Nyttårsaften.

Det braker og smeller rundt meg. Klokken er 23:50 og jeg er for meg selv. Det er minutter til et nytt år er på gang, et nytt og bedre år. Det er i blandt vanvittige erfaringer som høstes og det som har skjedd fra i fjor til nyttårsaften i år vil jeg aldri aldri glemme. Året jeg husker godt. Har i kveld vært gjest hos Frode og Guri, samt at Siv og Tor var der. Det var fint. Du kjenner følelsen når du sitter blandt venner. Venner er som små lysende stuer langt inn i fjellmørke. Du tar ikke feil av dem. Dette har jeg lest et eller annet sted, men jeg er nå også eier også disse ordene. Måtte gå hjem og hvile meg, jeg er ikke på samme level som dem ennå.

Nå er det lyd over alt. Jeg får med meg alt. Det er sterkere enn årene før. Jeg har tittet på rakettene fra kjøkkendøren. Jeg skal også eksplodere som fargene på himmelen akkurat nå. Bernt kom inn for å si GODT NYTTÅR og at det nye året skal bli bedre enn noen sinne. Jeg tuter og svarer: "Jeg skjønte jo egentlig at jeg var sjuk. Håper de har oppdaget det i tide". Det er bra jeg er aleine nå, ellers ville jeg tutet mye og ramlet sammen helt. Guttene mine har vært inne i tur og orden, og vi har lovet hverandre at det nye året skal bli mye bedre for oss.

Sånn. Da har ekstasen lagt seg. Per Kristian har hengt rundt meg og lest. Plutselig oppdaget han at han var inne. "Å, er jeg inn, jeg vil ut". Ja, så gå ut og kos deg, min venn. Torill kom innom. Hun har lest blogg i dag og det er morsomt å få tilbakemeldinger og når det jeg skriver møter noen. Hun mener at det er meningsløst å sitte å tenke på om ting kunne vært annerledes hvis... og hun tror at åpenhet er bra for alle. Det gjør jo jeg og, så lenge jeg ikke blir hentet inn av den indre kritikeren som dolker alt jeg gjør.

Har tenkt mye på at i musikk verdenen finnes det mange slike kritikere. Og jeg har vel egentlig aldri blitt sånn helt akseptert. F.eks har jeg aldri vært invitert på sånne spesial fester som Ole Dahlen har eller releasepartys eller lignende.
Jeg - en dame fra Bergen som bare lager egne tekster og har et svært band og som tror at jeg har noe å fare med. De eneste cover låtene jeg kan er Silent night og knock on wood, resten er sjølkomponert. Men det er nok at det finnes noen, og det har det alltid gjordt, noen som tror på det eg skaper og som liker energien eg har.

I dag måtte eg ha vekkerklokke på for å rekke skigåingen i marken. Avtalen var at bilen ruller ut på veien klokken 10:30 og det var målet. 100 meter fra huset forsvant den stramme overleppen og de sure kommentarene og ut på omkjøringen viste himmelen at dette ble en vær messig suveren dag. Klokkeslettet var helt perfekt i forhold til parkering. Skisporene var bort i mot topp de og. Idar og jeg ruslet et stykke i lag. Jeg er alt for svær for skiklærne og buksen sitter trangt på kroppen, men det funker og minner meg stadig på at i det nye året, så har jeg EN jobb.

Det var 100-vis av folk i løypen. Vi fikk sodd servert på Elgseth hytta, samt rundstykke, sjokolade og saft. Det nærmeste jeg kommer en suppe-kø og et velferdsproblem. Egentlig en 40 års fest for ski klubben. Det gjør noe med alle å få noe gratis og å være ute med samme mål, trimme litt og trekke frisk luft. Folk ser seg litt rundt og hilser. En fin greie. John Arvid var helt konge i dag, han gikk og blunket til meg, når han datt ropte han bare: Ikke få panikk, ikke få panikk. Han har fullstendig sluttet å klage. Per Kristian gikk med sin beste venn Jørgen og Ruben var litt til og fra, men tempoet har jevnt over økt. Var for første gang hjemme før det ble mørkt etter en skitur denne julen. Nærmere bestemt klokken to. Jeg var helt gåen. Det var jeg i grunnen i løypen og men totalen var så bra. I løypen kjente jeg bare en sånn inderlig takknemlighet for å kunne gå der. Hadde aldri trodd det da jeg var på celle giften. Selv med 20 kilo pluss, ihvertfall, en minisk skade og en arm som ikke funker så går jeg på ski og er fornøyd. Det virker. Jeg kan bevege meg. For en fantastisk gave det er å være frisk. Det har jeg egentlig aldri skjønt.
For kun en måned siden føltes all alkohol ut som gift. Et glass vin var som å bli forgiftet, det samme med kaffe. Endelig fungerer kroppen så den tåler litt vin og litt kaffe. Det er rart hvor fort en glemmer det vonde og heldigvis for det. Håper inderlig jeg slipper tilbakefall og jeg håper at ingen jeg kjenner må gjennom det helvete det var.

Etter endt skitur i dag måtte jeg sove. Kjetil, Bernts forlover og Marit kom innom og det var hyggelig det. Sove behovet ble forsterket og jeg stein sov i to timer. Voknet av at nabo laget sang Deilig er jorden og vandret avgårde i fakkel tog. Jeg satset alt på et kort og det var å holde ut middagen hos Guri og de. Jeg gråt som et såret esel da jeg voknet, vet ikke hvorfor, men jeg har aldri hatt så lite kapasitet noen gang. Betty som synger høyt og ordner opp og går foran osv. ligger og gråter i fosterstilling. Måtte brekke meg opp for å få på meg noe fint og så være en del av et felleskap jeg egentlig er så glad i. Kongens tale var i gang og jeg svelgte unna. Hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å samle meg om dette. Jeg greide det ganske bra tror jeg.

2005 er over. Jeg trodde det var året mitt, men da startet jeg så inderlig trøtt og det endte så absurd. 2006 kan bare bli utrolig bra, for en ting er den knall harde behandlingen, men jeg er i tillegg kreft fri, og vil bli friskere enn jeg var året jeg gikk med det uten å vite hva det var.

Jeg kjenner en sånn inderlig sterk drivkraft. En sånn kanalisert energi i kroppen dedikert til det jeg tror på. Jeg har forstått at dette livet ikke varer evig og jeg skal gå for det jeg tror på uavhengig av indre kritikere og faens oldemødre som måtte mene meg i mot, kritisere og moralisere. Nå har jeg brukt nok av livet mitt på å legge beslag på ueksponert kraft for å beskytte andre mot meg sjøl. Dessuten har jeg hylt høyt i alt for mange "liksom verdener" der det finnes betalte voksne som skulle snakke om det, endre på meg, gi meg følelsen av at eg bare er en av mange etc., i stedet for å se og si at eg er uniq. Det er bare en ting som teller fra nå og det har eg lært av Gunnar og Dag: Handling. Handling. Handling.

I desemberen avlyste jeg alle festligheter som jeg var invitert på og egentlig hadde takket ja til. Men takk til de som byr opp. For første gang i mitt liv, måtte jeg innse at jeg og hadde grenser, jeg hadde bare ikke sett de/ hørt de/ tatt de på alvor før. Jeg måtte for første gang i mitt liv akseptere mine egne begrensninger. Dette gjorde noe med selvfølelsen min. Jeg ble usigelig trist. Jeg følte at jeg gikk glipp av noe og ikke var populær. Fikk plutselig litt medfølelse for meg sjøl og følelsen var helt ok. Jeg oppdaget at jeg hadde gitt faen i meg sjøl alt for lenge. Dette gav meg en ny forståelse av meg sjøl.

I 2006 er den nasjonale visjonen: raushet. Det sa kongen i dag. Yes. Jeg skal være så raus at jeg er tilstede i mitt eget liv og skal være nyskjerrig på hva det gir.

Betty

Godt nyttår godt folk.
Takk for følge.
Jeg kjenner deg ikke.
Du kjenner meg ikke.
For i morgen er vi i bevelgelse,
som gir mulighet for endring og
vi tar valg og staker ut ny kurs.
Hele tiden.
Vi er ikke større enn det vi sjøl tror vi er.
Det er på tide at vi tør å tro at vi er noe.
Vi har alle en jobb å gjøre.
Ta grep og ta tak, vær egen navigator
I eget liv.
Gi deg sjøl hvilen du trenger og
Lær deg å fly.
Alle ferdigheter gir mulgiheter for forandring.
Tilgi deg sjøl, kvil deg og gå til handling.
betty

blogg slutt - takk for følget - . . . min venn

Kveld, lillenyttårsaften

Da er raketter fyrt opp for Ruben og jubilanten er stor fornøyd. Vi har gitt dem en halv time leke tid til. Her er det avklimatisering på gang. I morgen er det ski-tur og alle har svelgt den kamelen, om det så er en kamel å snakke om lenger.

Ruben kom tilbake fra flere legobutikker med Kristin, med legopakker, store som fyrtorn. Meget fornøyd. Pengene som også var kommet inn før på dagen fikk han bruke. Timene gikk unna. Bursdagen skulle begynne kl. 15, så her var det bare å få på seg litt ålreite klær og fyke. Jeg bestemte meg for å bli med, selv om formen var sånn passe. Nå er jeg kommet inn i det vanskelige mellomland. Usikker på om jeg holder eller ikke. På Zitrus var det et støy nivå av en annen verden. Susanne var der og jeg ba om time out. Måtte gå meg en tur. Hun hjalp Bernt i gang med bursdagen. Jeg trakk litt frisk sjøluft og gikk opp igjen. Stedet er rett og slett ikke til å holde ut, selv når en er frisk. Dårlig lydisolasjon. Bernt og jeg fikk gå oss en halv time. De som jobbet der skulle ordne opp om noen gråt eller sloss.

Gikk og kjente på formen. På polet møtte jeg en BBBB fan. Og jeg fikk fortelle om det som hadde vært og om tanker for det nye året. Jeg har rett og slett tenkt å bli frisk og holde fokus. Synge. Skape. Leve. Nå har jeg gått fiskebeint opp de psykiske og fysiske motbakker i hele høst. Gutta mine kaller foressten det å gå fiskebeint på ski, for å gå "pizzaslice". Tider har kommet...

På solsiden ble det nok. Jeg begynte å skjelve og å se dobbelt. Måtte holde for det ene øye. Stillte meg i taxi kø. Prøvde Benne sitt tlf nr. en gang til og vurderte at det muligens var feil. Ringte opplysningen. Nummeret jeg hadde ringt var til han som døde julen 2002. Du snakker meg om. Det riktige nummeret til Benne, der var det svar å få. Jeg fikk gå dit og fikk en hyggelig prat med hele familien. Gutta hentet meg der. Benne utstyrte oss med masse ålreit barnetøy. Hun er den jeg kjenner som kan mest om barn og som i den sammenhengen følger intuisjon og hjertet sitt. Inspirerende nok. Jeg har øvet på 30 sølvpenger og Kriger. Det er sinnsykt gode låter. Sigurd har melodien på første og Thomas på den andre. Skulle gjerne ha øvd hele tiden, men det er så mange kjekke ting og holde på med og en del plikter.

Jeg er så glad for at det ikke er noen fucking stråling i morgen. Drømmer om å sove lenge. Men har vi sagt at vi skal på ski så skal vi det. 40 års jubileum på Elgseth hytta. Sikkert 1000 vis av folk der, i fjor var det 2000 innom der på nyttårsaften. Bernt har ordnet middag til i morgen og jeg har ordnet dessert.

Nei, nå tenker jeg å gi meg. Både for kvelden og snart også med bloggen. Jeg kan ikke sitte her og ramse opp alt jeg gjør om dagene. Skal ta en dag til, så er det slutt. Har merket at de viktige tingene å si kommer ikke hver dag eller som perler på en snor. De er der helst når livet leves sterkt eller noen følelser river. Har fått mye responser på bloggen og alle mener at jeg må skrive bok. Det blir lenge til, jeg er ennå ikke moden for det. Jeg tror ikke omgivelsene mine er klar for det heller, men jeg tror heller ikke at jeg blir hel før jeg har gjordt det. Jeg er ingen forfatter, men en som uttrykker. Nå vil jeg bare bli frisk, og ha fravær av sykdom i denne familien. Nå har vi tålt mye. Jeg ser på Bernt at han er sliten. Så snart jeg er litt ovenpå kommer hans trøtthet snikende på ham. Vi er klare for en ferie, samtidig som vi trenger strukturen og hverdagen. Jeg klarer nesten ikke å være snill når jeg ser hans trøtthet. Jeg blir livredd og sint. En vanskelig miks. Jeg brøler at han må gå til legen, og ikke vent for lenge, det gjorde jeg. Vi har ikke råd til en smell nå, vi må få hvil oss nå. Jeg tenker at hvis jeg bare er nede i der, så slipper ikke han opp sin trøtthet, med dette er helt urasjonelle og livredde tanker og har ingen mening i. Det kommer før eller siden likevel. Men det er en underlig mekanisme, for når jeg faller sammen igjen, så er Bernt helt i front og møter alle slag for familien. Handler inn mat, vasker tøy, ordner det trivelig og kysser meg alltid på kinnet. Uansett så hardt det har vært så får han meg til å le - hver dag, selv de dagene som er drit tunge. Vi er slitne. Vi er grenseløst trøtte. Vi har lært, vi har vokst, vi har erkjent, vi har grått, vi har slitt og vi har kriget. Nå må vi få hvile. Det må da for faen være mulig å få litt fred i dette livet. Eller er det slik vi alle har det? Vi flerres opp av stormene og syr igjen seildukene for å se utsette oss for nye kamper. Godværsdagene er sjeldne, men deilige. Omtrent som været i trøndelag, mye av det voldsomme. Men som vi har klær for vær har vi erfaring til å tåle. Vi bøyer oss, men vi knekker aldri.
Betty

Det passer med tekst i dag og, som igår og dagen før det. "Videre" er en av de kuleste låtene BBBB har hatt, den mangler noe, men har mye. Vi får den ikke riktig til i bandet, men vi skal ta den fram igjen og se på den. "Høy sigarføring" har ikke noe melodi, men er kasnkje det nærmeste jeg kommer nyttårsaften for å kunne si skål til deg som følger meg... takk for føle, så langt.

Videre

Hun kveltes av skyld og hun kveltes av skam
Hun klandra med ord og med navn
Aldri fikk hun noen gang gjort opp med sin skam
Og aldri ble hun ferdig med sitt barn

For stadig vekk så minte de på
Det uoppgjordte som lå der og
Hun hadde fått mer nok av alt
Lei av sorger bokstavlig talt.

Videre går videre
Videre går videre

Tilbakesatt en som syntes synd på seg sjøl
Hun tok seg en dram i går og i kveld
Døyvet smerten som la seg i klem
Gjordt seg til offer og vi andre var slem
Hun sutret seg gjennom år etter år
Tok aldri ansvar for å lege sine sår
Livet går videre likevel
Livet går videre av seg selv

Minutta gikk seint
Eg fikk de ikkje brukt
Vi snakka om været uten et nikk
Vi snakka om tiden uten et blikk
Vi snakka om steder vi aldri gikk


Videre gå videre
Livet går videre

Betty

Høy Sigarføring

Eg løfter glasset mitt
Eg møter øye ditt
Helter og heltinner
Viser hvem de er.

En Cubaner
En Indianer.
Image og manerer
Buldrer og graderer.

All denne fashen
All denne stashen
Er steinet med blod
Er steinet med sorg

Vi kjemper for frihet
Kampen den får gå
Aldri skal vi gi opp
Seieren er vår

Forandring fryder
Forandring driver
Eg løfter glasset mitt.
Eg møter øye ditt.

No har du kledd deg med isgrønne flak igjen
- og det kler deg
- og vi ser deg

No har du strevd med sorgen og gitt den en kode
- som vi ikkje forstår
- som lyktes i går

Tenn sigaren Nyt livet Bøy av når det suser i sivet.
Lev dagen Pust med magen Her og no er lykken i livet.
Betty

RUBEN SIN DAG, lille nyttårsaften

Kl. 11.30. Ruben har innført begrepet lille nyttårsaften i vårt hus. Han er 8 år i dag og bygger lego så det spruter. Det var et bra gave år synes han. Masse av det han ønsket seg. Lego verdenen er fantastisk utviklet og det er en kul ting å få og ha råd til.

Ruben kom inn til oss 0830 i dag og ba oss om å stå opp. Han hadde tross alt gebursdag. Vi slet oss opp og ned på kjøkkenet for å ordne til. John Arvid og Per Kristian har kjøpt gaver for egne penger, og er vedlig stolte over det. Gaver, kake med lys, kaffe, te, video, kamera og oss med sang. Og de bare elsker det. Gavene ble revet opp. Og byggingen startet nedenfor dobbelt sengen,. Jeghar latt meg invadere. Til gjengjeld fikk jeg et kvarter mere på puten. Ruben skulle si oss noe alle sammen. Han stod mitt i dobbelsengen og vi måtte sitte rundt først. Han sa:" Nå er jeg blitt stor og har tenkt å begynne å vaske kopper og sånn og kanskje jeg vil ta av og på bordet også". Vi applauderte og det var en hærlig kunngjøring-

1015 parkerte jeg utenfor St.Olav. Og vandret rett inn på benken. Helt skutt. Strålefeltet har endret seg litt, så de brukte litt tid på å få meg på plass etter strekene. Orienteringskartet som de har tusjet inn på kroppen min. Egentlig ser det ut som et organisasjonskart eller et mønster til en kjole. I tilfelle en kjole til en litt slankere Betty.

2 ganger igjen. Følte meg nesten litt speeda etterpå. Dro innom Dromedar for en "ta med kaffe"og der var Kjetil på plass. En tusen kunstner som sprer god energi. Han er skapt til så mye, men trives med det han gjør. Han er svaret på englands Jamie Oliver og kan sikkert få sitt eget tv program etterhvert, bare han blir knallgod på det han holder på med.. Uansett hva du sier så har han en kommentar etter. Så du må være utrolig våken i hans nærvær. Nå skal han lage bilder til en bok og. Fikk med meg en "dobbelkopp Kjetil".Deilig med folk som kan løfte meg og litt.

I del 2 i Adressa i dag står det om en dame som har vært i arbeidsrettsak og jeg beundrer folk som er så modig. Stå så aleine mot knallharde organisasjoner. Jeg ringte noen venner for å be dem lese og la seg inspirere. Tiltalepunktene mot dem var satt sammen med det mål å knekke de. Håper de blir modig nok til å ta igjen en dag. Iallefall skal det bli to feite kapitler i min bok. For noe så råttent som å finne på ting for å bli kvitt folk og ikke ta et eget ansvar osv. Men nå er det jul og vi skal ha det hyggelig. Stein kom nå, fra Portugal og juleferie der. Han synes jeg så bra ut og det er jo knall hyggelig å høre, når jeg sjøl ikke føler meg toppen. Det betyr at jeg kommer meg. Der kom Kristin og. Ruben og hun skal på Toy are us. Da gir jeg meg her. Betty

5.juledag

Tenkte å starte skrivingen i dag litt tidligere, men en 3 barns mor med mange behov får ta natten til hjelp. Da kan jeg skrive blogg, bok, være elskerinne, lage tekster, lese, se filmer jeg ikke har rukket å se, men tatt opp på video og sove. En nabo har årlig juletradisjon i kveld, men vi er ikke på den sosiale frekvensen ennå. Har tydelig mere krefter og er mindre sårbar, men nå skal alt sikres. Dessuten er Ruben 8 år i morgen og har store forventninger til vår tradisjon som er kake og gaver på sengen. Vi kastet ut lekedyr, småbarnsbøker og plastikk skrot, slik at han har mulighet til å få plass til noe nytt.

I dag har det vært en sånn favoritt dag fordi jeg har truffet noen av gutta i bandet og vi har vært kreativ. Vi jobbet fra 13 til 16 med en låt. Tiden går som en røyk i kreative prosesser. Og så sponsa Sigurd pizza og vi gikk inn i en til låt. Det å bringe ting framover, kreere en låt og få det hele på plass er det beste med hele band greia.

Jeg er litt småfornøyd og spratt en Bayer her. Skrivingen går litt lettere sånn. Gutta spiser kveldsmat og joda, øyeblikket nå er bra. Per Kristian synger når han spiser noe godt, det har han gjordt i 10 år. En fasinerende greie. I dag fikk han kjøpe seg en Honni Korn,som julemat. Totalt meningsløs mat, men de elsker det. O jul med din glede. Jeg er litt blåst ut vedrørende skriving for jeg har jobbet med en tekst i kveld. Men har jeg sagt det så har jeg sagt det.

Også har jeg bare 3 strålinger igjen. Det bar blytungt å komme seg opp i dag. Ruben lå ved siden av meg og "hentet varme" som han sier, og med de små barnetærene som krøller seg inn i knegropen, så fristet ikke påkledning og en iskald bil noe særlig. Men må man så må man. Parkeringsforholdene er ypperlig i juleuken på St.olav og jeg kom presis 0945, bare fordi. Gamle strålerommet var på plass og Frank var der og da var det som det skulle være. Ikke så gale når en først er der. Jeg har ørepropper på der jeg ligger, lyden fra maskinen er intens og sinnsykt skjærende. Rart at ingen har sagt noe om det før.

Merket at praten hadde gått siden i går og det er jo helt greit. Mange flere ansatte smilte og nikket til meg enn vanlig, så folk visste om mitt utbrudd. Jeg gikk til cytostatika avdelingen og formidlet mitt ønske om en annen person til å ta blodprøve. Det ordnet seg. Det gikk på skinner. Hun hadde vært stresset i går, sa de. Hun var i rommet, men henvende seg ikke til meg og det er ikke mitt problem. Fikk tatt blodprøven på handbaken. Ikke av de beste plassene men det gikk fort og greit. Brukte max en halv time der nede.

Dura hjem og kastet klærne av meg. Godt å være fri for klær når kroppen brenner. Fikk sove en time før jeg skulle dra på øving. Ruben var på SFO og gutta var ute å kjøpte bursdagsgave. Sjelden med ingen hjemme. Kom litt forseint til øving. Henger etter meg selv for tiden. Det var kjempehyggelig å arbeide med gutta igjen. Broder, Thomas, Sigurd og jeg. Vi kan hver vårt og sammen har vi noen fine øyeblikk. Det er ikke mye jeg har produsert dette halv året, så det var en fin avslutning på 2005 med dem.

Nå kan godt dette julegreiene ta slutt for min del. Trenger å ha hverdag og fokus på trim, helse og søvn. Det er hyggelig å roe ned, men kroppen skriker etter rutiner og å bli ferdig med sykehuset. Jeg overgleder meg til året som kommer. Det er bygget en lego landsby på stuen og gutta er våken til vi skal legge oss. Bernt og jeg ler av og til når vi nevner vårt eget sex liv. Vi rekker jo noen kvickers i ny og ne, men med 3 gutter svansene oppe til alle døgnets tider,så får vi satse på en langweekend på nyåret og vi skal ta det igjen når vi blir gamlar og. Det er bra sikkert.

Skal tidlig på St.olav i morgen. God kveld, Betty

ps. det passer å legge ved noe tekst greier i dag da. 3 låter vi skal arbeide fram nå. Kriger er under tekst utarbeiding, men her er en blog variant. 30 sølvpenger og Pornokongen er mere ferdig:

Kriger:
Eg kan gå meg vill
Der lyset ikke slipper til
Men etter en kald og lang vinter
Så kommer det alltid en vår
Det du gav det veier tungt
Det du sa lever evig ungt
Når eg vandrer videre på livets vei
Så er du der ute et sted

Ydmyk og løftet
Takknemlig og glad
Sårbar og stolt til eg dør.

KRIGER x4

Vi bygger broer
Mellom folk og mellom land
Ingen storm får oss i grus
Om det blæs i borger og hus
Eg ser en glans i ditt blikk
Eg kjenner kraften eg fikk
Gårdsdagen har passert
Ka har vi rukket og lært.
Betty

30 sølvpenger

E`det godt nok
E`det flott nok
For øyeblikket da?
E`eg verd mer
E`du fornøyd no
Fikk du alt som du ville ha?

Ka sa eg
Da du ba meg
Ordne for deg og?
Eg vi`kkje ha deg
Eg vi`kkje se deg
Så enkelt e`det no å fordriv…..

BRO:
Forbud og påbud
Du e`ikkje bedre
Eg kjenner deg no
Eg vet kem eg skal hedre.

Refr.:
30 sølvpenger
E det alt du gav
30 sølvpenger
For det eg var
Blottet for empati
Ting går deg hus forbi




Vers 2:
Ka e`prisen
Du betalte
For sviket du prestert?
Kan det brennes
Kan det kjennes


Du e` avslørt
Du e` tilgitt
For ditt eget spill og slag
Du e` sliten
Du e` liten
I din egen sjel og selvbedrag……

Sviket ditt kjennes
Men det lar seg styre
Sviket kan brennes
Timene ble dyre

ALDRI ALDRI
Aldri skal du få rå igjen
ALDRI ALDRI
Aldri får du sjansen igjen
ALDRI ALDRI
Aldri bøyer eg meg av
ALDRI ALDRI
Aldri skal eg kjenne meg under deg.

(%/(%/%%I/)(=)^`?`?

30 sølvpenger
E det alt du gav
30 sølvpenger
For det eg var

Rytmisk blokk

Lengsler driver sannhetens trang
Stengsler driver redslenes tvang
Det var ikkje eg som dret på draget
Kjærlighet er størst, men penger kan bedra det…

SAX BEAT.

Dbl. Refr.


Du e` fornedret
Du e` blottet
For din storhetstid
Skjønt du kan seire
Skjønt du kan lyge
Forstår du da nå du er dødelig?
Betty

PORNOKONGEN
Refr.:
Pornokongen Pornokongen
Du forgrep deg – den gang eg var ongen
Pornokongen Pornokongen
En voksen lek – hvor eg ble tvungen
Vers:
Du låste meg inne på et rom
Viste meg filmer eg aldri skulle visst om
Tok tak i sjela mi og rev den opp
Hørte ikke ropene – når eg skrek STOPP
Bro:
Du sa det skulle være sånn
Sånn var det å bli stor
Eg skalv av redsel
Eg vil bort fra denne jord
Vers:
Du kjørte makt Du kjørte expressen
Du spist deg mett og kastet resten
Du hadde ingen farger, du hadde ikke fjes
Eg hører bare pustingen og kalde gufne hves
Vers:
Eg ble skitten, fordervet og lam
Helt ubevegelig, iskald også stram
Eg snakket aldri mer, men sjela mi skrek
Eg var et barn inn i en pornokonges lek
Bro:
Du sa det skulle være sånn
At det var damers trøst
Å finne pikken på en mann
inn til sitt bryst
Vers:
Det er bilder eg må lev med i mitt indre liv
Det er film som brant seg fast, og som svir
En selvrespekt i nød, et fjell som smuldret opp
En rå erfaring for en barne kropp….betty

4. juledag

Javel. Da er jeg i gang igjen og forstår igjen at skriving er en tidkrevende tidtrøyte. Men har jeg sagt det så har jeg sagt det. Dette er en regel som iallefall gjelder overfor ungene. Kjente på den i dag at jeg angret på at vi nok en dag skulle på ski, men jeg hadde sagt det og da står jeg i det. Og John Arvid kom inn på kjøkkenet og spurte om det var mye oppover i dag. Svaret var ja, og da mente han at han måtte smøre godt. Ja, det er ikke så mye å krangle på det.

En helg før jul her, hvor livet var litt tyngre enn nå, så spratt jeg opp av sengen og tittet ut av vinduet. Klokken var over 11 og naboene var på tur ut av området for å gå på ski. Følelsen jeg stod igjen med var at jeg ble forlatt. Den var vanvittig sterk og denne samme følelsen kjente jeg igjen fra jeg var liten. Faren min kom ikke å hentet meg i helgene. Det var min opplevelse. Nå kan opphavet ha kranglet og diskutert og ikke gitt hverandre tillatelse til ditt og datt, men ingen diskuterte dette med meg. Og det de voksne bedrev er ikke så jævla interessant heller. Jeg ble ikke hentet slik andre skilsmisse barn ble og dermed var det noe i veien. Jeg trodde at det var noe i veien med meg, at jeg ikke var god nok til å være sammen med. Ikke fin nok, ikke interessant nok etc. og dette har hengt igjen til jeg en morgen står og ser ut av soveromsvinduet mitt, som 42 åring. Jeg er voksen og ansvarlig for mine egne skiturer, det forstår jeg. Det er ingen av naboene som er ansvarlig for mine skiturer og ingen av de har forlatt meg. Men følelsene lar seg ikke styre av fornuft, ikke nå når jeg er sliten og sårbar. Jeg knakk sammen i gråt og fikk sånn riegråt, som jeg kaller det. Magen velter liksom. Jeg tenkte: Skal jeg aldri få fred, og slutte å bli innhentet av den gangen da. Jeg brukte nesten hele dagen på dette. Jeg kom meg både på ski og et stykke videre i livet etter dette. Forståelsen av hvor ting kommer fra og hvor viktig at barn blir følgt opp i de første 20 leveårene, ellers har en ordnet seg et ansvar for livet.

Huset er kaotisk, men vi har valgt skigåingen. Gutta hev seg rundt og ble med meg på stråleavdelingen. Parkeringskjelleren var nesten fri for biler og det hele gikk fort unna. Vi kom litt forsinket, men til gjengjeld kom vi mannsterk. Først var vi en tur inn til sykepleier som skulle se på stråleområde. Det begynner å bli friskt forbrent og alle som har solt seg vet hvordan det føles, sånn feber lignende fryse følelse. Ruben diskuterte med sykepleieren området og mente at jeg var blitt veldig brun der og kontanterte at arret var grodd og at heldigvis hadde jeg den andre puppen, så løftet han den opp med største selvfølgelighet og stolthet. Ja, ja han er bare 7 år. De to andre guttene latet så de sov og kunne sikkert ha sunket gjennom jorden.
Affæren var ikke lenger enn det, men jeg lovte å ta blodprøve i dag pga lave hvite blodlegemer.

Jeg måtte stråle på en ny sal og endringer blir utrygt i disse dager. Men vi ble tatt hånd om alle sammen og en av de faste var der likevel. Guttene fikk se meg på skjerm og det var høy science fiction faktor.Bernt lærte seg masse om stråling og syntes det var veldig nyttig for seg. F.eks. at det var Gamma stråler. Det samme som kommer ut av atombomber, bare i litt mere kontrollerte former. På radiumhospitalet da de startet i Oslo, så kjøpte de noen gram radium for noen miliioner kroner. I dag lages strålene i maskiner på sykehuset.

Så var det blodprøve. Jeg hang i gangen litt og glemte å trekke kønummer, så kom det to stykker og trakk to lapper. Da forstod jeg tabben og skjønte at dette kunne ta en halv time. Jeg gikk inn til bioingeniøren og forklarte saken og spurte om jeg kunne komme inn først likevel. Hun svarte ja,ja. Etter en lang stund, så skjønte jeg at dette kom til å ta tid, så jeg gikk inn og spurte henne om å få ta prøvene i morgen. Det kunne ikke hun svare på, så jeg gikk over gangen og spurte sykepleierne. Nei, jeg måtte prøvene i dag. Jeg gikk tilbake for å si det, og hun klaget på at hun var aleine på jobb og var tydelig irritert. Noe jeg bare måtte gi faen i. Så ventet jeg igjen og plutselig så plinget hun inn et nummer. Jeg ble rasende. Hun holdt ikke ord. Jeg spaserte inn og sa hva jeg mente og at hun kunne faen ikke ha hørt etter da jeg snakket, for hun svarte: Alle trekker kø lapper her. Jeg ble så forbanna at jeg fyrte meg skikkelig opp. Jeg sa at jeg kunne ikke noe for at hun ikke likte jobben sin og at hun hadde lovet meg etc. Fyren med lappen, tilbudte meg sin plass. Men det fikset jeg bare rett og slett ikke. Jeg begynte å hyle og å grine og sa at jeg var jævli sliten og lei av hele greia og at den dama ikke skulle røre mine årer i det hele tatt.

Jeg tok ingen blodprøver. Jeg ringte til sykepleieren og forklarte saken og hun ønsket meg god tur. Jeg sa at de som får lønn på sykehuset og som ikke kan jobbe med nedslitte folk, så finnes det mange andre arbeidsarenaer og alternativer. Og hun skal faen meg ikke bort i meg i morgen. Hun lovet å ordne en annen person til blodprøvene i morgen.

Dette minnet meg om da John Arvid lå på sykehuset 1 år. Bioingeniørene var de rammeste. Blodprøvene måtte jo taes, men de stakk sønnen min i hælen når han sov. Helt unødvendig og umenneskelig. Ikke rart jeg satt og voktet ham det jeg kunne.

Skituren var ok, men det var veldig kaldt. Gutta gjennomførte med stil. Vi kom oss til hytta og kjøpt vafler og kakao. Armen min er absolutt ikke bra og formen er rar. I går var Bernt uhyggelig sliten, hodepine og han kastet opp. Jeg blir livredd. Så jeg har nok hakket litt på han i dag. Snakk med lege. Når jeg reiser meg litt så ramler han og omvendt.Vi trenger en stor og uendelig ferie kjennes det ut som.

På nedturen traff vi Siv og Jon på tur opp. Det begynte å bli mørkt. Godt å komme seg hjem. Tordis ringte og berømmet bloggen. Jeg tok meg et bad og fikk ladet litt opp til Kristin og Rune kom innom. De bor i Årdal og hadde det ikke vært for det, ville vi ikke hatt noen gjester i julen. For det er helt klart best uten. Men noe må vi ofre og det var veldig hyggelig. Bernt og jeg har oppdaget en italiensk vin som vi kaller brystkreft vinen. Veldig god. Den fikk en 6`er i avisen. Grunnen til vårt navn på den er at forseglingen på korken har den rosa fargen som brystkreftbåndene har. Vinen heter Sanpaolo. Anbefales.

Det er kveld og jeg skal på St. Olav tidlig i morgen. Teller ned. 4 strålinger igjen. 2 før og 2 etter helgen. Dvs. 2 i dette året og to i det nye. Jeg gleder meg til det er over. Samtidig kan det være skummelt og. Alle disse gode hjelperne (untatt en) til enhver tid rundt meg. Men jeg tror jeg skal få til å leve med det gitt. Skal bli følgt opp skikkelig framover forstår jeg.

Jeg holder ihvertfall på å lære meg forskjellen på skit og pannkak. Og at øyeblikkets kraft er den eneste veien til indre fred. Bernt kom akkurat inn med en hilsen fra en nabo: De merket at jeg var borte og savnet meg som en drivende kraft i gaten. Takk for det. Jeg kommer tilbake, og gjerne bedre enn noen sinne.

God kveld, Betty

Kjærlighet uten nærhet
Er som å få servert
Menyen i stedet for maten
Man blir dobbelt så sulten.
Jesper Juul.

3.juledag

Stuen er invadert av leker. Ufremkommelig og guttene elsker det. Jeg har det ikke trang...ikke ennå. Det hviler en fin ro i huset. Vi har spist ribbe og jeg må bare gjenskape det vi snakket om. Kjenner så sterkt at jeg egentlig var mye sykere i fjor, men ikke forstod det, trøtt og urimelig kan jeg huske. Det må være noe i veien, sa jeg ofte. Bernt og jeg husker det nå. I dag har vi lovet hverandre at hvis jeg får en uforklarlig trøtthet skal vi skjekke det ut. Ta blodprøver og gjøre det som er vår jobb. Håper de har oppdaget kreften tidsnok. Det hender jeg tenker på det, enn om...osv. Jeg måtte ta alle lymfene bort og det stikker og regjerer i armen min. Jeg stråler på halsen og får tanker om mere spredning av og til. Brystkreft sprer seg til lymfene, så hjernen og leveren. Jeg har hatt kreft typen som responderer på hormoner, derfor må jeg gå på en tablett kur i 5 år som demper østrogenet. Legene mener jeg er heldig som har den kreft typen. Den har de forsket mye på og har mange medisiner mot og statistisk er det få som får tilbakefall.

Jeg har jo møtt en som har fått tilbakefall. Jeg trimmet med henne på St.Olav. Hun bodde i Kristiansund og dro hjem lillejulaften til mann og barn. Disse menneskene slipper ikke så lett taket i tankene. De blir mine hverdagshelter. Vi delte ikke så mye, vi sa ikke så mye til hverandre, vi har ikke hverandres telefon nummer, men vi har hverandre likevel. Jeg vet ikke hvordan det går med de. Jeg vet ikke om jeg tør å vite det. Jeg bare vet at trimmen vi hadde var viktig. Vi visste hvor jævli prosessen hadde vært og trengte ikke å fortelle det til hverandre. Vi bare var der og tok bekken øvelser, lo litt, danset og tok øvelser til armen.

Startet friskt i dag, med utflukt til KBS senteret for å bytte julegaver i sports butikk. To par nye skistaver og Ullvang sokker. En bra start. Dro innom Sportsbua i byen og fikk suverene votter til dagens løype. Kjente jo innimellom at gårsdagens opptur ikke var like fresh, men dette skulle gjennomføres. John Arvid var særlig positiv til tur i dag. Hvorfor skal jeg være sur, spurte han - det er jo fint med tur. Saken er at det er helt sinnsykt. At det går an. Alle gutta var villige til å gjennomføre, uten å diskutere. Hva skjer? Skal det så lite kamp til for å seire. Fantastisk.

Bernt er fremdeles litt bakpå. Akkurat som om når jeg reiser meg, så blir han slitnere. For dem som studerer psykologi er dette sikkert MAT. Men ganske frustrerende for oss. Jeg må fortelle hva vi skal ha med på tur etc. Jeg ser at han er trøtt og jeg blir litt redd, for vi tåler ikke at han får en smell.

Etter handling dro jeg til Stolav. Selvfølgelig kom den vanvittige trøttheten sigende. Jeg prøver å ta inn det som skjer rundt meg på sykehuset, men jeg har nok med mitt. Parkeringen går raskt unna. Kunne gjordt det i blinde nå. Var ute i god tid og ruslet sakte til strålen. Det jobber vanvittig mange nordlendinger der og det er jo et bra folk. Det jobber veldig mange bra folk der i det hele tatt og det gjør det hele levelig. De 3 som var på jobb hadde lest bloggen og nå må jeg bare fortsette å skrive, når jeg har faste lesere, og alt ting.

Det var godt å være uten strålen i 3 dager. Tusjmerkene på kroppen var ganske utvisket og de måtte tusje meg opp igjen. Jeg ser ut som et orienteringskart på framsiden. Viktige tusj merker for prosessen. På strålen jobber det folk som er vant til folk, og kanksje særlig vant til å se damer med en pupp. Vedder på at de som jobber der nærmest har vendt seg til en pupps damer så til de med to pupper blir kuriositeter. Jeg har til og med fått skryt for arret, at det var pent sydd etc. En sjelden type oppmerksomhet gitt.

Jeg rullet inn i Moholt Park kl. 11:50. Gutta var rimelig klare. Måtte bare sprite opp stemningen litt, men lite motstand å observere. Hadde sendt ut sms til de vi gikk med dagen før om vår avgang og de ble med. Parkering på Henriksåsen og full guffe inn til Elgset hytta. Da fikk jeg stall sjokk. John Arvid gikk på det han kunne, så han, Per kristian og jeg for innover. En utrolig vakker dag. Himmelen var lys blå, rosa og orange etterhvert. Føret var upåklagelig og humøret til gutta var bra. Armnen min funket dårlig, så jeg brukte bare den høyre. Traff min nærmeste nabo på hytta. Jeg hadde ikke sendt sms til dem, men dette er jo ikke noe NM i ansvarlighet for andre. Og dem hadde heller ikke varslet oss. Merker at det er lett å invitere dem som bærer felles turer og som er på tur hver søndag og dem som gutta leiker med. Nei, livet er for kort til å undres over slikt. Vi gav ihvertfall beskjed om at vi skulle på tur hele uken.

På hytta kjøpte vi kakao og pølser, kø som en 17. Mai dag, men hvem bryr seg om det. En nabo fortalte om da han var 10-12 år. Han og søstra hadde gått til denne hytta i helgene. Han kunne være den første inn døren i hytta. Det minnet meg veldig om meg. Jeg hadde årskort på Voss da jeg var 13 år. Tok tog aleine og kjørte hele dagen. Jeg husker at de voksne synes det var veldig imponerende. Og det var det jo, jeg var over ansvarlig,veldig flink og veldig aleine. Alt jeg gjorde ble sånne aleine ting, for å bli sett. Det var gøy og, men følelsen jeg husker er aleineheten. En aleine bit av den store aleinehetskaken, fra den tiden. Vi snakket ikke om det i dag, men jeg vil alltid lure på hvordan det føltes.

Turen tilbake gikk strykende og jeg kunne ønske at den varte og varte. Vi skal på tur i morgen og. Alle gutta skal være med meg på strålen i morgen og det er litt motiverende. Ruben har vært med før, og han syntes at det var høy STAR WARS faktor, med laser stråler etc. Vi skal snakke med sykepleier og jeg må huske å ta blodprøve, den fortrengte jeg i dag.

Besvimte med et glass rødvin i badekaret og måtte dessverre ut på KBS og gjøre julegave innkjøp for pengene gutta hadde fått. Det gikk igrunnen ganske kjapt. Så de har vært beskjeftiget med ny runde leker på stuegulvet i kveld.

En beslutsom dag. Jeg skal bli vårens kvinne. Jeg skal på Røros rehabilitering i hele februar. Gutta får komme opp i helgene. Så skal vi ha en vinterferie og så skal jeg starte å arbeide i Mind the Gap igjen. Jeg skal prosjektere og har mange tanker om hvilke trekk som skal gjøres. Må starte litt forarbeid på det nye året, for å få hjulene i gang. Jeg gleder meg veldig.

I dag var det som å vokne etter et halvt års dvale. Livet vender sakte tilbake. Kan nesten ikke vente til i morgen, kanksje livet er her enda mere. Enda sterkere. Og det beste: Jeg er tilstede!

God kveld, Betty

"Kanskje øyeblikket bare er et frimerke som mister sine tagger og sakte men sikkert stiger i verdi", halvbroren, Lars. S. Christiansen

2.Juledag

Den gamle POWERBETTY kom til syne i dag og jeg trodde det var mulig at skiene kunne lette :-) Den beste rusopplevelsen er den nyktre champagne følelsen. En fantastisk dag værmessig og det lå an til å bli den beste dagen etter cellegiften i år.

Vi voknet litt seint. Natten var sånn bob bob sovemessig.Og fikk en sånn pang start. John Arvid var super motivert, ringte Jørgen om han ville være med. Fikk bom og ringte Tor. Han organiserte oss inn i en felles tur med avgang fra Granåsen en halv time etter. Virkelig bra. Bernt var litt bakpå, med sånn: Vi voknet for seint, det blir fort mørkt, vi trenger ikke matpakke etc. Jeg bare holdt fast i avgjørelsen og vi var
første bilen ut av Moholt Park. Ikke værst. Nye ski til smøring og gledelige gjensyn med kompiser etter to dagers matauk og inneliv. Det startet vanvittig bra. Per Kristian og jeg lå foran med Siv. Trio gutta foran der igjen. Føret var hardt, ca minus 10. Per Kristian var bakglatt og sutret litt, men ikke værre enn at det tåltes. Nabofolket vi var i lag med er utrolige på å motivere våre unger, så det er ikke pga dem at gutta våre ikke blir skiløpere.

Jeg kan ikke huske at alt var så vakkert før. Sånn isende blå farge, snø på trærne og solen som ikke varmer, men har mange farger bak flate skyer. I fjor var blikket mere ned i skituppene enn i år. Selv om jeg er dørganes sliten kjenner jeg at kroppen leger seg og bare det å få røre seg uten at det er vondt er en gudegave av de store. Det er rett og slett fantastisk godt. Kneet hvor minisken skal opereres, holder og det skal det få gjøre til jeg er gått ned mange kilo. Er ute å finner ut av hvordan armen skal fungere og jeg blir så lykkelig over at det fungerte i dag. Om ikke jeg får skiturer med tung sekk fra hytte til hytte, så får jeg dette og takk skal du faen meg ha. Det er herlig. Noe er gått i stykker, men ingenting er ødelagt. Det finnes løsninger og nye måter å gjøre det på.

Bernt ringte fra baktroppen, hvor også Ruben og John Arvid gikk. Bernt ville bare hjem. Jeg overtalte ham til at jeg kunne rykke bak og han fram. Jeg dro tilbake. John Arvid hadde klaget siden start. Jeg tok fram konsekvens avtalen. Ba han om å gå raskere, konsentrert og uten klaging. Hvis ikke røk kinobilletten. Han svelgte ti kameler og gikk. Vi byttet hansker og skistaver. Heldigvis fikk vi Ruben til å gå med Tor og Bernt. Tor og Siv er toppen på turfølge. De gir alle store som små bekking. Da vi kom til raste plassen var de andre ferdige. Bernt ville snu med en gang. Jeg holdt fast i at vi skulle spise. Drikke kakao og te og ta fram de nye sitteunderlagene fra tante Kristin. Vi koste oss faktisk. Jeg var i topp form som motivator i dag og nå har jeg bare bestemt meg. Disse gutta skal kjøres hardere på dette skiopplegget. Vi har gitt oss alt for fort og før de har fått mestringsopplevelse på det. Bernt var stille. Jeg holdt fast i oppgaven. Hjemturen ble mørk og litt spennende i grunnen. Gutta hadde bra humør. Per Kristian synes nok det er litt kjedelig med en lillebror som går sakte og en storebror som synes at han er et medisinsk tilfelle og derfor bør bli fritatt fra all aktivitet. Aldri i livet. Han sier at bestemoren har sagt at han kan ikke gå som andre barn pga sin lungeskade. Bullshit. John Arvid kan gå så langt han bare vil, bare vi voksne har øye for og tålmodighet til å ta det med ro inne i mellom. Det hjelper ihvertfall veldig å ha teknikken med seg.

I morgen før jeg skal på strålen, skal jeg kjøpe nye votter og skistaver, så skal vi på skitur igjen. John Arvid kaller meg en terrorist for dette. Han har pakket en plastpose full av bananer og brød og gått ut døren mange ganger. Tilslutt så måtte jeg be han lukke døren og legg seg så han hadde krefter til tur i morgen.

Det var bra jeg hadde humøret i dag. Det er ikke så farlig at Bernt furter litt da. I fjor var det jeg som gikk og grein i løypa og lot meg psyke ut. Nå skal jeg ha denne styringen. Jeg er mora og om de hater ski som voksne pga meg så kan jeg leve med det, men det tror jeg neppe. Jeg tyner de som sagt ikke på tempoet, men på å fullføre.

Bilturen hjem ble en glad sak. Bernt fikk litt plass på sitt og så var vi der, hjemme. Verdens beste hus, som gutta sier. Vi kledde oss om, dro på Burger King og premiere av Narnia. Er ganske fornøyd med meg sjøl i dag. Mest fordi jeg tør å la ungen min gå aleine med egen smerte, mens jeg er tilstede der likevel. Det ansvaret jeg har tatt på meg som mor vil jeg gjøre mest mulig av nå, så jeg ikke får en livsoppgave og et evig ansvar. Og et barn med evig uselvstendighet og siden så anklager mot meg. Da får jeg heller tåle å bli kallt terrorist i dag.


Jeg fikk nettopp en John Arvid kos.
Et dikt som passer for dagen av Ann Kavli:

Eg veit
Ikkje kvar
Vi skal
Men eg gler meg
Medan vi kjem dit.

God kveld, Betty

1. Juledag

Samme skjedde i natt, sengen full av unger. Det vil si jeg trodde det var natt. Klokken var 0900. Jeg jaget de ut av sengen. Fikk heldigvis sove litt igjen. Nå har nettene begynt å rote seg til igjen, ikke pga tanker, men det gjør litt vondt her og der. Armen stikker og jeg føler meg knallvarm. Bernt må hjelpe meg å stryke på armen slik at vi hjelper armen å drenere bort vann. Dette er det lymfene tar seg av. Det visste jeg ikke før operasjonen var over, at lymfene hadde en slik funksjon. Det fantastiske er at lymfene i halsen og på andre armen kan arbeide for de manglende. Kropp er imponerende sånn sett. Ikke så gale at det ikke er godt for noe, dette dreneringsbehovet fører til at det blir mere fysisk kontakt. En nødvendighet behøver ikke å bli en byrde.

Tok fram badevekten og det er jo skikkelig lurt i julen. Noe over 90 kilo var blitt til flere over 90 kilo og fy faen. Sånn helsemessig føles det helt feil, det er rett og slett for tungt. Sånn vektmessig kunne jeg tenkt meg å hoppet over hele julen.

Har tenkt masse på dette utleveringsgreiene og måtte lese det jeg skrev i går om igjen i dag. Det føltes som om jeg hadde sagt så mye mer enn det jeg hadde sagt og skammen kom krypende i lag med redslene. Men det så helt ok ut i dag. Så pass kan jeg si. Rart hvordan en beskytter andre mot en sjøl. Tenkte spesielt på dette med pengene som kom i posten på lillejulaften og på julaften. En 3 barns familie har jo litt å holde på med to dager før jul enn å fly rundt og kjøpe gaver for og fra andre. Dessuten er det meste utplukket i butikkene. Ikke for å være utakknemlig, for det er absolutt ikke meningen. Det kan fort tolkes slik, (jeg synes jeg kan høre det). Jeg er nærmest villig til å dø for at ungene skal få det de fortjener og har krav på. Og jeg kjøper gjerne gaver, men det er ok å ha litt bedre tid på det enn noen få timer like før jul.
Skrekken er jo at når jeg har sagt det, så opphører dette også og dette er de små halmstrå vi klamrer oss til. Misforstå meg rett som sagt. Så det lå konvolutter med penger under treet. John Arvid har det veldig klart hva han vil kjøpe. Spill til PSP. Og de to andre kommer kjapt etter.

Forventningens dager er over. Nå kommer alt til å bli lettere, sier Bernt. Han påstår at jeg har alltid vært slik. Redd for å bli glemt. Gamle greier som forsterker seg i julens mulm og mørke.
I år er helt klart bedre enn i fjor, jeg kjenner det, selv om jeg føler meg maltraktert i år. I år har jeg ikke fått noen uventede kjipe henvendelser og alle i Bergen har latt høre i fra seg. Jeg drømte at farfaren min var her. Han er 87 tror jeg. Sikkert fordi det er jul og fordi jeg har tenkt sånn på farmoren min som døde julaften av kreft for mange år siden. Hun var limet i den familien. Jeg husker lukten av henne. Jeg husker brevene jeg fikk og fanget hennes. Hun hadde slike kjoler som en kunne skli av. Hun var klippen min den gangen.

Må bare nevne at noen vi har feiret romjul med i alle de år, ringte i fjor og sa at alle de andre var invitert til dem i jula, men ikke vi, fordi jeg hadde vært så frekk og bebreidet dem. I følge meg så ringte de i oktober 2004 og klaget på oss...igjen. Misfornøyd med meg, med John Arvid og Bernt, han hadde bare kunnskap ikke noe annet og det fikk de ikke noe energi av. Jeg fikk nok. Bokstavlig talt nok og sa i fra at dette ville jeg ikke ha. All denne misnøyen. Sutringen. Surheten etc. I følge meg så gav jeg de mulgiheter til å se og endre. Men nei. Ungene, hele pakken, hele gjengen ble ekskludert pga meg. Så kunne vi sitte der og angre. Men nei, den gang ei, det gjør vi ikke. Gutta fikk sine første skjærende sår og sitt første møte med voksenverdens barnslige behov 'for å markere seg.

Å avvise meg i julen var som å stikke kniven i hjertet mitt og vri rundt. Dette var å gjenskape jul fra en gang og julen 2004 ble for meg forbanna for jævli. Det svei. Denne julen har jeg sluppet dette. Skal skrive denne episoden med store ord i min bok. Jeg prøvde å møte på deres behov etterpå. Jeg kunne komme hjem til de, eller de hit, men det var ikke aktuellt for dem, det ble for nært og da kan jeg ikke hjelpe til mere. Så fikk jeg diagnosen kreft og de har ikke en gang spurt Bernt hvordan han har det eller ungene. Sjøl har jeg behov for å beskytte meg å ta viktigere kamper enn å krype for egosentrerte folk. Jeg har ikke vært helt heldig med de betydningsfulle voksne i mitt liv.

En lang og koselig frokost ble det i dag og vi spillte Trivial Pursuit Junior. Kunnskaps spill. Spennende å se hvordan barn liker å lære og ikke skjemmes over å ikke kunne. Kunnskap var ikke viktig da jeg vokste opp. Jeg lærte meg ikke teknikker for å samle kunnskap. Så klart kan jeg en del, men synes det er sårt ennå og har ikke samme driven på spillingen. Bernt er dyktig med å si at ingen er dumme fordi de ikke kan, så lenge en vil lære. Per Kristian og jeg småkrangler litt. Han mener at jeg beskytter Ruben og jeg svarer at han er liten. Men Per Kristian har rett. Ruben blir ofte lille gullebolle. Jeg ba om unnskyldning og lovet å skjerpe meg.

Tiden har sust avgårde og stuen har vært lek og spill arena hele dagen. Egentlig sjelden sort. Bernt og jeg begynte å plukke papir og fikk litt orden på det hele. Utrolig at jeg har hatt ro i kroppen, men jeg har faktisk kost meg. Snakket med søstra mi, som har bursdag. Det har vært helt ok å ikke ha avtaler. Og helt rett i forhold til livssituasjon. Vi trenger hverandre og vi trenger ro etter et halvt år med sykdom.

Jeg gikk meg en tur med min nye MP3 med opptaksmuligheter. Den måtte prøves ut. Og den funket. Jeg var innom kirkegården igjen, gikk og snakket høyt og sang inn i MP3 en. Den var toppen.

Fisk på menyen og en Bernt som hadde sett Ole Paus beskrive Josef til Maria sin rolle. Josef som fikk vite at han skulle bli far. Hun hadde ikke vært utro, men han var likevel ikke faren. Men Josef som var snekker, var snill og tok vare på sin Maria. Og fant fødeplass. Når Herodes skulle drepe alle førstefødte tök Josef familien med seg til Egypt. Da Herodes død vendte den tilbake. De dro innom Jerusalem for å besøke tempelet. Der forsvant Jesus. De fant han til slutt i tempelet. Josef sa at han ikke måtte forsvinne slik for dem, vi blir redd for deg. Jesus svarte: "Du må da skjønne at jeg må være hos min far". Ole Paus mener at da ble Josef veldig lei seg og det er faktisk det siste som står om Josef i Bibelen.

To glass hvitvin og to dager med bare oss. Fantastisk. Vi er enig om at vi i år trenger denne tiden til ettertanke. I år har vi så inderlig fått møte at vi ikke er herre over morgendagen. Ingen av oss aner om vi blir 50 år. Før tenkte vi ikke på det. Det naturlige var å bli gammel. Så enkelt er det ikke lenger og Arnfinn ble også et bevis på det. Han skulle på jobb 19.desember og faktisk treffe meg kl.0900. Kl. 0903 dør han i en forgjenger overgang. Jeg sier ikke mere.

Kristin og Karen dukket opp og ønsket god jul. Jeg har fått drømmebøker som jeg skal lese. De spiste dessert med oss. Litt uventet besøk og jeg er vippet av en stund etterpå. Har ikke mye å gå på. Det må for faen gå over etterhvert. Fikk mail fra Morten i dag. Han som har laget melodi til låten Nært deg. Det var fint. Han likte bloggen og ba meg skrive bok og å holde ut. Sola har snudd. Snart bråner det i bakkene. Livet kommer tilbake, skrev han. Jeg savner Morten.

Vi tok en kjapp runde med brett spill igjen, tidligere i seng i dag. Vi skal på skitur i morgen. Det skal bli spennende. Mye motstand fra eldste mann. Forrige søndag kjørte vi fra han hjemme. Han ble bare rett og slett for mye og klaget noe vanvittig. Han angret seg og lovet ingen klaging neste gang og at han gjerne ville være med. I kveld startet murringen. Jeg sa at hvis han kjører det løpet som sist og lager et helvete, så er det greit at han er hjemme, men da skal han heller ikke være med på premieren av filmen Narnja, kl.19:00. Så var det å stå for det da.

Det er ikke noe kjør i løypen og vi presser ikke for å gå fort. Det har psykologer sagt ikke er bra. Men jeg mener at en skal lære seg å gå på ski for så når en har lært teknikken, velge om en vil fortsette eller ikke. Ellers blir det et ufritt valg. John Arvid får strekke seg han og i familien. Vi har alle motbakker og vi ser deg John Arvid og tro det eller ikke - det er omsorg.

Sigrid Undset ligger på nattbordet mitt, fikk den av en gammel venninne i Trondheim til min 40 års dag, tar noe der i fra i dag:

Det er utrolig hva barn kan glemme
Og hvor fort et barns sorg kan være liksom oppløst i intet
Men det er like sant at barn kan oppleve noe sånn så det aldri glemmes
Og det mens det står og går mellom voksne som ikke aner at det skjer noe.
Inntrykk synker dypt inn i det åpne sinn,
Tilfører det sår som aldri heler
Setter arr for levetiden.
Eller en glede som barnet selv ikke husker årsaken til
Blir til et minne om gyllent lys
Over et stykke av dets barndomsverden
Og om den duft av sevje
Som livet ånder ut da det var ungt.

Det er ikke foreldrenes rett til å kreve,
du skal hedre din far og din mor,
mere enn det er ungdommens rett til å fordre:
hedre de unge, eller alderdommens rett til å si: hedre de gamle.
Men det er foreldrenes plikt å leve slik at deres barn
kan hedre de som de mennesker de er.
Å fortjene sine barns respekt er i virkeligheten
Forledrenes første plikt.

Om hvert menneske som har barn
Hver far eller hver mor
Vet vi - det er iallefall mulig
De har opplevet livsfølelsens fortettelse
Til den høyeste intensitet menneske erfarer.
Livet kan ha den høyeste verdi for oss
Selv om det leves ulykkelig,
Tusenvis av fedre og av mødre
Ville ikke unnvært faderskapet eller moderskapet
Om de så har grått seg halvblinde
Og sørget seg gråhåret over sine barn.


Men sørger alle? Det tror jeg ikke. Avstengthet er folkefiende nummer 2.

God kveld. Sove trygt og godt. Betty

Selve dagen

Nå har vi sunget i kirken
For pøbel og for fe
Og vi har åpnet pakker
Så fort som bare det
Nå sett vi oss å skriver
På blogger som vi har
Mens barna bygger lego
OG får litt hjelp av far.

Som noen sier, jeg kunne jo bare skrevet 3 linjer, men det holder ikke, det er bare erting eller en igangsetting, det beste med å skrive er når hendene hakker like fort som tankene og det som skal formidles lever sitt eget liv. En slags utenforkroppen opplevelse. Men det er sjelden. Like sjelden som når en mediterer og oppnår en total avspenning. Men det er verd det.

Julaften er tildels over. Ingen har ringt oss, men det er likegreit. Faktisk. For det er ganske anstrengende å svare på hvordan det går og takke for ting og være utenfor stuen, når jeg egentlig skal være intenst tilstede i stuen med ungene og det som foregår og det de får. Det er helt sinnsykt, men de er bare elektrisk. Unger som er så maks tilstede og så ivrig over så lang tid inne i heimen er en gave i seg selv.

Det har vært en av de beste. Ja, kanksje den beste julekvelden jeg har hatt. Det totale utslaget var sangene i kirken. I morges voknet jeg og leitet etter julestemningen og stemmen. Skjekker alltid hvordan det står til med lyder. Dette var kl 0500 og det skurret. Sengen ble full av gutter som hadde voknet alt for tidlig og egentlig ville stå opp og skjekke julestrømpene. De sovnet igjen, heldigvis. Klokken 0700 kastet jeg de ut. Inn i egne senger eller stå opp.

Kroppen er plagsom for tiden, det stikker i armen og det brenner der jeg stråler. Men nå skal det snart ta slutt. Jeg ser lyset i tunnelen og det er ikke et møtende tog. Voknet kl 10:00 til Sheena is a punk rocker og det er toppen. John Arvid har smeltet for poppunken og det som var vesentlig musikk i min oppvekst.

Leitet etter julestemningen og den er absolutt ikke automatisk en slik YES DET ER JUL. Den har guttene. Jeg satt meg ned på badegulvet der gutta har bygget lego og spist gåtter fra julestrømpene sine, de har slengt papir og halvspiste sjokolader som har smeltet med varmekablene. De satt seg ned med meg igjen og jeg fikk være publikum til marionettenisser som tok sit ups og armhevinger og som de sa:...hadde hatt et opphold på en slankefarm og igjen..når har du tenkt å slanke deg Mamma? Ruben tolket min stillhet med å si: min nisse har bare trent på SATS. Og det er du flink til Mamma.

Jeg fikk starte dagen med Yoga og sang øvelser, det er alltid det beste. Bernt spretter alltid opp og er alltid glad. Han har en livs apetitt som overgår alt og alle jeg har møtt. I går gråt han 3 ganger. Sånn er det å bli melankolsk og eldre. Først fordi jeg fortalte ham om en jul da jeg var ung hvor jeg ikke fikk komme hjem. Det gikk veldig inn på Bernt. En annen sterk scene som har gått igjen og igjen i hodet mitt i dag er fra jeg var liten. Må ha vært 11 år kankskje. Mine foreldre var akkurat skilt. Vi kjørte bil igjennom byen. Faren min satt på passasjer siden foran og gråt. Han fikk ikke være med oss og feire jul. Det som er så vanvittig er at jeg i dag kjenner så godt følelsen av å sitte bak i bilen og ønske meg at faren min var med oss, og så hadde jeg ikke myndighet den gang eller ord til å si det. Kanskje jeg holdt kjeft i lojalitet også. Ikke vet jeg, men følelsen i dag er sinne. Vi skulle ha vært i lag. Jeg følte at vi ble straffet fordi at dem ikke greide å være sammen. De kunne vel for faen ha greid å gi oss noe annet enn det tause trykket. Iallefall moren min stoppet bilen og faren min hoppet ut. Historien er ikke større enn det. Det er bare en helvetes stor tomhet i den, rundt den og med den. En tomhet som forfølgte oss i mange år, hver jul. Det må da finnes humane måter å løse skilsmisser på.Nok om det og mere i en bok.

Gang nummer 2 gråt Bernt fordi han bare ville si hvor høyt han elsket meg og satt pris på meg og ønsket og leve med meg og 3. gangen var det en sånn julekjælighetsfilm med Nicholas Cage.

Jeg kikker alltid ut av Per kristian sitt vindu fordi det er der solen står opp. Der fra ser jeg også kirkegården. Der fikk jeg øye på julen. Det myldret av folk der ca. 1130. Som en arbeidende maurtue, på kryss og tvers. Gravde fram gravene i snøen og plasserer sine lys til sine kjære.

Frokosten ble rømmegrøt. Ikke helt etter skjema, men jeg logget ut. Det var godt. Mektig og jeg sluttet å spise tidligere enn før. Ernæringsfysiologen jeg har kontakt med ville rost meg for den.

Ruben kom nå kl 24:00 og ba om å få legge seg og at pappa skulle følge ham. Fint. Jeg fikk julekos og kunne skrive videre. Per kristian har fått tusen Geo Mag og bygger og bygger. En kreativ og leken sjel. John Arvid har ny PSP og er inne i filmens verden for lengst.

Dagens betraktning fra Ruben: Du Pappa var dere mange sammen på julaften da du var liten? Bernt: Jada, brødrene mine og foreldrene mine. Ruben: Og nå er dere skilt. Bernt: Hva du mener? Ruben: Ja, du bor ikke sammen med brødrene dine lenger.

For å ikke bli helt fjern, så prøvde jeg å ta ansvar for meg selv med handling i morges. Gikk hurtig opp og ned med klær og ryddet rom og gjorde klart fin klær. Det hjelper alltid å være i aktivitet. Tok opprydningen på kjøkkenet og Heidi familien dukket opp. De er en velsignelse i seg selv inni mellom og de er glad i oss. Presskannen og kaffen var akkurat klar, så vi tok en kopp kaffe med dem. Jeg sprang opp og kledde på meg en pupp,før de ringte på døren. Arnvids fantastiske karamellpudding var i tradisjons tro og i år igjen et faktum. Til oss til forlystelse.Gikk i pysjen til kl 0300 i dag, svarte på SMS og ryddet klart.

Bernt var litt stresset i forhold til middagsprosjektet. Heidi foreslo at vi utsatte middagen til etter at jeg hadde sunget i kirken og det hele fallt på plass. Selvsagt. Guttene er større og tåler seinere middag. Grøt igjen og noen pakker fikk de, før jeg dro. Program endringen gav ro.

Jeg pyntet meg og gikk på Arnfinn sin grav med lys. Arnfinn har gitt meg en ekte sorg. Mye sorg jeg har opplevd er enten simulert eller vond sorg. Arnfinn sin sorg ble ekte. Arnfinn mente at jeg alt for ofte stod ved de stengte bensinstasjonene og forlangte bensin, i stedet for å gå på de åpne. "I dag, Arnfinn, har jeg vært der det var åpent." Arnfinn døde 19. Desember 2002. En betydningsfull fyr i livene til Bernt og meg. Finner alltid en knusende ro ved hans grav. I dag stod jeg der og kjente på været og følte meg sterk og får tak i min egen intuisjon og styrke. Gikk en tur innom strindheim kirke og hilste på to kjenninger og vandret hjem. Årets nisseprosjekt ble avlagt, her i huset tror vi, store som små på nisser. Vi har det helt klart vedr. forskjell på maskenisser og ordentlige nisser og særlig tror vi på nissen i oss selv. Ruben serverte nissen grøt og spenningen kunne utløses litt med noe vi ønsket oss av ting. For det gjør vi jo alle.
'
En tur innom Greifferne og så til kirken. Broder hentet meg. Jeg vil aldri glemme en bil tur som denne. Tror knapt nok vi møtte en bil på vår vei. Gatene lå øde. Thomas seilte inn med på kirkeplassen to minutter etter oss. 3 meter fra kirkeveggen. Været var regnfullt og parkeringsvaktene opptatt. Nordre gate hadde et vakkert lys hav og byen var stille. Bare kirkeklokkene følgte våre steg.

Det var god stemning i kirken. Middagen ble akkurat bært ut. Det var mange der, alle var pyntet og nykter. Praten gikk høyt og vi ble mottat med varme. Vi gjorde oss klare. Kirkerommet gav en helt annerledes følelse enn ellers og når jeg skal opptre, så eier jeg alltid en del av rommet. Jeg kjente de gode nervene, de som gir gode prestasjoner. Hurtig ble dessert, kaffe og kaker plassert. Godt organisert. Hadde håpet at Tore johansen var der. Han sang fra 17 og utover. Men vi var ikke der da han sang og omvendt og vi kjenner ikke hverandre. Han var foredragsleser på et seminar på Trøndertun en gang og vi skulle synge blues for ham. Da jeg den gangen hadde sunget mitt bidrag kl '0900 ,om morgenen var hans komentar: "Ja, slik kan det også gjøres". Har sett han i mange anledninger men han har ikke sett meg. Sånn er det å være sjølsentrert og travel. Sjøl kan jeg sikkert virke slik på andre.

Vi var 3 personer, Thomas, Broder og jeg og vi skulle gi fra oss 3 låter. Det kunne virket lite men det var det vi hadde. Egne låter. Sånn har vi alltid gjordt det, altså bare spilt eget. Hvis det blir en neste gang skal jeg legge inn jule låten til Mahalia Jackson, Silent Night. Den kan jeg egentlig ganske godt, men har bedre selvtillit på eget materiale.
Vi koste oss. Spillte først Brevet, så Nært deg og så På kanten. Hadde lagt inn litt prat mellom låtene. Noe jeg egentlig ikke er så begeistret for, men i dag kjente jeg en slik tilhørighet og takknemlighet til livet at alt snublet på plass. Vi ble veldig godt mottat og fikk enorme tilbakemeldinger.Fortalte om Arve Tellefsen på St. Olav for en uke siden, om sårbarheten i livet, om fellesskapets betydning for meg og at fallhøyden ikke er stor. Og når fallet først inntreffer er det viktig å ha et felleskap å vokse i. Ensomheten er folkefiende nr. en. om Det var spennende å spille med så få musikere. Vi ble hver og en mere synlig, det hele ble mere nakent og krevde mere av oss. Det er i seg selv en spenning og utfordring.

Tekstene gir en metning og 3 låter var dekkende og nok. Vi synger jo om det hele: nærhet, savn, ensomhet, håp, tap, kjærlighet, fellesskap, vekst og verdighet. Jeg følte meg veldig tilpass og veldig tatt imot. Gutta var enig.

En nordlandsk dame dedikerte en låt til meg og sang etter oss: Nobody know but Jesus. Vakkert.
Vi måtte hjem. Broder kjørte og jeg fabulerte om 3 manns turne og statsstøtte og alle kirkene i hele landet, noen flere låter etc. Vi ble enig om at det var greit å spille der neste år om de ville ha oss der.
Vi var enig om at det var verd det og en god opplevelse.

Pinnekjøttet smakte veldig godt og jeg følte meg veldig tilstede, lykkelig, takknemlig og fornøyd da jeg kom hjem. Seansen med gavene var som alltid små kaotisk. Men jeg kunne rolig møte det. Under middagen kjente jeg at jeg er tross alt er friskere denne julen enn jeg følte meg forrige jul. Da hadde jeg kreft uten å vite det. Nå er det behandlingen som dominerer, men kreften er borte.

Takk Gud for alt det fine.

Fikk masse gaver i år.. Må si at dette året var et godt år gavemessig. Som jeg husker farfaren min sa, i år gikk det i pluss. Spesiellt synes jeg at mine to søstre overgikk. Kjempekule julekort. Linda traff med klærne til gutta og begge familiene med bilder av seg selv. Masse god energi. Fornøyelig.

Det er rart at jeg som voksen kvinne fremdeles kan savne at de som er eldre enn meg bryr seg om meg, men som Arnfinn sa: " De bensinstasjonene er stengt, Betty, du får ikke noe der, slutt å søke dit". Det kom penger til mine barn siste dagen før jul fra mine foreldre. Og glad er jeg være for det.Vanskelig å kjøpe inn gaver til de da, og det blir litt slunkent fra min familie side under treet. Men sånn er det. Ikke noe nytt under solen og det slo meg ikke ut. Tante Bodil har alltid reddet den greia med sine ballbrett. Og i dag kom selve nissen med de, samt et spill. Tante og jeg er utskuddene. Vi synes at vi er selvstendig, ansvalig og voksne. Rart at det går an å være så uenig om det.
Frøvrig har jeg aldri savnet tingene, men anerkjennelsene, kjærligheten, ansvarligheten og kontakten. Men som sagt, stengte stasjoner har ikke bensin.
Ja, så har jeg tastet meg igjennom barnas leggetid denne julen, men de har jo en far:-)
Alle gutta er fornøyd med at jeg skriver. Men slik som dette tror jeg ikke forfattere gjør det. Jula er vel fredet. Har tatt et valg på dette og skal stå an av. Neste jul blir det annerledes.

1.desember var det verdens internasjonale solidaritetsdag mot aids. Presten Siv, sa følgende av Nelson Mandela sine ord:

Livskraft.

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser
Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest.
Du tenker, hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?
Jeg spør: Hvem er du, som ikke våger å være alt dette?
Du er et barn av Gud
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,
For at andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Vi er født til å bekrefte Guds storhet,
Slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss.
Den finnes i alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne,
slik gir vi andre mennesker rett til å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

God jul og god kveld. Betty

Lille julaften, en glad og trist dag.

Kl. 0945. Ungene er lykkelige. Det hjelper på. Kunne tenkt meg å stå i dusjen i flere timer og renne av meg all giften. Kunne tenke meg å sitte her og skrive uten alle forpliktelsene. Skal til sykehuset nå. Er shit lei. Sliten og synes litt synd på meg sjøl. Eg spenner i fra. Betty

Kl.1130
Dette valget om å skrive meg gjennom jula, virker nesten umenneskelig, men samtidig har jeg en brennende lyst til å klare det. Nakenheten i ordene blir nesten påtrengende for meg sjøl.

Det var jævli tungt å komme meg ut døren for å kjøre til St. Olav. Jeg gråt og gråt. Sånn magekrampe gråt. Jeg fant ikke jakke som passet å ha på og sprang rundt meg sjøl. Per Kristian og Ruben trøstet meg villig og sa stakkars Betty. De er kjempe glade og jeg er over evne trist. Per Kristian ønsket seg at det fantes en pille som kunne gjøre meg frisk. Jeg sa at det ikke var deres feil at jeg gråt, men at jeg bare var så lei av å være syk og å dra til sykehuset. Måtte ringe i bilen og si at jeg ble litt forsinket. Klarer ikke å få hjulene til å gå fortere.

Prøvde å ta meg sammen, men gråt hele veien. Lynfart inn i parkeringshuset og vandret undergrunnen bort til strålen. Der har jeg brukt å være så godt humør. men nå hadde jeg bare ikke mer å gå på. Jeg la meg på strålebordet og gråt som et barn. Jeg hadde ikke mulighet til å holde tilbake og det fosser over som en tsunami i vill fart, det sprenger seg på. Vanligvis er det knapt to minutter på benken, men de snakket masse med meg. De sa det var lov at det dreide seg om meg denne julen. Jeg føler bare det at det har dreid seg om meg i et halvt år. Kjenner at jeg hver dag må innrømme at jeg er syk. Men egentlig er jeg kreftfri, i følge blodprøver, men i behandling likevel. Jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke får til jul, at jeg burde vært glad og det er en vanvittig skam med det hele. Ikke har vi handlet inn mat. Er sjalu på alle de andre som er slank og frisk og har det klart. Så skjemmes jeg fordi jeg er misunnelig.

De på strålen mente at jeg bare skulle forklare ungene hvorfor jeg var trist. Julen er vanskelig fra før og dette bare forsterker det hele. Jeg vandrer rundt som en levende trykkoker og prøver å lekke ut litt og litt, men i dag bare koker det hele over. Farmoren min døde av kreft på julaften på 80-tallet,og dette tenker jeg masse på i dag. Det er så jævla mye følelser. Gamle følelser som fyller meg opp.

Kjenner meg rasende på alle kravene om alt som skal være på plass. Og mest forbanna på at jeg lar meg styre og ikke gir meg sjøl den omsorgen at jeg har vært jævla sjuk og kan slappe av. Så dette blir en kampdag mot den indre kritikeren. Javel, er en kriger, så er en kriger. Jeg skal ta kampen. Nå kan jeg handle uten at tårene forstyrrer eller presser. Jeg gleder meg til ro med gutta og å synge i kirken. God dag. Betty

Kveld. KL. 2250. Handlingen gikk greit den. Det gjelder å oppføre seg som en kald fisk, da går det greit. Måtte selvfølglig hive etter pusten etterpå og sovnet på sofaen. Gutta pyntet treet aleine i år, de frydet seg. Fam. Hovland var innom og de kjørte meg til kirken. På en måte er det et lite rom, når vi bare er 5 personer i kirken virker den ikke så overveldende. Vi fikk satt opp litt anlegg og kjørt igjennom våre hele 3 låter. Vi gleder oss, det har vi felles. Thomas og Broder har en hverdags humor som det er energi i, det løsner litt på alle knuter.

I dag fikk jeg et julebrev som gjorde utrolig inntrykk. Petter formulerte hva jeg betydde for ham og litt om oss fightere i mellom. Det er underlig hvem som skal bety noe i livene våre. Det er uventet hvem som får spesielle plasser i hjertet.

Fikk en nydelig hustavle av Petter:

"Våg å Våre"

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør.
Si det du vil si.
Kanksje de som holder munn -
Er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås -
Må noen vise vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om -
og velger veien selv. Kanskje den som gjør deg vondt -
Er svakest likevel.

Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil.
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er-
og at du er sann.

(Hans Olav Mørk)

Vet ikke hvem jeg har delt det med, men disse ordene er det flere enn jeg som trenger. God kveld. Betty

Kveld, 22.12.05. Den vanskelige toeren!!

Ja, da er 49 års dagen til Bernt tilbakelagt og naboene som ubeden troppet opp sendt på dør. De stillte med godt humør og ingen forventninger (SOM ER ET NØKKELORD), med masse vin og med ønske om å sette Bernt i fokus. Det er lett å like.

Hadde dette vært en alminnelig dagbok hadde jeg ikke skrevet nå, men forpliktelser og blogger og ikke minst lovnad til meg selv, tilsier at jeg sitter og formulerer noe nå.

Fikk masse positiv tilbakemeldning på mail i morges. Noen lot seg inspirere og kommenterte bloggen som en positiv greie. Thomas, min gode gamle trommis og venn kommenterte skrivefeil og samtidig respekt. Da ble jeg glad, som Bernt. For jeg stoler på en som tilfeldigvis vet hva han snakker om. Vi har spillt sammen så lenge, vært kreativ, stått for samme utrykk og vært stolte over det. Vi skal være sammen om låtene i kirken på julaften. Broder, Thomas og jeg. Vi skal spille for de hjemløse i byen. Vi føler oss beæret over oppdraget. Det skal bli vakkert.

Dette er den vanskelige toeren. I musikkverdenen snakker en om den vanskelige oppfølgeren. I bøkenes verden er bok nummer 2 utfordringen. I dag, dagen etter første bloggen er den vanskelige dag nummer 2 for meg. Våknet med masse tanker om at dette var sikkert helt idiotisk å holde på med. At de som vil ta rotta på meg, som vil kritisere meg eller forandre på meg, som ikke synes at eg er god nok vil elske å se alle mine svakheter publisert på en blogger. Ble enig med meg selv i at dem har forlatt meg for lenge siden og de har avskrevet seg selv fra mitt liv. Og hvis dem mener noe negativt så er de for seg selv, og ikke i mitt liv. Etter at jeg fikk kreft så ble jeg hellig overbevist om at de har jeg også nå ristet av meg. Det får da være grenser for hvor mye jeg og kan PLEASE andre. Nå er det nok. Livet er for kort til å ikke ha det bra, som Gunnar Cramer sa. Å skrive nå er en handling og det er eneste måten å krige mot kritikerne på.Skal skrive mer om dette når jeg skriver bok.

Bloggen har gitt Bernt og meg mange tanker. Bloggen er en anarkistisk seier over den kapitalistiske og kontrollerte medieverden. Her kan jo egentlig dyktige forfattere som ikke får gitt ut bøker skaffe seg lesere. Det minner meg om at jeg ble tilbutt platekontrakt i 1990. Jeg, gitaristen og trompetisten. Jeg sa sorry, jeg spiller i band. Har mange ganger lurt på om det feilet meg noe, (...igjen...ikke bra nok....) men etter fyllte 40 er jeg sinnsykt stolt. Hadde neppe spillt med samme gutta i dag, om jeg hadde gitt meg ut som en kommersiell døgnflue.

Med 3 energifulle gutter i hus, ble jeg tvunget på banen. I tradisjonens tro disket vi opp med sjokoladekake, kaffe, lys, gaver og sang. Bernt var særdeles fornøyd. Spesiellt med gavene fra oss. Kajakkpose og kajakk kartmappe. Mappen omtalte han 5 ganger. Forklarte bruken etc. mange ganger. Det er en av greiene som er veldig spesielt med Bernt, han blir så himla begeistret. Da kan han virke belærende, men det er ikke hans mening, han tror bare at du er like interessert som han og så vil han gjerne dele. Jeg kjørte Bernt på jobb og han sa at han var glad minst 5 ganger.

Sjøl satt jeg kursen for St. Olav. Drit lei av å holde fokus på stråling og å ble frisk. Har hatt en ubeslutsom og slitsom dag. Bare håpet på at timene kunne gå fort, slik at de gikk over, fordi jeg ikke greide å ta valg, slik at det kunne bli for seint å ta valg. Bernt mener at det er greit at noen dager bare blir slik ... at det kan være et valg det og...Jeg hater dagene jeg ikke greier å ta valg for egen del. Gjelsten har lært meg at det beste er å ta rett beslutning, det nest beste er å ta feil beslutning, det værste er å ikke ta beslutning i det hele tatt. Han gikk i klassen til Bernt på gymnas forresten. De værste dagene mine er når jeg ikke kjenner hva som er bra for meg og ikke greier å bestemme hva jeg skal prioritere av den grunn. Det knyter seg over alt og jeg blir handlingslammet. Men tiden går som sagt og plutselig er den over og jeg har en erfaring...som regel en erfaring som sier meg: "at neste gang skal jeg gjøre det annerledes".

Jeg valgte i grunnen rett i dag. Fikk sagt hadet til de andre brystkreftopererte damene og ønsket dem god jul og god bedring. Ingenting har vært som lyset i vinduet der vi har trimmet. Hver tirsdag og torsdag,ca. kl 1215 har solen skint som aldri før inn vinduet der vi er. Før så jeg ikke lyset slik, kommenterte det ikke så inderlig. Nå er lyset blitt allmektig.

Var hos fysio etterpå. Der er verdens viktigste dame for tiden, hun som har lært seg å lære damer som meg, hvordan jeg skal leve uten lymfer i armen. Det er sårt, det er slitsomt, men det er overkommelig. "Et møte med deg, ble et møte med meg og det er okei".

Følte meg rolig og sterk og dro til STOLT. En kaffebar/kafe jeg har hatt prosjektledelse for og som er åpnet i Ilsvika. MIn tidligere sjef Øivind Kiihl, hadde egentlig bare skjønt det. I de mest framgangsrike rus institusjonene i verden finnes en produksjonsenhet hvor ting skapes. Øivind satt meg på oppgaven. Nok et godt trekk. STOLT er Europas fineste kaffe bar, det er et faktum. Fikk UTAWARDS pris og grunderpris i 2004.

Men dette prosjektet bekreftet de 6 fasene: 1) Entusiasme2) Fortvilelse 3) Panikk 4) Jakten på skyldige 5) Straffen av uskyldige og 6) utmerkelse for de ikke- impliserte.
Skal love å kommentere dette i min bok.

Det er to dager til jul. Jeg eier ikke julestemning. Håper de som har vasket til jul er lykkelige. Eneste dragning til jul er "Nissene på Låven" på tv, hvor det hver kveld blir stemt ut en nisse. Ungene synes synd på den som blir stemt ut, hver gang. Ungene begynner å¨bli eletriske, men men det dreier seg mest om gaver. OK, Ruben vil gå ut og se etter stjernen på julaften og finne stallen og krybben. Jeg blir med, så klart. Kanksje vi finner den i lag, hvem vet. Ok, John Arvid spiller Deilig er Jorden med Sølvguttene, andektig nok.

Skulle gjerne hatt mere rødvin. Skjønner I. Ambjørnsen som skriver og drikker vin hver dag. Ihvertfall har jeg lest det et sted. Jeg er helt klart en som spiser og drikker på følelser. Spising er jo allmenn mere akseptert og jeg blir ikke så fort preget og sliten av det. Dessuten kan en trimme lenge for å holde det i sjakk og så sprekker hele greien til slutt likevel. Det er nakent å skrive. Nakenhet har jeg alltid vært for, fysisk som psykisk. Jeg eier ikke komplekser. Men i min vektklasse ser jeg ut som en sumobryter eller en traktorlespe, særlig med den hårlengden jeg har nå. La på meg 23 kilo på cellegiften. Tabelettene jeg skal gå på i fem år, skal dempe østrogen nivået mitt. Så jeg skal love meg selv mange kilo ned og et mere kvinnelig og feminint uttrykk etterhvert.

Nabo ungene får ikke lov til å ha noen inne hos seg,... det nærmer seg jul folkens. Det nærmer seg voldsomt jul. Folk er travlere enn noen sinne i sine tanker og gjerninger, de er ikke myke og medgjørlige ennå. Det kommer om noen dager. Et fantastisk skuespill og jeg ser det fra første rekke, jeg er litt mindre frustrert over egne valg og gjøremål, for snart er de andre ferdige med å vaske. Da er tiden gått over. Og jeg slipper å kjenne på utilstrekkelighet og eget valg om å ikke vaske. Det kommer en vår, hvor hele vinteren skal vaskes ut av huset.

God kveld, betty.

ps. når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre. Mandela.

Kveld, 21.12.05. Julemysteriet

Onsdag. Jeg skal skrive bok en dag. Det har jeg bestemt meg for for lenge siden og mange ganger. Jeg er bare ikke klar for det ennå.

I mai fikk jeg brystkreft og vurderte om det var da jeg skulle starte boken, men nei...det skal bare bli et lite kapitell i boken, kanskje bare 2 linjer til og med.

For to år siden kom jeg med i en skrivegruppe, med det mål å bli bedre å skrive og greie å frigjøre meg fra min personlige skrive stil og kanskje lage bøker om annet enn mitt eget liv. Men jeg har ikke lykkes, både tekster til bandet mitt og måten jeg nærmer meg språket på blir personlig og alt for ofte alt for privat.

Jeg er altså litt ufri i dette, fordi jeg har ikke hatt valget om å kunne velge eller velge bort det jeg vil dele. Derfor vil det å skrive blogg være en god trening for meg. Kanksje er dette starten på boken. Hvem vet. Kanksje blir det aldri gitt ut, men som Raga Rockers synger: "Jeg skriver på et mesterverk, jeg skriver det med blod og om det ikke slår an så gjør det ikke no. For når jeg er død vil de huske hvem jeg var og holde vakre minnetaler ved min grav".

Det er en indre drivkraft i meg for å skrive. Den kom jeg litt nærmere da jeg måtte igjennom operasjonen: fjerne et bryst og hadde spredning til lymfene. Jeg ble dødelig plutselig. Ikke for det, jeg har vel brukt mye av ungdomstiden min på å lure på hva vitsen med livet er, men ikke nå mer, ikke etter kreften. Jeg har nå liksom sluttet å ha de store målene, som f.eks. 70 kilo eller den fjelltoppen eller så og så mye vasking til jul. Nå har jeg bare en stor visjon og det er å leve mest mulig, hver dag.

Hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle dø av kreft og i denne runden ville jeg fortet meg å skrive boken. Den skulle hett: Den Begrederlige Arven. Den arven som ikke har noen klasse, som alle, fattige eller rike arver fra foreldre, miljø og andre betydningsfulle voksne: Du er ikke god nok. Du gjør ikke ting bra nok. Du krever for mye etc. eller om det usagte trykket. De indirekte kravene, den dårlige samvittigheten, skyld og skam. Som 42 åring er jeg ennå ikke kvitt denne indre kritikeren som jeg sloss mot for å tro på meg og mitt og for å tørre å leve livet mitt fullt og helt, tørre å lykkes og å være fornøyd med meg selv. Så for hvem er så det jeg da skal skrive? Mest for meg...for å bekrefte at jeg ikke er på bærtur, for mine barn for at de skal kunne forstå hvorfor jeg var den jeg var og hvilken bagasje jeg hadde men ikke ville gi dem, ikke for noe i verden. For de har sine fulle retter til å være frie individer, fri fra mine uferdigheter og manglende evne til å tro nok på mitt. De skal utvikle ferdigheter som gjør at de kan lykkes i sine liv og være fornøyde med seg selv. Ja, til og med være egoistiske. For igjennom at de tar vare på seg selv, kan de være bedre mennesker for sine omgivelser.

Bernt, som er min mann, sier at jeg er det minst egoistiske menneks han har møtt,...og det er motstridende med det jeg fikk høre som liten, da ble det alltis sagt at jeg var dønn egoistisk.

Boken skal gjerne være for andre, for jeg tror vi er mange, som har arvet en slik ubetydelig følelse og som arbeider med den hele tiden i ulike sosiale settinger. Ikke for det, i avisen i dag, står det om to søsken som har en bitter arvestrid for 22 millioner. Uforsonlig. Det finnes mange giftige arver.

I dag har jeg vært på stråling, som i går og dagen før det og dagen før det osv. I går var det bare veldig spesielt på sykehuset. Førdt stråling, så blodprøve. Der brøt jeg bare uventet sammen fordi hun fant ikke blodårer i armen min, cellegiften har tatt knekken på de fleste. De er stive som strenger pga betennelser, og hun spurte om hun skulle ta blodprøven i beina. Da kjente jeg bare en sånn umettelig trøtthet og tristhet og at jeg egentlig er forbanna lei av hele jævla sykehuset og hele prosessen, hele fighten og hele greia. Hun var veldig snill med meg og forstod at jeg måtte gråte litt og da ler jeg fort. Tørket vekk maskara for å skynte meg videre.

En kopp kaffe i kantina, Kristin H. ringte, hun er i byen og jeg har ikke "rom", det er trist bare det, og da dro jeg på brystkreft gruppe trening etter en prat med henne. Hun har et 1/2 år igjen på sykepleieskolen og er dobbel interessert. Som venn og som lærevillig sykelpleier og får A på alle oppgavene sine. Skulle gjerne ha skrevet noe om arv i denne sammenhengen, men nei...jeg er ikke fri nok. Jeg får vente, ja kanskje til generasjonen over oss er borte for ellers vil jeg vel bruke mye av tiden på ping pong og benektelser etc...selv om vi alle har rett på våre egne opplevelser er det alltid noen som vil fortelle at din opplevelse ikke gjelder eller riktig eller er sann...

Etter treningen spillte Arve Tellefsen og det var det som var det spesielle. I lag med en fyr på trekkspill dro han julesanger og Ole Bull stykker etc. Der satt jeg på første benk i lag med de andre brystkreft opererte og følte en tilhørighet med en hel gjeng med sjuke folk. Så velsignet alminnelig, så gudsjammerlik like situasjoner i livet. Så forbanna sårbart og så maktesløst og slitsomt. Men selvsagt med så mye håp og dyktige fagfolk og medisiner som kjøper oss tid og muligheter. Avhengig av hvordan vi bruker den.Lyden fra felen var bare som balsam i hjertet mitt. Dette er 4 dager før jul, jeg har ikke vasket en shit, men jeg sitter og nyter og tårene triller til det Arve Tellefsen har gjordt i mange år, hver jul, på kreft avdelingen. Spiller på sin 30 millioner forsikrete fiolin. Imellom låtene dro han vitser og historier. Ole Bull fra Bergen, som ansatte Henrik Ibsen som sekretær, og etter det Bjørnestjerne Bjørnson. Ole som fikk 6 barn med første kone, 2 døde, kona ble plassert på en øy utenfor Kristiansand og tørnet sinnsyk. Ole fikk kone nr.2 , fikk en datter Olea og ville ha en stat oppkallt etter seg: Oleana, han ble svindla. Hans straff.
Ungene mine sitter med pc`en om kveldene og skriver på hver sine historier som heter julemysterier. Det vil jeg og. Jeg skal ha en avtale med meg sjøl om å skrive litt hver dag igjennom denne julen, fordi jul har alltid vært vanskelig. I dag er det 3 dager til jul. Bernt blir 49 år i morgen og jeg sittter og skriver blogg. Naboene mine vasker. Jeg vet det, fordi gutta mine har flydd rundt og prøvd å finne lekekompisser i kveld, men alle vasker...det har de gjordt ihvertfall i en uke. Jeg blir litt sugd med og føler selvfølgelig,...ja selvfølgelig at jeg ikke gjør jobben, (..at jeg ikke er bra nok...) men og BURDE gjordt mere...men jeg har jo en unnskyldning. Nemelig formen, cellegift og nå stråling. Den unnskyldningen hadde jeg ikke i fjor, men da fikk jeg ihvertfall bakt litt, nei det stemmer ikke, jeg fikk sendt ut julekort...det har jeg ikke gjordt i år. Jeg er rett og slett ikke med i år, men skal arbeide med å føle meg bra nok likevel.

Joda, jeg har i kveld, før jeg startet å skrive vasket to skap. Et på stuen og et på kjøkkenet, symbolsk nok, de skapene vi har vin, cocnag glass etc i..for jeg er også en av de voksne som er helt mot at voksne skal drikke (for mye? - vet ikke helt - er litt dobbel kanskje) alkohol med barna tilstede i julen, men likevel tar meg et glass vin på julaften eller en annen av de andre juledagene. I år skal jeg synge i Vår Frue Kirke på julaften for de fattige i Trondheim, og skal kjøre til og fra, Jeg gleder meg veldig til det. Det føles verdig. Igjen: om jeg bare hadde hatt en uke igjen å leve, ville det vært en selvsagt prioritering. javel, en blir litt rar av å møte livet. Guttene er trøtte nå. Jeg skal nå være T I L S T E D E. Vi skal bake bursdagskake til Bernt. God kveld. Betty

P.s.I følge min sønn som har sett: Hitch-hikers guide to the Galaxi, 42 er svaret på livet, universet og alt mulig. d.s.

21.12.05 Dette er mitt første innlegg. Betty.