I går var det 115 lesere, rekord! Og i morges var jeg 93,2 kilo. Begge deler går rette veien. Joda, det er mye som er bra, det skal sies.
Det er mye som er bra i prosessen vår i familien, men det er ikke nødvendigvis så godt å kjenne på. Men jeg tror at det er bra vi tar unna følelsene etter hvert som de kommer, i stedet for å trykke de unna. Tanker kommer som perler på en snor, og jeg lurer på om det er disse tankene som kommer pga redsler. I hvert fall så deler vi tankene, for å holde kontakten i dette løpet.
Bernt virrer rundt seg selv. Han bruker lang tid på å komme seg på jobben. Vi satt oss ned og hadde en god prat, vi gråt litt og delte det vi tenkte. Han er redd for å bli aleine, han får tanker om at han må selge huset. Han spør meg hvordan han skal klare seg uten meg? Aleine med 3 unger.
Nå er det jeg som blir praktisk og kommer med mange forslag. Men størst av alt, ser eg kjærligheten hans og at han trenger plass. Dette gjør noe med oss alle.
”Men først og fremst må det hete at du er syk”, sa han. I går la jeg meg kl: 20:30 og det er ikke vanlig. Hvis jeg blir veldig sliten i denne prosessen, må ikke ungene gå rundt å lure. De spurte selvsagt hva det var, siden Mamma la seg så tidlig. Det går an å komme unna med det et par ganger, å si at jeg er trøtt. Så holder det ikke lenger. Vi tror de blir mer redde av å ikke få vite. Og det er jo selvsagt et kanon nederlag, og si at jeg er syk igjen. Du kan bli matt av mindre.
(til de som lurer på det, jeg har tillatelse fra Bernt å skrive om vårt, men jeg gir ikke alt, du får bare det vi vil dele).
Jeg måtte dele noe av det skumle jeg tenkte på, og det er: Hvor gammel er ungene mine i kirken, når kisten min er der. En umulig tanke å unngå. Jeg hører musikken og det hele. Du skal ikke tenke på slikt, når du er 42 år, men det gjør jeg og det må jeg vel, fordi jeg vil at de skal ha en mor, og jeg vil helst at det er meg.
Vi skal jo alle i den settingen en gang, og det er ikke noe rart om vi tenker igjennom at den veien går det, uansett syk eller frisk.
Når jeg var mindre kunne jeg tenke på begravelsen min, men da brukte jeg det for å få gråte. Da var det liksom en sånn straff mot opphavet mitt, at jeg skulle dø, som ung.
Nå er det ikke på det nivået nå da. Det er bare en måte å møte det hele på, en slags bearbeidelse av det skjøre livet. Men jeg skal bite livet i låret.
Så tenker jeg på at dette kan bli tøft. Jeg kom meg ikke helt i fra den forrige runden. Hvis det bare blir operasjon, kan vi komme over det fort, men hvis det blir ”full pakke”, forstår jeg at dette vil kreve.
Så når folk sier at Betty du er sterk og tøff, så er jeg det ja, pga at jeg er flink til å erkjenne og gå inn i prosessen. Fremdeles vet vi ikke mye, og det er også en faktor som stjeler.
Jeg merker at vi har vært ute en vinterdag før, vi har jobbet oss igjennom den forrige runden. Vi er knallgode på å dele det som ”rir” oss, og det er nå vår styrke.
Jeg er knallgod på å være sykemeldt. Brødene er i ovnen og jeg skal ha samtale med ernæringsberta og be om å få treffe fastlegen, for å informere. Jeg har tenkt å si, at hvir (i værste fall) jeg må ta gift, så skal jeg ha ordentlige sovemedisin og beroliggende, de dagene jeg skal ta shiten.
Takk for at du følger med, og takk for fine kommentarer. De styrker nå.
Ta dagen,
Betty
God Father
for 15 år siden
2 kommentarer:
Det va no som svarte! Hmmm... Æ bare villa si at kanskje tankens kraft kan gjørnån ting, men det blir for teit det å sjø. Æ kainn itj prøv æ belære nån. Og bryt mæ på med det ene og det andre. Men æ e no her ihvertfaall. En plass. Vet itj hva æ kainn gjør for dæ, men hadd det vært en fasit på at hvis æ gjør sånn eller sånn så blir Betty frisk, da hadd æ jo så klart gjort det da.
Æ blir sint å. Kjeinne at det der blir for dumt. Ka e det som plage universets leder da? Hainn e sur på mæ å. Det vil sæ liksom itj for tia. Ka ska vi gjør med det da? Æ vil ha et svar!
Men du, St. Michael e jo en beskytter! Vi kainn spør hainn om hjelp. Hainn kutte negative forbindelsa og frir oss fra gamle mønster og kjip energi. Æ ska snakk litt med hainn æ. Itj sikkert vi får nå svar, men det e verdt å prøv hvertfall!
Superglad i dæ!
Jeg har ikke tro på noe klandring av en gud.
Vi har ansvar for våre egne liv og må ta de takene vi står i.
Vi får alle forskjellige utfordringer der.
Betty
Legg inn en kommentar