søndag 25. februar 2007

Sunday Bloody Sunday

Det er to grupper mennesker du ikke velger i livet, naboer og øvrig familie. Og i dag har jeg virkelig lyst til å være dønn privat på bloggen, men begge disse gruppene hindrer meg i det. Skjønt ingen av de leser blogg, så vidt meg bekjent. Men å lufte mine dagens tanker og opplevelser rundt disse to gruppene ville vært å sladre og det driver vi ikke med offentlig, ikke sant? For disse to gruppene holder seg sikkert for god til å sladre om oss også, det får vi bare tro. Vi må alltid tro det beste om folk, til det motsatte er bevist. Men personlig har jeg hatt urealistiske forventninger til begge gruppene. Forventinger som har gjort meg trist.

Jeg er mere og mere inne på tanken om jeg skal ordne meg en blog med kode til, for da kan jeg være privat. Det er mange mennesker jeg kunne tenkt meg responser fra på gitte tema, som jeg ville ønsket meg med da. I dag har jeg grublet på et Esquil tema. Hva trenger sjela? Han laget kode og ble mere privat og det svinger mere av det altså. Han gav alle en mulighet til å melde seg på, men ikke alle er med. Jeg tror det er mange som ikke leser bloggene ordentlig, de bare er innom og da forsvinner sammenhenger og muligheter. Men jeg grep sjansen og hev meg på og er inne.

Med kode så kan en fortelle om egenopplevelse, uten å være redd for at andre blir støtt. Jeg har ikke så behov for å snakke om andre, men hva det gjør med meg, når andre.... om du skjønner.

En light variant:

Jeg har sluttet å være drivkraften i begge disse gruppene jeg nevnte og da skjer det fint lite, gitt. Eller snarere: Ingenting! Ingenverdensting! You win something and you loose something. Og jeg har vel ikke mistet noe, for det var aldri der. Fordi når en slutter å drive relasjoner, så ser en hvem som naturlig er tilbake og det er som sagt: fint lite. Jeg savner det ikke heller, for det var aldri der, men jeg kan synes at det er trist at det aldri var der. Jeg får nesten samme opplevelsen som da jeg trodde punken døde. Men felleskap som er bygd opp på at noen få drar, vil aldri overleve når drivkraften blir borte.

Det er som Radiohode nevner, folk er for navlebeskuende. Vi er ikke de populære, det er ikke oss som gjelder. Men hvis vi driver og inviterer, så får vi respons til vi slutter å drive og invitere. Nå kan jeg skrive det litt høyt fordi jeg har ikke noe å tape, for det var aldri der.
Jeg har ikke noe å legge på andre i dette litt innpakka temaet mitt, men jeg synes det er trist at vi ikke betydde mere. Og det går an å komme over det, for det er bare en følelse. Gratispassasjerer er slitsom reisebagasje i livet. Kan hende jeg synes det er vanskelig å ikke være ønsket, og jeg har brukt nok tid på å skjekke det ut. Jeg kommer aldri, i hele mitt liv, til å ha dette som tema, med noen av disse gruppene. Aldri. For responsen er den samme hver gang, luft! Eller at vi tar feil, og «vi må ikke tenke sånn». Dette skulle jeg gjerne gitt eksempler på, men det må være inne i en blog, med tilgang til folk som responderer.

Bernt sier alltid: «Det beviser at vi til og syvende og sist, bare har oss selv». Og det hele svir mere for meg, pga min historie. Men storebetty er blitt flink til å passe på lillebetty, så jeg rir det av meg.

Tanken på å flytte her i fra, skremmer meg ikke lenger. Jeg drømmer ikke lenger at jeg selger huset om natten. Jeg får ikke panikk med tanke på å være oss 5 et annet sted. En ervervet frihet, som resultat av å gå inn i den triste følelsen.

Vi var på skøytebanen i dag, en trivelig dag med oss 5.

Foressten: Jeg gråt da kongen gråt. Noen andre som gjorde det?

Er det noen andre som kjenner igjen temaet?

Gullrekka mi:







Betty

18 kommentarer:

Lilly Craft sa...

Åh, Betty! Det e hæslig når man oppdage at man står alene når man ikke va klar over det. Eller for å si det på en annen måte: -Det e dødskjipt å inrøm ovenfor sæ sjøl at det va bare mæ. Men det e viktige oppdagelsa, fordi det e en slags ryddesjau, og man kan hiv ut det som e gammelt. -Så blir det plass te nå nytt og friskt. Livet blir aldri det samme etterpå, men det e vel heller ikke meninga. Noen gang e det virkelig nødvendig at så skjer, sjøl om det svir. Vi træng armslag og nytt lys for å væks!

PS!
E du frisk nok te latte på Stolt snart? Æ savne dæ!

Alice sa...

Jeg skjønner hva du mener Betty. Veldig. Jeg tror det er en kjent problemtstilling for mange til tider. Men de virkelige vennsapene, de som tåler ild og vann overlever alt, det har jeg også erfart.

Kjenner meg også igjen i ønsket om å si akkurat det du vil i bloggen din, jeg legger (altfor) ofte bånd å meg. Sparer det til den private dagboka. Og jeg har heller ikke spurt Esquil om tilgang, har tenkt på det, men ikke gjort det.

Betty Boom sa...

Lady: Godt sagt, søta! Jeg har hatt 7000 runder før jeg posta noe om det. Venter litt med å lage avtale for å ikke skuffe meg sjøl eller deg. I dag gikk jeg 500 meter og trodde jeg skulle hoste opp invollene.

Men godt å være savna.

Alice: Med høy investeringsfaktor, så må skuffelsen komme, men sånn er livet. Det må bites i for meg og.

Dette båndet som vi legger på oss sjøl, hva er det for noe?

Betty

Marianne sa...

Dette kjenner jeg veldig igjen, Betty. Den følelsen har jeg mange ganger sjøl - at jeg bare har meg selv og Ingri å regne 100 % med når det virkelig stormer. Det er merkelig hvor stille det blir på en del fronter når man sjøl ikke tar initiativ eller ber om noe.

Surt - definitivt! Hvert å selge sjela for - definitivt nei!!
Som jeg tenker - alt er til salgs, men fan ikke sjela mi - den er min om jeg så blir aleine på en øde øy.

Marianne :-)

Anonym sa...

Jeg kjenner det igjen og har tatt en ryddesjau.

=Anja sa...

Jeg skulle gjerne likt å være inne på bloggen til Esquil- men for meg som er av gammeltypen- så blei det hele så satans komplisert- føler det blei en slags halvsensur over for oss som ikke er så flinke med data`n- og følte meg som en komplett idiot!
Ps Føler jeg prøver å være pådriver i endel sammenhenger jeg å- men sliter med handikappet med det er å være kasteløs-
Slutt

Anonym sa...

Kjære Betty!

Ei te som kjenne sæ igjæn, ja! Tænkt my på det der i jula. Har også funne ut at æ har folk te forskjellige funksjona, men at blindpassasjeran må bort.

I kveld ringt æ en venn, som i mange år va bestekompisen min, og så skjedd det ting som gjord at vi hadd dårlig kontakt lenge. Så har vi, eller egentlig æ, vært flink te å ring igjen. Æ hadd egentlig gitt'n opp, men så så æ faren hainnes da æ va på trening i kveld, og tenkt æ skuill ring. Det e æ glad for, for vi hadd en fin samtale. Og æ fikk nå godt utav det. Ergo har han kanskje en funksjon for mæ fortsatt.

Men - det e vanskelig å kjenn på de følelsan rundt det at folk dætt fra hvis du sjøl ikke gjør en himla innsats. Æ har mange venna som e sånn, nånn av mine bæste e sånn også, men heldigvis så veit æ at dæm e der for mæ, og æ veit at æ må gjør en innsats også. Æ veit kæm æ vil ta med mæ videre i livet, og det e dæm som også gir mæ nåkka!

Takk for fin post!

Anonym sa...

Og - du har ei flott gullrekke, du, Betty!!

trine40 sa...

Slutter meg til resten - gratispassasjerer er tungt å dra på. Jeg strever litt for tida med å få oversikt over hvilke av dem jeg har rundt meg - derfor blogger jeg framfor å prate til tider...

Viktig post, dette...

Betty Boom sa...

Marianne:surt? sier du. Sårt! sier jeg. Men om 20 år har vi gjort oss mange erfaringer med nye folk, og jeg skal lære meg å satse likt med andre.
Da gir jeg meg selv minst skuffelser.

Sexy: Men tomheten kom vel snikende til deg og?

Anja: Veien blir til mens vi går. Bruker mye tid på å lære meg data eg og. Det finnes mange blogger med kodetilgang. Mona, som jeg har lenke til f.eks. Synes du får til bra å drive ditt sosiale liv.

Jeg for min del skal ikke være pådriver for annet enn å bli hel og frisk, i mange år. Eller til eg får kreftene tilbake.

Bastet: Holder på å lære meg det: folk til forskjellige funksjoner. Jeg har satset for hardt på folk over hele fløyen. Så jeg erkjenner mitt problem og skal absolutt bli god på dette.

Hvis folk innrømmer at de trenger at du driver det, så er det noe annet. Da er folk ærlige med eget ståsted, det tåler jeg - veldig.

Takk for komplimentet!

Trine: Blogging er fint i slike perioder. Min erfaring er at dette ikke er noe pratetema for folk flest heller.

Fint å oppdage ting før hele showet er over, selv om det svir.

Vi blir en gjeng flotte 50 åringer (noen må bli 40 først og :-)

Betty

Anonym sa...

Jeg skal bli 40 først, men sur er jeg ikke - bare til stedet i livet mitt. På oppturer og nedturer - i skuffelse og glede. Der hvor jeg faktisk er til alle tider - enten det er glede eller sorg. Det er ingen andre steder jeg vil være fordi det er det eneste riktige stedet å være - ekte og sann mot seg selv uansett hvor vondt eller godt det er - bare være meg på godt og vondt - i sorg , smerte og glede. Surt er det - sårt som et helvet - det kjennes lang inn i sjela, men å ha sjela i behold lell. gjør smerten verdt det. Det er i alle fall mi meining!!

Marianne :-)

=Anja sa...

Orker ikke å kaste bort tid på å knekke koder for å leite opp blogger som er presumtivt seriøse - tia er alt for dyrebar til det-
Da går jeg heller inn og ser på Hugen sin tidløse blogg
Når det gjelder sosial omgang ,så har du nok rett i det, ja-

Anonym sa...

Siden jeg har vært på begge sider av den greia der; altså først masekoppen og så i senere tid sosial slappfisk, så vil jeg bare si meg enig i at det er kjipt å være i første gruppe.

På vegne av oss i andre gruppe vil jeg si at det ikke nødvendigvis er vondt ment. Vi er bare så glad i sofakroken. Men vi er også veldig glad når noen drar oss ut av den, selv om det kanskje ikke virker sånn på gjengjeldelsen :)

Anonym sa...

jo da, men samtidig: Den ble der ikke lenge.

Zava sa...

Har vært mer eller mindre off i en periode pga mye i den "virkelige" verden. Når jeg nå endelig har tid til å bevege meg i bloggeverden så ser jeg ta det har skjedd utrolig mye. Det virker nesten som om det er selvransakelsens time for mange norske bloggere. Esquil har lagt inn kode, Radiohode har erklært at han skal slutte å blogge og du er tydeligvis også inne i en vurderingsfase. Jeg skjønner dere godt, dere gir masse av dere selv og blottlegger langt mer enn hva de fleste gjør. Vil bare si at jeg setter stor pris på at du byr på deg sjøl, men har full forståelse for at det er krevende og at du stiller spørsmålstegn ved det hele. Ha en fin dag Betty! Zava

Unknown sa...

Marianne: Men det er noen som lusker rundt på bloggeneåre og som mener vi har solgt sjela da ha ha :-)

Anja: Kan hende du ikke orker, men noen har skilsmisse greier og synes de trenger kode, for å holde luskere ute. Vi må ha respekt for det. Litt nedlatende å si presumtivt seriøse, når du ikke har gått inn i det en gang!

Tonje: Å være masekopp blir en utslitt av sjøl. Slappfisk er kanskje å dra den litt langt, man må jo ta ansvar for egne behov.

Sexy: tomheten git rom for nytt

zava: Takk skal du ha. Må evaluere status av og til.

=Anja sa...

Hei,igjen
Hva mener du med luskere?
Hvis det er kommentatorer du mener- så føler jeg det er du som er nedlatende
Synes kommentarer i det store og hele er positive- og spesielt kommentarer som er provoserende
Men det går jo an å ta resp. i aller verste mening,selvfølgelig-
Jeg velger å ha litt mer positiv innstilling til mine medmennesker
Står inne for siste kommentaren min:0)altså-
Tuareghilsen!
Slutt

Anonym sa...

Fin post, som virkelig fikk meg til å tenke. Jeg er enig med deg, det er absolutt ikke noe poeng å være den eneste som jobber for at et forhold skal fungere. Og sånn er det vel på alle plan, kjærester, naboer, venner, familie. Det må være noe gjensidig der, ellers vil det fade ut av seg selv før eller siden. Og når du er den som jobber og jobber for at det skal fungere er det vel like bra å oppdage det først som sist. Det er de andre som går glipp av noe som kunne vært fint.