1.juledag

En ting er å ta inn jula som den faktisk er, enn annen ting er å kjenne dragningen mot det mørke inni en. Og det skjer hver forbanna jul. Sånn er det bare! For å bli fri dette her, så kreves det adskikkelig klarere syn enn jeg har i dag. Men den som lever får se.

Jul tar mye tid, og så påkrever det pynting i klær. Jeg gleder meg jo villt til 3.juledag og spilling med BBBB og må skjerpe meg, så jeg ikke enten sitter i gamle følelser eller er inne i forberedelser til konserten. Dette her og nå greiene, er lettere å ta inn når jeg skriver. Da er jeg veldig ”her”. Jeg følger med på tastene og tar inn linjene. Jeg speiler meg i ordene som dukker opp etter hvert og gir meg et bilde på hvor jeg er.

Bernt skrev en fin post i dag. Det er interessant å ta inn hvordan guttene elsker det de får. Ruben og denne koppen han fikk, med bilde av han og en kompis på. Og med store smil, åpnet de ullklær etter ullklærpakker. P.K. tullet med å se: ”OLL, OLL, OLL, e`det ingen som vil gi meg en pysj”. Vi har fliret og ledd og jeg fikk ingen sånne ”krise” gaver. Takk og pris. Kanskje er det vi voksne som fyrt opp under at unger skal ha så jævla mye tinger, at det er vi som ikke er fornøyde om de ikke får nok materielle ting. Våre følelser, våre synes synd på greier har kanksje skapt en kjøpe kultur som ingen egentlig kan stå inne for lenger.

1.Juledag i fjor, skrev jeg masse blog og leser at jeg er den samme, bare et år eldre og med litt mindre smerte. Og mindre skyldsfølelse. Jeg bærer ikke ansvaret for ”ikke kontakt” her og der. Jeg har bært for mye, ja, så jeg ble sjuk av det. Jeg har underlagt med relasjoner for å opprettholde et ”vanlig” bilde, fordi jeg har ønsket meg så inderlig at ting skulle være ’normale’. Men det er sikkert, den energien er løsrevet til noe mer konstruktivt for meg sjøl. Og dermed også en frihet for de rundt meg.

Det nytter ikke å stå utenfor stengte bensinstasjoner og kreve å få bensin, som Arnfinn sa. Jeg har gått en fin tur, på graven til Arnfinn med lys og en tenkerunde i området. Jeg har det ikke så verst, sjø. Arnfinn var en stor mann i mitt liv og det skal han alltid vær. Jeg føler meg litt sånn inntrenger på gravplassen hans, for vi var ikke familie, men jeg trenger hans plass så inderlig til å gå videre. Han var den som løftet meg fra den dypeste kjelleren og fikk meg til å forstå min egenverdi, uten å kreve at han skulle få æren for det.

Arnfinn er et symbol for meg på at: Livet er! Og så er det plutselig ikke her! Han gikk ut i veien, på vei til jobb for å treffe meg og pang, der ble han påkjørt og døde, 191202.

Det er to juler som gir meg tanker denne julen her. Jeg var ”på kjøret” i Oslo, akkurat sluppet ut av fengselet i November og ville hjem. Jeg fikk ikke lov til å komme hjem. Jeg driter egentlig i storyen, men bare jeg går ut med søpla, så henter denne kaldgufsen av avvisning meg. Jeg husker at jeg frøs, jeg husker at jeg ruset meg, jeg husker ensomheten i hvert steg jeg tok den kvelden der. Og så husker jeg godt all ”tiggingen” min i etterkant om å bli ”sluppet inn i varmen”, ønske mitt om å bli elsket for den jeg er. Den andre julen er ikke den voldsomme, men jeg malte meg kritthvit i ansiktet i lag med en venninne, vi gikk til hennes foreldre og spiste middag. De sovnet, vi dro og jeg hadde en syk badtrip på LSD, hvor jeg pratet med min tattooverte slange en hel natt.

Likevel er den værste julen, en prøvejul, etter kollektivet, men den kan jeg ikke dra her. Jeg gråt sammenhengende i et døgn og ble hentet av kollektivet igjen. Det gikk bare ikke. Det var ikke mitt ”inntak” som gjorde den julen jævli, men jeg sier ikke mer.

Alkoholen begrenser seg helt naturlig her. Jeg ville aldri gitt mine unger en dritings mor i julegave. Noe så ulækkert! Vi har hatt besøk av Kristin og Karen og svigermor har gått seg en tur. Gutta ser tv og jeg har spurt om vi kan spille Skrabble etterpå. De godkjente den. Jeg skal inntre i pysj om et kvarter.

God kveld til deg,

Betty