lørdag 22. mars 2008

Tøre å Lykkes Del 5

I dag kom det dundrende inn i meg, i en voldsom anmarsj, aleineheten! Skjønt det! Greide ikke å holde det unna lengre. Svikene, gamle sår, skylder inn over meg som flodbølger i svære hvite kaskader. Følelser som bare psykologer forholder seg til verbalt. Også i dag som jeg har all grunn til å være glad.

Det er knallfint vær, men jeg må være i dette voldsomme litt, så jeg kan få gjort det til mitt og ikke springe i fra det. Sloss med meg sjøl for å ikke organisere det bort, skulle laget et eggejaktlag for oss på Moholts Perle som har bypåske, men jeg har alltid drevet slike ting og det har gjort meg syk til slutt.

Jeg har organisert fjellpåske i 8 år for 50 mann, og er trøtt av å være den som bærer. Og når jeg ikke bærer, så sitter jeg igjen med aleineheten. Gunnar Cramer fikk rett, sånn er det å være en som bærer. Og det er i orden! Kler ikke å bli bitter jeg, så da må jeg slippe til det som kroppen sier.

Kjenner at aleineheten ikke er farlig, men den er sterk, voldsom, vill og vanskelig. Brenner i magen som en gamnmel flamme. Kjenner skammen fordi jeg føler meg som en liten jente som trenger trøst. Dette har ikke noe med dagen i dag å gjøre. Jeg har prøvd å knipse to ganger i fingrene for å få det bort, prøvd å gråte meg ferdig, prøvd å rope det ut, men følelsen har kommet og det er bare å bruke tid, ta den til meg og ikke skyve den bort.

Tenker ofte på hva andre gjør med sine sår, føler ikke andre seg aleine? Eller er det bare noe vi ikke deler i samfunnet vårt? Vi mangler vel et språk, og i tillegg så er dens slags tale sikkert skikkelig privat. Tryggest å holde kontroll, en avstand. Hadde sikkert valgt det om jeg selv kunne, for dette er ensbetydende med å være svak, lissom.

Men egentlig så føler jeg meg modig og sterk, som tør å være liten og svak og aleina. For når du åpner en østers, så er det en grunn til at det noen ganger dukker en perle opp. Og denne perlen skal ingen få knuse.

Føler meg bedre allerede.

Gla påsk,

Betty

- ka skulle eg gjort uten bloggen -

9 kommentarer:

Heidi Fleiss sa...

Skriv det ut :)

God påske til deg også!

Anonym sa...

"Tenker ofte på hva andre gjør med sine sår, føler ikke andre seg aleine?"

Jo. Men det er ikke alle som har kommet så langt at de klarer og tør å sette ord på det og ikke minst jobbe med det slik som du gjør. Enten det er gamle eller nye sår, sykdom, samliv, jobb...alle har noe de føler seg aleine om, og vi (de fleste) er vanvittig lite flinke til å tørre å ta imot andres aleinehet og smerte også.

Det hender jeg går inn på badet og legger meg på gulvet, og hyler som et såra dyr i fortvilelse mens jeg begraver hodet i badekåpen for at ingen skal høre meg. Den smerten og fortvilelsen må jeg jobbe meg gjennom aleine, og jeg jobber med å klare det.

Fortsatt god påske til deg Betty. :-)

Sylvi sa...

Tror cat har rett... det er ikke alle som har kommet så lang som du - kanskje de aldri kommer dit!? - fordi de verken ser eller klarer.

Jeg trenger stunder helt for meg selv, da jeg kan la tårene renne, kjenne og føle. Jeg rår ikke over når behovet er der. Det har hent jeg har måtte dra tidligere hjem fra jobb - avspassert noen timer for å være helt alene før de andre kommer hjem. Dette må jeg ta meg tid til ellers fungerer jeg faktisk ikke. Hodet er en ulldott! Jeg føler meg alene da... jeg føler meg syk, udugelig, pysete og føler skam som du sier - om bare noen kunne kommet å løftet meg opp, fulgt meg rundt, holdt rundt meg og trøstet meg. Jeg har en mann - min beste venn! - men som cat sier; dette må man jobbe gjennom alene. Jeg er den svakeste i hele verden og alle ser det!! Svake menneske. Svak fordi jeg viser følelser... enkelte leser det slik, men jeg veit innerst inne at det er min styrke.

Nei, jeg har takket mang en gang for følsomheten. Til tider slitsomt, men heller det enn å gå glipp av så mye... Dette handler om å leve og det er det godt å kjenne!

Klem

Anonym sa...

Godt du får ut litt ved å skrive av deg noe.

Aleinehet er så mye, og jeg tror det er følelser som alle kjenner på, og det "tema" som det er knyttet mye skam til i vår verden!

Jeg er for min del aller mest aleina sammen med andre - det er noe der som jeg ikke finner ut av. En følelse av annerledeshet, tror jeg. Som jeg bare må akseptere, og leve med kanskje.

Fortsatt god påske, Betty.

Eva

Betty Boom sa...

Heidi: Funker det ja.


Cat: Jeg har ikke noe valg. Så kanskje derfor har jeg kommet langt i sjølbevissthet. Hvis jeg ikke hadde tatt hånd om det, hadde jeg vært nødt til å ruse meg eller springe fra det på annen måte.

De fleste kjenner nok disse følelsene, men kanskje ikke så sterkt, og kan da dytte det vekk. Blir sure, tung eller avstengt. Det er usexy det :)

Tror det er sunt å hyle på badet, slippe opp spenninger, så det ikke lagrer seg i kroppen og verker. Kjør på, Cat!

Sylvi: Sånne aleinetimer må jeg ha masse av og, og bruker de ofte til å komme i vater. Folk som er glad i meg, kan ikke ta bort disse følelsene, men de kan holde rundt meg, trøste meg. Det hjelper litt.

Trenger av og til å bli holdt fast, for å ikke gå i stykker. Det er som om kroppen skal eksplodere innvendig. Det er rått parti, men det er "bare" livet.

Og det er vår styrke, tvil aldri på det!!!!

Purpurhjertet:

Min aleinefølelse er ikke en ensom følelse, bare sterk. Og jo oftere jeg tåler denne aleineheten, jo mere får jeg utrettet i livet mitt. Blir modigere.

Den aleinefølelsen sammen med andre, som du beskriver, hadde jeg mye før, men etterhvert som jeg bare bruker tid på (etter kreften) folk som er bra for meg, så ble ikke dette et problem lenger.

Å gi en aksept på seg sjøl, og være seg sjøl fullt og helt, er aller viktigst. Å drikke øl med "de rette" eller "holde ut" i selskap som ikke byr på seg sjøl, gir ikke noe i lengden.

TAKK FOR FINE KOMMENTARER ALLE!!!!!

~ Underveis ~ sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Betty Boom sa...

Jorunn: Takk skal du ha.Skrivingen er en helbredende gave. Ja, finn gjerne de ordtakene, syntes det var bra slik du hadde skrevet det og.

Stay strong you too :)

Betty

Anathema sa...

Sjelden man ser noen greier å beskrive sterke følelser uten å ty til klisjeer. Dette var en fin tekst, synes jeg. Lykke til med oppturen og mange fine dager, netter og år!

Betty Boom sa...

Anathema: Tusen takk. Og beklager sein tilbakemelding. Gått meg hus forbi. En ting er å beskrive følelser godt, en annen ting er å deale med de I.R.L.