Kjærlighet på pinne er noe av det værste jeg veit. Det suger tennene for kraft og det gir en absurd opplevelse. Noe klisj som skal fremkalle en god opplevelse. Har dere andre som ble foræret slikt i oppveksten, hatt noen store øyeblikk med “kjærlighet på pinne”?
Jeg mener, du sitter og patter på en svunnen tid, på noe som egentlig aldri kom til deg. På noe en eller annen prøvde å kjøpe seg fri fra. eller av i kjærlighet ønsket å gi deg. Greit nok argument det! Men det var ikke det jeg trengte. Det jeg trengte var at jeg ble bekreftet som “god nok”. Men det ble ikke slik, jeg ble aldri bekreftet som bra nok av dem. Derfor har jeg som voksen hatt et større behov for å bli bekreftet av andre. Men med forståelsen og livserfaringen, så lærer en å bekrefte seg sjøl. Men jeg greier ennå ikke synet av kjærlighet på pinne. Det minner meg om en mangel på noe annet. Det vanket mange kjærligheter på pinner, som skulle oppveie for noe tapt og utligne. En trøst liksom, og det gjør ikke “kjærlighet på pinne” til noe ekstra ordinær opplevelse i det hele tatt. Not never ever.
Bare navnet er interessant, kjærlighet på pinne. Kjærligheten er størst av alt, men søt er den ikke.
Slik er det med saft også. Jeg makter ikke å drikke saft. Jeg må ta meg sammen og servere ungene det, for det er ikke deres historie. Sjøl får jeg brekninger av det. Det er fordi voksne har blandet det med sprit og blitt kjipe. Når saftglassene kom fram, kom også spøkelsene ut av skapet. Det tok noen år å skjønne at det var noe annet opp i også. Så jeg greier ikke dette andre heller, kallt sprit.
Jeg lader mobilen min jeg også. I redsel for , eller jeg vet ikke, trolig i redsel for å gå glipp av noe. Det er kun et få tall som ringer meg. Det er bare et utvalg mennesker som har nummeret, og det er praktisk. Jeg vil ikke snakke i mobil en hel masse, helst bare korte beskjeder. Altså: Jeg har noen venner som bor langt bort i staden (Hei Kristin!) og vi slår av en prat en gang i blant. M en utover det er mobil et verktøy for å administrere dagen. “Kjøp med oppvaskepulver”, “ hvor er du?”etc. Det er hva jeg tåler. Jeg kan simpelthen ikke sitte og snakke i mobil, jeg liker det ikke. Det er som tv, det sluker. Jeg vil heller treffe folk, men det er altså ikke alltid så enkelt.
For meg handler det om å være tilstede. Jeg greier ikke å skru på en sånn telefonstemme og være superglad når telefonen ringer. Jeg trenger å være tilstede der jeg er. Noen ganger kan jeg avtale å prate i telefon, og det lenge. men da er jeg innstillt på det. Men det er en bøyg, det beste er å se mennesker, oppleve og ta til seg livet.
Telefonen styrer alle! Når det pinger inn en beskjed, er de der som hunder uten mat. Kaster seg over sitt bytte. Sluker meldingen og må svare. Forstå det den som kan. Jeg kan ikke så mye med det. Men det trenger seg inn i mitt liv også. Jeg hater å bli styrt og telefon styrer.
Men i dag gav mobilen meg en frihet. Jeg sms`et Stein og de er her i morgen. Det blir halllllleluja for oss alle. Særlig fordi guttene elsker sin bonusbror og savner han. Og særlig fordi han har med seg sin nye familie. Det blir overspennende å treffe noen som er glad i Stein, på en annen måte, enn vi er.
Jeg er overbevist. Menneskets redsler for det gamle, er den største trusselen i et hvert møte. Vår egen frykt for å lykkes stagger all kraft og styrke. Vi sender ut gamle misnøyer, via blikk eller stikk eller tause trykk, og dette dirigerer de andre, fordi andre lar seg dirigere. Det er mye makt i “et trykk”.
Jeg trener på å ikke la meg dirigere. Jeg kan flytte flytte fjell for andre, men ikke uten at de er tydelige, og ikke pga folk som `suger`. Det må være et klart budskap eller behov, da kan jeg gjøre nærmest “whatever”.
I morgen skal vi leie en båt og drive inn til Svartisen. Bare oss fem. Bernt har vært på bre i dag og er slitnere enn forventet. Men jeg skal vel huske på at han er rundt 50. Det er få måter jeg merker det på. Hans livsappetitt er større enn livet, tror jeg.
I nærheten her finnes det en fabrikk, den durer nå om natten. Det høres ut som torden, men himmelen er klar, så torden kan det ikke være. Sjøen har flo og jeg nyter. Nå begynner bokstavene å gå treigt, om en halvtime ligger jeg og sooooooooooooovvvvvvvvvvvvver.
! solen står opp snart – det er vakkert – grip dagen !
1 kommentar:
Ingen kommentar-
Legg inn en kommentar