Nyttårsaften.

Det braker og smeller rundt meg. Klokken er 23:50 og jeg er for meg selv. Det er minutter til et nytt år er på gang, et nytt og bedre år. Det er i blandt vanvittige erfaringer som høstes og det som har skjedd fra i fjor til nyttårsaften i år vil jeg aldri aldri glemme. Året jeg husker godt. Har i kveld vært gjest hos Frode og Guri, samt at Siv og Tor var der. Det var fint. Du kjenner følelsen når du sitter blandt venner. Venner er som små lysende stuer langt inn i fjellmørke. Du tar ikke feil av dem. Dette har jeg lest et eller annet sted, men jeg er nå også eier også disse ordene. Måtte gå hjem og hvile meg, jeg er ikke på samme level som dem ennå.

Nå er det lyd over alt. Jeg får med meg alt. Det er sterkere enn årene før. Jeg har tittet på rakettene fra kjøkkendøren. Jeg skal også eksplodere som fargene på himmelen akkurat nå. Bernt kom inn for å si GODT NYTTÅR og at det nye året skal bli bedre enn noen sinne. Jeg tuter og svarer: "Jeg skjønte jo egentlig at jeg var sjuk. Håper de har oppdaget det i tide". Det er bra jeg er aleine nå, ellers ville jeg tutet mye og ramlet sammen helt. Guttene mine har vært inne i tur og orden, og vi har lovet hverandre at det nye året skal bli mye bedre for oss.

Sånn. Da har ekstasen lagt seg. Per Kristian har hengt rundt meg og lest. Plutselig oppdaget han at han var inne. "Å, er jeg inn, jeg vil ut". Ja, så gå ut og kos deg, min venn. Torill kom innom. Hun har lest blogg i dag og det er morsomt å få tilbakemeldinger og når det jeg skriver møter noen. Hun mener at det er meningsløst å sitte å tenke på om ting kunne vært annerledes hvis... og hun tror at åpenhet er bra for alle. Det gjør jo jeg og, så lenge jeg ikke blir hentet inn av den indre kritikeren som dolker alt jeg gjør.

Har tenkt mye på at i musikk verdenen finnes det mange slike kritikere. Og jeg har vel egentlig aldri blitt sånn helt akseptert. F.eks har jeg aldri vært invitert på sånne spesial fester som Ole Dahlen har eller releasepartys eller lignende.
Jeg - en dame fra Bergen som bare lager egne tekster og har et svært band og som tror at jeg har noe å fare med. De eneste cover låtene jeg kan er Silent night og knock on wood, resten er sjølkomponert. Men det er nok at det finnes noen, og det har det alltid gjordt, noen som tror på det eg skaper og som liker energien eg har.

I dag måtte eg ha vekkerklokke på for å rekke skigåingen i marken. Avtalen var at bilen ruller ut på veien klokken 10:30 og det var målet. 100 meter fra huset forsvant den stramme overleppen og de sure kommentarene og ut på omkjøringen viste himmelen at dette ble en vær messig suveren dag. Klokkeslettet var helt perfekt i forhold til parkering. Skisporene var bort i mot topp de og. Idar og jeg ruslet et stykke i lag. Jeg er alt for svær for skiklærne og buksen sitter trangt på kroppen, men det funker og minner meg stadig på at i det nye året, så har jeg EN jobb.

Det var 100-vis av folk i løypen. Vi fikk sodd servert på Elgseth hytta, samt rundstykke, sjokolade og saft. Det nærmeste jeg kommer en suppe-kø og et velferdsproblem. Egentlig en 40 års fest for ski klubben. Det gjør noe med alle å få noe gratis og å være ute med samme mål, trimme litt og trekke frisk luft. Folk ser seg litt rundt og hilser. En fin greie. John Arvid var helt konge i dag, han gikk og blunket til meg, når han datt ropte han bare: Ikke få panikk, ikke få panikk. Han har fullstendig sluttet å klage. Per Kristian gikk med sin beste venn Jørgen og Ruben var litt til og fra, men tempoet har jevnt over økt. Var for første gang hjemme før det ble mørkt etter en skitur denne julen. Nærmere bestemt klokken to. Jeg var helt gåen. Det var jeg i grunnen i løypen og men totalen var så bra. I løypen kjente jeg bare en sånn inderlig takknemlighet for å kunne gå der. Hadde aldri trodd det da jeg var på celle giften. Selv med 20 kilo pluss, ihvertfall, en minisk skade og en arm som ikke funker så går jeg på ski og er fornøyd. Det virker. Jeg kan bevege meg. For en fantastisk gave det er å være frisk. Det har jeg egentlig aldri skjønt.
For kun en måned siden føltes all alkohol ut som gift. Et glass vin var som å bli forgiftet, det samme med kaffe. Endelig fungerer kroppen så den tåler litt vin og litt kaffe. Det er rart hvor fort en glemmer det vonde og heldigvis for det. Håper inderlig jeg slipper tilbakefall og jeg håper at ingen jeg kjenner må gjennom det helvete det var.

Etter endt skitur i dag måtte jeg sove. Kjetil, Bernts forlover og Marit kom innom og det var hyggelig det. Sove behovet ble forsterket og jeg stein sov i to timer. Voknet av at nabo laget sang Deilig er jorden og vandret avgårde i fakkel tog. Jeg satset alt på et kort og det var å holde ut middagen hos Guri og de. Jeg gråt som et såret esel da jeg voknet, vet ikke hvorfor, men jeg har aldri hatt så lite kapasitet noen gang. Betty som synger høyt og ordner opp og går foran osv. ligger og gråter i fosterstilling. Måtte brekke meg opp for å få på meg noe fint og så være en del av et felleskap jeg egentlig er så glad i. Kongens tale var i gang og jeg svelgte unna. Hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å samle meg om dette. Jeg greide det ganske bra tror jeg.

2005 er over. Jeg trodde det var året mitt, men da startet jeg så inderlig trøtt og det endte så absurd. 2006 kan bare bli utrolig bra, for en ting er den knall harde behandlingen, men jeg er i tillegg kreft fri, og vil bli friskere enn jeg var året jeg gikk med det uten å vite hva det var.

Jeg kjenner en sånn inderlig sterk drivkraft. En sånn kanalisert energi i kroppen dedikert til det jeg tror på. Jeg har forstått at dette livet ikke varer evig og jeg skal gå for det jeg tror på uavhengig av indre kritikere og faens oldemødre som måtte mene meg i mot, kritisere og moralisere. Nå har jeg brukt nok av livet mitt på å legge beslag på ueksponert kraft for å beskytte andre mot meg sjøl. Dessuten har jeg hylt høyt i alt for mange "liksom verdener" der det finnes betalte voksne som skulle snakke om det, endre på meg, gi meg følelsen av at eg bare er en av mange etc., i stedet for å se og si at eg er uniq. Det er bare en ting som teller fra nå og det har eg lært av Gunnar og Dag: Handling. Handling. Handling.

I desemberen avlyste jeg alle festligheter som jeg var invitert på og egentlig hadde takket ja til. Men takk til de som byr opp. For første gang i mitt liv, måtte jeg innse at jeg og hadde grenser, jeg hadde bare ikke sett de/ hørt de/ tatt de på alvor før. Jeg måtte for første gang i mitt liv akseptere mine egne begrensninger. Dette gjorde noe med selvfølelsen min. Jeg ble usigelig trist. Jeg følte at jeg gikk glipp av noe og ikke var populær. Fikk plutselig litt medfølelse for meg sjøl og følelsen var helt ok. Jeg oppdaget at jeg hadde gitt faen i meg sjøl alt for lenge. Dette gav meg en ny forståelse av meg sjøl.

I 2006 er den nasjonale visjonen: raushet. Det sa kongen i dag. Yes. Jeg skal være så raus at jeg er tilstede i mitt eget liv og skal være nyskjerrig på hva det gir.

Betty

Godt nyttår godt folk.
Takk for følge.
Jeg kjenner deg ikke.
Du kjenner meg ikke.
For i morgen er vi i bevelgelse,
som gir mulighet for endring og
vi tar valg og staker ut ny kurs.
Hele tiden.
Vi er ikke større enn det vi sjøl tror vi er.
Det er på tide at vi tør å tro at vi er noe.
Vi har alle en jobb å gjøre.
Ta grep og ta tak, vær egen navigator
I eget liv.
Gi deg sjøl hvilen du trenger og
Lær deg å fly.
Alle ferdigheter gir mulgiheter for forandring.
Tilgi deg sjøl, kvil deg og gå til handling.
betty

blogg slutt - takk for følget - . . . min venn