100,4 kilo

viste vekten da jeg kom hjem fra Halsa. Riktignok med badekåpe på, men naken under. I morges var jeg: 97,2 kilo uten klær. Jeg har en jobb og gjøre. Og i ukene fremover så handler det om å fokus på ”å ta jobben”.

Jeg kommer til å bruke bloggen til dette! Så for dere som synes at dette er uinterressant, uvesentlig eller kjedelig, finn dere noe annet å gjøre på, enn å lese dette.

”Å ta jobben” har også om en psykisk arbeidsdel. Skammen som sitter som en skorpe utenpå alle kiloene, blir utfordret. Redselen for å lykkes må igjen sees på, og eget selvbilde trer tydeligere fram.

Mest av alt, undres jeg over hvordan jeg i himmelens navn, greide å bli så svær. For nå er jeg svær. Jeg er så svær at det er ubehagelig. De siste 3 kiloene som kom på, kjentes ut som bly og i varmen ble det hele uutholdelig. Jeg greide å la være å ramle ned i en ”synes synd på meg sjøl greie”. Men jeg lengtet etter hverdagen for å få kommet i gang med jobben.

Og nå er hverdagen her, i hvert fall nesten. Bernt har dratt på jobb. Ruben er på SFO. Per Kristian sover og John Arvid grafser i lego og lager filmer. Jeg er i gang med brødbaking og skal ut å gå etterpå. En ½ time. Det er kjøligere i dag, og gudskjelov for det. Stemmen fungerer godt. Det meste er lagt til rette for å ”gjøre jobben”.

Det er en jobb å gå ned i vekt! Det er vanskelig fordi det krever overskudd. Det krever mye oppmerksomhet for å ikke miste energi, gå på sparebluss eller ta lettvindte løsninger. Det må handles, det må porsjoneres, det må leves ut.

Det er abslolutt ikke kosmetiske årsaker til mitt ønske om vektreduksjon. Det er blodig alvor! Det handler om helse. Jeg skulle fint levd med disse kiloene, hvis ikke det var fordi det gav tapt livskvalitet, ut i fra mine ønsker om hva kroppen min skal brukes til. Jeg har 4 alvorlige grunner til:

- forebygge tilbakefall av kreften (det er forsket på dette)
- Få bedre funksjon for armen min (lymfeødemet)
- Jeg skal operere ny pupp (det handler om størrelse)
- I stedet for minisk operasjon, gi kneet mindre vekt

Det er en ting som taler i mot, og det at jeg må ta medisiner. I 5 år skal jeg gå på Nolvadeks, et preperat som inneholder tamoksifen. Medisinen demper østrogenet. Krefttypen jeg hadde var østrogenstyrt. Medisinen kan forlenge livet mitt. Damer jeg har snakket med som har gått på dette, sier at de alle gikk opp i vekt, og ingen greide å gå ned mens de gikk på dette preperatet. Jeg er helt nødt til å motbevise dette. Det kan ta tid, men tid har jeg nok av.

Bivirkvingene av tamoksifen er at jeg er i overgangsalderen. Pang sa det, så var jeg der. Underlige skjelvinger, svettinger og hjertebank. Preperatet kan også fremkalle kreft andre steder, så jeg blir følgt opp hos gynekolog med måneders mellomrom. Jeg er ferdig med det triste i dette!

Derfor så begynner jeg ikke i arbeid før kroppen min har en helse til å tåle en trøkk. Det har ikke kroppen nå. Du skal være frisk for å være syk. Du skal ha en god helse for å tåle en trøkk i livet. Du skal ha overskudd for å greie en vektreduksjon, som gir varige resultater! For det må jo være et stort poeng, at det skal vare!

Neste uke starter jeg på herbalife produkter. Dette for å få en dra hjelp. De første 3 kiloene er bare valpefett og drar fort. De neste 10 kiloene sitter mer støpt og da mister jeg motivasjonen. Herbalife har de næringsstoffene jeg trenger. Jeg skal aldri forherlige slike produkter, fordi jeg tror at alle må finne sin egen gyldne middelvei, og det betyr maten som passer for egen kropp. Men det er helt nødvendig for meg med dra hjelp nå!

Jeg har ikke hatt krefter til å ”ta jobben” etter behandlingen (cellegift og stråling). Jeg skal passe på å ikke få lavt blodsukker, da gir jeg opp fort.

Vårens arbeid med egne grenser, vil gjøre stor nytte nå. Egne grenser for hva jeg tåler, orker og synes er ålreit å være med på, har fått nye bein å gå på. Jeg har tilegnet meg mange nye ferdigheter her, og nå skal de utfordres. Jeg trenger så visst ikke være med på alle festligheter, eller sitte lengst oppe eller utagere mest eller være klovn. Jeg kan hvis jeg vil, men nå styrer jeg det selv. For det er morsomt å sitte oppe seint, utagere, være klovn etc. Men det er best av alt å ha valget.

Viktigste jobben jeg har tatt, var at jeg sluttet å plukke opp de ”usagte og usynlige” behovene andre har. Behov som ikke formidles på en rederlig måte, får folk streve med sjøl! Særlig har jeg kjempet mot å ordne opp der folk er misfornøyde. Da har jeg brukt å underkaste meg og jeg liker absolutt ikke den følelsen det gir meg. For å bli helt fri, må jeg vel lære meg å stå i det, uten å stikke av. Foreløpig må jeg bare gå ut av situasjonene, fordi jeg ikke er kommet lenger enn det! Men jeg er på vei!

Jeg har også arbeidet med å være fornøyd med meg selv. Selv med 30 kilo pluss, har jeg trivdes, til tross for begrensningene det har gitt. Jeg har alltid pyntet meg og følt meg fin. Vedr. oppmerksomhet fra andre mennesker, gjenspeiles det mer i hvordan man tar det, enn hvordan man ser ut. Den som er fornøyd, får fornøydhet tilbake. Bare den som er lykkelig kan spre lykke.

Det er damer som ser mest på kiloene mine. De sier ikke så mye, de bare ser, med sånne snakkende øyne. Og det tar jeg ikke som et tegn på omsorg. Jeg ser at mange synes at fedme er forkastelig. Det er sorry! Jeg merker godt forskjell på omsorg og avsky, eller deres egen redsel. Det er mange psykologiske prosesser i dette. Når du nærmer deg å lykkes er det også damer som sier: ”Nå er du slank nok”.

Slanke damer som synes at 3 ekstra kilo på kroppen tynger, har rett til å kjenne det og ta tak i det. Hvis du skal ramle ut fra et vindu er det like katastrofalt å ramle fra 3.etasje, som fra 10 etasje. Dette skjønte vi da vi hadde barn på sykehus et år. Det er opprivevende uansett å bli utsatt for en belastning, om det er for noen uker eller et helt år.


Det er hvordan du tar det som teller. Da har denne fornøydhetsfaktoren min en stor fordel. Vi har et ansvar overfor kommende generasjon å være fornøyde. Misnøye brenner seg inn i barnesjeler, for de prøver å gjøre sine foreldre fornøyde. Men det er mer enn de kan makte, det er ikke deres ansvar. Voksne må gi seg sjøl denne gaven, fornøydhet.

Nå skal jeg ut i regnet å gå og skriver når jeg kommer tilbake.

Våt tvers igjennom. 40 minutters gange, det får holde, så jeg ikke mister piffen. Jeg er snar til å miste den, etter det blodslitet som behandlingen var. Men formen er stigende, det er den! Vi har spist lunsj. Nå blir det fokus på mat som er bra for alle.

”Egentlig er leverpostei godt, og det står at du blir opplagt hele dagen,” sier Per Kristian. Han har snakket en hel masse i hele sommer, han fortsetter: ”Jeg har lyst på kuleis i dag, men ikke nå, det er for tidlig. Vi må lage handleliste, mamma. Skriv opp det jeg sier”.
John Arvid: ”Kan jeg få pølse med brød til lunsj?”. ”Rist deg en skive og ta syltetøy på, nå er det hverdag. De glubsker i seg sunne saker og de blir fornøyde unger. Ferieflyten er over. Alle har behov for fokus på det sunne nå. Det er en brå overgang, fra å spise is hver dag til faste måltid igjen, men det er bare å ta det.
En ting må jeg skrive om før jeg legger ut dagens post. Jeg sier alltid farvel til noe, når jeg starter prosesser. Nå er det farvel til beskyttelsen. Den får jeg ordne på annet vis. Symbolsk sett, skal jeg tatovere en engel på ryggen min, som skal beskytte meg mot tilbakefall. Jeg er forresten lei av å leite etter engler på nettet. Jeg finner mange jeg liker, men ikke den jeg vil tatovere. Så har jeg lurt på om min engel kanskje er en mann. Vi får se!

Seksuelt har det fungert helt utmerket med stor kropp, det tror jeg ikke det er mange som tror på. Men det er sant. Idealene før i tiden, var jo store kropper (tegn på velstand), og noe var det vel godt for den gangen også.

Når du slanker deg blir puppene slappere, men det får gå. Jeg skal ned to størrelser i den høyre puppen, for å operere inn en ny i trivselsvektstørrelse. De tar da fett og hud fra magen. Alle jeg har snakket med, har vært fornøyde etter puppeoperasjon. Den nye puppen blir fast og fin, og den andre justeres etter den nye.


I blader synes jeg det er moro å se slike før og etter bilder, og jeg skal legge ut før og etter operasjon bilde av puppene mine. Men dette er litt frem i tid. Men innenfor rekkevidde.

Menn tar deg for den du er, så lenge du bærer det sjøl, har jeg merket. Det å være feminin, flott og karismatisk, har lite med vekt å gjøre. En dag skal jeg skrive om komplimenter, og så var det skammen da. Joda, jeg kommer til å blogge meg igjennom nye prosesser.

Jeg skulle gjerne vært den som var stor, i kampen mot alt hysteriet. Men det blir feil å ofre egen helse for dette.

Brødene er i ovnen. Jeg har mye bevegelse å gjøre i huset.

Vi hørs,
Betty