1. Juledag

Samme skjedde i natt, sengen full av unger. Det vil si jeg trodde det var natt. Klokken var 0900. Jeg jaget de ut av sengen. Fikk heldigvis sove litt igjen. Nå har nettene begynt å rote seg til igjen, ikke pga tanker, men det gjør litt vondt her og der. Armen stikker og jeg føler meg knallvarm. Bernt må hjelpe meg å stryke på armen slik at vi hjelper armen å drenere bort vann. Dette er det lymfene tar seg av. Det visste jeg ikke før operasjonen var over, at lymfene hadde en slik funksjon. Det fantastiske er at lymfene i halsen og på andre armen kan arbeide for de manglende. Kropp er imponerende sånn sett. Ikke så gale at det ikke er godt for noe, dette dreneringsbehovet fører til at det blir mere fysisk kontakt. En nødvendighet behøver ikke å bli en byrde.

Tok fram badevekten og det er jo skikkelig lurt i julen. Noe over 90 kilo var blitt til flere over 90 kilo og fy faen. Sånn helsemessig føles det helt feil, det er rett og slett for tungt. Sånn vektmessig kunne jeg tenkt meg å hoppet over hele julen.

Har tenkt masse på dette utleveringsgreiene og måtte lese det jeg skrev i går om igjen i dag. Det føltes som om jeg hadde sagt så mye mer enn det jeg hadde sagt og skammen kom krypende i lag med redslene. Men det så helt ok ut i dag. Så pass kan jeg si. Rart hvordan en beskytter andre mot en sjøl. Tenkte spesielt på dette med pengene som kom i posten på lillejulaften og på julaften. En 3 barns familie har jo litt å holde på med to dager før jul enn å fly rundt og kjøpe gaver for og fra andre. Dessuten er det meste utplukket i butikkene. Ikke for å være utakknemlig, for det er absolutt ikke meningen. Det kan fort tolkes slik, (jeg synes jeg kan høre det). Jeg er nærmest villig til å dø for at ungene skal få det de fortjener og har krav på. Og jeg kjøper gjerne gaver, men det er ok å ha litt bedre tid på det enn noen få timer like før jul.
Skrekken er jo at når jeg har sagt det, så opphører dette også og dette er de små halmstrå vi klamrer oss til. Misforstå meg rett som sagt. Så det lå konvolutter med penger under treet. John Arvid har det veldig klart hva han vil kjøpe. Spill til PSP. Og de to andre kommer kjapt etter.

Forventningens dager er over. Nå kommer alt til å bli lettere, sier Bernt. Han påstår at jeg har alltid vært slik. Redd for å bli glemt. Gamle greier som forsterker seg i julens mulm og mørke.
I år er helt klart bedre enn i fjor, jeg kjenner det, selv om jeg føler meg maltraktert i år. I år har jeg ikke fått noen uventede kjipe henvendelser og alle i Bergen har latt høre i fra seg. Jeg drømte at farfaren min var her. Han er 87 tror jeg. Sikkert fordi det er jul og fordi jeg har tenkt sånn på farmoren min som døde julaften av kreft for mange år siden. Hun var limet i den familien. Jeg husker lukten av henne. Jeg husker brevene jeg fikk og fanget hennes. Hun hadde slike kjoler som en kunne skli av. Hun var klippen min den gangen.

Må bare nevne at noen vi har feiret romjul med i alle de år, ringte i fjor og sa at alle de andre var invitert til dem i jula, men ikke vi, fordi jeg hadde vært så frekk og bebreidet dem. I følge meg så ringte de i oktober 2004 og klaget på oss...igjen. Misfornøyd med meg, med John Arvid og Bernt, han hadde bare kunnskap ikke noe annet og det fikk de ikke noe energi av. Jeg fikk nok. Bokstavlig talt nok og sa i fra at dette ville jeg ikke ha. All denne misnøyen. Sutringen. Surheten etc. I følge meg så gav jeg de mulgiheter til å se og endre. Men nei. Ungene, hele pakken, hele gjengen ble ekskludert pga meg. Så kunne vi sitte der og angre. Men nei, den gang ei, det gjør vi ikke. Gutta fikk sine første skjærende sår og sitt første møte med voksenverdens barnslige behov 'for å markere seg.

Å avvise meg i julen var som å stikke kniven i hjertet mitt og vri rundt. Dette var å gjenskape jul fra en gang og julen 2004 ble for meg forbanna for jævli. Det svei. Denne julen har jeg sluppet dette. Skal skrive denne episoden med store ord i min bok. Jeg prøvde å møte på deres behov etterpå. Jeg kunne komme hjem til de, eller de hit, men det var ikke aktuellt for dem, det ble for nært og da kan jeg ikke hjelpe til mere. Så fikk jeg diagnosen kreft og de har ikke en gang spurt Bernt hvordan han har det eller ungene. Sjøl har jeg behov for å beskytte meg å ta viktigere kamper enn å krype for egosentrerte folk. Jeg har ikke vært helt heldig med de betydningsfulle voksne i mitt liv.

En lang og koselig frokost ble det i dag og vi spillte Trivial Pursuit Junior. Kunnskaps spill. Spennende å se hvordan barn liker å lære og ikke skjemmes over å ikke kunne. Kunnskap var ikke viktig da jeg vokste opp. Jeg lærte meg ikke teknikker for å samle kunnskap. Så klart kan jeg en del, men synes det er sårt ennå og har ikke samme driven på spillingen. Bernt er dyktig med å si at ingen er dumme fordi de ikke kan, så lenge en vil lære. Per Kristian og jeg småkrangler litt. Han mener at jeg beskytter Ruben og jeg svarer at han er liten. Men Per Kristian har rett. Ruben blir ofte lille gullebolle. Jeg ba om unnskyldning og lovet å skjerpe meg.

Tiden har sust avgårde og stuen har vært lek og spill arena hele dagen. Egentlig sjelden sort. Bernt og jeg begynte å plukke papir og fikk litt orden på det hele. Utrolig at jeg har hatt ro i kroppen, men jeg har faktisk kost meg. Snakket med søstra mi, som har bursdag. Det har vært helt ok å ikke ha avtaler. Og helt rett i forhold til livssituasjon. Vi trenger hverandre og vi trenger ro etter et halvt år med sykdom.

Jeg gikk meg en tur med min nye MP3 med opptaksmuligheter. Den måtte prøves ut. Og den funket. Jeg var innom kirkegården igjen, gikk og snakket høyt og sang inn i MP3 en. Den var toppen.

Fisk på menyen og en Bernt som hadde sett Ole Paus beskrive Josef til Maria sin rolle. Josef som fikk vite at han skulle bli far. Hun hadde ikke vært utro, men han var likevel ikke faren. Men Josef som var snekker, var snill og tok vare på sin Maria. Og fant fødeplass. Når Herodes skulle drepe alle førstefødte tök Josef familien med seg til Egypt. Da Herodes død vendte den tilbake. De dro innom Jerusalem for å besøke tempelet. Der forsvant Jesus. De fant han til slutt i tempelet. Josef sa at han ikke måtte forsvinne slik for dem, vi blir redd for deg. Jesus svarte: "Du må da skjønne at jeg må være hos min far". Ole Paus mener at da ble Josef veldig lei seg og det er faktisk det siste som står om Josef i Bibelen.

To glass hvitvin og to dager med bare oss. Fantastisk. Vi er enig om at vi i år trenger denne tiden til ettertanke. I år har vi så inderlig fått møte at vi ikke er herre over morgendagen. Ingen av oss aner om vi blir 50 år. Før tenkte vi ikke på det. Det naturlige var å bli gammel. Så enkelt er det ikke lenger og Arnfinn ble også et bevis på det. Han skulle på jobb 19.desember og faktisk treffe meg kl.0900. Kl. 0903 dør han i en forgjenger overgang. Jeg sier ikke mere.

Kristin og Karen dukket opp og ønsket god jul. Jeg har fått drømmebøker som jeg skal lese. De spiste dessert med oss. Litt uventet besøk og jeg er vippet av en stund etterpå. Har ikke mye å gå på. Det må for faen gå over etterhvert. Fikk mail fra Morten i dag. Han som har laget melodi til låten Nært deg. Det var fint. Han likte bloggen og ba meg skrive bok og å holde ut. Sola har snudd. Snart bråner det i bakkene. Livet kommer tilbake, skrev han. Jeg savner Morten.

Vi tok en kjapp runde med brett spill igjen, tidligere i seng i dag. Vi skal på skitur i morgen. Det skal bli spennende. Mye motstand fra eldste mann. Forrige søndag kjørte vi fra han hjemme. Han ble bare rett og slett for mye og klaget noe vanvittig. Han angret seg og lovet ingen klaging neste gang og at han gjerne ville være med. I kveld startet murringen. Jeg sa at hvis han kjører det løpet som sist og lager et helvete, så er det greit at han er hjemme, men da skal han heller ikke være med på premieren av filmen Narnja, kl.19:00. Så var det å stå for det da.

Det er ikke noe kjør i løypen og vi presser ikke for å gå fort. Det har psykologer sagt ikke er bra. Men jeg mener at en skal lære seg å gå på ski for så når en har lært teknikken, velge om en vil fortsette eller ikke. Ellers blir det et ufritt valg. John Arvid får strekke seg han og i familien. Vi har alle motbakker og vi ser deg John Arvid og tro det eller ikke - det er omsorg.

Sigrid Undset ligger på nattbordet mitt, fikk den av en gammel venninne i Trondheim til min 40 års dag, tar noe der i fra i dag:

Det er utrolig hva barn kan glemme
Og hvor fort et barns sorg kan være liksom oppløst i intet
Men det er like sant at barn kan oppleve noe sånn så det aldri glemmes
Og det mens det står og går mellom voksne som ikke aner at det skjer noe.
Inntrykk synker dypt inn i det åpne sinn,
Tilfører det sår som aldri heler
Setter arr for levetiden.
Eller en glede som barnet selv ikke husker årsaken til
Blir til et minne om gyllent lys
Over et stykke av dets barndomsverden
Og om den duft av sevje
Som livet ånder ut da det var ungt.

Det er ikke foreldrenes rett til å kreve,
du skal hedre din far og din mor,
mere enn det er ungdommens rett til å fordre:
hedre de unge, eller alderdommens rett til å si: hedre de gamle.
Men det er foreldrenes plikt å leve slik at deres barn
kan hedre de som de mennesker de er.
Å fortjene sine barns respekt er i virkeligheten
Forledrenes første plikt.

Om hvert menneske som har barn
Hver far eller hver mor
Vet vi - det er iallefall mulig
De har opplevet livsfølelsens fortettelse
Til den høyeste intensitet menneske erfarer.
Livet kan ha den høyeste verdi for oss
Selv om det leves ulykkelig,
Tusenvis av fedre og av mødre
Ville ikke unnvært faderskapet eller moderskapet
Om de så har grått seg halvblinde
Og sørget seg gråhåret over sine barn.


Men sørger alle? Det tror jeg ikke. Avstengthet er folkefiende nummer 2.

God kveld. Sove trygt og godt. Betty