Føret suger - klister må til - søndag suger - blogging må til. For det er vel det vi gjør, når livet suger, vi bloggere - vi blogger! Livet suger for alle i blant, ingen slipper unna seg sjøl. Det er noen som får det til, og ære være . . jeg aner ikke hvordan jeg skulle unngått dagens tankekraft, men jeg vet at etter 8 timers søvn, som jeg skal innvilge meg snart, så har jeg lært noe mere om meg selv.
Livet er ikke for amatører - som Pålen sier det. Jeg er ikke amatør, bare jævli sårbar. Kjemper med å holde fast. Mistet masse folk i fjor, som venner, som bandkamerater, det stakk ikke så dypt tror jeg. Det er jeg som investerer for hardt. Skuffelse kommer jo bare av brutte forventninger, og de skaper vi selv. Men jeg kommer over det - dette også. Peace of cake, just give me a brake.
Det er denne stemningen som gjør at jeg får til å skrive sanger, det er i slike følelser låter blir til. "Du laget din sang da du gråt, over alle dine venner, som du ennå ikke kjenner".
Det gjorde noe med meg å høre at Bengt Eidem har fått tilbakefall av kreften. Jeg tenkte ikke, det er heldigvis ikke meg. Jeg tenkte: Herregud,4 år er gått og han er der igjen. Jeg vet hvilket helvete han må igjennom. Skulle tro at jeg skulle bli glad for at det ikke var meg, men jeg ble lammet. Lammet av alvoret. Livet foregår nå, ikke om 50 år, ikke om noen dager, nå!
Sjelden tung post fra Betty (i morgen er jeg sikkert i helt annen modus)
5 kommentarer:
-jeg synes også at det ble tungt da jeg fikk høre om B.E i går...
Derfor har jeg via bloggen min, henvist videre inn til Irina i dag...
Jeg leste det. Jeg håper vi har vunnet over kreften - for alltid!
Alle er redde kreft, - alle sorter kreft. Den jævla kreften som ikke er en ting, men tusen varianter - men som vi gir ett navn, - ellers ville vi ikke makte det.
Vi som har vært der lever med vår egen angst, - men jeg forstår så utrolig godt din reaksjon, - nei, vi tenker IKKE "så bra det ikke var meg", - men DET gjorde vi kanskje før, før vi hadde vært der, visste, før vår egen kreft.
Men jeg klarer ikke å gripe fatt i tankene mine fra den gang, - fra det livet, fra før ...
Tonita: Kreften bare sniker bak der, som et tungt teppe som kan bre seg over deg, det koster dobbelt så masse å holde det unna, som før. Men livet er dobbelt så mye verd, etter det helvete der! Vi reiste oss som ville dyr og kjempet og vi vant - forhåpentligvis - for alltid!
Oh yeah!
Absolutt!
Legg inn en kommentar