Høre etter, kjenne etter og skrive det ned og sånn.

--------------reker, kamskjell, fersk ingefær, fersk coriander, hvitløksfedd, salt, pepper, spinat, 2 ss lett rømme i wok-gryte, WOOOOLLLAAA.-------------------------

Jeg har det sånn, at enten må jeg skrive om enkle ting, som mat og trening eller så må jeg inn i materiet, og hverdagen er nå bare sånn, at den påkrever en tilstedeværelse. Jeg kan ikke flykte inn i skriving hele tiden. Det må posjoneres i tid. Jeg har en historie på gang på Betty43 og jeg har så lyst til å vite hvordan det går. Det vet jeg ikke før jeg sitter der og skriver den. Det er ikke noe jeg planlegger på forhånd. Historien lever sitt eget liv, og jeg er sykt spent på hvilken vei den tar. Jeg kjenner ikke Kim, men jeg blir kjent med henne når jeg skriver. Utrolig spennende.

Jeg har skjønt at jeg kan bruke alt jeg vil, inn i Død ved Ankomst (arbeidstittel). Boltre meg i all verdens rare ting, og det funker som faen. De i skrivegruppen mener det er terapi, men for meg er det historie, terapi er hos psykolog. Jeg har hatt mange dyptgripende reiser inn i mitt liv. Men jeg gjenvinner noen år av mitt liv med å skrive sånn. Ser tilbake på egen rushistorie på en annen måte, enn før. Voksne Betty forholder seg til de årene som ble et hull på cv`en. For det nytter ikke å skrive om rus-tinger, uten å gjenkjenne/huske hvordan det var. Synes jeg greier som voksen å se på dobbelheten opp i det hele, det var mye bra med den tiden og. Forstår hvorfor det måtte være sånn og hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Trenger ikke tviholde på at det var jævli. Historien forteller meg noe nytt. Jeg hører, mer enn jeg forteller, skjønn det den som kan. Jeg lytter til det kroppen forteller meg og det er som å ha vunnet en ny ferdighet. Men det jeg skriver på Betty43 er ikke noe sjølbiografi, og det er fint å være fri for sånt, men ingen kan skrive om sult, uten å ha kjent sultfølelsen, sånn er det for alle som skriver. Anne B. Ragde sa til meg en gang: "Lag figurer og lyg som faen". Nå begynner jeg endelig å få det til, fri meg fra den overærlige Bettyskrivingen. Jeg skriver ikke historien for noen, den må bare skrives, liksom. Jeg traff Ragde på flyplassen i går, hun likte radioprogrammet jeg var med i, for noen uker siden. Har ikke fått så mye respons på det, men så handlet det jo om Gud og sånn, og det snakker vi ikke noe mye om, det er bare "en" vi ber til, når livet blir litt vanskelig og sånn :)

Skriving tar mye tid, 4 timer flyr som en vind. Noen dager har jeg 4 "sånne" timer og da kan jeg ikke ta telefonen en gang, det går ikke. Jeg må bare være i skrivingen. Når jeg setter punktum, er jeg ferdig med det jeg har skrevet. Går ikke tilbake og leser det om igjen. Leser gjennom det før jeg poster det, men thats it. Kanskje derfor jeg ikke gidder den videre prosessen. Fikk printa ut ting jeg hadde skrevet for noen dager siden, men gidder ikke å lese det, det fengsler meg ikke, må bare skrive videre. Så en bearbeiding av materialet kan holde hardt, i tilfelle måtte jeg hatt en PT - trener for skrivingen. Kanskje jeg får meg det en gang.

Bernt flyr rundt meg og sier at jeg må ta kontakt med forlag og sånt, det gjør jeg bare ikke. Gidder ikke bruke tiden min på å få nei, derfor så blir det sikkert ikke noe mere enn en skrevet historie, men da er det viktigste gjort. Dessuten er han helt inhabil, og synes at jeg er det klokeste menneske han kjenner. Jeg har en manager, Sylvi, mulig jeg skal sette henne på saken, men hun har mye annet å holde fokus på av Betty-greier for tiden, så jeg får vente litt med det.

Jeg kan ihvertfall ikke begynne på en blogg og ha den hengende uferdig på maskinen. Da går jeg og tenker på den, og det suger energi. Så jeg er glad for at jeg er kjapp til å skrive. Nå har jeg fått tilbake pc`en min fra reperasjon (igjen) og tastene er noe helt annet, som å trykke på fløyel, herlig.

Det er godt å være vanlig trøtt og ikke utslitt pga sykdom. Måtte steinsove etter treningen i dag, skikkelig okei. Får mere flyt i energien av å ikke krige. Jeg har fått retta ut "knekken på slangen", og kommet i gang, nå ligger veien åpen og jeg ser langt fram. Det er ikke noe møtende tog å skue.

God kveld,

Betty