HALSA

6 mil i fra Kilboghavn pustet jeg inn den nordnorske luften. På sykkel så kjenner jeg alle duftene godt, de slår mot meg når jeg åpnet visiret. Fjellene kom fram, lyset og alle fargan. Til og med grana står rettere her nord. Kanskje mannfolkene gjør det også. Det vet jeg ingenting om, jeg har ikke vært bort i en kar nord for Trondhjæm. Tror jeg. Men folkene er uansett herlig!

Inni hjelmen blir det varmt. Så visiret må stort sett holdes åpent. Det gjelder å ikke sovne på sykkel, da er det gjort. Det er lett å drømme seg bort, til det er livet for dyrbart. Når jeg kjører sykkelen, raskere enn 90 km/t, klasker myggene mot huden, det svir, men du blir vant til det. Det viktigste er å ikke få de i øynene. Litt balete er det, med solbriller på, særlig når jeg da stopper for å ta de av før tunneler. Det er et styr, og særlig i denne varmen, men siden jeg ikke har noe mer å bekymre meg for, så er det til å leve med. Og jeg lever som faen.

Det er noe ubetalelig og ubeskrivelig her nord. Det er langt hit, på en eller annen måte. Det er lyset som er så vidunderlig blått, det er de store ville kontrastene. Fjellene strekker seg opp fra havet som spyd og lokker med sine tinder. Det er marker om er grønnere enn grønnest, og det er mange ulænte stier.

Fergen fra Kilboghavn tar litt over en time og da passerer vi polarsirkelen. Langs land ser vi kysthus som det ikke finnes veier til, med båter som eneste fremkomstmiddel. Der er det dyrket jord og liv, og det er ikke fritt for at en tenker: Hadde jeg overlevd lenge på et slikt sted, sikkert uten nettforbindelse også.

Vi har lånt oss et lite telt, og latt militærteltet ligge hjemme. Bilkapasiteten vår ble ikke stor, vi måtte halvere all vår bagasje. Heldigvis fikk vi begge kajakkene med, så vi fyllte de til randen. Vi kom i går og har møtt de fleste på Halsa-campen. 14 folk er på breen i dag. Det er begynner dag for de som ikke har vært der noen gang, og forholdene er helt utrolig. Jeg sitter i skyggen, bak en badestamp og taster på mine tagenter. Det er herlig.

Bernt er basecamp. Han bruker å være med første dagen på breen, men i år har vi ingen gjester med og da kunne vi slappe av begge. Fint med en rolig dag. Det er rart når du gjør ting for 'ente' gang, hvor herlig det er å komme tilbake. Jeg har selvsagt avlagt en morgenbad og priset livet og dagen. I fjor var jeg her etter 2 cellegiftkurer og jeg kjenner at nå er det annerledes. Jeg er frisk og jeg er glad.

Psyken er i toppslag, mens fysikken er på bånn. Neste år har jeg inne begge deler. Med 30 kilo pluss, så sier det seg sjøl, at turene blir ikke med a-laget i år nei. En av mannfolkene her, minnet meg på at vi hadde lovet hverandre en tur sammen på breen. Jeg kjente at det var litt sårt at det ikke blir i år. Den avgjørelsen tok jeg i Trondhjæm. Men jeg tenkte fort at neste år, da er jeg tilbake i formen. Jeg kan ikke gå på breen uten krefter til det. Hallo! Betty har endelig skjønt sin begrensning. Jeg kan ikke bære sekken min sjøl og skal ikke ha noen risper i armen. Hadde jeg tromfet det igjennom, hadde jeg gått på et kjempe nederlag og jeg trenger ikke oppsøke tapsfølelser lenger.

Da kan jeg heller gjøre de ting som jeg fikser og bare ha det bra, for det har jeg, her blant mine nordnorske venner.

Livet er rikt!

Litt seinere:

Jeg begynner å få brakkesyken allerede. De andre kom ned fra bre, og jeg kjente det hele. Det er jo derfor vi er her, på denne campen. Jeg har en jobb å gjøre, jeg vet det og jeg gleder meg til det. Men: “Avelsjuk”, heter det på svensk, uten å gjøre noe mere med det.

I dag har jeg badet 'ente' ganger og prøvd min våtdrakt. Det funket. Jeg gikk meg en tur helt aleine til Furøytuen. Det er ufyselig varmt og alle topper er frie for skyer. Duren fra fergen, som tar ti minutt, er lyden som stadig kommer. I dag leste jeg noe veldig bra i fra “Ved elven Piedra satt jeg og gråt” av Paulo Coelho. Et utdrag av dette:

enkelte mennesker lever i konflikt med andre, i konflikt med seg selv, i konflikt med livet. Derfor lager de seg et slags teaterstykke i hodet og dikter intriger ut fra sine egne frustrasjoner. De kan ikke oppføre dette teaterstykket alene. Og når du inntrer i det spillet, vil du allJeg begynner å få brakkesyken allerede. De andre kom ned fra bre, og jeg kjente det hele. Det er jo derfor vi er her, på denne campen. Jeg har en jobb å gjøre, jeg vet det og jeg gleder meg til det. Men: “Avelsjuk”, heter det på svensk, uten å gjøre noe mere med det.

I dag har jeg badet 'ente' ganger og prøvd min våtdrakt. Det funket. Jeg gikk meg en tur helt aleine til Furøytuen. Det er ufyselig varmt og alle topper er frie for skyer. Duren fra fergen, som tar ti minutt, er lyden som stadig kommer. I dag leste jeg noe veldig bra i fra “Ved elven Piedra satt jeg og gråt” av Paulo Coelho. Et utdrag av dette:

enkelte mennesker lever i konflikt med andre, i konflikt med seg selv, i konflikt med livet. Derfor lager de seg et slags teaterstykke i hodet og dikter intriger ut fra sine egne frustrasjoner. De kan ikke oppføre dette teaterstykket alene. Og når du inntrer i det spillet, vil du alltid gå tapende ut.

Nå er det kveld, veldig kveld, det vil si 23:30, jeg er ferdig. Det har vel og med formen og gjøre. De andre sitter i fellesteltet og humrer og ler, jeg er ikke på den frekvensen. Jeg har gjort meg ferdig med latteren min for dagen. Nå er der bare det “stille” igjen og det lokker. Guttene har akkurat falt til ro i teltet. Bernt drar på bre i morgen, vi skal gå oss en tur, John Arvid skal på bre på tirsdag.

Vi venter på Stein, han kommer nok hit i morgen eller på tirsdag, via en havseiler. Det blir lite bre på han i år, men med en kvinne i sitt liv, må man gi og man må ta, og de får en dundrende ankomst. Jeg gleder meg veldig.
Himmelen er lyserosa og blå, den er aldri make. Utrolige øyeblikk er vanskelig å nå, det gjelder å ta seg tid til de.

Når jeg kommer tilbake til byen, har jeg en jobb å gjøre og det er å følge hjertet. Det er veldig usikker prosess, for hjertet gir ingen lønning til å leve av rent økonomisk. Men man har da sine ideer om ditt og om datt, og jeg må bare følge på. Jeg har en indre stemme som er meg sjøl, og eg må lytte denne gangen.
Da hjelper det ikke med press utenifra, om alt som måtte gjelde. Det finnes ikke det slag som er viktigere enn å følge hjertet. De som har gjort det er både fattig og rik, men fulle fulle av erfaring på at livet er rikt. For hva er vitsen med å ha vunnet et slag, hvis man ikke vet hvorfor? Hva er meningen med å leve og slit, hvis livet bare passerer.

Kreften gav meg en klar beskjed. Betty! Det er NÅ du lever. Mulig dere andre har skjønt dette hele tiden og at jeg er litt seint ute. Whatever! Jeg vet bare at jeg har skjønt det nå. Koste hva det koster!

Det er kjølig i kveld. Det blåser fra alle kanter. Så nå skal jeg bre på meg soveposen (den beste av de alle) og glede meg over dagen jeg fikk og skal få.

Lev vel,
Betty


tid gå tapende ut.

Nå er det kveld, det føes seint, det vil si 23:30, jeg er ferdig. Det har vel og med formen og gjøre. De andre sitter i fellesteltet og humrer og ler, jeg er ikke på den frekvensen. Jeg har gjort meg ferdig med latteren min for dagen. Nå er der bare det “stille” igjen og det lokker. Guttene har akkurat falt til ro i teltet. Bernt drar på bre i morgen, vi skal gå oss en tur. John Arvid skal på bre på tirsdag.

Vi venter på Stein, han kommer nok hit i morgen eller på tirsdag, via en havseiler. Det blir litt bre på han i år, og en ny kvinne i hans liv, og de får en dundrende ankomst. Jeg gleder meg veldig.
Himmelen er lyserosa og blå, den er aldri make. Utrolige øyeblikk er vanskelig å nå, det gjelder å ta seg tid til de.

Når jeg kommer tilbake til byen, har jeg en jobb å gjøre og det er å følge hjertet. Det er veldig usikker prosess, for hjertet gir ingen lønning til å leve av rent økonomisk. Men man har da sine ideer om ditt og om datt, og jeg må bare følge på. Jeg har en indre stemme som er meg sjøl, og eg må lytte denne gangen.
Da hjelper det ikke med press utenifra, om alt som måtte gjelde. Det finnes ikke det slag som er viktigere enn å følge hjertet. De som har gjort det er både fattig og rik, men fulle fulle av erfaring på at livet er rikt. For hva er vitsen med å ha vunnet et slag, hvis man ikke vet hvorfor? Hva er meningen med å leve og slit, hvis livet bare passerer.

Kreften gav meg en klar beskjed. Betty! Det er NÅ du lever. Mulig dere andre har skjønt dette hele tiden og at jeg er litt seint ute. Whatever! Jeg vet bare at jeg har skjønt det nå. Koste hva det koster!

Det er kjølig i kveld. Det blåser fra alle kanter. Så nå skal jeg bre på meg soveposen (den beste av de alle) og glede meg over dagen jeg fikk og skal få.

Lev vel, for livet er rikt,
Betty