Betty42 er 3 år i Dag.

Så her er det en liten feiring på gang, det vil si noen ord til ettertanke. Skulle gjerne ha plukket ut de postene jeg selv syntes har vært best, men det er alt for mye arbeid. Særlig når det skal gjøres "for free". Men de som har følgt meg hele veien, og som liker meg, tror jeg vil si at: Tøre Å Lykkes postene har fått en egen dreis.

Per NU har det vært 119 576 klick inn hit.
118 klick i snitt per dag
Besøkslengde i snitt er 1:47

I dag har det vært 66 klicks inn her til nå og denne uken 826 totalt. De fleste som visiterer kommer fra Dovre og nedover. Lite folk fra vakre nord.

Tror aldri jeg kommer til å slutte med blogging. Blogging er bra. Viktigst at jeg har truffet folk som jeg har delt motbakker med, og jeg har lært noe sinnsykt av andre bloggeres ve og vel.

Jeg har vokst på bloggingen. Skrivemanien har ikke gitt seg, har blitt flinkere med ord, sånn generelt og skriver lettere og bedre tekster til sangene mine.

Men det som topper alt, er at offentliggjøring av egen sårbarhet, har skapt mindre avstand til andre mennesker. Det å være ekspressiv på det som rører seg i selve livet, har gitt meg enormt mye. Så kan de som aldri tør å dele en drit av seg selv, sitte der og kritisere oss som gjør det (Let The Dead Bury The Dead). For vi viser vei for hverandre. De bare blokkerer, lager hindringer. Jeg har lært meg i større grad å gå rundt panikkbarrierene, i stedet for å gyve på med øks. Jeg pulveriserer motstanden og går Betty42 veien. Livet er fantastisk fremover.

Fortiden, er der livet ender, ingen grunn til å ha fokus bakover. Dessverre lever 95 % av oss baklengs og dyrker det som var, i stedet for å være til NU. Det er et akseptert rituale å kun ha fokus på det som var og legge byrder på andre, med å ikke være fornøyd, eller at alt var så mye bedre da, enn å være i seg selv og skape de øyeblikkene som foregår, just now.

Bloggen har lært meg at mange bruker sin våkne tid, til å være negativ til det meste, eller tviholde på negative historier som skjedde en gang da. I stedet for å slippe det som en tung potetsekk, så reindyrkes feilene i stedet for å "let slip through their fingers".

Belæring og "jeg har rett" greien er heller ikke bra og det siste støtet inn mot bloggen min kom fra fr Martinsen som ikke gjør meg oppmerksom på sitt vrede, men lager en egen post om det i stedet (been there, done that myself). Baksnakk foregår overalt, ingen tvil om det. Egentlig skulle jeg sluppet det som en tung potetsekk også, men drar det likevel frem som eksempel, på hvordan stå på andre for å få flere klicks selv. Bloggverden på sitt værste/beste.

Men iallefall er jeg blitt bedre på å unngå negative vibrasjoner, for det eneste den type tenking produserer er avsky og skyldsfølelse - begge dødelige følelsesmessige sinnstilstander. Noen tar samme bilde hele tiden, fotograferer/skriver det samme om og om igjen og gjør egentlig ikke noe annet, i følge meg, å reprodusere de samme resultatene i livet, om og om igjen. Hvor sexy er det?

Men vil vi forandre på dette og oppdage de enorme ressursene som bor i oss, må vi se modig inn i fremtiden, som er her, og se oss selv gjøre nye flotte ting, som gir vekst. Vi må tåle og skjelve, stå i oss selv, stå i det veldige vakre livet.

Da har jeg delt dette av meg selv, det er jo tross alt søndag og jeg deler gladelig av min kvalitetstid med deg.

Møtes på Betty42,

Betty