Vurderte om eg skulle legge ned bloggen, eller legge ut speileggbilder videre. Så kom jeg over en post i
Jakten på Frank bloggen og fant ut at det var fint å ha et sted å mene noe, for det er tross alt noen lesere her, og da føles det dobbelt nyttig å skrive dette. Personlige ting fra livet, er gøy å legge ut i perioder bare. Jeg savner virkelig Sonitus, som var en samleplass for alle bloggerne, for å plukke opp interessante poster, men sjøl har jeg ikke kapasitet til å drive det, blir for mye bloggliv av det.
Det er to typer mennesker som ikke liker meg noe særlig, det er feministene og de som vil holde fast i at det er andre sitt ansvar, slik en sjøl har det. En venn av meg (mann) i Oslo sier det, at jeg egentlig er en ekte feminist...men så utvannet som det begrepet er, så vil ikke jeg kalles for det, vil uansett ikke kalles det, vi er individer i samspill. Feminister liker å legge skylden på..., jeg liker å ta ansvar i stedet.
Det som gjør meg provosert er uttalelser som dette:
"Men etter så mange år med livet "på vent"....Oppskriften på bitterhet er å sitte på vent, og oppskriften på offerrolle er å legge skylde på andre.
Jeg har hørt damer som med vitende vilje har sagt ja til at mannen kan prioritere utdannelse, og de sjøl være hjemme med unger. Så går damen henn og blir bitter etterpå. Fremstiller til verden, at hun måtte vente. Hun gjorde et valg opp i dette også. Hvis hun angrer på valget etterpå, handler det om noe annet, enn skylddeling og nedpsyking, eller syt og jammer, da får en brette opp armene og gå videre. Barn senser at voksne venter på at barndommen skal gå over, så de voksne kan realisere seg selv. I nevnte tilfelle så gjorde hun det, tok utdanning etterpå, men er ikke lykkeligere av det, snarere et surt tryne, som sitter fast i gamle følelser av å ha mistet noe. Sånne tidsregnestykker blir en aldri ferdig med.
Noen blir "gått i fra", og har ikke hatt mulighet til å påvirke den andres valg, i disse tilfellene er det med full rette lov til å kjenne en sorg, men en må gå videre og ikke sitte fast i sorgen, for det forsurer hverdagen til en sjøl og de som skal leve med en.
Det kan også virke som om dem som har gjort et valg og er fornøyd med det, betegnes som heldige. Plutselig er det ingen som har ansvar for sitt eget liv, hverken de som er fornøyde (de er jo bare heldige) og de som er misfornøyde (utsatt for noe). Jeg har ikke sans for at folk plasserer seg sjøl i en offerposisjon, og dupperer den som er fornøyd med at personen er "heldig", eller enda bedre, ikke har skjønt noe!
Vi omgives med et sett realiteter som vi må forholde oss til og vi har alle bare 24 timer i døgnet. Barn beriker, tar plass, vi får og lærer av de, og slike 2 - 10 år kommer ikke tilbake. Og det ville være rart om ikke det skulle koste noe å få barn, i form av å ha mindre tid til eget. Kanskje kan et barn også virke slik på oss, at vi får oss en kunstpause, at vi egentlig synes at det er godt å bli fridd litt i fra "realisere oss selv" greien og livet får en ny mening, enn så lenge. For meg var det ihvertfall slik at når jeg fikk barn så måtte jeg velge, og innenfor valgene fantes det prioriteringer som måtte taes, i rett rekkefølge.
I 1992 ble
John Arvid født, 3 1/2 måned for tidlig (han sier at han er født i en perfekt måned selv :), og han lå på sykehus sitt første leveår. På det tidspunktet hadde BBBB fått turnestøtte, akkurat gitt ut en cd. Jeg hadde ansvaret for booking og førte regnskapet. Det gikk ikke an å kombinere dette, og valget var veldig enkelt i grunnen, klart litt sårt i starten, men man blir da ferdig med det. Jeg valgte videre å være hjemme fordi han sondematet i 5 år og brukte oksygen i 3-4 år. I denne tiden kunne jeg jo synge på badet, skrive etc. Syntes jeg var heldig som hadde en sønn som ville kjempe og leve, denne tiden har gjort meg til den jeg er i dag, han lærte meg bokstavlig talt å sette pris på livet, som frisk. Vi har ikke besteforeldre i byen, så det er klart at dette var en tøff tid for oss alle, med oppstruktive anfall om natten og sondematingen, men vi henvendte oss til Barne og familietjenesten, fikk avlastning som hjalp på betraktelig og venner steppet inn når vi ba om det. Det var helt naturlig at jeg var den som tok det å være hjemme, fordi jeg hadde ikke et "vanlig" arbeid som brakte inntekt til familien.
Vi må lære oss å leve i de situasjonene vi er i. For meg er det å leve, å være tilstede og som voksen bære det ansvaret for situasjonene jeg har kommet opp i. Jeg opplever ikke at jeg satt meg sjøl på vent i disse årene, de var nødvendige for å være den og der jeg er i dag. Jeg kunne sikkert ha valgt å bli bitter på dette, men det har jeg ikke evner til. Jeg velger å se det som en berikelse, for det som jeg gjør nå. Jeg har ikke vært "på vent" et øyeblikk i dette livet.
Det er mange aspekter i slike saker, jeg slapp de økonomiske bekymringene i denne tiden, men det er en annen diskusjon igjen, å oppdra et barn aleine, er også en egen greie, men vi er ganske så likestilte i følgende: at vi som voksne skal være bærerne for barna som ikke har valgt seg inn i dette, det var ikke de som pulte seg til denne verden, det valget må jeg stå for sjøl.
Jeg angrer ikke på noen valg jeg har gjort i dette livet, alle utfordringene kan være et kunststykke i seg selv, som er verdt å dvele ved. Alle tidsepokene blir som frimerker, som mister sine tagger og sakte men sikkert stiger i verdi.
God kveld,
Betty
------------Dagens gjærbakst by John Arvid. -----------------
