Sexskrivepress

Jeg er egentlig litt lei av temaet, sånn i skrifltlig form, men fortsetter likevel. Det er karusellen som ennå går, og jeg er på, og kommer ikke av (i hodet). Esquil og
Sexy Sadie (Beatles laget en låt til Maharishi en gang, kalt det samme, hvor hovedstrofen er: What have you done, you`ve made a fool of everyone) har sluttet seg til ringen, og dette er det nærmeste jeg kommer gruppesex, foruten om å spille i BBBB da.

Jeg har tenkt på gamledager, jeg bodde i et kollektiv med 2 superfeminister. Skråsikre feminister er jeg redd, de er endimensjonale og stereotype. En av disse damene, mente at 90% av alle mannfolk, kunne de kappe pikken av, men det fantes ikke noen som var så avhengig av å bli sett av/eller pult av menn som henne. Hun hadde gjerne to forskjellige per dag og i alle fall 4 ulike menn per uke.

Jeg husker det ble et ramaskrik når de oppdaget at 5 venninner hadde samme elsker. Da kjente jeg at dette kom som fortjent. Hun andre sa til oss en gang, vi skulle ha en kollektivfest: ”Jeg skal henge meg i taklampen og si: Kom og knull meg!” Vi hadde invitert a 20 gjester hver og jeg hadde valgt mine fra min musiker verden. Jeg skal spare dere for navn, men den hun siktet til er en kjent en. Det værste var at hun fikk helt rett. De for inn på hennes rom og det tok 7 minutter, så var de tilbake. Hun var strålende fornøyd, og sa:”hva sa jeg?”


Jeg forstår meg ikke på denne bruk og kast greia, det må være innmari slitsomt. Kroppen må vel føle seg litt forsøplet?

Med å bo i lag med disse damene, så jeg at mye skråsikkerhet dekket over usikkerhet, og at de strevde egentlig de også. Når jeg leser feministers tekst om temaet i dag, så leser jeg igjen mine tidligere samboeres skråsikkerhet og det gjør meg stresset. Er de aldri usikker? Er aldri se? Vakkert? Er ikke det å knulle en voldsom sak, som bringer deg nærmere kropp og den du deler det med?

Det å ha sex uten kjærlighet er greit en stund i livet, men du har aldri en garanti for at det ikke vekker følelsene til live. Da kommer ensomheten frem og kakker på, og den er trist.

Da jeg var rundt 15 år, ble jeg utsatt for en ”pornokonge” (en kamerat av min far) og det har kostet meg rusing i mange år og psykolog hjelp i det uendelige. Rent teknisk var jeg utlært til det meste. Han frarøvet meg det vakre, det skjøre, det sarte og gutter på min egen alder ble ”småtisser”. Den angsten og den ensomheten han påførte meg vil alltid henge med som en skygge. Jeg blir kvalm av å se porno, med tanke på den mannsgrisen han var, som sa at slik var det å være voksen.

Ellers er Trondheim en nydelig by, og denne lørdagen på Solsiden (Akerbrygge light) kunne likegodt vært en maidag. 3 gutter til frisør og et møte med tante Kristin. En øl på Bare Blåbær og en kveld med bare oss 5, gir livet mening.

Jeg er trøtt, og liker det ikke. Jeg vil bare at det skal gå fremover. Så jeg blir skuffet når det går 2 steg tilbake. Jeg skal gå ut og gå meg en tur, så jeg kan kjenne den kjølige luften på huden og vokne til litt. Det er så mange ting som skal skje framover, og jeg blir grepet av redselen for å lykkes. Jeg ble ganske godt plassert og fortalt som liten: ”Du er bare en kvise på samfunnets rompe”. Hvem kan si dette til et barn, og tro at det ikke virker.

For dere som er nyskjerrige på prosjektet jeg er en del av for tiden, kjøp Kvinner og Klær på tirsdag.

God lørdagskveld,

Betty

ps gratulerer med dagen, Siri ds