Selve dagen

Nå har vi sunget i kirken
For pøbel og for fe
Og vi har åpnet pakker
Så fort som bare det
Nå sett vi oss å skriver
På blogger som vi har
Mens barna bygger lego
OG får litt hjelp av far.

Som noen sier, jeg kunne jo bare skrevet 3 linjer, men det holder ikke, det er bare erting eller en igangsetting, det beste med å skrive er når hendene hakker like fort som tankene og det som skal formidles lever sitt eget liv. En slags utenforkroppen opplevelse. Men det er sjelden. Like sjelden som når en mediterer og oppnår en total avspenning. Men det er verd det.

Julaften er tildels over. Ingen har ringt oss, men det er likegreit. Faktisk. For det er ganske anstrengende å svare på hvordan det går og takke for ting og være utenfor stuen, når jeg egentlig skal være intenst tilstede i stuen med ungene og det som foregår og det de får. Det er helt sinnsykt, men de er bare elektrisk. Unger som er så maks tilstede og så ivrig over så lang tid inne i heimen er en gave i seg selv.

Det har vært en av de beste. Ja, kanksje den beste julekvelden jeg har hatt. Det totale utslaget var sangene i kirken. I morges voknet jeg og leitet etter julestemningen og stemmen. Skjekker alltid hvordan det står til med lyder. Dette var kl 0500 og det skurret. Sengen ble full av gutter som hadde voknet alt for tidlig og egentlig ville stå opp og skjekke julestrømpene. De sovnet igjen, heldigvis. Klokken 0700 kastet jeg de ut. Inn i egne senger eller stå opp.

Kroppen er plagsom for tiden, det stikker i armen og det brenner der jeg stråler. Men nå skal det snart ta slutt. Jeg ser lyset i tunnelen og det er ikke et møtende tog. Voknet kl 10:00 til Sheena is a punk rocker og det er toppen. John Arvid har smeltet for poppunken og det som var vesentlig musikk i min oppvekst.

Leitet etter julestemningen og den er absolutt ikke automatisk en slik YES DET ER JUL. Den har guttene. Jeg satt meg ned på badegulvet der gutta har bygget lego og spist gåtter fra julestrømpene sine, de har slengt papir og halvspiste sjokolader som har smeltet med varmekablene. De satt seg ned med meg igjen og jeg fikk være publikum til marionettenisser som tok sit ups og armhevinger og som de sa:...hadde hatt et opphold på en slankefarm og igjen..når har du tenkt å slanke deg Mamma? Ruben tolket min stillhet med å si: min nisse har bare trent på SATS. Og det er du flink til Mamma.

Jeg fikk starte dagen med Yoga og sang øvelser, det er alltid det beste. Bernt spretter alltid opp og er alltid glad. Han har en livs apetitt som overgår alt og alle jeg har møtt. I går gråt han 3 ganger. Sånn er det å bli melankolsk og eldre. Først fordi jeg fortalte ham om en jul da jeg var ung hvor jeg ikke fikk komme hjem. Det gikk veldig inn på Bernt. En annen sterk scene som har gått igjen og igjen i hodet mitt i dag er fra jeg var liten. Må ha vært 11 år kankskje. Mine foreldre var akkurat skilt. Vi kjørte bil igjennom byen. Faren min satt på passasjer siden foran og gråt. Han fikk ikke være med oss og feire jul. Det som er så vanvittig er at jeg i dag kjenner så godt følelsen av å sitte bak i bilen og ønske meg at faren min var med oss, og så hadde jeg ikke myndighet den gang eller ord til å si det. Kanskje jeg holdt kjeft i lojalitet også. Ikke vet jeg, men følelsen i dag er sinne. Vi skulle ha vært i lag. Jeg følte at vi ble straffet fordi at dem ikke greide å være sammen. De kunne vel for faen ha greid å gi oss noe annet enn det tause trykket. Iallefall moren min stoppet bilen og faren min hoppet ut. Historien er ikke større enn det. Det er bare en helvetes stor tomhet i den, rundt den og med den. En tomhet som forfølgte oss i mange år, hver jul. Det må da finnes humane måter å løse skilsmisser på.Nok om det og mere i en bok.

Gang nummer 2 gråt Bernt fordi han bare ville si hvor høyt han elsket meg og satt pris på meg og ønsket og leve med meg og 3. gangen var det en sånn julekjælighetsfilm med Nicholas Cage.

Jeg kikker alltid ut av Per kristian sitt vindu fordi det er der solen står opp. Der fra ser jeg også kirkegården. Der fikk jeg øye på julen. Det myldret av folk der ca. 1130. Som en arbeidende maurtue, på kryss og tvers. Gravde fram gravene i snøen og plasserer sine lys til sine kjære.

Frokosten ble rømmegrøt. Ikke helt etter skjema, men jeg logget ut. Det var godt. Mektig og jeg sluttet å spise tidligere enn før. Ernæringsfysiologen jeg har kontakt med ville rost meg for den.

Ruben kom nå kl 24:00 og ba om å få legge seg og at pappa skulle følge ham. Fint. Jeg fikk julekos og kunne skrive videre. Per kristian har fått tusen Geo Mag og bygger og bygger. En kreativ og leken sjel. John Arvid har ny PSP og er inne i filmens verden for lengst.

Dagens betraktning fra Ruben: Du Pappa var dere mange sammen på julaften da du var liten? Bernt: Jada, brødrene mine og foreldrene mine. Ruben: Og nå er dere skilt. Bernt: Hva du mener? Ruben: Ja, du bor ikke sammen med brødrene dine lenger.

For å ikke bli helt fjern, så prøvde jeg å ta ansvar for meg selv med handling i morges. Gikk hurtig opp og ned med klær og ryddet rom og gjorde klart fin klær. Det hjelper alltid å være i aktivitet. Tok opprydningen på kjøkkenet og Heidi familien dukket opp. De er en velsignelse i seg selv inni mellom og de er glad i oss. Presskannen og kaffen var akkurat klar, så vi tok en kopp kaffe med dem. Jeg sprang opp og kledde på meg en pupp,før de ringte på døren. Arnvids fantastiske karamellpudding var i tradisjons tro og i år igjen et faktum. Til oss til forlystelse.Gikk i pysjen til kl 0300 i dag, svarte på SMS og ryddet klart.

Bernt var litt stresset i forhold til middagsprosjektet. Heidi foreslo at vi utsatte middagen til etter at jeg hadde sunget i kirken og det hele fallt på plass. Selvsagt. Guttene er større og tåler seinere middag. Grøt igjen og noen pakker fikk de, før jeg dro. Program endringen gav ro.

Jeg pyntet meg og gikk på Arnfinn sin grav med lys. Arnfinn har gitt meg en ekte sorg. Mye sorg jeg har opplevd er enten simulert eller vond sorg. Arnfinn sin sorg ble ekte. Arnfinn mente at jeg alt for ofte stod ved de stengte bensinstasjonene og forlangte bensin, i stedet for å gå på de åpne. "I dag, Arnfinn, har jeg vært der det var åpent." Arnfinn døde 19. Desember 2002. En betydningsfull fyr i livene til Bernt og meg. Finner alltid en knusende ro ved hans grav. I dag stod jeg der og kjente på været og følte meg sterk og får tak i min egen intuisjon og styrke. Gikk en tur innom strindheim kirke og hilste på to kjenninger og vandret hjem. Årets nisseprosjekt ble avlagt, her i huset tror vi, store som små på nisser. Vi har det helt klart vedr. forskjell på maskenisser og ordentlige nisser og særlig tror vi på nissen i oss selv. Ruben serverte nissen grøt og spenningen kunne utløses litt med noe vi ønsket oss av ting. For det gjør vi jo alle.
'
En tur innom Greifferne og så til kirken. Broder hentet meg. Jeg vil aldri glemme en bil tur som denne. Tror knapt nok vi møtte en bil på vår vei. Gatene lå øde. Thomas seilte inn med på kirkeplassen to minutter etter oss. 3 meter fra kirkeveggen. Været var regnfullt og parkeringsvaktene opptatt. Nordre gate hadde et vakkert lys hav og byen var stille. Bare kirkeklokkene følgte våre steg.

Det var god stemning i kirken. Middagen ble akkurat bært ut. Det var mange der, alle var pyntet og nykter. Praten gikk høyt og vi ble mottat med varme. Vi gjorde oss klare. Kirkerommet gav en helt annerledes følelse enn ellers og når jeg skal opptre, så eier jeg alltid en del av rommet. Jeg kjente de gode nervene, de som gir gode prestasjoner. Hurtig ble dessert, kaffe og kaker plassert. Godt organisert. Hadde håpet at Tore johansen var der. Han sang fra 17 og utover. Men vi var ikke der da han sang og omvendt og vi kjenner ikke hverandre. Han var foredragsleser på et seminar på Trøndertun en gang og vi skulle synge blues for ham. Da jeg den gangen hadde sunget mitt bidrag kl '0900 ,om morgenen var hans komentar: "Ja, slik kan det også gjøres". Har sett han i mange anledninger men han har ikke sett meg. Sånn er det å være sjølsentrert og travel. Sjøl kan jeg sikkert virke slik på andre.

Vi var 3 personer, Thomas, Broder og jeg og vi skulle gi fra oss 3 låter. Det kunne virket lite men det var det vi hadde. Egne låter. Sånn har vi alltid gjordt det, altså bare spilt eget. Hvis det blir en neste gang skal jeg legge inn jule låten til Mahalia Jackson, Silent Night. Den kan jeg egentlig ganske godt, men har bedre selvtillit på eget materiale.
Vi koste oss. Spillte først Brevet, så Nært deg og så På kanten. Hadde lagt inn litt prat mellom låtene. Noe jeg egentlig ikke er så begeistret for, men i dag kjente jeg en slik tilhørighet og takknemlighet til livet at alt snublet på plass. Vi ble veldig godt mottat og fikk enorme tilbakemeldinger.Fortalte om Arve Tellefsen på St. Olav for en uke siden, om sårbarheten i livet, om fellesskapets betydning for meg og at fallhøyden ikke er stor. Og når fallet først inntreffer er det viktig å ha et felleskap å vokse i. Ensomheten er folkefiende nr. en. om Det var spennende å spille med så få musikere. Vi ble hver og en mere synlig, det hele ble mere nakent og krevde mere av oss. Det er i seg selv en spenning og utfordring.

Tekstene gir en metning og 3 låter var dekkende og nok. Vi synger jo om det hele: nærhet, savn, ensomhet, håp, tap, kjærlighet, fellesskap, vekst og verdighet. Jeg følte meg veldig tilpass og veldig tatt imot. Gutta var enig.

En nordlandsk dame dedikerte en låt til meg og sang etter oss: Nobody know but Jesus. Vakkert.
Vi måtte hjem. Broder kjørte og jeg fabulerte om 3 manns turne og statsstøtte og alle kirkene i hele landet, noen flere låter etc. Vi ble enig om at det var greit å spille der neste år om de ville ha oss der.
Vi var enig om at det var verd det og en god opplevelse.

Pinnekjøttet smakte veldig godt og jeg følte meg veldig tilstede, lykkelig, takknemlig og fornøyd da jeg kom hjem. Seansen med gavene var som alltid små kaotisk. Men jeg kunne rolig møte det. Under middagen kjente jeg at jeg er tross alt er friskere denne julen enn jeg følte meg forrige jul. Da hadde jeg kreft uten å vite det. Nå er det behandlingen som dominerer, men kreften er borte.

Takk Gud for alt det fine.

Fikk masse gaver i år.. Må si at dette året var et godt år gavemessig. Som jeg husker farfaren min sa, i år gikk det i pluss. Spesiellt synes jeg at mine to søstre overgikk. Kjempekule julekort. Linda traff med klærne til gutta og begge familiene med bilder av seg selv. Masse god energi. Fornøyelig.

Det er rart at jeg som voksen kvinne fremdeles kan savne at de som er eldre enn meg bryr seg om meg, men som Arnfinn sa: " De bensinstasjonene er stengt, Betty, du får ikke noe der, slutt å søke dit". Det kom penger til mine barn siste dagen før jul fra mine foreldre. Og glad er jeg være for det.Vanskelig å kjøpe inn gaver til de da, og det blir litt slunkent fra min familie side under treet. Men sånn er det. Ikke noe nytt under solen og det slo meg ikke ut. Tante Bodil har alltid reddet den greia med sine ballbrett. Og i dag kom selve nissen med de, samt et spill. Tante og jeg er utskuddene. Vi synes at vi er selvstendig, ansvalig og voksne. Rart at det går an å være så uenig om det.
Frøvrig har jeg aldri savnet tingene, men anerkjennelsene, kjærligheten, ansvarligheten og kontakten. Men som sagt, stengte stasjoner har ikke bensin.
Ja, så har jeg tastet meg igjennom barnas leggetid denne julen, men de har jo en far:-)
Alle gutta er fornøyd med at jeg skriver. Men slik som dette tror jeg ikke forfattere gjør det. Jula er vel fredet. Har tatt et valg på dette og skal stå an av. Neste jul blir det annerledes.

1.desember var det verdens internasjonale solidaritetsdag mot aids. Presten Siv, sa følgende av Nelson Mandela sine ord:

Livskraft.

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser
Det er vårt indre lys, ikke mørket som skremmer oss mest.
Du tenker, hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?
Jeg spør: Hvem er du, som ikke våger å være alt dette?
Du er et barn av Gud
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,
For at andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Vi er født til å bekrefte Guds storhet,
Slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss.
Den finnes i alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne,
slik gir vi andre mennesker rett til å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

God jul og god kveld. Betty