Jeg jobbet i plateboden i Marken da jeg var 14 år i 1977, og det hele kom ramlende inn i boden min. Punken kom akkurat i tide og var hele redningen min, det beste som har skjedd meg. I utgangspunktet følte jeg meg den gangen grunnleggende ensom, og musikken svarte på alt inni meg, som jeg ikke greide å uttrykke. Jeg dro som 15 åring til London og gikk på alle konsertene jeg maktet å få med meg.
The Aller Værste har jeg omtalt som pappaene mine, den gangen, fordi de var 10 år eldre og det utgjør endel i den alderen. Men jeg tror ikke de var videre interessert i å ha en papparolle til en punkedronning fra Bergen. Vi var alle veldig selvsentrerte, men nok om det. Vi hang rundt på de samme konsertene som dem. Plutselig var det veldig mange fra venstresiden som kuppet hele punkgreia, lagde møter vi ikke ble invitert på og konserter vi ikke fikk tilbud om å spille på. F.eks. RAR. Jeg kom i kjempekrangel med de aller fleste, særlig Halldis. Og opplevde vel at jeg ikke fikk til å uttrykke det jeg formidler nå. Jeg husker at vi slapp ikke inn på festene en gang. Men noen (PK`erne) smykket seg i punkens navn likevel.
Når vi snakker om respekt, så ser jeg ikke helt klart for meg hva som menes, for det er faen ikke mange som har kommet på konsertene våre eller gitt tilbakemelding på det vi lagde.
Jeg var med i bandet Brenn Hexen først, hvor blant annet Kim (som var sammen med Sverre den gangen) spilte.
Gikk kjapt over til Norske Budeier, hvor jeg spilte trommer. Ote og jeg var låtskriverne her og Ingenting For Norge – samleplaten vi stod i spissen for skal reutgives i 2009 av noen punks i Bergen (Snack Om Tapes).
For meg var punken autentisk og opprørsk. Fy faen så vi holdt på med fanziner, Luppe Klubben og skapte våre egne greier. Det var NUET som gjaldt over alt. Punken var ikke noe isme, men et genuint sosialt opprør, som ikke var ideologisk forankret.
Da jeg var 19 år satt jeg inne for ran, slapp ut fordi jeg innrømmet å ha gjort det, og ble satt i soningskø. Dette ble noen mørke år med mye rusing og jeg mistet meg selv og troen på felleskapet. De fleste punksene jeg kjente, ruste seg mye og vi smuldret liksom opp. For her er nemlig hele mitt poeng. Hvorfor tok ikke noen tak i meg, og filleristet meg. Hvorfor ble punkerne så inni helvete satt til side (hvorfor lot vi oss sette til side?) I Bergen var vi ikke mange punkere og vi resignerte og ble tilslutt litt latterliggjort. Slik opplever ihvertfall jeg det.
SV`ere, m-l`ere, Auf`ere og andre folk på venstre sida, som hadde trykka punken til sitt bryst, var ikke interessert i annet enn det som var nyttig for dem med punken. Det medmenneskelige aspektet ble borte. Det var albuer og være i støtet som gjaldt, med eller uten de store plateselskapene.
Jeg kom meg til Trondheim takket være Wannskrækk og kom meg på avrusing takket være Prepple. Der fikk jeg passet påskrevet at jeg var ikke orntli rusmisbruker, for jeg hadde ikke brukt sprøyter. En annen historie, men gir samme følelsen av å bli stemplet av de man trodde man satt i samme båt med.
Fuck The System,
Betty
God Father
for 15 år siden
11 kommentarer:
Det alle wærste går for fullt volum hjemme hos meg en gang i blandt ennå. :) Er det Bjarte som skal gi ut den samlern igjen?
Mye av grunnen til at punken blomstrer opp igjen og igjen tror jeg er nettopp fordi den dreier seg rundt et sosialt opprør uten noe politisk bias. Likevel ser man det på mikroplan så vel som makroplan opp gjennom historien. En eller annen interressegruppe kupper enhver sosial revolusjon og gjør den til noe som stadig færre i de brede lag kan identifisere seg med, og dermed dør den. Likevel, punkens grunnlag og ånd vil aldri dø. Trangen til frihet er grunnleggende.
...you can bring it down. :)
Vanskeligeviljar: Hos meg også. Fikk liven til jul og har spilt den en del.
Nettopp det som har skjedd, og ja, jeg tror også at det er derfor punken kan blomstre igjen, ingen politisk fundament gir vekst her.
Punken lever!
Men hva gjalds det sosiale opprøret?
Eller var det hele bare anarki?
Vanskeligeviljar: Glemte å skrive at ja, det er Bjarte som er ansvarlig for reutgivelsen. Stort!
Sexy: Opprører er forankret i arbeidsledigheten, boligmangelen og retten til å få være seg sjøl. Dvs punken var autentisk og virkemidlene var klær, musikk og symboler. Punken var ikke anarkistisk i seg selv, den var uten politisk brodd.
Så forskjellige vi mennesker er .. jeg ser at dette var viktige ting for deg og jeg synes det er flott at du var og fortsatt er - så engasjert .. men jeg har aldri forstått punk - eller anarkisme - og har vært anti-dop så lenge jeg har levd ..
Kanskje har jeg bare latt meg flyte med .. latt andre bestemme hva jeg skal mene og tro .. jeg vet sannelig ikke ..
Men det er utrolig sterkt å lese om det du har opplevd i livet ditt og det gir meg en mulighet til å tenke over det som har skjedd i mitt - gjør meg mer oppmerksom og reflekterende.
Klem fra Toril!
Men hvordan kan et sosialt opprør ikke være politisk?
Torilpia: Da har du ikke hatt behov for det, eller oppvekstvilkårene har vært annerledes eller du har andre interesser. Finnes ikke noe rett og galt her. Men fint at jeg inspirerer til vekst for deg. Aldri for seint å bli punker, vettu! :-)
Sexy: Det har jeg ikke sagt, men pønken har ikke politisk fundament eller en bestemt politisk retning eller tilhørighet, uten brodd som sagt. Vanskeligevidar sier at punken er et sosialt opprør uten politisk bias .. det er noe annet enn å si at opprør ikkeer politisk.
At politiske grupper skal kunne trykke visse musikkstiler til sitt bryst og andre ikke, forstår jeg ikke. Gi meg FrP-hip-hop og Krf-metall! (ok - bare jeg slipper å høre det...) Omtrent alle har vel hatt et behov for sosialt opprør en gang i oppveksten, og punken har nok vært rett for mange der. Jeg prøvde meg vel også på et slags opprør med 60-70-talls musikk med tydelige hippie- og doprelasjoner. Dette var dårlig taktikk siden jeg i etterkant fant ut at dette var jo musikk mine foreldre likte veldig godt. Faktisk; hvis jeg skulle gjøre "musikkopprør" ovenfor mine foreldre i dag, så måtte det bli med nyjazz og opera.
Btw: Ditt siste avsnitt hjalp ikke akkurat på min allerede overglorifisering av Prepple... ;)
Frikke: Jeg vet ikke om opprøret bare er rettet mot foreldre-greien. Det er en iboende kraft, som sier at vi alle er unique og har mulighet til å forandre noe. At vi eier våre egne liv, og at ikke det bestående skal bestemme hvordan vi forvalter vår egen tid, som vi har fått utdelt på jorden, for den har vi fått, fordi vi er sterke nok til å bære den :-)
Prepple er en bra mann, bare fortsett å synes det du :-)
Ka me janitsjarpønk???
Jeg er nok mere opprøsk NÅ - i en alder av snart 40! - enn tidligere....! :-) God helg!
Legg inn en kommentar