HØYSPENT!

Høyspent, eletrisk og deilig! En god følelse. Det er hva Tomatis gir. Jeg sov meg igjennom 1 ½ time der i en god dyp stol, med Mozart på ørene. Per Kristian hadde en bunke med Donald rundt seg og sa: ”Har du sovet godt?” Vi spilte oss igjennom siste ½ timen, med ”Gjett hvem?”, og begge like påtente. Vi pratet i munnen på hverandre bilturen hjem.

Vigdis og Brynjulv er noen utrolige mennesker. De brenner for dette, og hjelper utrolig mange med Tomatis metoden. Jeg har respekt for mennesker som gjør det de tror på og skaper noe rundt seg. Det er påfyll folk, de lux.

I dag var det prating til NAV folka. Sjefen i Kreftforeningen, som betjener Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal, Anne Lise Nessether presenterte kort kreftforeningen. Hun har autoritet i sin væremåte og greier å si det vi bør vite om foreningen på 5 minutter. The Elevator Pitch. Det er artig å bli kjent med disse folka, for de har humor og glede med det de holder på med. Kreftforeningen startet i 1938. Den får ikke fem øre av staten. Alle midlene er gjennom gaver, og 80% av midlene går til kreftforskning. 260 forskere er finansiert av givere.

Årlig får 22 000 mennesker kreft i Norge. 155 000 lever med kreft. Det forventes en betydelig økning mot 2020. 50 % blir friske, dvs at flere lever med en kreftdiagnose.

Kreftforeningen, på landsbasis har 140 ansatte, 260 forskere, 145 000 medlemmer, 7 seksjonskontor og med hovedkontoret i Oslo.

Kreftforeningen sine mål, er å bidra til at flere unngår å få kreft. At flere overlever og at livskvaliteten for pasienter og pårørende blir bra. Utfordringer foreningen har foran seg er: Økt press på stat, utvikle tverrfaglig samarbeid, utarbeide kommunale kreftplaner, individulle planer for kreftpasienter, bidra til å etablere palliative enheter på sykehuset.

En onkolog forklarte kreft en time, før det ble vår tur. Det bar ikke de store nyhetene for meg, men alltid kjekt å bli påminnet at DNA forandringer skjer hver dag – og at vi reparerer oss selv. Hjerneceller trives i hodet, tarmceller trives i tarm osv, men de jævla møkka kreftcellene de trives overalt. De eier ikke respekt for områder og samarbeider ikke med noen. Det hender likevel undere, at immunforsvaret oppdager kreften og går til frontalangrep.

Jeg synes at rådgiver Frøydis Høyem og jeg greide oss bra. Hun gikk litt inn i forsamlingen og trygghet for åpenhet. Så intervjuet hun meg og jeg fikk liret av meg det jeg har å utsette på NAV, trygdesystemet i det hele tatt. Min viktigste formidling var: ”Hvor blir det av møte?” Hvordan kan trygdekontoret gi meg avslag på nødvendige midler som har oppstått som en konsekvens av kreften. De har ikke møtt meg en gang. Det er en fabrikk, som en gang i måneden gir meg en utbetaling, som påminner meg at jeg har en ”produksjonsfeil”.

De har gitt avslag til meg på høyere grunnstønad for kjøp av kompresjonstrømpe og hanske, på grunnlag av en telefonsamtale med en fysioterapaut, som også uderestimerer mitt behov. Hvorfor vil de ikke treffe meg? De kan be meg om å ta med det jeg har. De tvinger meg til å være personlig eller privat og det liker jeg ikke. Jeg liker ikke tvang. Jeg liker å være personlig, men da vil jeg velge det selv. De tvinger meg til å kjempe for en sak, som jeg skulle ha sluppet.

Det er helt utrolig!

Jeg fikk sammenlignet disse kompresjonsgreiene med truser, og jeg sa: ”Jeg regner med at alle i salen her har mer enn to truser”. Jeg har to strømper/hansker som er i bruk (slitne sådan) og jeg (eller Bernt da) vasker for å ha nytt hver dag. Det koster 2 250 kroner å skaffe nytt og de varer i 6 uker. Jeg synes det er rart at jeg må forklare dette om igjen og om igjen. Jeg har krav på å få det dekket. Men jeg opplever å bli mistenkeliggjort og må tigge,og det utstår jeg ikke.

Jeg ser på brevene at dere forholder dere til fakta, men hva med å treffe mennesket? Hvor blir det av den helhetlige tenkingen. Jeg er glad i å lage mat, jeg baker hver dag, jeg skriver på pc. Da må jeg gå mest mulig med strømpen for å slippe hånden fri når disse aktivitetene trør inn.

Det er helt utrolig at jeg må bruke tid på dette her, det er utrolig at jeg gidder å skrive om det og. Men dette kan forebygge uførhet, og er det noe som er nedfelt i mennesket, så er det at vi vil arbeide.

Det ligger i kulturen, det ligger i ryggmargen vår, vi vil yte! Ikke fortell meg at folk ikke vil arbeide. Disse unntakene, de som ikke vil, skal ikke dominere deres møter med oss som vil!

Jeg viste de papirbonken min, med brev fra dem. ”Dette holder dere på med, i stedet for å treffe meg". Det er greit nok at de jobber under et regid system, men de har ansvar for å gjøre en god jobb likevel, slik alle vi andre har. Og hva er godt nok? Vi har betalt skatt, det er vi som er kundene!!!!

Jeg tok litt av:”Se på denne tatoveringen folkens, det er godt håndverk. Hvis han som laget denne hadde gjort dårlig arbeid, hadde han mistet kunder. Mens i kommunen og i trygdesystemet, kan folk sitte og gjøre halvbra arbeid år etter år, uten å miste noen, fordi vi har ikke andre steder å gå”.

Jeg sier det jeg sa da jeg var 16 år:

Fuck the system! Jeg har ikke noe bedre måte å si det på.

Joda, jeg ble pompet etterpå. Jeg valgte å sitte og høre på rådgiver Svanhild Jenssen (Helse Midt-Norge). Hun likte jeg. Damer som kan skyte fra hoften er bra! Hun minnet meg på at vi til enhver tid, for eksempel på nyttårsaften og, har alle typer spesialister tilgjengelig. Det være seg hjerte, lunge, kreft, barn, hva som helst. 5 millioner mennesker har tilbud om dette. Joda vi er et rikt land og da er utfordringen å ha enda bedre kvalitet i dette.

SÅNN! Nå er det nok av dette! Jeg er sykemeldt. Jeg trenger ikke å engasjere meg mer. Magen føles gravid, og stikker, men jeg står i kø for operasjon og det er for så vidt greit, så lenge det ikke har betydning for hvor lenge jeg får leve. Det er som om jeg trenger tiden, for å venne meg på at noe skal skje igjen.

Jeg samler krefter, i kveld i form av et glass italiensk vin – favoritt. Beneventano; Aglianico (til medisinsk bruk, forbygger kreft! Sure!) og vil gjerne ha gjennomført Tomatis før innleggelse. Og ikke minst, men størst: Synge på Homseuka i Ilen Kirke, søndag 17. September kl. 18:00

I morgen er det fokus innover igjen. Bake, synge, lage…lovely. Eg er fornøyd med meg sjøl, min egen innsats og med dagen. Alt blir vakrere for hver dag som går.

Jeg skrev mail til en tysk tattoo sjappe og fikk en hyggelig mail tilbake. Jeg spurte om de hadde en manneengler å sende. Men de lager individuelt til alle sine kunder (Hallo NAV, her har dere noe å lære!), men han ønsket meg lykke til med det. Hyggelig!

OK, god kveld!

Betty

If you think you can do a thing or think you can`t do a thing, you`re right. Henry Ford