lørdag 9. september 2006

Rapport fra utelivet!

John Arvid sitt bidrag til Fredagsrompen, forsinket en dag. Jeg har lovet å skrive at bildet er ment som komikk. Joda, vi tar den.






Han la seg ned ved siden av meg, og sa: ”Vet du hva det beste med deg er, Mamma? Det er at du lever”. ”Takk Ruben”. ”Det var syns at du fikk kreft, men jeg har en mamma og det må barn ha”. ”Joda, vi er heldige som har hverandre”. Han stryker fingeren rundt øye mitt, og sier:”Du er blitt gamlere her, men du er fin, hva kalles de strekene her?” ”Rynker!”. ”Ja, sånn får vi når vi er gamle”. Og jeg tenker: Det er greit med alle rynkene jeg har, jeg lever, og jeg har en sønn som er fornøyd med meg. Øynene hans viser at han synes alt er perfekt med meg, og det er deilig å vokne slik langt ut på en lørdag.



Ruben har kledd seg til bursdag, og øver på sin Baryton. "Mamma, jeg trenger ikke speil, jeg ser meg selv i min tuba". Jeg korrigerer ikke den, han blir så skuffet når jeg sier at det er en Baryton.


Joda, jeg har det bra! Jeg er kanskje litt unaturlig opptatt av at jeg lever, men det er greit for meg. Jeg går ut på badet for å se, litt uttørket i halsen etter gårkveldens utskeielse. Hår til absolutt alle kanter. Jeg ser i speilet at kroppen har bare en pupp. Jeg ser det enda. Noen ganger tenker jeg ikke på det, når jeg ser. Men det kommer an på. Sminken tok jeg av i går, men jeg er preget. Jeg er en dame på 42 år, som ikke lenger greier å kritisere meg sjøl. Det er en seier!

Det smussregnet på hjemveien i går, og det er noe av det deiligste jeg vet. Varmt smussregn. Som bergenser er jeg imprignert og koser meg i all slags vær, så lenge det ikke er for kaldt eller for varmt. Jeg leier sykkelen hjem. Jeg har ikke sjanse til å ta bakkene, og det er litt trist at jeg ikke er i god form. Tårene renner nedover mine kinn, og det er godt å åpne slusene. Per Kristian sier at når det regner, da gråter Gud, og jeg sier at det er bra for oss, for det gir liv til alt som gror. Da må det gi liv, å gråte litt selv og, ta ut trykket litt. Jeg tusler hjem. Jeg tenker på spreng og jeg tenkte: Tro om jeg skal skrive blogg når jeg kommer hjem. Du er ikke ordentlig blogger før du har lagt ut en ”dritings blogg”, sies det.

En fyr med paraply gikk forbi. Det tar lang tid, at folk skal gå forbi. Særlig når de ikke sier hei. Når jeg går i fjellet sier jeg hei til alle på min vei. Neste mann sa: ”Har du drukket like mye som meg?” ”Helt sikkert”, svarte jeg. Han fortsatte:”Min venninnne slo opp med typen i kveld, det ble et drama”. ”Jeg skal operere snart”, sa jeg, og fortsatte: ”Jeg har hatt brystkreft”. ”Moren min døde av kreft”, sa han. ”Det er 4 år siden og da var jeg 16”. ”Er det spredning?”, spurte han. ”Nei, det er i underlivet”. ”Ja, men da er det håp”, svarte han,”husk på det!”. Han gikk av sykkelen sin, og tok seg tid til å høre på meg. Jeg hadde ikke respondert noe på det han sa, jeg bare tok en sjanse og snakket om mitt.

Jeg kommer aldri til å glemme den samtalen, hans erfaring med å miste sin mor, preger meg selvsagt i dag. Vi sa aldri hva vi het, vi var bare opptatt av å dele erfaringer fra livet. På toppen av bakken, besteg vi syklene og peiset på, som et kappløp over lyskrysset og bortover veien. Så ropte jeg: ”Takk for følget, hadet”, så skrudde jeg en annen vei. ”I lige måde, det går bra”, ropte han tilbake.

Du vet aldri når du får disse møtene med mennesker som skal prege deg i livet. Bare en setning, et utrop, et eller annet, som setter seg i kroppen, og som virker. Utrolig bra!

Joda, jeg var på byen i går, det kjennes. Jeg går aldri ut, egentlig, på den måten som i går. Som regel er jeg ute når jeg spiller selv, eller treffer venner bare for å prate. Jeg hadde Stein med, min bonussønn 2, og heldivis for det. Selv om det kan se ut som om jeg har skjekket opp en som er langt yngre enn meg selv. For han og meg har evnen til å le av de samme tingene, og trives med hverandre. Det tør jeg å påstå.

Vi tarff en som han jobber med, og vi hang i baren på 3B. Med en gjennomsnittalder på 25 år, var det nesten ubehagelig å være der. Hadde det kommet inn en 40 åring, uansett hvem, så hadde jeg umiddelbart gått rett på, for å komme i tale.

Men så begynte et ukjent band, Exceed (overgå?) å spille og det var derfor jeg var der, på Ukjentfestivalen (rart at ikke Adressa dekker opp dette!). Det var et ”flinkt” band, som fikk til meg å tenke på Joe Satriana. Uansett alt av musikk er deilig når det dundrer i mellomgulvet. Lyden var ræva, men hva kan man vente.

Aksel Aune Hansen begynte å spille, aleine med et keybord. Jeg har alltid beundra folk som kan stille opp helt aleine. Men nå hadde jeg fått nok av min egen alder, kontra de yngre. Jeg tok peiling på tarppene opp, og der traff jeg Thomas, redning!

Moorehead spilte jævli bra, til tross for dårlig lyd: De leverte! Det er tett, tøft og punkat. Herlig å få stå å se på trommisen, som også spiller i BBBB, uten at jeg må konsentere meg om noe. Jeg skjønner han, dette bandet er jævli bra. Det er bare spørsmål om tid, før de rocker flere. Alt publikummet lar seg bare suggurere med, kjenner seg igjen, selv om de ikke kjenner låtan. Og så er folkan overmåtelig trivelig! Vi gikk på LilleLondon og der satt en kar som var blind og spilte. Bassiten til Moorehead gikk opp til han, og spilte med og jeg lot meg imponere. Jævli bra!

Til tross for at aldersgruppen var betraktelig høyere her, så trivdes jeg ikke. Jeg fikk en øl, både her og der, og traff en hyggelig venninne av Thomas, jeg prøvde å rive meg med, men det lot seg ikke gjøre.

Det er en egen tomhet over det å gå på byen. Kanskje jeg har problemer med å være nobody. Ikke kan jeg snakke så mye generelt pisspreik heller, så da er det bare å takke for seg. Thomas følgte meg ut, og det var trygt og godt.

Så var det hjemturen, men den har jeg beskrevet.

John Arvid defroster kjøleskap med føner, Bernt kopierer et opptak av TAV, fra 1981 på samfundet (kult å ha i disse dager). De andre er i gebursdag. Jeg steiker bacon og egg, og skal ta meg et glass vin. Joda, lørdag er akeptabelt!

Per Kristian har begynt på Rock med Blokk, og elsker lyden og tonan.

Vi snakkes,

Betty

3 kommentarer:

=Anja sa...

Jeg protesterer,Betty-
Det heter ikke rynker-det heter livslinjer!
Tuareghilsen igjen ifra =ANJA

Betty Boom sa...

ÅÅÅ - du har vært innom igjen.

Jeg ser deg.

La det være det det er, bare det er vakkert!

Betty

Hvor er min engel?

=Anja sa...

Det ER vakkert!
Slutt