Å by på seg sjøl......

Jeg starter alltid en blogg med å gå og leite etter brillene mine, ennå jeg har fast plass, de er aldri der. Før brukte jeg å få de andre til å hente ting for meg, for jo dårligere fysisk form, jo lettere er det å få andre til å gjøre ting for seg. Med en tung og utrent kropp, så blir en lat og god til å peke. Men nå har jeg tynt meg over en kneik, har tålt at det har svidd i musklene på trening og gevinsten kom. Jeg er i bedre fysisk form. I dag var jeg ute og jogget. Hallo! Jeg overgår meg sjøl, fikk faktisk lyst og gjennomførte, deilig å kjenne seg sterkere. I går var jeg på SATS, trente styrke og kjørte en spinningtime etterpå. Jeg har sett opp til flere program på tv og det er bra for å være meg. Nå har jeg engang for alle, tenkt å lære meg dette her. Balanse.



Jeg vet at når jeg er påtent og gir 200 prosent, så er det ikke bra for meg sjøl. Sender avgårde halvferdige mail, eller kjører for hardt ut, med nye ideer, min største utfordring er tålmodighet. Når kreften var et faktum, så greide jeg å prioritere bedre, og tempoet ble halvert pga behandlingen, men nå som jeg blir friskere, blir jeg stresset av all energien min og går for hardt ut. Jeg må lære dette her, ellers blir jeg ikke gammel dame, som jeg ønsker meg. Det er rart hvor forlokkende en alderdom er, når du har fått kniven på strupen. Da er rynker, appelsinhud og sprengte blodkar underordnet, bare jeg får være her og oppleve.



I Bergen, når jeg var der, så hadde jeg et vakkert møte med et viktig menneske for meg, hvor jeg forstod at alt jeg har opplevd, har vært nødvendig for å bli den jeg er, og for å komme frem til det møte, hvor vi stod der og holdt rundt hverandre og ingenting annet var viktigere enn den forsoningen. Vi puster inn, vi puster ut. Vi kan trigges til å tro at titler og status gjør oss lykkeligere, men det gjør oss ikke til bedre mennesker. Men et nært og godt møte, som berører vekst, er en gave til livet i oss. Når jeg får til å være i meg sjøl, på det viset her, så blir jeg tilfreds. Det er ingen som har lovet meg et langt liv eller flat mark, men jeg er nyskjerrig og klar for å ta det som ligger foran der.



Før i tiden var søndag en ventedag, nå er søndag tenkedag og klargjøring for nye utfordringer. Jeg har gått på kirkegården og sett på alle de tente lysene og minnet Arnfinn, som var bra for meg (han ville vært stolt no), og vært på kino med gutta. I morgen kommer programmet til Torstein og meg på NRK1 kl 19:55. Vi hadde god kjemi i prosessen, så jeg vet at vi har laget noe fargerikt og bra. Er selvsagt spent på å se hele programmet i en sammenheng og spent på mottagelsen av det. Jeg vet ihvertfall at jeg har bydd på meg sjøl, og det har ikke kostet en kalori en gang, fordi saken er viktig for så mange. Vi trenger at noen viser et ansikt, at noen tør. Og jeg tør! Jeg vet at jeg er modig.





Fikk denne låten dedikert av Heidi Fleiss, en gammel bloggtraver, tusen takk!

God uke til dere alle,

Betty