BLOGGENS DAG!

I dag er det den internasjonale bloggens dag og jeg tipser dere om å gå inn i kommentarfeltet på min forrige post og trykke på navnet Laila. Da kommer dere inn i en ny verden. Hun anbefaler oss å bli kjent med andre bloggere og har lagt fram 5 tips som hun liker. Jeg har ikke glemt det, det er også fredagsrompe dag i morgen, og hva skal jeg ty til? Hele greien startet som et mottrekk på Lordx (Hei Laila, det virket!), som legger ut bilder av modeller og jeg skulle legge ut bilder av oss ”vanlige”, som er stolte og trives med våre egne romper.

Så herved serverer jeg Anja sin (hei Anja!) og oppfordrer deg til å komme med din egen historie, og dette på bloggens dag 31. August.
Vi som har ”levert” kommer i reprise nå, siden andre stolte romper uteblir.



Ja, vi må være litt gal. Selv om vi er normal. Jeg er så fornøyd med at jeg føler meg mer og mer vanlig. Jeg har i alle de år, rotet med mitt eget selvbilde. Aldri god nok, ikke flink nok, ikke pen nok etc. men dette har jeg ikke tid til noe mer. Livet er for kort til å ikke ha det bra, folkens.

Ja, jeg har det bra, jeg vedder på at noen lurer. Og noen lurer sikkert på om jeg lurer seg selv, men sånn er det altså ikke. Kan hende noen blander sammen hvordan de selv ville reagert om de fikk en usikker melding. En slags ventetid på om en har kreft eller ikke. Jeg bruker ikke mye tid på funderinger rundt usikkerheten, men velger å tro at jeg er i de beste hender, mens jeg lever. BBBB har en sang som heter: Venter på Livet! Det gjør jeg definitivt ikke! Men jeg: Venter på Svar. Det gjør jeg!

I kveld snakket jeg med en som jobbet på Kvinneklinikken og hun skal skjekke opp mappen min i morgen. Den begynner vel å bli alvorlig svær, jeg vet at de tar dette alvorlig.

Det gjør jeg og, men det er fremdeles ingen grunn til å planlegge begravelse, og jeg har ikke evner til ”å deppe”. Som jeg sa til min psykolog:”Jeg kan ikke sitte og synes synd på meg sjøl, det har ingen hensikt”. Og det jeg gruer mest for er opplysningsplikten jeg får til omgivelsene. Egentlig vil jeg helst bare blogge om dette, og be alle om å lese blogg, slik at jeg kan få være tilstede i det fine, jeg og.

Jeg hadde ikke sett han siden mai måned, så timen ble oppsummering av sommerens utfordringer. Jeg fortalte han episoder hvor jeg selv hadde gjort noen endringer og han var strålende fornøyd med min innsats. Han humret og lo, over hvordan jeg hadde taklet Bergens turen og hvordan jeg greide å stå i situasjoner uten å velge gammel strategi. Han sa: ”Betty! Du har det bedre enn de fleste”.

Jeg kommer ikke i fra at jeg synes at livet er rikt, og at jeg har det bra. Dette har jeg besørget sjøl. Her en dag, var det en som sa:”Du er heldig som har Bernt og ungene”. Jeg svarte: ”Ja, og de er heldig også!” Men egentlig så er det noe av det teiteste jeg hører. Vi er ikke heldige. Vi har valgt bra! Vi arbeider godt sammen, som Bernt sier: Vi er et godt team. Og vi skaper vår egen hverdag.


Han har fått forespørsel om å stille som pårørende 9.oktober, kreftens dag. Settingen skal være et intervju med en journalist i en åpen sal. Spennende å se hva han velger.

Heldig er du når du vinner i lotto. Da er det uberørt av innsats. Går det f.eks an å si:”Han var heldig som ble født inn i en rik familie?” Hva vet vi om det er så heldig det. Hvem definerer dens slags verdier som veldig bra da? eller ”du er heldig som har den jobben du har?” Det er jobbet for, sannsynligvis et blodslit med mange år på skole. Det er prioriteringer vi gjør, og sånn skaper vi vår egen hverdag.

Der kom Bernt hjem fra sykehuset, helt oppglødd. Han har vært på åpning av ”Hvite manns magi”, en stealdrum hvor du bruker vannstråler til å spille på trommer med (datastyrt). Det var åpningskonsert med perkusjon, saksofon og skulpturen. Bernt var pårørenderepresentant i utsmykningskomiteen for utendørs utsmykning av St Olav. Trondhjæms flotteste fontene står ved siden av den nye broen over elven. Anbefaler at dere tar en titt eller tre.

Jeg sitter i sengen og blogger villt. Nå legger jeg tastene inn, for å høre på en entusiastisk ektemann.

Vi blogges,
Betty