GOD DAG!

Jeg heter Betty og er 42 år og jeg er i levende livet. De beste stundene jeg har, de som gjør meg lykkelig, de har jeg litt av hver dag. Kreften, lærte meg å se rundt meg. Tvunget til å stoppe opp, er ikke en ønsket sak, så kanskje kan jeg bidra noe til deg, før du får en bråbrems i livet.

For det har jeg skjønt, det nytter ikke å springe unna seg selv, eller tro at det en kjenner av stress og ubehag, går over med å utsette seg selv. Hvis flere hadde prioritert å gjøre seg selv litt glad, så tror jeg at vi er mer tilstede i livet.

Det er ikke slik at jeg tror at jeg er den eneste som har sett lyset. Jeg har en blog, som jeg bruker i min egen prosess. Et redskap for mine tanker. Og siden jeg tror at jeg tilfeldigvis har noe å fare med, så blir det skrevet hver dag, slik er det i min verden.

De stunder som har gjort meg lykkelig, har aldri omhandlet penger. Det øyeblikket jeg kjente: WOW, nå var det fint å leve!, har alltid vært fri for økonomiske tanker. De lykkestundene har kommet, enten jeg har hatt mye eller lite penger i banken. Lykke stundene bare er der, som små søte drops, i en vanlig hverdag.

I dag voknet jeg med et brak. Vi hadde forsovet oss. Jeg var trøtt og irritert, så det gikk radigt unna. Det gikk en stund, før jeg slapp inn alle tankene fra i går, og hvordan går en videre med fokus på det fine?

Jeg har brukt mye krefter på, hvor lite det er å hente der ute. Da jeg var jævla sjuk lovet folk at når du blir frisk, så skal vi gjøre ditt og datt, men det som ble lovet har jeg ikke sett noen ting av. Da tenker jeg: at det sier folk når de ser at du er svak, og når du blir sterk, så bærer du deg sjøl, og da glemmer de det de sa. Det er så mye annet som må gjøres. Sannheten er vel at de sjøl ikkje tar ansvar for det de ønsker. Det var snakk om en fjelltur, en 5 retters middag og et lystig lag. Men neida, invitasjonene lar seg utebli, så det er rent pinlig.

Så sier jeg dette til Bernt, etter at ungene er gått. Og vi snakker om gamle forventninger, om gamle håp som vokner til live. Det er deilig å ha en mann som har stått an av, noen runder tidligere. Slik at en ikke ender opp som en bitter og forsmådd kvinne.

I dag tenker jeg masse på menneskene jeg traff på Montebello kreft-senter. Folk som har stått an av, som bidro med humør og med alt de eide. Det er folk som har håp, og som holdt fast i å leve mens de lever!

Men det er jo så forskjellig hva vi synes gir oss noen ting. Og jeg har brukt mye av livet på å gi andre, og kanskje trodd at slik måtte det være. Disse forventningene, har hengt som en klamp om min fot og jeg har latt meg dirigere.

Med tanke på det jeg delte i går, så blir jeg enda kvassere på hva som skal prioriteres. Det gir meg en følelse av å vinne litt hver dag, og da tror jeg at jeg får til det jeg ønsker.

Jeg styrer rattet på bussen min sjøl, og takker Marianne Straume (psykolog) for verdens beste funksjonelle bilde. I dag kl. 13:00 skal jeg avgjøre om jeg skal kjøre til Storlien og handle. Været ser bra ut det, og en frihentsfølelse kan passe på dagen.

Avslutter med en hilsen jeg fikk fra Marianne akkurat nå:
har deg i tankene og krysser alt som krysses kan og ber og håper på at du, Bernt og guttene slipper en ny runde med kreft! Og ja - ha fokus på det beste, inntil det verste er bevist klem Marianne.

Takk du skjønne kvinne og for at du også deler ditt, og for at jeg fikk dele sms`en med flere.

Bruk krefter på det som er nyttig for deg sjøl, slik blir du best nytte for andre. Så hvis dette du leste ikke gav deg noe ting, la det være! Meg gir det mye!

Betty