På God Vei!

Starten på en blogg er alltid viktig. Jeg har tusen starter hver dag, fremdeles og da er det ingen grunn til å gi seg, synes jeg. Blogg er fremdeles morsomt. Blogg er frihet og folkemakt samtidig.

Ny start:

Barn har rett til å ta ut følelsene sine. Det betyr ikke at de styrer huset, men blir respektert som individer. Føleser kan være slitsomme for oss voksne å forholde oss til, men jeg forstår ikke hvorfor vi skal be dem: slutte å skrike, slutte gråte. Og hvis de ikke slutter, så legger vi på: Nå må du ikke være barnslig, eller: du overreagerer, eller si: sipunge eller ydmyke de på annen måte.

Det har jeg forstått med alderen, at vi blir ikke utlærte i livet. Vi kan ikke påberobe oss retten til å holde andre nede med vår lærdom. Vi har utrolig mye å lære av våre barn. Hvis de er forbannet for et eller annet,så gir sunne barn beskjed. Og så går det jo over, hvis de føler seg møtt. Og når er det de føler seg møtt? Jo, når voksne gir rommet, plassen og ikke ydmyker eller vil ha slutt på følelsene.

Følelser tar slutt av seg selv, hvis man føler seg forstått og har fått kontakt. Egentlig skal vi bare beundre unger som tar seg retten til å leve ut det de kjenner, for det slutter mange voksne med. Det finnes mange ladete bomber rundt om, for man oppfører seg da. Man gråter ikke og er ihvertfall ikke sint. Men hvis man ikke får ha trening i å være sint, så lagrer sinne seg i kroppen. Dessuten er saken, hvordan sinnet formidles og det må læres. "Jeg er forbanna fordi..." Å holde fokus på hva en er sint for, i stedet for å klandre og lempe skyld, er en utrolig kraft og fantastisk å mestre.

Mange barn brenner inne med følelser, fordi de ikke får kontakt.De resignerer tilslutt og biter det i seg. Det har jeg ikke noe tro på. De som ikke har fått opplæring i at sinne er greit, blir ilsinte tenåringer, som går med et konstant trykk inni seg og overgir seg til det usaklige til slutt. De har ikke lært det.

Pga vår egen hjelpesløshet i forhold til å eksponere følelser, så gir vi ikke barna våre muligheten heller. Mange voksne har simpelthen ikke lært seg å håndtere egne følelser og tyr alt for ofte til demping av andres. Andres eksponering av følelser blir en trussel mot egne, også lager folk seg et bilde av at slik skal det være. Det er sånn det er å bli voksen.

Kyss meg en viss plass!

Vi prøver å utvikle en kultur her i huset på å være ærlige og åpne med egne følelser. Det utfordrer også oss voksne på det "sementerte" i oss, men det gir en god kraft og god kontakt å ikke undertrykke eget. Krevende, men levende.

Må innrømme at i dag rant det over for meg, ble så sint at jeg (min egen tilkortkommenhet)kastet en liter melk på Bernt. Ikke kartongen,men melken. Vi måtte jo bare le. Han måtte skifte alt og dusje. Så kom tanken snikende: Hva vil de andre si, for ungene sier alt som det er. Men det var mye humor og jeg har råd til noen liter med melk og igrunnen var det godt å være så sint, men skal holde melken i boksen neste gang. Eller neste gang skal vi ikke kjøre den der: Du ditt, du datt, hvis bare du hadde gjort sånn og sånn...osv. Sånn endre på den andre stil. Ennå vi vet det så godt, så hender det at vi går i fellen, vi også. Men dette er jo super forbudt å si eller skrive eller stå for, og noen kan sikkert bruke det mot meg, de er sikkert bare missunnelig. Vedder på at det er mange som har hatt lyst til å gjøre det samme. Har hørt at å knuse kopper og fat virker for noen, men det blir da så dyrt. Sånn sett er en liter melk i ny og ne til å avse. Og hvis vi blir for usaklig en gang, så tar jeg hageslangen :-)

Jeg har vært på SATS 3 dager på rad og det merkes. Kular an ned i dag. Har bakt brød igjen, med NRK-Trostein her. Nå har vi hengt sammen i et år, på et vis og nesten rart når det er over. Men samtidig, vi skal videre og snart er kreft-historien min histoie. Slik rus-historien min er historie.

Jeg skal ihvertfall ille være x-brystkreftoperert hele livet. Så sant jeg holder meg frisk, så skal jeg bruke erfaringen inn i andre tema etterhvert. Men det blir nok litt mere puppeprat fra min side, skal igjennom en operasjon til.

Nå er fokusen å komme meg i form og det er hææææliiii. Deilig å få prioritere bevegelse og ikke ha vondt en eneste plass.

Dagens post tilbakelagt. Her i huset trenger ingen å brenne inne!

Betty