Ja, da er 49 års dagen til Bernt tilbakelagt og naboene som ubeden troppet opp sendt på dør. De stillte med godt humør og ingen forventninger (SOM ER ET NØKKELORD), med masse vin og med ønske om å sette Bernt i fokus. Det er lett å like.
Hadde dette vært en alminnelig dagbok hadde jeg ikke skrevet nå, men forpliktelser og blogger og ikke minst lovnad til meg selv, tilsier at jeg sitter og formulerer noe nå.
Fikk masse positiv tilbakemeldning på mail i morges. Noen lot seg inspirere og kommenterte bloggen som en positiv greie. Thomas, min gode gamle trommis og venn kommenterte skrivefeil og samtidig respekt. Da ble jeg glad, som Bernt. For jeg stoler på en som tilfeldigvis vet hva han snakker om. Vi har spillt sammen så lenge, vært kreativ, stått for samme utrykk og vært stolte over det. Vi skal være sammen om låtene i kirken på julaften. Broder, Thomas og jeg. Vi skal spille for de hjemløse i byen. Vi føler oss beæret over oppdraget. Det skal bli vakkert.
Dette er den vanskelige toeren. I musikkverdenen snakker en om den vanskelige oppfølgeren. I bøkenes verden er bok nummer 2 utfordringen. I dag, dagen etter første bloggen er den vanskelige dag nummer 2 for meg. Våknet med masse tanker om at dette var sikkert helt idiotisk å holde på med. At de som vil ta rotta på meg, som vil kritisere meg eller forandre på meg, som ikke synes at eg er god nok vil elske å se alle mine svakheter publisert på en blogger. Ble enig med meg selv i at dem har forlatt meg for lenge siden og de har avskrevet seg selv fra mitt liv. Og hvis dem mener noe negativt så er de for seg selv, og ikke i mitt liv. Etter at jeg fikk kreft så ble jeg hellig overbevist om at de har jeg også nå ristet av meg. Det får da være grenser for hvor mye jeg og kan PLEASE andre. Nå er det nok. Livet er for kort til å ikke ha det bra, som Gunnar Cramer sa. Å skrive nå er en handling og det er eneste måten å krige mot kritikerne på.Skal skrive mer om dette når jeg skriver bok.
Bloggen har gitt Bernt og meg mange tanker. Bloggen er en anarkistisk seier over den kapitalistiske og kontrollerte medieverden. Her kan jo egentlig dyktige forfattere som ikke får gitt ut bøker skaffe seg lesere. Det minner meg om at jeg ble tilbutt platekontrakt i 1990. Jeg, gitaristen og trompetisten. Jeg sa sorry, jeg spiller i band. Har mange ganger lurt på om det feilet meg noe, (...igjen...ikke bra nok....) men etter fyllte 40 er jeg sinnsykt stolt. Hadde neppe spillt med samme gutta i dag, om jeg hadde gitt meg ut som en kommersiell døgnflue.
Med 3 energifulle gutter i hus, ble jeg tvunget på banen. I tradisjonens tro disket vi opp med sjokoladekake, kaffe, lys, gaver og sang. Bernt var særdeles fornøyd. Spesiellt med gavene fra oss. Kajakkpose og kajakk kartmappe. Mappen omtalte han 5 ganger. Forklarte bruken etc. mange ganger. Det er en av greiene som er veldig spesielt med Bernt, han blir så himla begeistret. Da kan han virke belærende, men det er ikke hans mening, han tror bare at du er like interessert som han og så vil han gjerne dele. Jeg kjørte Bernt på jobb og han sa at han var glad minst 5 ganger.
Sjøl satt jeg kursen for St. Olav. Drit lei av å holde fokus på stråling og å ble frisk. Har hatt en ubeslutsom og slitsom dag. Bare håpet på at timene kunne gå fort, slik at de gikk over, fordi jeg ikke greide å ta valg, slik at det kunne bli for seint å ta valg. Bernt mener at det er greit at noen dager bare blir slik ... at det kan være et valg det og...Jeg hater dagene jeg ikke greier å ta valg for egen del. Gjelsten har lært meg at det beste er å ta rett beslutning, det nest beste er å ta feil beslutning, det værste er å ikke ta beslutning i det hele tatt. Han gikk i klassen til Bernt på gymnas forresten. De værste dagene mine er når jeg ikke kjenner hva som er bra for meg og ikke greier å bestemme hva jeg skal prioritere av den grunn. Det knyter seg over alt og jeg blir handlingslammet. Men tiden går som sagt og plutselig er den over og jeg har en erfaring...som regel en erfaring som sier meg: "at neste gang skal jeg gjøre det annerledes".
Jeg valgte i grunnen rett i dag. Fikk sagt hadet til de andre brystkreftopererte damene og ønsket dem god jul og god bedring. Ingenting har vært som lyset i vinduet der vi har trimmet. Hver tirsdag og torsdag,ca. kl 1215 har solen skint som aldri før inn vinduet der vi er. Før så jeg ikke lyset slik, kommenterte det ikke så inderlig. Nå er lyset blitt allmektig.
Var hos fysio etterpå. Der er verdens viktigste dame for tiden, hun som har lært seg å lære damer som meg, hvordan jeg skal leve uten lymfer i armen. Det er sårt, det er slitsomt, men det er overkommelig. "Et møte med deg, ble et møte med meg og det er okei".
Følte meg rolig og sterk og dro til STOLT. En kaffebar/kafe jeg har hatt prosjektledelse for og som er åpnet i Ilsvika. MIn tidligere sjef Øivind Kiihl, hadde egentlig bare skjønt det. I de mest framgangsrike rus institusjonene i verden finnes en produksjonsenhet hvor ting skapes. Øivind satt meg på oppgaven. Nok et godt trekk. STOLT er Europas fineste kaffe bar, det er et faktum. Fikk UTAWARDS pris og grunderpris i 2004.
Men dette prosjektet bekreftet de 6 fasene: 1) Entusiasme2) Fortvilelse 3) Panikk 4) Jakten på skyldige 5) Straffen av uskyldige og 6) utmerkelse for de ikke- impliserte.
Skal love å kommentere dette i min bok.
Det er to dager til jul. Jeg eier ikke julestemning. Håper de som har vasket til jul er lykkelige. Eneste dragning til jul er "Nissene på Låven" på tv, hvor det hver kveld blir stemt ut en nisse. Ungene synes synd på den som blir stemt ut, hver gang. Ungene begynner å¨bli eletriske, men men det dreier seg mest om gaver. OK, Ruben vil gå ut og se etter stjernen på julaften og finne stallen og krybben. Jeg blir med, så klart. Kanksje vi finner den i lag, hvem vet. Ok, John Arvid spiller Deilig er Jorden med Sølvguttene, andektig nok.
Skulle gjerne hatt mere rødvin. Skjønner I. Ambjørnsen som skriver og drikker vin hver dag. Ihvertfall har jeg lest det et sted. Jeg er helt klart en som spiser og drikker på følelser. Spising er jo allmenn mere akseptert og jeg blir ikke så fort preget og sliten av det. Dessuten kan en trimme lenge for å holde det i sjakk og så sprekker hele greien til slutt likevel. Det er nakent å skrive. Nakenhet har jeg alltid vært for, fysisk som psykisk. Jeg eier ikke komplekser. Men i min vektklasse ser jeg ut som en sumobryter eller en traktorlespe, særlig med den hårlengden jeg har nå. La på meg 23 kilo på cellegiften. Tabelettene jeg skal gå på i fem år, skal dempe østrogen nivået mitt. Så jeg skal love meg selv mange kilo ned og et mere kvinnelig og feminint uttrykk etterhvert.
Nabo ungene får ikke lov til å ha noen inne hos seg,... det nærmer seg jul folkens. Det nærmer seg voldsomt jul. Folk er travlere enn noen sinne i sine tanker og gjerninger, de er ikke myke og medgjørlige ennå. Det kommer om noen dager. Et fantastisk skuespill og jeg ser det fra første rekke, jeg er litt mindre frustrert over egne valg og gjøremål, for snart er de andre ferdige med å vaske. Da er tiden gått over. Og jeg slipper å kjenne på utilstrekkelighet og eget valg om å ikke vaske. Det kommer en vår, hvor hele vinteren skal vaskes ut av huset.
God kveld, betty.
ps. når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre. Mandela.
God Father
for 15 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar