onsdag 2. april 2008

En Vanlig Kvinne!



---------- Nei, nå vil jeg tilbake til litt normalblogging. Unntakstilstander er krevende, gjør at jeg følger ekstra med, mens oppgaven min er egentlig å slappe av mere, så here is the results from Moholts Perle Tonight:

Det er rare dager. Kveles av tanken på ut i arbeid. Blir sykt trøtt og utslitt av bare tanken, og må inn i hva det var som skjedde før jeg ble syk. Overeksponert, overengasjert, sovnet og våknet med jobb i hodet og dit skal jeg aldri igjen. Hva er da jobben min? Jobbe to dager i uken? Haha. Siste jobben jeg hadde var 3 dager i uken, da jeg ble sykmeldt hadde jeg 150 avspaseringstimer til gode. Ikke lov en gang. Jeg jobbet de dagene jeg ikke skulle jobbe, i helgene og. Sykt.

Gleder meg til å ha PT time med Gunnar i morgen, vi har en god greie på temaet og jeg gleder meg til å trøtte ut kroppen, det greier eg ikkje sjøl. Treningstimene aleine blir litt halvveis. Litt lei kanskje. Finner ikke på noe nytt og presser ikke hardt nok. Matprosjektet går sånn noen lunde og jeg er tilbake på litt vin i helgene. Funker greit det, så lenge det ikke skjer noe ekstra. Når jeg er der jeg vil være, så skal jeg legge ut et bilde av ryggen min, slik Runa har gjort. Så kult at et menneske som har vært 107 kilo, kan se så flott ut, men jeg vet at det ligger noen treningstimer bak/foran :o)))

Har hatt et kult møte med bandet i dag og vi har en plan. Jeg er glad i utvikling, takler ikke stagnasjon, handler ikke om at det må skje noe hele tiden, men at man ikke størkner fast. Eg holder på med sangøvelsene mine og har mye igjen for det, sjøl. Så gøy når jeg er i senter av funksjonene.

Det nærmer seg konfirmasjon. det skal bli en kul dag. Kjenner en kokk som skal trylle på kjøkkenet vårt og talene er i gang. Jeg har grepet på en sang. Det blir video og 49 gjester. Det blir nok en smule mere utradisjonell konf. enn de jeg har vært i til nå, men det skal bli trygt og fint. John Arvid øver seg på talen sin, det bygger seg opp her. Vi har en god greie på gang.

Det som ikke er godt, er sorgen som dukker fram av og til. Jeg gikk en skitur i går og gråt som et barn. Jeg må snart lære meg å gi opp. Jeg er frigjort en del relasjoner, men jeg har ikke gitt opp, der ligger det en feil. Mange velger andre rekkefølgen, gir opp og glemmer å bli frigjordt. Begge deler må til. Jeg har beskyttet disse menneskene hele mitt liv, mot meg sjøl. Det er like før jeg sprekker og da gjør jeg meg sjøl arveløs (men det er ingenting som heter det i Norge). Kanskje jeg blir mere "vanlig" av å sprekke. Vanlige folk har retten til å be andre dra til helvete, har retten til å være sliten, har retten til å være lei, har retten til å sette grenser for seg. Jeg vil være vanlig, jeg og. Jeg føler bare at jeg ikke ble tatt vare på, den gang. Ble aldri bra nok og det henger så jævli igjen. Dukker selvsagt opp igjen, når jeg skal forholde meg til min konfirmant.

Æ e så stolt og så glad for å få den æren av å være mor til mine barn!!!!

For dere som ikke frekventerer bloggebyen, men bare er innom her av og til, så må jeg bare forklare at det er ca 30 000 blogger i Norge og det er mange som opererer med pseudonymer på flere blogger, frekventerer rundt og er småekkel. Lager klikker, og stikker folk med baksnakk, akkurat som uti der og ignorerer når de blir tatt på det. Av og til må vi bare sloss litt. Sonitus har plukket opp forrige posten min: FUCK THE SYSTEM, nummer 6 og nå, per skrivende stund har 247 vært innom bloggen min i dag og det er mere enn normalt. Tror neppe at disse rundt 100 ekstra er så gæli interessert i treningsopplegget mitt, mine tanker om livet mitt eller bildene, for den slags skyld. De bare elsker bråk. Dvs elsker å "ta noen for noe". Derfor er BRÅK interessant, for det skulle tvunget de ut i en direkte dialog, men neida, de sviver unna. Men dette er no min opplevelse og det er godt å FIHGTE BACK en gang i blandt.


Nå er det natta.

Betty

13 kommentarer:

Sylvi sa...

Du får trøste deg med at vi er flere arveløse... ;-) For min del er det greit! - jeg kan ikke kjøpes og leve med trusler.

Hvordan jeg takler dette er jeg ikke sikker på... det kommer og går.

Ha en fin dag, Betty!

Betty Boom sa...

Sylvi: ...jeg har gjort meg selv arveløs flere ganger, dvs, som jeg skrev: i Norge kan de ikke gjøre det, men uansett så betyr det ingenting. De jævla fucking tingene betyr ingenting. Det som har betydd noe og betyr noe, er kjærligheten og jeg har hatet at jeg har vært så avhengig av kjærligheten. Det er der jeg må gi slipp. Gi opp.

En ulykkelig forelskelse er ingenting mot kraften i å ikke å bli elsket av sine foreldre.

Trodde jeg var ferdig med det, men følelsene kommer som kramper, når de ikke forholder seg til meg, i forhold til min sønn sin konfirmasjon. Ignorert/avvist. men de snakket ikke til meg når eg hadde kreft heller, så jeg er like ved randen på å gi opp og få fred med meg sjøl.

Fin dag til deg og!

Anonym sa...

Til og med ovenfor dine egne foreldre har du rett og lov til å si ifra, og til å sette grenser. Det er heller ingen 'tidsfrist' på det. Husk det.

Mvh

Heurodis

Betty Boom sa...

H: Tror jeg har sagt nok, på tide jeg gir opp. Det er de indre objektene jeg må slippe fri, forventningene. Som "vanlig" kan jeg GI OPP.

Runa sa...

Det er viktig å sette sine egne grenser både når det gjelder relasjoner og jobb.Jeg tror man veldig fort merker på kroppen hva som er sunt for seg!Det er viktig å lytte til sin egen stemme og stole på den.Kan godt tenke meg at du trenger lang tid for å komme i vater med følelser etter en så alvorlig diagnose.Mange forstår ikke at selv om man er erklært frisk av sykdom ..kan det være ting som ikke syntes som tar laaang tid å jobbe seg igjennom.-Og har man litt ballast fra før ..kan det være en stor jobb.Forandring er krevende.Du virker IKKE som en type som ikke VIL ut i vanlig jobb(du jobber jo nå og ..)om du kunne.Jeg tror du er lur som lytter til kroppen din og venter til du er klar!
Så heldig vi er som har flinke og kloke personlige trenere!Håper du hadde ei fin økt! Om du er lei styrke...tenk på at om du gir jernet annen hver gang...så er det mye mer enn mange andre gjør.
...og bildet av ryggen er fra mars i fjor....nå er den mye flottere
;-)! Bekjedenhet er en dyd..?
Ha en vakker dag!

Betty Boom sa...

Runa: Ja, jeg har endelig (etter kreften) begynt å lytte til kroppen og den har egentlig skreket til meg i mange år. I morgen skal jeg holde et foredrag, mest fordi det handler om lymfesystemet og de folka må jeg ha hjelp av, ellers så setter jeg høy pris på foredragene mine (en måte å sette grenser på), jeg vet hva de får og det er bra (beskjedenhet er en dyd, som du sa).
Treningstimen ble nye øvelser på styrke (kan ikke kjøre misjonær hele livet :) og kickboxing og så gråt jeg litt. Godt å få ut trykket.

Runa sa...

;-) misjonær er greit nok det..men det er nå litt artig med forandring!Kick boxing er supert!Det gjør nettop det : letter på trykket!Flott at han så hva du trengte akkurat da! Lykke til med nye øvelser...man får litt ekstra inspirasjon av litt nye ting!
Lykke til med foredrag!Jeg tror på at det blir mer enn bra!

Anonym sa...

Ja, jeg mente vel heller at du også har rett til å si stopp, og til ikke å involvere deg lenger om du trenger fri, og rett til å leve GODT med den avgjørelsen--selv om det er familie det er snakk om.

H

Betty Boom sa...

Runa: Dette kan jeg :o)))

Heurodis, Hanne, Hans, Helga, Harald, Hanna, Håkon, Håvard, Halvor, Hans: Falt ned på mest guttenavn, tror du er en mann. Jeg vet! Men du vet, gi slipp er vanskelig det.

Anonym sa...

Hehe, nei, jeg er kvinne. Heurodis er det middelengelske navnet for Eurydice!
Fortsatt god kveld,

H

Betty Boom sa...

Heurodis: Hanne, Hanna, Helle, Hilde, kommer faktisk ikke på flere. Da gjetter jeg: Hilde.

Sexy Sadie sa...

Jeg var høyt elsket av min far, men mora mi lot meg alltid fatte at min søster ble så mye mer verdsatt.

Det var hun som hadde det musikalske talentet (en stemme av guds nåde) og ikke minst det blonde utseende som blir sånn satt pris på.

I dag har jeg forsonet meg med det.

Betty Boom sa...

Ilder: Forsoning, det er sikkert ordet. Alle barn vokser opp med sår, uunngåelig, men jeg er så fucking lei av å ikke eie min eget historie. Jeg sprekker en dag, garantert. Trøsten er at de liker meg ikke før jeg har sprukket en gang.