Balder

Balder er tittelen på en historie som John Arvid laget lørdag 070105. Den legger jeg ved bloggen i dag. Det inneholder 10 kapitler. Da jeg leste den, lovet jeg at vi skulle lage en bok av historier han lager til jul. Kan være fine julegaver det. Gutten er 13 år og kreativ til tusen. Han har skrivekløe og tegner alt han opplever. Jeg har foret guttene med ark fra dag 1 og vi har alltid med oss tusj og tegnesaker på ferie. Per Kristian og Ruben er gode på tegning de også, og har sine egne karakteristiske streker, men nå ville jeg fortelle om John Arvid. Han ble født i uke 26 og lå på sykehus et år. Ingen har lært meg å sette pris på livet som han. Jo kanksje meg sjøl det siste året.

John Arvid sitt første leveår var kritisk og tøft å komme seg igjennom for oss. Han lå på respirator 3 ganger i løpet av dette året. Og gjennomgikk en operasjon også. Jeg har laget en bok om dette, som heter: "Forskjellighetens pris, forskjellighetens styrke", denne boken kan jeg sende til 10 personer som innen 20.01.05 legger igjen en kommentar på blogg-siden. Vi hadde heldigvis ingen andre barn å ta oss av den gangen da. For da vi fikk gutten hjem, så sondematet han i 5 år og brukte ekstra oksygen i 2 til 3 år. John Arvid har utviklet en lungeskade, som heter BPD, Bronkie Pulmonal Dysplasi (stive/arr på lungene) og har konsentrasjonsproblemer som andre premature har.

Vi tenker ofte på hvilke veivalg ungene vil ta og bekker de opp på ferdigheter de har og strekker de på ferdigheter de kan utvikle. Særlig tror jeg at John Arvid vil trenge bekking. Men noen ganger så tenker jeg at det er sannelig ikke så sikkert. Han har et enormt interesse felt innenfor film og kan gå mange en høy sjøgang i kunnskap om temaet, og da mest om det som skjer bak kamera. Ressigører er et stort tema og Peter Jackson med Ringenes Herre, King Kong er klart den store helten. Alle prosessene bak kamera for å lage filmer er det store. John Arvid lager animasjonsfilmer av lego og har gjordt det i flere år nå. De begynner å bli bra mange av de. I høst avanserte han til å intervjue folk og lage morofilm, samt den siste fra nyttårsaften med rakett oppskyting. Iallefall her har vi en potensiell populær filmskaper eller en fattig kunstner. Jeg skal uansett støtte han på veien. For igjennom det å skape vil en uansett føle seg rik på mange vis.

John Arvid går i 7. klasse. Han utsatte skolestart et år. Før jul leverte de en særoppgave, der han skrev om Dan Brown. Da leverte han 4 sjølskrevne sider fordelt på et 1/2 år. Balder er på 8 tettskrevne sider laget på en formiddag. Når noe interesserer, så lukter det sagflis og hjulene er i gang.

Det å tenke på hvordan ungene skal greie seg i et konkurranse preget samfunn, der prestasjonsjaget kan gi den beste karakterrytteren angst, så kan jeg like at dem som er i stand til det holder fast i sin særegenhet og blir dyktig på det. Det være seg musikk, tegning, film etc. Det å få holde på med det en liker og holde fast i det krever mot, trening, øving og tilstedeværelse. Og gir god egenvekst, selvtillit og rike opplevelser. Så spørs det om en slår igjennom og selger, eller det blir en evig kreativ prosess med tusen sanger i kommoden eller 40 000 bilder på loftet.

I disse dager blir Ann Mari Brubakk, som var overlege på kuvøsen da John Arvid lå der, ferdig med en rapport som skal si noe om voksne premature og deres muligheter. Det skal bli spennende lesning. Uansett tror jeg mye henger på oppfølgingen vi som foreldre kan gi. Og hva vi synes er godt nok. Jeg synes det er godt nok at barn blir selvstendige trygge voksne, som har god selvfølelse, har det godt og har arbeid de har det bra med.

Blog - er å være offentlig på egne premisser. Det kan jeg like. Jeg har spurt John Arvid om jeg fikk legge ut historien og fortelle litt om ham. Det var greit. "Balder og jakten på Smaragd-skipet" kommer til slutt.


Etter at jeg ble ferdig med strålingen har jeg kjørt litt hardt på med trening. Igjen - det å få svette, bevege seg i skog og mark og puste er en fantastisk greie. På søndag sprakk strålefeltene mine, så nå treffer jeg leger hver dag ...igjen. Fikk beskjed om at sårene så ikke helt bra ut og de er redd for at jeg kan få feber. Dessuten må det gro til jeg drar på Røros og bla bla. Det var nedtur. Jeg har fått treningsforbud og skiforbud i en drøy uke. Så mandag og tirsdag ble skifte bandasje dager og i morgen onsdag treffer jeg kirurgen som opererte meg osv. osv. I natt fikk jeg sove litt ordentlig, det gjorde ikke så ondt i strålefeltet med salver og bandasje. Kan ikke klage på oppfølgingen i det norske samfunnet, når en først har blitt sjuk.

Det er akkurat det som er så rart. Hele samfunnet vårt er et brannslukkingsapperat. I forhold til kreft, fedme, rus, aktiviteter etc. Forebygging er nedprioritert økonomisk. Jeg tror at med mere bevisstgjøring av folk i forhold til mat, ville det ikke vært så mye fedme problemer. Det skulle vært en Jamie Oliver type som tok hele landet og saumfarte skoler og solgte inn "Friskhet" til folket. Fedme er dårlig samfunnsøkonomi.

På jobben min lurer de på hvorfor så få barn og ungdom melder seg på sommerkursene som Trondheim Kommune har å tilby. Alle barn skal få med seg tilbud om kurs i skolesekkene i god tid før sommeren. Er det gjordt en skikkelig undersøkelse på om behovet stemmer med tilbudene? Brosjyren ser ikke så veldig innbydende ut heller. Her trengs det en skikkelig Asgeir med rødt hår. Lei ham inn som prosjektleder og la han fronte sommerkursene. Gjør det til noe hipt å delta. Gjør det FRISKT. Gjør det spennende å være med.

Gi brystet et ansikt.
Vi trenger ansikter å forholde oss til. I alle år har jeg visst at Wencke Foss har operert bort et bryst. Hva med å bruke henne på en rett måte for å samle inn mammografi apparat og mere penger, slik at damer fra 30 års alderen kan bli undersøkt. Det ville forebygget dødsstatestikken. Nå om dagene er det fra 50 år du blir innkallt til mammografi. Det er igrunnen latterlig. Statistisk vet jeg ikke - men det er vanvittig mange 40 åringer som får brystkreft. Hva med livet etter operasjon og behandling, når vi vet at 50% ikke kommer seg ut i arbeid? Har vi fokus på det FRISKE i mennesket?

I forhold til rus kunne jeg sagt mye, men jeg sparer det til min bok. Den begrederlige arven. Men mye kan gjøres med å bygge trygge og meningsfulle liv. Være tilstede og forutsigbare, tydelige og varme voksne og gi barna tro på seg sjøl. Si at de er god nok, uten at de må prestere. La de føle seg elsket bare ved å være. Gi dem mestringsmuligheter og ferdigheter og tro på seg sjøl. Det er veldig rusforebyggende det. Jeg har brukt så mange år på temaet rus, på alle mulige måter. Har fått nok for mange år, på alle mulige måter. Ihvertfall nå som jeg har oppdaget livets champagne: nemlig hverdagen som frisk!

I dag traff jeg to venner på kafe.
Egentlig har jeg mest behov for å bare sove, trene, gjøre leser med gutta, følge opp skoleark. Gå turer i skogen uten noen eller sammen med gutta. Få sjelefred og få bearbeidet det hele. De som har greie på det sier at noen starter å jobbe for tidlig og sprekker siden. Noen greier aldri å løfte seg opp igjen. Jeg ønsker å få ro og bare være oss 5, vi har så mye å ta igjen nå, sende gutta på klatring, Tae Kwon Doe, følge opp deres tanker. John Arvid tar bussen til byen og går til psykolog nå. Det er flott. Vi har behov for å være med hverandre og ingen andre rett og slett. Vi har alle 5 slitt og vært redde og bodd i et hus med sykdom. Nå lufter vi ut og sirkulerer ny oksygen inn. Trenger åndelig pleie, meditere, ro, ro, ro, indre kraft, søvn. Dessuten så er det best å ikke ha på seg BH nå når jeg har svære bandasjer på med åpne sår under. Hjemme går jeg med puppen bar, så det heter. Jeg har behov for å bruke energien jeg har på å gå ned i vekt og ha fokus på leging av kropp. Være raus med meg sjøl, før eg er raus med andre.

Bernt og jeg har alltid vært oversosiale og delt alt med alle. Nå holder vi på å lære oss å skille mellom shit og pannekaker. Merker at noen rett og slett forventer at jeg skal være på banen. Ferdig med cellegift og så ståling, -- da må det vel være bra. Men det er ikke det. Det skal koste å få bort kiloene og - men tross alt, det er bare en hverdagskamp. Denne gangen så har jeg tatt tak i rota og skal gjøre noen varige endringer. Har ikke lenger tro på ned 8 kilo på 8 uker. Jeg kjenner ikke en eneste en som har gått et Grethe Roede kurs og som ikke har gått opp igjen ihvertfall halvparten. Det er ikke lang nok tid for varig endring. 40 års erfaring betyr mye avlæring, ihvertfall når jeg har brukt maten med for å dempe følelser, for å dekke uforklarlige behov. For å "få noe" etc. Relæringsprosessen er i gang. Jeg kan ikke lenger leve for å få spise, men spise for å leve. Det ligger mye helse i møtet med maten. Sant skal sies, så har jeg sluttet å snuse også. Livet blir ikke som før, da alle andre gikk foran. Jeg kjenner at jeg heller ikke trenger så mye bekreftelser lenger, at jeg kan gi meg sjøl tilbakemeldninger og da er det lettere å være i mitt eget selskap. Jeg har faen meg tenkt å overleve dette her. Nå tar jeg meg retten til å sette posotive grenser for meg sjøl.De beste forstår det. De beste har gitt oss mere enn vi kan gi tilbake.

Det har vært deilig at folk har tatt med seg gutta våre på svømming, kino, turer og klatring. De har trengt andre betydningsfulle voksne og Bernt og jeg har trengt hverandre, enn bare for noen timer. Gutta har ikke tørd å sove borte etter sommeren, så de har vært rundt oss hele tiden. Da er det godt at noen vil være i lag med de uten oss. Stor verdi.

Jeg tror at det å ha mye stress og psykisk press kan være kreftfremkallende like mye som snus eller røyk etc. Det å være ufri og underordnet i reasjoner likeså. Dette skal jeg fortelle mere om i min bok. Bernt mener at kreft er flaks/uflaks. Celledelingen som forstyrres osv. Men nei - jeg har klare formeninger om hvorfor akkurat jeg fikk kreft eller fødte fortidlig. Tar dette en annen gang.

Når er det bekjente blir venner?

Når er jeg bekjent, når er jeg blitt en venn, når er jeg en nabo og når er overgangen fra nabo til venn? Bestefaren min sa alltid når jeg skulle gå ut: "Hadet godt, min venn". Det syntes jeg alltid var så koselig at han sa. Best likte jeg at han sa: "Hadet godt, vennen min". Det gav to helt forskjellige meninger for meg. På den siste så hang vårt vennskap i luften, med meg. Ordene svevde rundt meg lenge, slik varmen hans holdt rundt meg. Han mente det litt mere på den andre enn den første og så la han trykket på vennen min. Ordet min ble så synlig og så nakent når det fikk være det siste som ble sagt. Og da var jeg virkelig hans venn. Enn at jeg husker dette. Men den første: Ha det godt, min venn var sånn greit nok, ikke den helt store dagen eller det store møte i relasjonen vår. Det finnes jo alltid slike dager i alle relasjoner.

Jeg merker meg den dag i dag hvordan samtaler avsluttes. Det blir aldri på samme måten som med bestefaren min. Han sa det slik fra jeg var liten, fra den gangen da jeg gikk og vannet veldige tørste blomster i skredderiet hans og puttet vann på radiatorene der. En underlig plass. Mange voksne menn som satt på høye bort og tråklet dresser. Eller sydde lyn kjapt på vakre symaskiner. Det sies at faren til min bestefar sydde dress til Christian Michelsen. Senere har jeg fått høre at Farmoren min var i slekt med Christian Michelsen, men ikke vet jeg. Jeg vet veldig lite om familien min. Farmor "limet" i familien døde alt for tidlig. Tilbake satt en gjeng som var vant til at farmor ordnet med relasjoner og dermed ble det med det. Men tilbake til Bestefaren min, så gjorde jeg litt småarbeid. Limte ringer på ødelagte hull på ark som stod i permer. Handlet for ham på kiosken. Jeg kunne sitte stille i samme rom som han og kikke ut av vinduet, fordi det gjorde han. Jeg kan ikke huske at vi snakket sammen. Vi bare var sammen. Relasjonen vår var fredet. Det var ingen uro eller forventning der. Det var bare gammel og ung.

Nå har vi bodd i nabolaget her i 7 år. Vi treffer mange av naboene våre oftere enn vi treffer våre gamle venner. Nå skal det sies at det har matchet bra med familiene her i gaten. Vi har vært på påsketur i 6 år ilag. Og i år blir den 7. gangen. Det må være verdens beste gate å vokse opp i. Det hjelper med en sterk selvfølelse her, fordi det er mange konsultasjoner som oppstår her. Og man kan føle seg utenfor, ihvertfall hvis man er litt småparanoid som meg. Gutta i gaten har noen sånn felleshappeninger her, mens damene har ingen felles tradisjon for det. Derimot så har det dannet seg to dameklubber her. Jeg er med i den sistopprettede. Trenger å være en del av et fellesskap. Og det gav meg ro. Vi trenger vel alle bekreftelser på at vi ikke er utenfor.

Bernt og jeg er ikke de som blir de enkleste å kjenne. Det vet vi. Vi har reflektert mye over hvor vi er i felleskapet. Det er noe med den der selvfølelse greia igjen. Hvis jeg vet at mange er samlet til festbord med hvite duker og vi ikke er der, så berører det en nerve i meg: Jeg er utenfor, nerven. Vet at det handler om å være avhengig av andres bekreftelser og dermed så tror jeg at jeg ikke er bra nok. Men nå har jeg fått så mye trening i det at jeg begynner å forstå at dette ikke handler om meg. Vi velger ut i fra hvem vi vil ha rundt oss og ikke ut i fra hvem vi ikke vil ha rundt oss. Jeg har et ansvar for å invitere sjøl og det er ikke alle jeg flyter så godt å lag med heller etc.


Her i gaten flagger vi når barna har bursdag og gaten har på folkemunne blitt kallt: Flaggaten og "lyckliga gaton". Til helgen er det gatens første kvinnelige 50 åring som skal feires. Vi har eget 17.Mai tog kl. 0730 i gaten, eget Fakkeltog på Nyttårsaften og Luciatog den 13.12. Så jeg synes at jeg bor i verdens beste gate. Har ihvertfall ikke opplevd maken.

Grunnen til at jeg tenker mye på dette er at jeg traff Reidun i dag. Ulf flyttet fra henne for 2 år siden og hun mener at mange av deres felles venner er blitt borte. Som om en verdi er blitt borte. Jeg ble veldig lei meg da Reidun og Ulf ikke skulle bo i lag på Gjerdet lenger. Det var en fantastisk plass å komme til. Og det var godt å være sammen med hele den familien. Bernt, ungene og jeg besøkte familie til familie. Det ble et tap når det ble oppløst. De solgte gården også. 11 hester. Fantastiske telt og bademuligheter og et åpent hjem.

Hvis da relasjonene var bygget på par fellesskap og ikke på de enkelte menneskene, så er det klart at mange blir borte. Kanksje var de aldri der før heller? Slik jeg har følt det nå når jeg var jævli sjuk og jeg ikke greide å ta kontakt med folk og bære relasjoner, så forsvant en del av seg selv. De sklei bort. Bernt mener at de som ikke har tatt kontakt med meg i denne tiden, har egentlig aldri vært der. Det er akkurat som om noe er oppløst og ligger å venter på at jeg skal plukke det opp igjen. Skal jeg bare la det ligge?

Willy, en jeg ruste meg mye med da jeg var ungdom, døde for 2 år siden, sa en gang:

Mine bekjente er mange,
mine venner er få,
de som kjenner meg er enda færre.


Det er mye i de ordene for meg. For hva er en likeverdig relasjon og en nær relasjon. Hvem har plass til ditt og det du sliter med og tør de å dele noe av sitt? Får du være viktig i forhold til dens personlige arbeid med seg selv eller er vi utenpå hele greien. Er det bare en av dere som er deler? Eller er det balanse?

Jeghar relasjoner til folk som jeg "bare" drar på tur med. Det er flott det og. Jeghar folk jeg arbeider med som jeg "bare" snakker musikk med, eller når de skiftet fra hvite til gule tennisballer og slikt med. Det er herlig det og. Alt til sitt bruk.

Det mest forunderlige er fortsatt generasjonen som er eldre enn oss. Folk som mener at vi har vært viktige for dem, har ikke spurt etter oss. De har prestert å avvise oss flere ganger de siste årene og ikke vært fornøyd med oss ovs. Så ble jeg syk og jeg har måttet skjerme meg mot en del av de mest krevende og mest egosentrerte av den gjengen for å ikke miste kamp ånden og meg sjøl opp i dette og da har de kvittert med å ikke spørre Bernt engang hvordan han har det. De har ikke spurt etter guttene heller. Det var ikke helt etter deres spillregler at jeg skulle bli syk, men sånn ble det. Over og ut for min del. Dette sjokkerer meg. Men så egosentrerte mennesker kan en egentlig ikke vente mere av, det har massevis av oppegående folk sagt til meg. Sånne folk lar du bare være. Ikke bit på. Men nå skal jeg ikke bruke mere ord på de heller. For da får de leve igjennom ordene. Det er det ikke verd.

Faren min har sendt meg et kort, som jeg har lest om igjen og om igjen og om igjen. Det står bare 11 ord der. Men jeg leser for å se om det står noe mere der, noe annet, noe mellom linjene som jeg ikke har fått med meg. Moren min har sendt meg en bok og en håndkrem og en hilsen. Samt et dikt som hun alltid har hatt med seg. Jeg skal vel være fornøyd.

Kan du smile gjennom tårer
Når din drøm blir knust til støv
Kan du atter skimte solen
Gjennom høstens falne løp
Kan du glemme sorg og smerte
Glemme urett hat og svik.
Uten bitterhet i hjertet
Er du meget, meget rik.

Jeg har alltid likt diktet og lurt på hvorfor de voksne ikke kan vokse med det. Nå er jeg voksen selv. De valgene jeg har gjordt som voksen om å ikke tigge etter kjærlighet eller leite etter noe jeg aldri får, har gjordt mitt hjertet lettere og rikere, mykere og modigere. Da forbitres jeg ikke. Vi skal alle takke våre foreldre for livet de gav. Det har jeg også gjortMen det holder med å ha gjort det en gang. Men det er mulig at de ordene vi bærer nær oss, plutselig får en annen mening en gang at vi tar de inn på en annen måte. For vi må liksom være frie for å få med oss meninger noen gang.

Noen ganger har jeg hatet diktet. Fordi det har ikke stemt med det min voksenverden har valgt. Urett, hat og svik ble forsteinet og det klang om igjen og om igjen. Som et ekko fra en mørk og vond kjeller.

Javisst gor det ont når knoppar brister, heter det. Men vi må alle la de sprenge på og vokse. Hvis vi velger å stenge oss inne, drikke det bort, spise det bort blir det forsteinet og henter oss inn igjen og kommer til overflaten siden.

Jeg skal legge inn diktet "Javisst gor det ont" en annen dag. Det har jeg forresten laget melodi til en gang. Hmm.. Jeg har heller aldri likt sangen: "Din tanke er fri". Jeg kan like melodien, men ikke ordene. Og som voksen har jeg endelig turd å sagt det. Det var etter at Øivind sa det. Han mente at hele sangen bare var noe stort sprøyt. Akkurat. Det går så mange rundt og tar et "liksom ansvar" og tenker at de skylder dem det. Et innbillt ansvar for å gjøre andre lykkelige. Så føler vi oss ufrie til å leve selv og tenker dårlig om oss selv, pga "taper" og ting en har lært som liten, som en fikk innpodet i ryggmargen: Du må ikke tro at du er noe.

Grenser skal ikke krenke
Jeg ønsker meg ikke at mitt barn
Skal underkaste seg mine grenser,
Heller ikke innordne seg -
Men respektere mine grenser,
Slik jeg kan respektere barnets.
Det å lære seg sine egne grenser
Å kjenne, og mulighten til å endre de,
Slik at de blir konstruktive,
Er en av de mange verdifulle gavene
Vi får fra våre barn. Jesper Juul.

Jeg gleder meg til å skrive bok.

Det stikker i venstre hånden, så jeg må tenke på å legge av. God kveld. Betty
Her kommer finalen og John Arvid sin historie om Balder. Jeg har gjort noen skrive feilsendringer i det første kapitlet for å få deg igang som leser, ellers har jeg latt det stå urørt, slik han skriver det i de andre kapitlene.


BALDER OG JAKTEN PÅ SMARAGD-SKIPET

KAPITTEL 1


Den mystiske mannen

Det var lørdag i Trondheim. Balder, som hadde fått sparken, og begynte som student, var nettopp denne dagen i bibloteket. 50 000 000 bøker lå stablet i 500 hyller, som venter på å bli solgt. Balder hadde skjekket gjennom 500 bøker, på leting etter, bøker om ”skatter i Alaska”. Balder begynte nesten å gi opp, og gikk til mannen ved disken og spurte.
- Unnskyld, men kan du si meg hvor jeg finner bøker om skatter? Spurte han
- det e’ der det e’ bøker som begynner på S. Sa mannen og snudde seg.
Balder gikk bort til hyllen med bøkene som begynte på S. Plutselig så han en mann som mistet en bok. En bok som var helt gammel. Det var dekket med støv på boken. Den var laget av ulvepels, og ikke minst, sidene var som tusenvis av år gamle ark. Balder plukket den opp, og prøvde å finne mannen som mistet den. Det var ingen sted og finne ham, men så så Balder mannen som gikk ut utgangen, han løpte etter ham, og ved utgangen så han mannen løpe ned en trapp, han følgte etter mannen som gikk ned en trapp, inn en tunnel. Det var ingen tegn til mannen. Balder visste at han hadde havnet i katakombene, som lå under byen. Plutselig så han fortsatt mannen langt inni tunnelen og plutselig, forsvant han og klærne ble igjen. Balder plukket opp et lite ark der det sto til ham.

Balder.

Jeg kan ikke si hvem jeg er så dette bør være veldig, veldig hemmelig for deg. Jeg kommer fra fremtiden år 2169, og jeg har visst om deg. Jeg bør advare deg om dette,
Hvis jeg hadde mistet boken, vil du finne selveste ”smaragd-skipet”, et skip som oppdages på nordishavet som et spøkelses skip hvert 900 år og dette året har du sjansen på å finne den.

Balder brydde seg ikke, han tok den i lomma og gikk tilbake til utgangen. Ved utgangen så han på boka, og det var skrevet runeskrift,
- nei, nei, dette klarer jeg aldri å tyde. Sa han til seg selv, og gikk opp trappen.

KAPITTEL 2

Hos skrift-tyderen

Om kvelden tok balder bussen til universitetet, bussen var helt folksomt, men plutselig stanset bussen helt stille og, så kom et kjempe stort spøkelses skip midt i trafikken, alle bilene stanset, og skipet var helt viking aktig ut, og fløy rett gjennom trafikken og husene. Så fløy båten rett opp til himmelen og forsvant. Balder så universitetet, og løpt ut og gikk inn. Det var uffatetelig folksomt, han løpte bort til disken, og snakket med damen ved disken.
- jeg skulle gjerne til skrift-tyderen, vet du hvilket kontor han er i? Spurte balder
- den ligger i kontor nr. 6, i 5. etasje. Sa damen. Og snudde seg og tok en telefonen.
etter at balder hadde tatt heisen, kom han til korridoren i 5 etasje. Dørene var merket med navn, og langt inne i korridoren var skrift-tyderens kontor nr. 6. Balder banket på, men ingenting hørtes fra kontoret, etter 2 minutter hørte han mannen inne på kontoret.
- kom inn. Sa mannen. På kontoret, og balder tok håndtaket forsiktig og dro den helt sakte inn. Hvorfor går du så sakte inn?
- Vel tja du vet. Sa balder, og satte ned på stolen
- Jeg heter ”fredrik Mc ship”, hva kan jeg gjøre for deg.
- Tja, jeg vil at du kunne tyde runeskriftene som står i boka her.
Balder ga fram boken til fredrik, og han bladde på første side.
- tja dette er ikke lett, jeg kan prøve. Sa mannen og hadde en runeskrift ordliste.
Balder begynte å bli oppspilt, om at det er en skatt gåte. Mens fredrik tydet skriften.

Når den tapre fra nord ser fullmånen gjennom den største smaragden smaragden, vil han åpne vegjen inn

- hva i all verden betyr det, er det noe mer om det. Spurte balder
- nei, men det er et bittelite ark her. Sa fredrik, han tok opp en forstørrelsesglass. Og prøvde og oversette.

Skipet som svever fra svalbard, vil vise vegj, hvis ikke, så følg en sei

Balder klødde seg på venstre side av hodet bå tenkte. han gikk opp fra stolen, tok boken og arket og gikk ut,
- Vi drar i morgen, sa balder
- Hvor? Spurte fredrik
- Til svalbard, det var der båten kom fra. Sa han, vi trenger én lege, tre arkeologer, fire menn, fem kvinner, og to jornalister
- Vent nå litt, har du sett...
- Jepp, vi trenger det alt utstyret, vi må ha som jeg sa
- Til i morgen? Sa fredrik. du har ikke seriøst tenkt å...
- Jepp, forstyrret balder, og fredrik begynte å le
- Ha ha ha ha, vi kommer til å bli RIIIIIK ropte han, og hoppet fra stolen.
- Vi ses i morgen fredrik. Sa balder, og lukket døren

KAPITTEL 3 DG

I mellomtiden da balder var hos fredrik Mc ship på universitetet, hadde noen andre folk et bittelite flygende overvåkningskamera på kontoret, som var umulig å se for de to. Overvåkningskameraet kom fra en topphemmelig organisasjon kalt DG, som var forkortelse for ”Dol Gjengen”. Dol gjengens styreformann het karl O, kristianson, var den igoistiske lederen av DG. Det satt 4 DG-ministere på høyre og venstre side av karls skrivebord. De hadde en videoskjerm de så på opptaket til da balder var hos fredrik, skrift-tyder.
- ja, ja, ja, ser ut som balder robert ødegård vet om, smaragd-skipet fra svaldbard. Sa karl til alle ministerne.
- Åssen det? Sa den første ministeren til høyre.
- Vi, må finne den før dem gjør det, smaragd-skipet skal bli vår, og den skal videreføres til min neste styreformann. Om 56 år. Sa karl. Ondskapsfull. Jeg sender mine 39 beste, villeste og farligste opperatører i hele DG-generasjonen.
- Vel, det er jo en kjempe idé, men kan vi ikke slå på sattelitten vår? Sa den andre ministeren til venstre.
- Nei, vi drar til svalbard, finne smsragd-skipet, før herr ødegård og gjengen hans finner den, og da lar vi få seieren.

KAPITTEL 4 klar til reisen

Neste morgen, hadde balder, fredrik, og gjengen, vært klar til båten som skulle til svaldbard. Balder hadde kart, boken og det lille arket.
- fredrik, har du med alt? Spurte balder
- band på det, balder
- Mat?
- ja.
- Drikke?
- ja.
- Telt?
- ja.
- Kofferten min
- Nei?
- HVA, jeg sa du skulle ta kofferten min
- Ja, men jeg trodde du sa kofferten min.
- Herregud, båten går om 20 minutter, og jeg har ikke med meg kofferten.
- Den opp ved trappene
Balder ble helt forskrekket da han så alle de trappetrinnene opp til sjette etasje, på trappene ute på båtstasjonen. Han løpte helt opp og orket ikke mer, det han kom seg opp, plutselig var kofferten rett på kanten av stupet, balder skadet foten sånn at han ikke kunne gå og det var 10 minutter til båten gikk. Og balder krøp bort til kanten for å hente kofferten sin, men da falt ned kofferten, og balder fikk tak i den, før den datt ned. Nå var det 5 minutter til båten gikk, og balder prøvde å reise seg, etter det var det ett minutt til den dro og balder løpte ned trappen, men da han løpt ned den siste trappen, snublet han på trappen, og det var 10 sekunder til den dro og balder reiste seg opp og løpt. 10...9...8...7...6...5...4...3...2...1...0 balder var nært kaien og da dro båten ut og da stoppet han ved kanten og trakk seg tilbake, løpte fort og hoppet til båten. Og fredrik som sto ved gjæret strakk ut hånden og fikk tak i balder. Fredrik tok han opp på båten. Så svettet balder og besvimte. 2 timer senere var balder på et soverom, og våknet, legen, som het kristian, og tre kvinner som het, lise, else og karen sto rett foran senga til balder.
- er vi på båten til svalbard? Spurte balder
- ja, du er i god behold. Sa legen som het harald



KAPITTEL 5 båtkatastrofen

Det hadde gått 2 dager. På de 2 dagene hadde det vært kjedelig, og turen skulle ta fire dager. Balder oversettet skrift-tegnene på boken, og hadde en pose skjokolader. Han kjedet seg og bladde gjennom sider, men akurat da så han en tegning og skrift, og tegningen var to seier, som var lange, balder oversettet på runeskriften, ovenfor

Disse seiene kan vise deg vei til svalbard hvis du ikke vet det. disse seiene er rundt svalbard og absolutt kan dem snakke, hvis du ikke viter vegj, følg en sei

PANG, PANG, PANG! Hørtes det fra det andre rommet, det var gevær skudd, balder løpt inn på det andre rommet og så tre arkeologer skutt på bakken og en DG-agent som var også skutt, balder hørte et rotelyd på rommet sitt. Og gikk på rommet, da så han at boken ble borte, og arket ble borte. Han så svart spor som han følte etter, og da han kom fram til sporene så han menn som sto ved kiosken. Balder løpte etter dem. Og tok opp pistolen sin.
- gi, meg boken. Sa balder og hadde pistolen
- aldri. Sa en av de svarte mennene
- hvem har sagt om at dere skal få skatten? Spurte balder
- DG styreformannen.
Balder skøyt mannen som snakket og tok boken å kartet. Agentene satt ut en bombe som sto på tid, og som skulle eksplodere hele båten innen 15 minutter. Balder løpte ut på båten og prøvde å advare kapteinen, men kapteinen hadde dødd av DG-agentene. To kvinner hadde også dødd, og det var bare fredrik, 2 damer, tre arkeologer, harald, fredrik, karen og balder, som var igjen. Og resten hadde dødd. Alle sammen gikk ut til livbåten og de hadde 1 minutt på å komme ut. Da balder var siste mann, kom DG-agentene løpende og trakk balder på foten. Harald tok på armene. Og begge dro samtidig og de hadde bare 30 sekunder. Karen punsjet DG-agenten som dro balder på føttene. Og så dro livbåten rett ned, balder startet motoren og tok veien til svalbard, balder hadde glemt kartet, så de visste ikke hvor de skulle. Plutselig kom 2 seier fra sjøen.
- vi vil vise dere vej. Sa en av seiene. Nordover
- vi bør følle etter den. Sa harald
så dro de mot nord.

KAPITTEL 6 fram til svalbard

Etter en lang kveld, hadde balder og gjengen hans vært våken, bare for å følge seien, de kom akkurat til svalbard gry-tidlig, og de gikk inn land på en havn. Alle så helt trøtte ut, og hadde aldri verken koffert eller bangasje. Balder var aldri trørr og så så de et hotel. De gikk inn, og det var helt tomt. Det var bare mannen ved disken som var den eneste der.
- unnskyld, kan vi låne 7 rom, takk? Spurte balder.
- ja, så klart, det koster 10 000 kr. Sa mannen ved disken
- men vi har ikke penger, sa harald. Og viste fram tome lommer.
- Da kan dere ikke. Sa mannen, og snudde og tok telefonen. Balder hørte han sa i stille sone. DG-styreformann? Herr ødegård er her, skal jeg utrydde han eller la han gå........OK hadet
Da mannen snudde seg, og plutselig sto balder med armen ut med en pistol som siktet rett på pannen.
- fortell om DG-styreformannen, ellers sender jeg deg til dødsriket. Sa balder
- em NEI, sa mannen ved disken
- OK du ba om det. sa fredrik
Balder skøyt så hele hotellet fikk høre det, hele gjengen løpt ut. 2 timer senere måtte de finne et sted der de kunne overnatte.
- se! Ropte balder og pekte på et hus forlatt hus.
Balder gjengen løpt opp dit, og da så de et skilt er det sto...

GRATIS overnatting, når som helst, hvem som helst

Da gikk de inn i huset. Men da de kom inn så de alt som skulle få til, til å bo på i et hus. Det var sofa, senger, peis OSV. 3 timer senere hadde de lagd seg, bortsett fra balder. Han så, tydet, og leste i boken, og etter en stund, sovnet han. BANK BANK. Hørtes det fra døra, og balder skvatt og mens de andre hadde ørepropper, som kunne ikke høre noe høye ting, verken bomber, skudd, eller annet. Da det banket på¨døren 6 ganger, var det slutt. Balder gikk opp av senga og gikk og åpnet døren. Men ingen var der, så lukket han døra og lå til sengs.

KAPITTEL 7 ninja-krigene

Da klokken slo midnatt, våknet balder og opp sv senga og gjorde klar til å gå ut, han hadde med seg, boken, forstørrelses glass, lommelykt, våpen, OSV. Balder vekket fredrik, harald og karen.
- hvorfor vekker du oss, nå? Spurte fredrik
- jo, fordi vi skal finne smaragd-skipet, først, DG har også lyst til å få tak i den. Og vi må få den først.
- Ja vel, hvem er med? Spurte harald
- Jeg. Sa karen
- Jeg også. Sa fredrik.
- Da er vi igang. Sa balder.
Da de kom ut sto det tre ninja-krigere, fra DG.
- vi er her for å få tak i boken, herr ødegård. Sa en av ninja-krigerne
- hvis dere vil ha den, kom forbi oss fire.
Alle sammen begynte å slåss og balder prøvde å gjemme boken sin i lommen, så kom en ninja-kriger rett på magen, slo til, og da skøyt balder, på han. Balder tok boken og løpte på baksiden, men der var det karl DG-styreformannen som. Sto med pistol.
- gi meg boken takk. Sa karl
- nei. Sa harald, som kom bak balder.
Så slo balder til på karl, og prøvde å stikke, karen, og fredrik kom etter. Og så hoppet de ned en et stup, og landet på et tre.
- bra at vi overlevde. Sa balder.
KAPITTEL 8 veien til smaragd-skipet

Greinen han lå på begynte å knekke av, og karen, fredrik og harald. Hadde kommet ned og landet på en gress plæn. Så knakk av greinen og balder kom ned med magen først på gresset. 10 minutter senere våknet balder på en strand. Fredrik, harald, og karen. Var ved siden av han.
- hva skjedde. Spurte balder
- du ramlet, med magen først, på gresset. Sa karen, og kysset han på pannen.
- Hvor er boken. Spurte balder
Boken var i trygg behold, men sidene gikk ut av den. Plutselig så balder en side ev et bilde av en rotte som peker mot en hule.

Hvis du ser den farlige rotte, finner du den hemmelige grotte.

Balder så litt på en stein, og så at det var formet som en rotte, som pekte.
- se, rotta peker mot fjellet, der er inngangen til smaragd-skipet.
Balder løpte til stedet der rotta pekte,
- inngangen har vært rast ned. Sa fredrik.
Plutselig, tok karen en stein. Så raste ned hele steinblokkeringen.
- da går vi inn da. Sa fredrik.
Etter en stund, hadde de gått c. 200 m. Inn og det veldig vanskelig, og finne åpningen, plutselig, så dem en tre statuer av vikinginger, den ene, pekte mot nord, den andre mot vest, og den siste mot øst, inni et rom. Det var fullt av smaragder, som lå på bakken, og det var et hull fra taket, sånn at fullmånen skinte ned.
- vent nå litt, sa fredrik, husker du gåten som sto i boken. Kan du den gåten?
- Ja, sa balder. Og prøvde gåten. Når den tapre fra nord ser fullmånen gjennom den største smaragden. Vil han åpne vegjen inn.
- Den fra nord, må være den riktige, men den største smaragden? Sa fredrik til seg selv.
- Jeg ser en stor en. Sa karen
- For da. Spurte balder
- Akkurat der. sa karen og pekte mot veggen.
Balder tok smaragden. Og siktet mot tak hullet. Så kom det en stråle. Smaragden var som et speil, og da hen tok den på skrå, siktet den mot øynene til vikingstatuen fra nord. Så ble øynene til statuen grønne så åpnet statuen inn til et tempel. Så fikk de se smaragd-skipet. Hele båten var helt smargd-fargete og den var mer harere enn stein.
Seilet var også laget av små smaragden som hang sammen. Båten var dtor som en robåt. Og balder gikk nærmere for å ta på den. Men akkurat da han rørte langfingeren på skipet, kom karl DG-styreformannen, med 10 menn med krutt og gevær.
- hvordan fant dere oss? Spurte balder
- vi hørte alt dere hadde gjort, og klatret ned en tau stige, på stupet, gikk inn, så de svarte fotsporene og hadde hørt alt dere har sagt. Sa karl. smragd-skipet, blir midt nå og jeg blir enda rikere enn noen annen i verden. Ta dem og skipet ut, så vi kan ordne dette.


KAPITTEL 9 ut av fjellet

Plutselig åpnet en annen steinblokkering som førte inni fjellet. Båten begynte å bekke, og balder, fredrik, og karen. Hoppet på båten. Båtenlandet ned på vannet. Plutselig, fløt den.
- jeg ante ikke at smaragd kunne flyte på vann. Sa fredrik.
- Men dette er en spesiell, båt. Sa balder. Ikke en vanlig båt lagd med smaragder som ikke kunne flyte. Sa balder
Det kom strøm, og båten gikk baklengs. Strømmen var kraftig, og kunne aldri snu. Det ble humpete og det var vanskelig og ta kontrol, plutselig, kom de til en blindvei.
- det var det. ropte balder og dukket.
- Samme her, farvel. Sa fredrik og dukket
Så dukket alle sammen, så kom med et smell kom dem ut av fjellet, og kræsjet på baksiden av huset. Etter det kom fossene vann ut av hullet. Og balder, fredrik, karen og harald gikk ut av båten. Plutselig, ble balder skutt på armen. Og harald, tok han med inn. 2 timer senere, våknet balder opp fra senga.
- hvordan føler du deg? Spurte harald. Du hadde besvimt
- tja, fint. Sa balder AUUU
- forsiktig, du her blitt skutte på armen. Sa harald
- hva med båten. Spurte balder
- den ligger her inne, vi hadde bært den inn.
Balder så at smaragd-skipet hadde blitt bært inn. Plutselig, hørte de lyden av en lastebil. Kjørende og stoppet, balder gikk ut og skjekket, og der sto
DG-styreformann med 500 menn bak seg.
- hvis du er på jakt etter båten, bare glem det. sa balder
- hå hå, tror du at det er så enkelt å beseire meg. Spurte styreformannen
- ja, dessuten er båten til dere. Sa balder
- HVA? Karen, fredrik og harald samtidig.
Balder og harald hvisket til hverandre
- den er ikke til bruk i det hele tatt. Hvisket balder
- hvorfor ikke? Spurte harald
- fordi, jeg satt en bombe i, så hvis den sprenger, kan vi bare ta restene av den.
- OK.
Balder og gjengen hans tok ut båten, og i lur, satt balder en kraftig-bombe på båten. Da ga dem båten til DG. 3 timer senere ved dagry, satt hele gjengen og balder. DG var ved havna, så trykket balder på en knapp for bomben, og med et smell, sprengte båten i fillebiter og smaragder fløy opp og traff folk og halvparten av båten var hel.

KAPITTEL 10 hjemme igjen!

Etter en uke, hadde balder å gjengen hans, dratt på hjemturen, og tatt en del av smaragd-skipet til forhistorisk museum. Så fikk de 50 000 kr. hver og måtte ta farvel sammen. Denne dagen her kom karen på besøk. Det banket på døren og der sto karen med blomster. Hun hadde glemt å si ha det.
- nå vil du ikke komme inn. Spurte balder
- åh ja, gjerne.
Inne hos balder så de på TV sammen, de spiste middag sammen. Og de ble forelsket i hverandre. 4 timer senere, måtte karen dra hjem.
- jeg kan komme på besøk til deg. Hvis du har lyst. Sa balder
- det er greit, men jeg har en katt hjemme.
- Det, gjør ingenting, jeg er ikke elrgisk mot katter i det hele tatt.
Balder vinket å lukket døren. Etter en stund hadde han fortsatt boken, og kastet den i peisen.
- hvem var den mystiske mannen? Sa han til seg selv, og satt ved peisen, og tenkte.