Tøre Å Lykkes i Eget Liv del 20

Jeg spurte deg hvorfor du hjelper så mange rundt deg, og du svarte at det gjør jo du og. Vi vil jo at folk skal løftes og ha det bra. Saken er bare at vi skal ikke gå ned to trappetrinn hele tiden, men de kan få hjelp til å løfte seg selv.

Jeg vil være en entusiastisk og tydelig Betty. Det er slutt på hakk i platen, jeg er ferdig tømt på gammel historie, og jeg slutter å gi der jeg ikke får. Jeg har prøvd å hjelpe alt for mange på min vei, som ikke vil hjelpe seg selv, men de vil ha meg der, som en støtte for at de skal kunne opprettholde et sytemønster, som ikke er å være ansvarlig for seg selv. Nå er jeg rede til å gi til de som gir. Og det endrer noe for meg. Det frigjør energi til å se de som gir og det gir meg større fornøydhet og suksees. Vi har bare et kort liv og en viss mengde energi og skal vi bruke det opp på folk som ikke vil ta tak selv?

Jeg har sluttet å stå utenfor stengte stasjoner og prøve å få noe av de som ikke har eller vil gi av seg selv.

Jeg er møkka lei av voksne damer og menn, som det er synd på fordi de har opplevd ditt eller datt, som tviholder på retten til å være offer, som gjør seg selv syke pga dette. Som sitter fast i sånn pain body: “Jeg er ikke noe verd. Jeg funker ikke” bla bla bla. Summen av slike tanker holder folk fast i en trist stemning og de repeterer og repeterer, som en slags øvelse, for de de er vant med det. Kraften i dette forer systemet. Det er emosjonell tenking, som gjør folk deprimerte. Rett og slett en falsk følelse utløst av irrasjonelle tanker, i møte med kroppen skaper det en spenning. Det er ikke sannheter. Det er ikke rasjonelt. Det er bare tull. Det finnes måter å komme seg ut av dette, som krever hardt arbeid, en slags psykologisk tredemølle, men folk må ville på ORTLI rydde opp i seg selv. Det er ikke noe du eller jeg kan ordne opp for dem.

Andres handlinger blir tolket som noe gale med dem. Egentlig er dette en stormannsgal måte å se verden på. “Det de andre gjør, sier noe om meg” - da er de i gang med painbody verden igjen.

Folk som sitter fast i følelser aktiverer det som har frøset fast, når de møter på et eller annet i hverdagen. Det er som regel en dårlig sammenheng mellom det som faktisk skjer og det gamle. Men de går hen og blir spist opp av det gamle likvel, fordi de ikke har arbeidet med seg selv på tredemøllen. Så kan de ha det bra en stund, men så begynner de å hive køl på det gamle, så er de i gang igjen.

Jeg har latt meg lure av dette så mye, syntes synd på, lyttet, snakket, men først nå i seinere tid, har jeg forstått at jeg ikke har forstått det vesentligste. De vil sitte fast i det. De vil ha det slik. Det er det som holder de oppe, i redsel for å slippe taket og lykkes. Et eller annet inni hode deres sier at de ikke kan, fordi det truer noe kjent, noe de har lang trening i, en primitiv kraft, the pain body.

Å endre på dette, er omtrent som å skifte ganglag eller begynne å spille gitar venstrehendt. Det krever noe.

Det går alltid et tog! i livet, og når du hopper på et, så er du hos deg selv, i deg selv, med deg selv. De fleste står igjen på stasjonen.

Så det beste du kan gjøre for en venn, som sitter fast, er å sette han/henne i en rullestol, kjøre ut i skogen og tippe de av der. Reis deg selv! Selvsagt skal vi gi rom for at andre skal kunne falle på plass, men et sted går grensen for deg. Folk som er opptatt av sine ytterligheter i livet i det uendelige, gir ikke mye av seg selv. De suger. Bruk ikke livet ditt opp på folk som jamrer over gamle dager og all urett som er blitt dem gjort. Vi er voksne og har ansvar for oss selv, uansett hva som har skjedd på veien. Og gjør vi jobben, så kommer vi styrket ut av det. Altså motbakkene vi tar, gir oss ny kraft til livet. Og vi kan nå nye høyder, som ikke andre når.

Grunnen til at vi store sterke mennesker blir værende i relasjoner som ikke er bra for oss, er HÅPET på at det kan endre seg og at vi får dårlig samvittighet hvis vi gir beskjed, om at de skal reise seg. Vi får fort høre at: “Det er da så lett for deg”, eller “du er sterk, det er ikke jeg”. De har bygget seg brilliant believable explanations for å ha retten til å være forutrettet og holde seg selv nede. Styrke bygges av å bite livet i låret, det kommer ikke av seg selv. Vi er alle født med samme muligheter.

Jeg har etterhvert funnet tryggheten og intimiteten med meg selv. Jo mere jeg står i meg selv, jo mere krever det at andre rundt meg gjør det også. Derfor kan jeg virke slitsom, tror jeg, for folk som vil sitte fast i seg selv.

Vi har alle en ytre “pakke” og en “indre” pakke, og dette bør jo være i balanse. Egenansvaret er friheten vår. Ingen kan svikte meg hvis jeg ikke tillater det. Det er ikke sånn at folk svikter de, de svikter seg selv og sin egen reise.

Det vi tenker på mesteparten av tiden er det livet du får.

Vi mister ikke det vi gir fra oss, vi opplever og erfarer bare at vi har det. For vi skal være rause, men vi kan også være rause med oss selv og gi der vi får. Leve vår egen hensikt og mate de som vil gi av seg selv.

Hvor mye energi gir vi til det vi virkelig vil ha, til drømmene, til våre egne liv? Et spørsmål det kan være lurt å stille seg.
Vi avdekker oss selv hele tiden og på veien videre. Dette er veldig spennende, men krever også at vi er ærlige med oss selv.

Det finnes folk som kan gi deg et smil, ENDELIG og så tror de at de bare har 99 igjen. Hege Tvedt lærte meg å se det. De sparer på alt av det gode, til og med overfor seg selv.

Så hvis det er noe som ikke svinger i din relasjon, så skaper det bare barrierer og bindinger å ikke sette lys på det. Vi må ha tillitt til ærligheten. At den skaper noe bra. Da gir du også den andre en mulighet til å oppdage seg og sin reise. Vi må tøre å leve ut vår egen uniqhet.

Dett var dett fra meg i dag,

Betty