Dødelige drifter!

Jeg har kjøpt ost og vin, i påvente at noen skulle dukke opp her. Slik ble det ikke. Nå er klokken 22:15 og jeg slipper tanken fri, og John Arvid går ut døren nå med bestilte brød, til faste kjøpere. Det er litt "på tryne" å tro at noen skulle dukke opp, bare fordi jeg skal legges inn i morgen, men jeg hadde et bilde i hodet av at det kom til å skje. Men det er aktiviteter, og foreldremøter og gud vet hva. I dag laget jeg salater til alle 4 familiene i gaten som har oppnevnt seg som potensielle hjelpere i perioden fremover.

Heldigvis, og gudskjelov, har Bernt innsett at han trenger noen her, og broren hans kommer hit og hjelper han i starten av neste uke. Bernts plan, om å anta det beste og ta det værste, er en utrolig dårlig plan. Til og med han har innsett det. Vi må forebygge utslitthet her.

Det er liksom ingen jentetur til London jeg skal. Det ville vært følelsesmessig helt uberørt greie. Jeg skal igjennom en operasjon og uansett hvor enkelt, vanskelig det blir, så krever det noe mer enn en shopping tur i London.

Jeg svinger fra å føle meg ivaretatt, til livredd for hva de vil si om røntgen bildene i morgen. Enn om de gir meg to år? Det går ikke an å skrive alle tankene, som fær igjennom hodet, men det er mye. Så skjerper jeg meg og blir rasjonell og lever akkurat her og nå. Jeg kysser kneskålene til min 8 år gamle sønn, og sier: "Jeg elsker hver cm på kroppen din" og han ler hjertelig og leser som en gud i fra Mathilda (Roald Dahl). Så springer jeg inn på neste gutterom og hører på Monster Manor av Paul Martin og Manu Boisteau, en radioaktiv bok, med kjærlighetserklæringer.
Gud, hva livet er vakkert.

John Arvid, som er eldst filmer og filmer, og ser oss fra to øyer. Et videoøye og et barneøye. Et sønnøye - et "jeg er snart voksen øye". Frustrerende, det ser jeg. Men han leverer og jeg tror han får det han søker av oss. Kjærlighet og motstand, så det holder!

I ettermiddag ba han meg om å lese for ham, det var KRL faget og det handlet om seksualitet. Jeg leste meg igjennom 5 sider med, min sønn på 14 år i min armkrok. Noen ganger reiste han seg opp og noen ganger fløt han bort. Det handlet om hetro, homo, voldtekt, incest, om grenser, om å sprenge grenser, om å søke og om å føle. Innenfor disse sidene la jeg merke til beskrivelsene de gjorde av Koranens oppfatning av seksualdrift(ekteskap), om kristendommens (fornyet til: "De kristne er litt uenige om hvem som har lov til hva"). Humanetisk måte å se det på: Vi er alle frie! og til Muslimenes gjemte byrder. Det er mye å forstå og ta inn i et lite stort hode, i spreng, i fart, imot det nye. En ung mann som skal eie sitt eget, eie livet, finne ut av sin egen seksualitet, uten skam og skyldsfølelse.

Jeg la merke til at de skrev: Hvis noen er seksual overgripere, så er det som regel menn. Hvis det er en voldtekt, så er det også menn, som står bak det. Hva slags opplysninger er egentlig det. De har da allerede fått det servert i media. De trenger noen ord, som styrker dem som individer med egen seksualitet, og ikke som "potensielle overgripere". De trenger ikke å få moralisert at: "som regel er det gutter som går for langt". Det de trenger er å få vite hva som er OK.

Hvis jeg skulle ha skrevet en slik bok, og opplyst om hud og kropp, lyster og sanser, ville jeg ha snakket om det vakre, om å vente, om å sanse, om å oppleve, om å se hverandre, om å elske og famle, være nervøs og ramle, men hjelpe hverandre opp igjen. Om å ville, om å kjenne presset, om å ønske, om å dele ønske, om å drømme om å få det til, men ikke helt gjøre det.Så ville jeg ha avsluttet med Lars Saabye christensen sitt geniale utsagm fra Adresseavisen i dag: " Poenget med en drøm er at man drømmer, ikke at drømmen skal gå i oppfyllelse". Og så dan gjorde jeg det i kveld.

God natt,
Betty