Byens Musikkliv Trenger En Stor Klem.

Edit
BYEN's MUSIKKLIV TRENGER EN STOR KLEM
by Betty Johnsen on Sunday, April 24, 2011 at 12:58pm

I går slapp vi ikke inn på Blæst, mor, far og to ungdommer. Vi var klinke edru og trodde det gikk greit å skrive vergekontrakt i døren. Jeg burde jo visst bedre, har vært med å ordne vergekontrakter på egne konserter og det gjøres på forhånd. Grei regel det. Det hjalp ikke særlig på avvisningsopplevelsen at de slapp inn to jenter rett før oss, og de hadde ikke verge med, men fikk et kryss-tegn på hånden hver, så de ikke fikk kjøpe alkohol. Så sier sjefsvakta at de hadde verge, og det var helt unødvendig av han å si, for det visste vi ikke var sant. Han syntes sikkert litt synd på oss, for han gikk og hentet eieren, som han sa han var, og det første eieren sa, var: at han ville ikke overprøve sjefsvakta, som egentlig ikke hadde greid å bestemme seg, for om vi var inn eller ut. De drev og henviste til hverandre og til slutt gikk vi, nederlaget var et faktum. Vel, denne episoden er jo bare pinlig og jeg var med å skape den selv. Mest fordi jeg så inderlig skulle opplevd denne konserten. Hadde gledet meg lenge, prata om det på facebook, og jeg hadde virkelig unnet disse to gutta, som ikke har fyllt 20 år ennå, å oppleve denne historiske begivenheten med Dead Swingers og Charter 77.



SVINDEL



Det siste bryr jo Blæst seg katta i. De vil selge sprit og øl de. Hvor mange/få billetter som selges er bandets utfordring, og de 400 kronene i billettinntekter fra oss, er det bandene som tapte. Arrangøransvaret har de løpt fra, som mange andre spillesteder, for mange år siden. Dvs at som band leier du stedet, ca 10 000 kroner på Blæst. Byscenen ca 21 000 kroner, Familien ca 4000 kroner. Fikk sjokk, da jeg etter en spillejobb på Blæst i 2006 fikk en regning i posten fra TONO på arrangøransvar, ca. 1 600 kroner, fordi Blæst hadde ikke hatt noe konsert med Betty Big Boom Band, de hadde leid ut stedet til oss. Det var i det herrens år at det gikk opp for meg: denne bransjen trenger en stor gruppeklem. Sikre kilder har fortalt meg at byens livescener, har knegått Rockheim, og bedt dem om å ikke prise dem ut av markedet. Derfor koster det ca 23 000 kroner (da har du en vakt) å leie scenen på Rockheim.



Det er lett å se at folk ikke renner ned livescenene i byen, med mindre det er et stort navn. Altså, arrangøransvaret er lempet over på bandene. De må annonsere og kjøre promo og betale TONO-avgift selv. Spillestedene risikerer ikke en krone. Band har splittdealer på døren, og da må det komme en god del folk for å gå i null. De aller fleste musikere tjener aldri noe på slike konserter. Og som regel får du bare en avtale på ukedagene, hvor det naturlig nok kommer færre mennesker ut.



Veien til de store scenene, ser veldig ut til å være: Drikke øl med de riktige og bli godkjent av en liten hard kjerne (som ser ut til å ta kvelertak på seg selv) og få en låt listet. Et aldri så lite kommunist styre i mitt eget kjære demokratiland.



Det er en underlig greie, slik de gav sprit til Grønlenderne, og ødelagte en hel kultur, ser det ut til at musikkbransjen i Trondhjæm, som har skutt seg selv i begge beina, trekker hverandre mer og mere ned. Det er kun en håndfull musikere i denne byen, som har gratulert meg med utgivelsene mine i 2009 og 2010 f.eks. Man er jo såpass sårbar i en utgivelsesprosess at man merker seg det. Markus Klyve (keybord) har lært meg hvordan man finner de råtne eggene i en kartong, du slipper hele esken i bakken, de råtne knuses og de lukter, og de kan ikke noe for det selv en gang. Ja, for å si det på Bettysk vis: De vet ikke engang at de ikke vet.



Merker det litt når Rosenborg gjør det dårlig også: «.....supporterne krever full skjerpings......» skriver Adressa, seinest onsdag 20.04.11, videre at: «....tilstanden bekymrer supporterne». En ting har Brannsupportere lært meg: du støtter laget ditt, uansett, du gir de varme og gode lykkeønskninger, ikke bekymringer og krav.



Jeg traff Øystein Dolmen på en av mine mange fine skiturer i vinter og vi diskuterte musikkbransjens begredelighet og han kunne fortelle at i Bergen har bransjen gått sammen og backer hverandres konserter. Bergens Tidende bidro med annonsering.



Men hva gjør en bergenser etter 25 år i Trøndelag. Det høres jo helt feil ut i utgangspunktet, en bergenser i Trondhjæm. 30 år som artist. Lager fortsatt sine egne sanger. Første gang jeg ble invitert til å synge på en konsert med andre artister var julen 2010, av en emigrert musiker, Steinar Krogstad og det var til Bergen. Men jeg bærer Trondhjæm i mitt hjerte. Har fått 3 trønderbarn i lag med den beste karen i fra Malm. Men det er ikke fritt for at jeg har det som kona til Gustav Lorentsen, antagelig hadde det: Jeg vil til....jeg vil til.......... et annet sted, men det blir ikke Bergen.



Og hva gjør jeg så her i Trondhjæm ?? Da jeg våknet i morges og visste at jeg skulle skrive dette, hørte jeg fuglesang utenfor mitt vindu, og himmelen er blå. Jeg har en håndfull nære venner og jeg lever med en Mann. Jeg er en bra mor til mine barn og det jeg kreerer er jo alltid her, uansett. Musikken står seg den. Jeg driver med fredsarbeid og musikken er sverdet. Jeg har landets beste musikere med meg (jeg har bare ingen jobber til de) og det er bare å stå i trua på det man skaper selv, så lenge man synes at man har noe å melde.

Så jeg omfavner musikkbransjen i Trondhjæm med en skikkelig Bettypowerklem. Byen trenger det.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 32

I was so much older then, I'm younger than that now...Bob Dylan

Har vært på en tur i Sylane igjen, første gang var i 1985 og det er bare 2 år i løpet av denne tiden jeg ikke har vært der. Og jeg har elsket det! Har hatt lite drit vær, blåste inne et døgn en gang, men ellers har det vært toppers sosialt, føremessig og værmessig. Denne gangen stemte bare 1 av 3.

Jeg har hatt et styremøte med meg selv, og dette døgnet har lært meg mere enn noe annet døgn dette året. For å si som min gode, gamle venninne, Reidun Runsten (smaka på det namnet :): "Betty, no e du aldeles for tjukk". Hun har helt rett. Ihvertfall for tjukk til å gå i dritvær flere mil. Det er for trått. Det går. Jeg er sterk, men det er et helvete hele tiden og jeg som har elsket dette. Egentlig er dritvær ikke det værste, men nedoverbakkene. Når jeg faller har jeg for tung kropp og sekk og kommer meg nesten ikke opp igjen. Dette er sannheten. Så hvis jeg vil gå i fjellet noen sinne igjen, må jeg slanke meg 25 kilo. Går aldri dit med denne kroppen igjen.



Ja, en annen ting er sekken. Jeg har med alt for mye. 4 1/2 liter vann, vin i mengder, mat til en hel armè, tau, vindsekk, for mye klær (hadde ikke spade med denne gangen). Prøver å si til meg selv at jeg ikke skal ut i krigen, men likevel blir sekken 17 kilo. Første stoppet, første dagen gikk det noen liter vekk og jeg fikk hjelp til å bære. Takk, Damer !!!!



Har gått opp et halvt kilo igjen, 95,5 kilo. Men det har vært 2 fetser i helgen og litt ekstra inntak på tur, så det er vel ikke så rart.... men totalen er til å gråte av og da DRITER JEG I utseende, for saktens føler jeg meg fin og når jeg er naken, ser jeg ikke problemet (omvendt av anorektikere vil jeg tro), men det er for tungt og helsemessig ugunstig. Jeg er snart 50 år, det går ikke å være så stor, hvis jeg vil være aktiv. De helvetes selverkjennnelsene dundrer som svære svin over mitt tastatur og jeg kjenner skammen komme krypende og så sitter jeg her i min selvmedlidenhet igjen. Synes littegranne synd på meg selv, men det skal ikke vare lenge. Jeg lover det. Jeg skal ta ansvar for dette !!!!



I går var jeg helt fullstendig ferdig, gikk som en ku på skiene og bantes både opp og ned. Men likevel fjellet byr på stillheten som jeg trenger for å komme nærmere meg selv. Og da har jeg alltid et lite styremøte, Hvorfor avviser jeg meg selv og det jeg trenger. Det selvpålagte imaget om å alltid være sist hjem fra fest, hvor kommer det fra? Hvorfor må jeg alltid krige? Traff et hyggelig par i fjellet, Jannike og Svante. Kajakkfolk og hun jobbet i Dagens Nyheter i Sverige. Vi snakket selvsagt om media, om at de snart har utspilt sin rolle. Youtube, facebook, blogger tar over, og media har ikke egentlig brydd seg om folket, men om kriser. Når jeg gir ut plate, vil de snakke om rus og kreft etc. De bryr seg katten i musikken, og jeg skjønner at folket trenger forbilder og historier, og vi byr så godt vi kan på oss selv. Det jeg skaper hadde aldri vært der, om ikke det var tatt fra autentiske ting i livet, men du er ingen før "gutteklubben" har bestemt seg. Det er en liten gjeng i Norge, som velger hvem som er god nok for radio og uten å ha en låt på radio, kan du glemme at folket vet av deg...men som vi snakket om, det endrer seg. Folket finner egne veier, som Patti Smith sa: PEOPLE HAVE THE POWER. Jeg er jo egentlig heldig. Det finnes sinnsykt mange musikere/band som aldri får spalteplass. Jeg har laget en ny sang, som heter Media Maniac. FUCK MEDIA, conquer YOU TUBE. Nok om det.



En annen ting jeg virkelig må jobbe med, er at når jeg blir så gjennomsliten, så tror jeg at jeg er syk igjen. Den helvetes møkkakreften har gjort noe med hodet mitt, mest bra, men egoet klorer seg fast og tenker det værste. Dessverre ! Jeg øver meg på tilstedeværelsen, jeg har bare NÅ, og kraften i NÅET er større en dette gamle mølet som forer seg selv og sier at det ikke er noen vits i å prøve. Men det skal jeg, jeg vinner også denne gangen over egoets ubrukelighet og denne gangen skal jeg ikke krige, bare le av det og be det pelle seg vekk. For livet er rikt, fra ende til annen, og dagene danser avgårde. Så neste år er jeg med på ski, med smørefrie ski og er adskillig lettere Betty.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 31

Edit
Tøre Å Lykkes I Eget Liv 31
by Betty Johnsen on Monday, April 4, 2011 at 12:50pm

Undres på hvor mange poster jeg skal skrive om dette temaet i mitt liv. Det evigvarende, snart 50 år og snakker om "det" ennå. Ja, det tar tid å utvikle seg som menneske. Jeg lurer på om det er et slags tidspunkt langt der fremme som blir maksimalt pga denne prosessen? Neppe! Må minne meg sjøl på dette fantastiske øyeblikket og kraften i det, slik at jeg ikke råtner i mine egne forventinger om noe mere, bedre, flottere, fastere, finere,slankere og nå skal jeg vise de-tanker.



Jeg hadde en plan og en forventning om å ha gått ned 10 kilo til April. Det ble bare 5 og nå står vekten helt fast på 94,8 kilo. Kroppen har funnet et sted å hvile på. Bedre her enn i en kiste, vaffal. Forskjellen er kanskje at jeg ikke gir opp. Har lang trening i å backe ut av prosesser. Jeg er jo i gang, jeg skal jo på trening. Ja, det ja, har masse motstand i dag. Har mye å gjøre. Har jobbet bra fra morran av, og i går kveld forøvrig...og synes det virker helt meningsløst å trene, når det aldri blir synlig. Jeg er ikke av typen som elsker denne høypuls-smerten.



For ikke å snakke om å skrive denne posten, virker helt meningsløst, men jeg vet at det ikke er det.



Jeg er typen til å gå i graven med vinglasset i den ene hånden og mikrofonen i den andre, det er bare det at jeg må ikke skli på dette bananskallet for tidlig, så jeg ramler opp i kisten, og jeg elsker det edruelige kreative innholdet i livet mitt også. Jeg har bare så lyst til å nå få noe gratis, feks to kilo ned og/eller en festivaljobb.



Skriver så fort jeg kan nå, fordi x`ene puster meg i nakken. De tankene som vil ha meg til å la det være, de forteller meg at jeg har mye annet å holde på med, og at nå vil du bare vise frem uke for uke, hvor udugelig du er. Selvsagt er jeg redd for å ikke lykkes med dette.Hva vil de andre si hahahah hahaha - avslørt - det er jo bare å drite i. Om 100 år er alt glemt, om en uke har dere glemt dette.



Jeg er ikke av typen som er misfornøyd med kroppen min, synes jeg er fin naken. Ser nesten ikke at jeg er stor, men kjenner det. Og ser det dessverre når andre damer ikke er happy med sine slimme kropper, som aldri skjeier ut. Men det er altså for tungt, for heavy, hadde det ikke vært for det, skulle jeg vært stor resten av livet. Men nå har jeg kjent nok på dette. Og skapt noen forventninger i meg, som jeg må se litt på, for jeg kommer til å bruke laaaaaaaaaang tid på dette, kanskje 2 år. For det blir ikke noe pulvver eller proteinkur her i gården...de sjølbøffende har jeg gått på før.



Ha en fin uke dere.



Mvh,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 30

94,8, ikke et gram ned og ikke noe opp. Det er jeg spuperfornøyd med. Sist jeg var i Køben en helg, gikk jeg opp 3 kilo, så noe er satt i gang, noe skjer. Og etter en superintens, hardtarbeidende helg dro jeg likevel på trening i dag, fy faen det satt langt inne...labbet meg gjennom opplegget, og hadde en pinlig lav gjennomsnittspuls på intervallene, men sånn er det etter mye eksponering og sangtrening, samt at fysioterapaut-treneren vår til overvektsgruppen min, dro på ferie. En ting er helt sikkert: Dette opplegget greier jeg ikke aleine. Har brukt noen år på å komme hit, og må bruke et par år med intensiv trening for å se endringer. Jo mere jeg får til å stå i dette nye opplegget og ikke avvise meg selv og mine egne behov, jo mindre får jeg behov for å irritere meg over andre som får til dette med kropp og helse.



Det koster faktisk noe, alle betaler en pris.



Men likevel tror jeg at det er mye psykologi bak kilo som sitter som sement. Selv om inntak kontra bevegelse, hvor mye man rører seg kontra hvor mye man spiser, så er det noe trangt over denne realitets-sjekken her. Kroppen vil være så stor som den er. Egoet vil holde meg der jeg har kommet. Egoet kjenner den gamle adressen. Sorg forstyrrer opplegget. Er livredd for å få puls over 160 forda begynner jeg bare å hylskrike, det er helt sant. Jeg er simplethen livredd for det som skulle sprekke. Så i stedet for å kjenne på denne litenheten og ta i, så tar jeg kompanseringsbetty frem, den høylytte, morsomme, som tar mye plass og atter en gang, ikke fikk trent skikkelig hardt, fordi jeg tør faen ikke å vise frem eller jeg tør ikke å face det som måtte komme. Å ta frem dette er jo også å stå veldig aleine, ikke mange som eksponerer seg slik i omverdenen. Ikke mange som har fått mulighet til å se på egne begrensninger og muligheter på den psykologiske tredemøllen. Jeg har ganske så god selvinnsikt etterhvert og vet at når jeg er redd for å face min egen hjelpesløshet, redd for å se på 'det' som er, fordi da forandrer 'det' man ser på seg....og ganske så ofte når jeg har gjort det, har det bare oppstått en trygghet, en ro i meg...men du vet det er som haisommer, bare musikken kan gjøre en skremt. Men tror at det kommer noe skummelt....



Men jeg har da i det minste sluttet å dekke over med å ha et jævla apparat av unnskyldninger. Hvite uker, og en plan på maten og tidlig i seng i dag i vaffal. Skolen jeg går på i Køben er beinhard, men også der går det i riktig retning, det koster. Så tør jeg å skrive denne posten her og dette er jo et steg i riktig retning. SO WHEN I LOOK AT WHAT IS, WHAT IS CHANGES.



Ha en ny god uke, dere som følger meg :-), hope it`s something in it for you.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 29

94,8 eller 94,6, avhengig av hvordan jeg står på vekten. Noe ned altså. Har heldigvis ikke vært så fokusert på vekt denne uken, har skøvet den godt under sengen og faktisk begynt å kjenne etter, hva en aktiv livsstil gir og tar. Før gikk jeg på vekten før jeg hadde pisset og etter jeg hadde pisset og det ble for snevert altså, rett og slett litt slitsomt og utpsykende. Greia er at jeg føler meg mye bedre, og det med å drikke et glass melk i ny og ne og spise en potet i blant også. Trener så masse at jeg må ha karbohydrater og dessuten føles det fjollete å bare spise kylling, egg og laks på dagen og en kotelett til kvelds. Det stemmer ikke liksom. Prøver nå å finne Betty sin vei til Rom. Kjenne etter hva jeg trenger for å ha livskvalitet. Nå har bilen gått heden, så jeg får syklet til trening og. Vi er heldige som kan bytte ut det ene transportmiddelet med det andre, og dette gir jo større uttelling også.



Det er veien til frihet jeg snakker om. Disse kiloene har jeg trengt for å klare å kjempe meg gjennom kreften og sorgen. Jeg trenger de ikke mere no. Men jeg greier ikke å slutte å sloss. Jeg er redd for å slippe garden og sverdet og slappe av. Redd for at det skal skje noe, når jeg gir slipp. Som å stå med en fot på hver side av en sprekk og eneste jeg kan gjøre er å hoppe utfor. Jeg tviholder på en gammel identitet - krigeren, lite åpent, lukket og klamt. Min eksistens må forklares og rettferdiggjøres og dette er et påtrengende gammelt prosjekt, som jeg må tøre å gi slipp på. Det er ikke sant at jeg er liten og forlatt lenger. Jeg er voksen og klarer meg godt. Enn å få denne krigeren til å forstå dette.



Denne store tunge rustningen som prøver å gjøre seg mektig og forsterke seg enda mer, tåler ikke sårbarhet. Men jeg har begynt å tøre å slippe tak i prosjektet, tøre å svikte den gamle identiteten (for det føles som svik å gi slipp). Jeg må tåle å se at kreftene har vært meningsløst brukt, tåle å se at denne rustningen er bare kaving med gamle følelser. Det er ihvertfall ikke nødvendig for å greie livet her og nå. Jeg har en ny adresse nå: trygghet og ro.



Ta plass på livets scene uten rustning.



Ha en fantastisk uke !!!!

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 28

Tallet er 95,2 - akkurat det samme som forrige uke. Lurer på hvordan jeg greier å stå i veien for meg selv. Drakk vin fredag og lørdag og 2 glass på søndag. Det er fremdeles innenfor det WHO anbefaler per uke, men det er kanskje for mye for å gå ned i vekt. På en annen side, vin skal jeg drikke hele livet. Er det noe annet jeg kan gi slipp på ??



Treningen funker som bare det, mere motivert enn for noen uker siden. Synes kanskje det er litt mye, får ikke jobbet alt jeg skulle, men det er vel bare å gi slipp på det og. Trening må det være plass til i livet og de timene jeg bruker på det, har jeg før jobbet i, og da jobber man for mye, sies det.



Har vært rundt 90 kilo i 5 år nå, 20 kilo kom på etter kreften. Satt meg ned og kunne ikke trene, pga et kne, lave hvite blodlegemer, gjorde slik at det gjorde jævli vondt og kunne ikke operere når jeg gikk på cellegift. Fikk kneet operert etterpå og nå er det godt som GULL; og det bærer 20 kilo mere enn ønsket ennå.



Etter at Ragnhild døde, kom det på 10 kilo til. Tror det ble tøft å være Betty en stund. Følte meg bare helt utbrukt og så var det ingenting i musikkbransjen som gikk min vei (av de utadtingene), slaktet i Bergen og lite folk på konsertene. Hardt å holde hode høyt og prøve å få til lønn til musikere, blabla.



Klarer fint å bære 90 kilo, men alt over det er for tungt i forhold til det jeg ønsker å gjøre. Gå på toppturer, klatre på bre, rulle i kajakk, stå på scene etc. Jeg er ikke klar for å sitte i en stol og være svær, selv om jeg er fryktelig god på å bære det og eier ikke komplekser i det hele tatt.



Rådet jeg fikk av Toggo i forrige uke, gikk rett hjem. Omfavne sitt eget mørke. Nå har jeg bestilt bøker og meldt meg på det kurset. Jeg trenger støtte for å få til dette. Jeg har gått på all verdens personlighetsutviklingskurs og til psykolog i 30 år nå. Og slanket meg i det vide og det brede. Det er noe jeg ikke helt greier å eie. Og det som jeg ikke eier, eier meg.



Dette var dagens første oppgave for å tøre å lykkes.



Mvh,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 27

Jeg har skrevet 26 slike poster før, alle ligger på http://betty42.blogspot.com/, de er dritpersonlige og passer å lese hvis du arbeider med deg selv. Hvis ikke - no point. De ligger samlet til høyre i bloggen min.



Vel, i julen ble jeg tresifret tall på vekten. 100 kilo. Jeg fikk sjokk. Tror nok at jeg har kost meg vel mye, og særlig etter kreften. Jeg har sagt at vi lever jo bare en gang og nå må vi kose oss og blabla. En forsiktigere utgave av: "Ingen skal nekte meg å gå inn i den bakgaten og bli banket opp, en gang til". Jeg bøffer meg selv rett og slett.



Å være en kvinne nærmere 50 år og å være overvektig, er ikke forenerlig med mine ønsker og behov. Jeg vil være en flott, sensuell og klok 50 åring og da må jeg greie å ta vare på meg selv. Jeg elsker toppturer, svømming, breklatring, synge på scene, alt dette og mere til, vil jeg gjerne fortsette å gjøre.Det går ikke med 30 kilo for mye. Det er for tungt å bære.



Jeg vet at jeg kan bære overvekt godt, jeg er fatisk veldig god på det. Jeg er god på å være fornøyd med meg selv, men jeg skjønner at det ikke er helsemessig lurt å være for stor. Jeg vil leve. Jeg er damen som ser en slank person i speilet, selv med 20 kilo for mye. Men når vektnålen går over 90 får jeg trøbbel.



I Januar greide jeg å gå ned til 95 kilo. Så har det lugget der i hele februar, fordi jeg lurer meg selv, fordi jeg tar inn mere kalorier enn jeg forbrenner. Det er så enkelt regnestykke, at det nesten er pinlig.



Jeg trener annen hver dag i en gruppe for overvektige folk, har god drahjelp i denne gruppen. De dagene jeg ikke trener beveger jeg meg en god time.



...men det er samme temaet som går igjen for meg. Jeg tør ikke helt å lykkes. Når ting går bra, så bremser jeg opp meg selv. "Å LYKKES", truer et gammelt image jeg har hatt, av meg selv. Det er ego`et mitt som hyler at det vil fores.



Men nå skal jeg faen meg greie å pulverisere dette ego`et og skrive EN NOTE hver søndag, så skal jeg legge ut vekten min hver mandag morgen på FB. Kanskje noen er med å heie på meg, jeg trenger det så inderlig - å lykkes.



Mvh,

Betty

Før Hanen Galer er vi svikere alle mann med Betty

Betty Rul(l)er....

I går var jeg på TNT konsert med John Arvid. I seng kl 02:00 og opp i Pirbadet i dag. Får til rulle ganske bra, men må bedre åreteknikken. Men nå er jeg skikkelig fornøyd med meg selv og det er den beste følelsen jeg vet om. Ha en vakker lørdag !!!!

Videoblogg nr 6, fra FØRKVELD med Ronni Le Tekrø

Videoblogg nummer 4 med Betty