ET PARADIS

I dag fikk jeg et dobbelt behov, etter uttallige timer aleine på mc , på tørre fine veier, kjente jeg en påtrengt trang til å skrive om barns rettigheter – igjen – sett med barnevernsfaglige øyne. For det har jeg - de øynene – og den tittelen. Og tross alt, og for noen selebre kretser, så teller en tittel. Jeg har alltid fått fnatt av at en tittel teller, og har derfor unnlat å si sjøl at jeg er god på noe, men det skal jeg slutte med. Jeg glemmer at det faktisk er et fag jeg behersker, og kan mye om. Tittelen har jeg til odel og eie, ervervet gjennom studier. Kunnskapen har jeg også.

Men så kom jeg til dette Paradiset i Florø. Et utrolig gjestmildt og fint sted, hvor jeg bare får lyst til å sitte igjen og skrive i en uke. Vi er innlosjert i et vakkert hus ned med sjøen, hos tante Kjersti til Bernt og vi har frydet oss igjennom noen timer. Dessverre må allting ta slutt og vi må hente søvn og noen må skrive, sånn er det bare. De som ikke forstår det, vil heller aldri gjøre det, kanskje bare alltid kritisere det fordi de ikke forstår det. “But see I care”, sier jeg bare. De som aldri har vært på tinder, skjønner heller aldri noe av det vakre der.

Her viser det seg at alle har sett blogg, og da er det himla enkelt å snakke ut i fra det. Ikke det at jeg forventer at alle skal lese blogg, men hvis de jeg kjenner leser, er det lettere hvis de sier det. Istedet for å se overrasket ut når de for eksempel ser min nye tattoo.

Det doble behovet er at jeg får lyst til å skrive om det mennesker klarer å skape noe rundt seg. Vi gjør det på forskjellig vis. Jeg gjør det jeg gjør, og legger mine timer ned i kreative prosesser, som blant annet skal ende opp med en bok. Andre bygger rundt seg, slik det er gjort her vi bor i natt. Det ligger mange timers arbeid bak å bygge opp et paradis som dette. Det er bygget opp et eget personlig paradis og jeg beundrer det mere enn gjerne. En liten strand med tilkjørt sand og steiner er plassert på dugnad. Et sjøhus og et gjestehus, nedenfor huset der de bor.

Det er alltid moro å bli kjent med folk som satser på seg sjøl, og det kommer ikke gratis. Det vet jeg. Men det gir trivsel for store og for små og er til stor inspirasjon i å tenke ut hvordan vil jeg ha det med mine barn når de forlater rede. Er det plass til de fysisk og har jeg rom for de psykisk? Det er valg vi gjør hele veien. Guttene har badet her og vi har drukket vin, og kost oss med å prate om livet.

Begge de oppdemte behovene om å skrive om det å skape noe rundt seg og barns rett til å vokse, må vie for nattesøvnen. Så jeg legger ved noen bilder som kan beskrive og satser på at temaene forsvinner ikke.

I morgen skal jeg få mine første rehabiliteringspenger, og det er ikke derfor jeg føler meg rik. Jeg bare føler det. Rikdom er så mangt, og de rikeste stundene i mitt liv har aldri handlet om penger.

Og hvis du er rik, da er livet rikt,
Da synger det dig i møte.
Til du er livet,- spring ut og lad
De døde begrave de døde!
Nils Collett Vogt

Ha et rikt liv,
Betty