3.juledag

Stuen er invadert av leker. Ufremkommelig og guttene elsker det. Jeg har det ikke trang...ikke ennå. Det hviler en fin ro i huset. Vi har spist ribbe og jeg må bare gjenskape det vi snakket om. Kjenner så sterkt at jeg egentlig var mye sykere i fjor, men ikke forstod det, trøtt og urimelig kan jeg huske. Det må være noe i veien, sa jeg ofte. Bernt og jeg husker det nå. I dag har vi lovet hverandre at hvis jeg får en uforklarlig trøtthet skal vi skjekke det ut. Ta blodprøver og gjøre det som er vår jobb. Håper de har oppdaget kreften tidsnok. Det hender jeg tenker på det, enn om...osv. Jeg måtte ta alle lymfene bort og det stikker og regjerer i armen min. Jeg stråler på halsen og får tanker om mere spredning av og til. Brystkreft sprer seg til lymfene, så hjernen og leveren. Jeg har hatt kreft typen som responderer på hormoner, derfor må jeg gå på en tablett kur i 5 år som demper østrogenet. Legene mener jeg er heldig som har den kreft typen. Den har de forsket mye på og har mange medisiner mot og statistisk er det få som får tilbakefall.

Jeg har jo møtt en som har fått tilbakefall. Jeg trimmet med henne på St.Olav. Hun bodde i Kristiansund og dro hjem lillejulaften til mann og barn. Disse menneskene slipper ikke så lett taket i tankene. De blir mine hverdagshelter. Vi delte ikke så mye, vi sa ikke så mye til hverandre, vi har ikke hverandres telefon nummer, men vi har hverandre likevel. Jeg vet ikke hvordan det går med de. Jeg vet ikke om jeg tør å vite det. Jeg bare vet at trimmen vi hadde var viktig. Vi visste hvor jævli prosessen hadde vært og trengte ikke å fortelle det til hverandre. Vi bare var der og tok bekken øvelser, lo litt, danset og tok øvelser til armen.

Startet friskt i dag, med utflukt til KBS senteret for å bytte julegaver i sports butikk. To par nye skistaver og Ullvang sokker. En bra start. Dro innom Sportsbua i byen og fikk suverene votter til dagens løype. Kjente jo innimellom at gårsdagens opptur ikke var like fresh, men dette skulle gjennomføres. John Arvid var særlig positiv til tur i dag. Hvorfor skal jeg være sur, spurte han - det er jo fint med tur. Saken er at det er helt sinnsykt. At det går an. Alle gutta var villige til å gjennomføre, uten å diskutere. Hva skjer? Skal det så lite kamp til for å seire. Fantastisk.

Bernt er fremdeles litt bakpå. Akkurat som om når jeg reiser meg, så blir han slitnere. For dem som studerer psykologi er dette sikkert MAT. Men ganske frustrerende for oss. Jeg må fortelle hva vi skal ha med på tur etc. Jeg ser at han er trøtt og jeg blir litt redd, for vi tåler ikke at han får en smell.

Etter handling dro jeg til Stolav. Selvfølgelig kom den vanvittige trøttheten sigende. Jeg prøver å ta inn det som skjer rundt meg på sykehuset, men jeg har nok med mitt. Parkeringen går raskt unna. Kunne gjordt det i blinde nå. Var ute i god tid og ruslet sakte til strålen. Det jobber vanvittig mange nordlendinger der og det er jo et bra folk. Det jobber veldig mange bra folk der i det hele tatt og det gjør det hele levelig. De 3 som var på jobb hadde lest bloggen og nå må jeg bare fortsette å skrive, når jeg har faste lesere, og alt ting.

Det var godt å være uten strålen i 3 dager. Tusjmerkene på kroppen var ganske utvisket og de måtte tusje meg opp igjen. Jeg ser ut som et orienteringskart på framsiden. Viktige tusj merker for prosessen. På strålen jobber det folk som er vant til folk, og kanksje særlig vant til å se damer med en pupp. Vedder på at de som jobber der nærmest har vendt seg til en pupps damer så til de med to pupper blir kuriositeter. Jeg har til og med fått skryt for arret, at det var pent sydd etc. En sjelden type oppmerksomhet gitt.

Jeg rullet inn i Moholt Park kl. 11:50. Gutta var rimelig klare. Måtte bare sprite opp stemningen litt, men lite motstand å observere. Hadde sendt ut sms til de vi gikk med dagen før om vår avgang og de ble med. Parkering på Henriksåsen og full guffe inn til Elgset hytta. Da fikk jeg stall sjokk. John Arvid gikk på det han kunne, så han, Per kristian og jeg for innover. En utrolig vakker dag. Himmelen var lys blå, rosa og orange etterhvert. Føret var upåklagelig og humøret til gutta var bra. Armnen min funket dårlig, så jeg brukte bare den høyre. Traff min nærmeste nabo på hytta. Jeg hadde ikke sendt sms til dem, men dette er jo ikke noe NM i ansvarlighet for andre. Og dem hadde heller ikke varslet oss. Merker at det er lett å invitere dem som bærer felles turer og som er på tur hver søndag og dem som gutta leiker med. Nei, livet er for kort til å undres over slikt. Vi gav ihvertfall beskjed om at vi skulle på tur hele uken.

På hytta kjøpte vi kakao og pølser, kø som en 17. Mai dag, men hvem bryr seg om det. En nabo fortalte om da han var 10-12 år. Han og søstra hadde gått til denne hytta i helgene. Han kunne være den første inn døren i hytta. Det minnet meg veldig om meg. Jeg hadde årskort på Voss da jeg var 13 år. Tok tog aleine og kjørte hele dagen. Jeg husker at de voksne synes det var veldig imponerende. Og det var det jo, jeg var over ansvarlig,veldig flink og veldig aleine. Alt jeg gjorde ble sånne aleine ting, for å bli sett. Det var gøy og, men følelsen jeg husker er aleineheten. En aleine bit av den store aleinehetskaken, fra den tiden. Vi snakket ikke om det i dag, men jeg vil alltid lure på hvordan det føltes.

Turen tilbake gikk strykende og jeg kunne ønske at den varte og varte. Vi skal på tur i morgen og. Alle gutta skal være med meg på strålen i morgen og det er litt motiverende. Ruben har vært med før, og han syntes at det var høy STAR WARS faktor, med laser stråler etc. Vi skal snakke med sykepleier og jeg må huske å ta blodprøve, den fortrengte jeg i dag.

Besvimte med et glass rødvin i badekaret og måtte dessverre ut på KBS og gjøre julegave innkjøp for pengene gutta hadde fått. Det gikk igrunnen ganske kjapt. Så de har vært beskjeftiget med ny runde leker på stuegulvet i kveld.

En beslutsom dag. Jeg skal bli vårens kvinne. Jeg skal på Røros rehabilitering i hele februar. Gutta får komme opp i helgene. Så skal vi ha en vinterferie og så skal jeg starte å arbeide i Mind the Gap igjen. Jeg skal prosjektere og har mange tanker om hvilke trekk som skal gjøres. Må starte litt forarbeid på det nye året, for å få hjulene i gang. Jeg gleder meg veldig.

I dag var det som å vokne etter et halvt års dvale. Livet vender sakte tilbake. Kan nesten ikke vente til i morgen, kanksje livet er her enda mere. Enda sterkere. Og det beste: Jeg er tilstede!

God kveld, Betty

"Kanskje øyeblikket bare er et frimerke som mister sine tagger og sakte men sikkert stiger i verdi", halvbroren, Lars. S. Christiansen