søndag 11. november 2007

Venter På Livet

Vurderte om eg skulle legge ned bloggen, eller legge ut speileggbilder videre. Så kom jeg over en post i Jakten på Frank bloggen og fant ut at det var fint å ha et sted å mene noe, for det er tross alt noen lesere her, og da føles det dobbelt nyttig å skrive dette. Personlige ting fra livet, er gøy å legge ut i perioder bare. Jeg savner virkelig Sonitus, som var en samleplass for alle bloggerne, for å plukke opp interessante poster, men sjøl har jeg ikke kapasitet til å drive det, blir for mye bloggliv av det.

Det er to typer mennesker som ikke liker meg noe særlig, det er feministene og de som vil holde fast i at det er andre sitt ansvar, slik en sjøl har det. En venn av meg (mann) i Oslo sier det, at jeg egentlig er en ekte feminist...men så utvannet som det begrepet er, så vil ikke jeg kalles for det, vil uansett ikke kalles det, vi er individer i samspill. Feminister liker å legge skylden på..., jeg liker å ta ansvar i stedet.

Det som gjør meg provosert er uttalelser som dette:

"Men etter så mange år med livet "på vent"....

Oppskriften på bitterhet er å sitte på vent, og oppskriften på offerrolle er å legge skylde på andre.

Jeg har hørt damer som med vitende vilje har sagt ja til at mannen kan prioritere utdannelse, og de sjøl være hjemme med unger. Så går damen henn og blir bitter etterpå. Fremstiller til verden, at hun måtte vente. Hun gjorde et valg opp i dette også. Hvis hun angrer på valget etterpå, handler det om noe annet, enn skylddeling og nedpsyking, eller syt og jammer, da får en brette opp armene og gå videre. Barn senser at voksne venter på at barndommen skal gå over, så de voksne kan realisere seg selv. I nevnte tilfelle så gjorde hun det, tok utdanning etterpå, men er ikke lykkeligere av det, snarere et surt tryne, som sitter fast i gamle følelser av å ha mistet noe. Sånne tidsregnestykker blir en aldri ferdig med.

Noen blir "gått i fra", og har ikke hatt mulighet til å påvirke den andres valg, i disse tilfellene er det med full rette lov til å kjenne en sorg, men en må gå videre og ikke sitte fast i sorgen, for det forsurer hverdagen til en sjøl og de som skal leve med en.

Det kan også virke som om dem som har gjort et valg og er fornøyd med det, betegnes som heldige. Plutselig er det ingen som har ansvar for sitt eget liv, hverken de som er fornøyde (de er jo bare heldige) og de som er misfornøyde (utsatt for noe). Jeg har ikke sans for at folk plasserer seg sjøl i en offerposisjon, og dupperer den som er fornøyd med at personen er "heldig", eller enda bedre, ikke har skjønt noe!

Vi omgives med et sett realiteter som vi må forholde oss til og vi har alle bare 24 timer i døgnet. Barn beriker, tar plass, vi får og lærer av de, og slike 2 - 10 år kommer ikke tilbake. Og det ville være rart om ikke det skulle koste noe å få barn, i form av å ha mindre tid til eget. Kanskje kan et barn også virke slik på oss, at vi får oss en kunstpause, at vi egentlig synes at det er godt å bli fridd litt i fra "realisere oss selv" greien og livet får en ny mening, enn så lenge. For meg var det ihvertfall slik at når jeg fikk barn så måtte jeg velge, og innenfor valgene fantes det prioriteringer som måtte taes, i rett rekkefølge.

I 1992 ble John Arvid født, 3 1/2 måned for tidlig (han sier at han er født i en perfekt måned selv :), og han lå på sykehus sitt første leveår. På det tidspunktet hadde BBBB fått turnestøtte, akkurat gitt ut en cd. Jeg hadde ansvaret for booking og førte regnskapet. Det gikk ikke an å kombinere dette, og valget var veldig enkelt i grunnen, klart litt sårt i starten, men man blir da ferdig med det. Jeg valgte videre å være hjemme fordi han sondematet i 5 år og brukte oksygen i 3-4 år. I denne tiden kunne jeg jo synge på badet, skrive etc. Syntes jeg var heldig som hadde en sønn som ville kjempe og leve, denne tiden har gjort meg til den jeg er i dag, han lærte meg bokstavlig talt å sette pris på livet, som frisk. Vi har ikke besteforeldre i byen, så det er klart at dette var en tøff tid for oss alle, med oppstruktive anfall om natten og sondematingen, men vi henvendte oss til Barne og familietjenesten, fikk avlastning som hjalp på betraktelig og venner steppet inn når vi ba om det. Det var helt naturlig at jeg var den som tok det å være hjemme, fordi jeg hadde ikke et "vanlig" arbeid som brakte inntekt til familien.

Vi må lære oss å leve i de situasjonene vi er i. For meg er det å leve, å være tilstede og som voksen bære det ansvaret for situasjonene jeg har kommet opp i. Jeg opplever ikke at jeg satt meg sjøl på vent i disse årene, de var nødvendige for å være den og der jeg er i dag. Jeg kunne sikkert ha valgt å bli bitter på dette, men det har jeg ikke evner til. Jeg velger å se det som en berikelse, for det som jeg gjør nå. Jeg har ikke vært "på vent" et øyeblikk i dette livet.

Det er mange aspekter i slike saker, jeg slapp de økonomiske bekymringene i denne tiden, men det er en annen diskusjon igjen, å oppdra et barn aleine, er også en egen greie, men vi er ganske så likestilte i følgende: at vi som voksne skal være bærerne for barna som ikke har valgt seg inn i dette, det var ikke de som pulte seg til denne verden, det valget må jeg stå for sjøl.

Jeg angrer ikke på noen valg jeg har gjort i dette livet, alle utfordringene kan være et kunststykke i seg selv, som er verdt å dvele ved. Alle tidsepokene blir som frimerker, som mister sine tagger og sakte men sikkert stiger i verdi.

God kveld,

Betty


------------Dagens gjærbakst by John Arvid. -----------------

23 kommentarer:

Anonym sa...

Den største kunsten av alle, er å stå naken på livets scene, og spille seg selv...

Du går foran som et godt eksempel...

Flott program Betty :O))

Betty Boom sa...

Anonym:

... trenger ikke å spille, når en er seg selv, være seg selv eller "gi" er kanskje ordet.

Det er greit å gå foran, så lenge det kommer noen bak :)

Thanx, B

Anonym sa...

Sonitus lever fortsatt, og det er koselig å se at du ikke legger ned :)

Betty Boom sa...

emelie:

wow, alt jeg går glipp av

det var vel ikke sånn veldig overveid, men det blir langt mellom de gode postene, synes jeg

Flopsy sa...

Sonitus har gjenoppstått ja, og er å finne på samme sted som før.

Altså: www.sonitus.org.

Betty Boom sa...

Flopsy:

akkurat vært der, ååå - nå ble jeg glad.

Anonym sa...

Basta! Jeg er veldig enig med deg. Men jeg synes det er vanskelig å snakke om dette temaet. Mange sutrer og klager over valg de selv har tatt. De er bitre og møter en vegg og i det hele tatt. Men saken er jo at de opplever det sånn. Kanskje de rett og slett ikke har fått så mye energi i håndbagasjen, og at energi ikke er å få kjøpt.

Hanne sa...

Bra post Betty !
Denne skulle jeg gjerne vist til ei som har tatt offer-rollen på seg som en supermanndrakt, med superlim, og sparker til høyre, venstre, oppover og nedover..... men det ville ikke hjelpe dessverre ;-)
Jeg fikk meg i alle fall en fin lesestund sammen med morgenteen :-)

Betty Boom sa...

Hege:

Det er her nøkkelen ligger. Energi skapes av å gjøre seg fri og ansvarliggjøre seg i eget liv.

Ja, det er ikke et lett tema, for det er jo så "greit for deg" liksom, og den som sitter i klisteret skal ha førsteretten til å tviholde på sitt verdensbilde, og da blir det til at du svelger ordene.

Din verden i dine øyne
Min verden i mine...

Hanne:

Et godt bilde. Superkvinnedrakten.
Skaff deg en deilig dag!

Flopsy sa...

Bare hyggelig, Betty!

Det er så viktig med åpenhet rundt sykdom, synes jeg. Så din stemme er viktig, på samme måte som det Delirium blogger om er viktig.

Heia dere!

Monica sa...

Eg er så glad du ikkje sluttar å blogge! Set stor pris på å lesa bloggen din. :)

Anonym sa...

Kjære Betty
Siden jeg så deg på tv så er jeg stadig innom siden din.Mye bra å lese her. Innlegget du har i dag er jeg så enig med deg i. Det er så mange bitre "stakkars meg" damer. De er inni sin egen negative spiral, og får det motsatte av hva de ønsker seg. Folk skygger unna dem. de blir ensomme og enda mere bitre og sure. Jeg er så glad for at jeg selv har den positive innstillingen til livet. At jeg selv føler meg ansvarlig for mine valg, ikke har behov for å skylde på andre, tenker på motgang som noe som gjør meg ydmyk og menneskelig - og vet at jeg må leve her og nå. Og angrer ikke på noe av alt det "gale" jeg har gjort her i livet.
Ser at du tenker på å gi ut bok. Jeg gjorde jo det i september. Bare ring meg hvis du trenger noen tips i den forbindelse. Jeg vet nå ganske mye om den bransjen. Tel 63007072/ 47400023.
Ønsker deg en fin dag!
Klara

Betty Boom sa...

Flopsy:

Takk. Ja, Delirium er også modig og det er bra vi er. Bra for oss sjøl og andre.

Monica:

Hyggelig. Tror ikke jeg klarer å la være, har blitt en integrert del av meg denne bloggingen, men i perioder blir det ikke så nyttig det som skrives, men det er stor romslighet i bloggebyen.

Clara:

Ihvertfall så er det viktig at de som sitter fast ikke får styre omgivelsene med sine "trykk".

Kan hende jeg ringer, ja!

merete sa...

En bloggpost jeg er glad for å se, og glad for at den er her og ikke to nye speilegg (selvom fletteloffene "smaker" vidunerlig :-)
Jeg er også glad for at jeg har kommet dit hvor jeg har ansvar for mine egne handliger. Tar jeg et valg, angrer jeg ikke (men prøver å forbedre meg om det viser seg å være "dumt" valgt), og at det er bare jeg som kan gjøre noe for og med mitt liv, - jeg som er glad i meg selv og vil mitt eget beste.
Du har tatt tøffe valg i livet ditt og får visst noen sleivspark fra en uventet kant nå og da, men vi er nok mange som ønsker deg gode valg videre :-)

Alice sa...

Håper du fortsetter Betty. Jeg får ihvertfall masse ut av å følge med på det du skriver om. Og en vekker innimellom, det er greit å bli påmint om hvor ødeleggende slike mønstre er for oss!

Klem!

Betty Boom sa...

Merete:

You are so to the point!

De tøffe valgene hører også med...

Alice:

Takker. Mønster er skummelt :)

Hanne sa...

Hver dag kan fylles med gode ting, hvis man ønsker det. Det kommer selvfølgelig an på hvilken innstilling man har til verden, seg selv og menneskene rundt seg.
Det er mange muligheter for den som ønsker det.
Varme tekopper, stearinlys, smil og hverdagsgleder.

Supermann-offer-drakten er heldigvis ikke min !!

Det sies at blod er tykkere enn vann, men det tror jeg ikke på lenger....

Good girls go to heaven, bad girls go everywhere :-)

Betty Boom sa...

Hanne:

Blod er ikke det spor tykkere enn vann.

Skjønner hva du mener!!!!

Hanne sa...

Nylig hørte jeg følgende gullkorn:
Du kan ikke gjøre noe med hvor du kommer fra, men du kan velge selv hvor du vil gå videre!

Ønsker deg en riktig god dag Betty. Nyt øyeblikkene, med blikket rettet fremover :-)

Fortsett å skrive :-)

Programsekretariatet sa...

Du har god grunn til å fortsette å blogge....den leses :-)

Du skriver: " jeg liker å ta ansvar i stedet."

Enig! Og dét kommer man langt med, tror jeg.

Betty Boom sa...

programsekreteriatet:

Jeg er en DOer, you know. Funker nyjobben?

Elisabeth Augusta sa...

Veldig på kornet Betty. Livet er ei kontinuerlig rekke med valg. Om jeg er tilstede i dagen har jeg pokker ikke tid til å dvele ved gamle "feilskjær". Å vente på i morra kan være fristende til tider. Men det fritar meg jo ikke fra ansvaret for i dag og den kvaliteten jeg velger å gi øyeblikket.

Betty Boom sa...

Ååå, det var god tekst å lese for meg i dag, takk Elisabeth. Godt skrevet.