BERIKET

I dag har jeg hatt mange berikende møter. Marta og meg, to gode gamle venninner. Fantastisk å finne tilbake til noe av seg sjøl, en slags rotblaut i selve livet. Samt er tattoo bilde til Mats helt genialt. Mats, my brother.





Bryllupstale

Kjære Brudepar!

Kjære Marie Sachiko og Odd-Rune!

Gratulerer med dagen!

Marie – den vakreste av oss alle i dag, men også den gangen. Se på dette bildet jeg har ordnet til her. Den yngste av oss 6 kusiner. Hun var til å spise opp. I dag forbeholdes den retten til Odd-Rune. Send dette bildet rundt som viser oss da vi var små. Jeg ønsker meg en slik oppstilling etterpå, slik at vi pånytt kan fylle et bilde som et minne. For et øyeblikk som i dag, stiger i verdi med tiden.

Først og fremst vil jeg takke dere for invitasjonen. Vi ble spesielt glad for at guttene fikk være med fra Trøndelag, så de kunne se hvordan sine slektninger ser ut. Det er knapt nok at vi voksne aner.

Jeg besluttet meg for å holde en tale da jeg forstod hvor mye du og jeg, Marie, den eldste og den yngste i en søskenbarnflokk har til felles. Begge har vi giftet oss i vår Mormors bryllupskjole. Begge er vi åpne personer. Begge er vi altfor ærlige og sårbare i våre liv. Begge er vi kreative sjeler. Og begge har vi valgt menn ut i fra egne behov og ikke andres.

Og i dette året hvor sykdom preget min familie, har du tatt kontakt og brydd deg om oss. Du er også den som spør etter mine bonussønner, på 27 og 29 år, jeg har kjent de siden de var 9 år og 11. Det setter vi stor pris på. Den egenskapen har du i fra din mor.

I tillegg så har Bernt og jeg vært gift i 14 år. I en historisk perspektiv er 14 år ingenting, men i disse dager, i 2006, er dette ganske lenge. Og det jeg husker best fra vår bryllupsdag, var at Bernt sa: “Å være par er hardt arbeid” (dette sa en mann som hadde brent seg).

Og det krever innsats fra begge hold for å holde driven og parsgnisten i live.

Jeg har aldri vurdert skilsmisse, nei. Men jeg innrømmer at mord har streifet tanken. Forskjellen på meg og de du leser om, er at jeg har noen bremser:-) Men vi har våre metoder for å holde hverandre nede i blant, Bernt kan bare si når noen spør om han kan ett eller annet: “Jeg må bare høre med min regjering”(det er meg det da, liksom). Det kan også hjelpe med litt sarkastisk humor, feks så sier han:” Hvis du dør før meg så skal det stå på din grav: Her ligger min kone, iskald som alltid”. Hvorpå jeg kan svare, hvis du dør før meg så skal det på gravstøtten stå: “Her ligger min mann, stiv for 6. gang”. Det er utrolig hvor utholden vi kan være i å spille fornærmet. En mildere variant er at: Egget kan kokes til det blir mørkegrønt, og tausheten kan trykke oss ned i jorden. Men det er mange goder å være par, en som kjenner deg inn til margen og som støtter deg uansett hvor gale det er, og humor kan hjelpe deg å bli fortrolig.

Jeg vil lese et kapittel i fra Profeten , skrevet av Kahlil Gibran:

Hva med ekteskap?

Og han svarte:

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd:

La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.

Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.

Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.

Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene.

Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme

musikken.

Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt.

For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.

Og stå sammen, men ikke alt for nær hverandre:

For templets pilarer står adskilte,

og eketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

Det er sjelden man snakker om gaver som en gir, men når Marie og Odd-Rune ønsket seg Samlivskurs i bryllupsgave, da var vi ikke sene. Det har vi vært på som par og det har vært fantastisk. For vanene legger seg fort og det som passer av vaner i dag, er ikke sikkert er de som passer om noen år. Da er det greit å lage nye gode avtaler og forholde seg til hverandres tanker. Igjennom det er det mulig å vokse. Vi vil jo alle ha livskvalitet i hverandres nærvær.

Jeg husker en gang at du til meg Marie sa, at Odd-Rune hadde gode refleksjoner. Feks når dere diskutert, så kunne han spør: “Hva er det med meg som gjør slik at jeg er i denne situasjonen”. Og jeg tror at der ligger nøkkelen til å leve sammen, snakke ut i fra seg selv og ikke klandre den andre.

For meg handler ekteskap om respekt og aksept for den andres behov for frihet. Frihet til å gjøre egne ting, slik at vi ikke kveles. Respekt for følelser og opplevelser. Respekt for at den andre kan ha en annen mening. Respekt for at ting kan oppleves forskjellig.

Da finner dere livskraft og gjør hverandre flotte og sterke, for det er begges ansvar.


Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørke som skremmer oss mest.

Dette er Nelson Mandela sine ord:
Du tenker:“Hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?”
Jeg spør: “Hvem er du, som ikke våger å være alt dette?
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,
for at andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Guds storhet finnes i oss alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne, slik gir vi andre mennesker rett til å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

Så vil jeg avlutningsvis fortelle en sann historie. Bernt skulle ordne med gifteringer og gikk inn i en trondhjæmsbutikk og sa: Inni ringene skal det stå: Din for evig og alltid, tro, håp og kjærlighet, og to duver som nebbes. 20. Juni 1992. Da svarte han mannen bak disken på ækt trøndersk: “Dæsken, hærre blir trangt”. Hvorav Bernt svarte: “Du kan ta med det også, hvis det blir plass i ringen””. Han nektet å gjør det og til dags dato har vi ikkje funnet nokken som har tatt jobben.

Må solen skinne på dere begge!

Jeg vil gjerne utbringe brudeparets skål!

Betty