In My Dreams

Jeg fikk sove helt til kl:11 i dag og det er en gave det.
Jeg drømmer reisedrømmer, på turne. Jeg snakker ofte med faren min i drømmene og får råd. Jeg er blitt flink til å huske drømmene. Det er alltid utrolig mye folk og bevegelse. Heldigvis har jeg sluttet å drømme at vi selger huset. Det er mararittdrømmen min, at jeg må bygge opp et nytt sted. Jeg vil være "satt" og bo i dette overprisete rekkehuset lenge. Siden jeg drømmer at vi flytter hele tiden, så stiller jeg spørsmålstegn ved det. Men jeg har flyttet alt for mange ganger, og det er ikke noe særlig å være uten røtter, det vet jeg.

Dessuten handler det ikke om meg. Ungene skal vokse opp et sted, med mindre det er noe med dem som sier at vi må flytte. En familie vi traff på Montebello, flyttet fordi ungen ble mobbet på skolen. Når skolen ikke greier å hanskes med det, så synes jeg det var et bra trekk av de voksne.

Jeg har sunget meg opp og nå må jeg synge meg ned, bruke minst mulig stemme før studio. I går var jeg jævli forbanna og det er ikke bra for stemmen, sånn like før en prestasjon. Så hvis noen lurer på det, jeg er ikke veldig snakkesalig i dagene fremover. Telefon er fy, osv.

Det er jo sånn idrettsutøvere gjør det før en prestasjon også. De kuler ned dagene før. En utsovet kropp kan prestere mer.

Jeg har fått brev fra Trondheim Kommune at stillingen min som prosjektleder går ut i desember. Det var helt etter boken det. Jeg blir ikke stresset i det hele tatt, jeg tror det ordner seg. Jeg blir aldri arbeidsledig, garantert. Men så er jeg villig til å akseptere mye "neger-arbeid" og da. Men jeg er ikke der, jeg skal ha konsultasjon på ny pupp i Januar og dette skal på plass før jeg arbeider. Jeg ser på damer som roter frem og tilbake med sykemeldinger. Men så er vi forskjellig. Jeg er god på å ikke kjede meg. Jeg har noen fritidsgeskjeftigelser som bygger meg opp.

Jeg har respekt for at andre velger dette annerledes. Hvis du bor aleine og ikke har noen til å stryke ditt kinn, når du er syk. Da forstår jeg godt at de begynner å jobbe, før de er klare for det. Noen rundt seg, trenger vi alle.

Det var snedig å høre på Montebello kreftsenter hvor forbanna mange var på Anne Lise Ryel. Hun er sjef for kreftforeningen og i tillegg brystkreftoperert i 2005. Hun formidler, slik folk oppfatter det, at brystkreft er da ikke noe problem. Hun var tilbake i jobb etter kun kort tid. Men det er kanskje greit for hun som jobber i en kreftorganisasjon, slenge beina på bordet og la de andre løpe. Hun gir ingenting av seg sjøl, på det personlige opplevelsene av å være bruker av kreftforeningen eller identifiserer seg ingenting med de som er brystkreftopererte.

Anne Lise Ryel har bukta i begge ender, som ansatt og bruker av kreftforeningen. Og andre tøffe brystkreftopererte damer synes ikke noe om stilen hennes. Hun skulle ha gitt mere av seg sjøl, med en posisjonen hun har. Det er jeg enig i. Hun løfter ikke akkurat saken. De fleste damene jeg har møtt som har hatt kreft har mest respekt for Wencke Foss, Julie Ege og Grete Berge. De har gått ut, uten å brilliere med posisjon, men bare vært mennesker som ble utsatt for kreft. Og de lever, hele gjengen. Jeg har også fått mye kred for å ha delt min historie. Det gir håp for andre som trenger det.

Nå skal jeg synge litt og ut i verden å ta bilde, til diktboka OPPKOMMET gir ut til jul. SÅ er jeg invitert på kaffe til min bonussønn to, men husk: Det er du som må snakke - ha - ha - jeg skal spare stemme.

Ha en god onsdag dere.

Betty