørt.
Eg hører at eg kryper igjen for å bli likt.

Eg demper ned uroa og blir overmett.
Eg vil gjerne være fri, men det er ikkje så lett.
Forlat meg med din skyld og dine bebreidelser.
Så eg får plass til å tro at eg og er verd no.

Kjærligheten din skulle oppveie for slag
Utligne smerten som kom for en dag
Du strøk meg over kinnet der eg var forslått
Balanse i ditt regnskap og fjeset helt forgrått.

Behold klagingen for deg sjøl.
Eg har det som trengs for å trives
Eg vil ha retten til å føl
At eg ikkje skal eies i livet

Eg føyer meg lett og springer rundt omkring.
Mener det du mener om alle verdens ting.
Eg liker det ikkje. Det er en skam som sitter fast
Som en skorpe over en sorg.

For eg er Bra Nok


Betty