Hola! Yo me llamo Betty!

Kjære Dagbok!

I dag har det vært en kjempe rar dag. Det startet med at jeg gikk til gynekologen. Været var fint, og det er ikke lenger rart….

Saksopplysning:

Blogg er ingen dagbok! Blog er et offentlig rom som jeg benytter. Jeg er klar over hva jeg legger ut selv, det er faktisk jeg som skriver og trykker på print knappen. Jeg vet hva du vet om meg, det betyr ikke at du kjenner meg for det. Du vet det jeg vil at du skal vite! Dessuten så….

Historie:

Blog startet jeg å skrive når jeg var syk, og for dere som synes det ikke passer, finn dere noe annet å gjøre. Ikke det at jeg har fått høre noe negativt, jeg får egentlig ikke høre så mye om bloggen i det hele tatt. Det er for såvidt greit det. Men jeg tror, at noen der ute henter noe fra min erfaring. Men i allefall gjør jeg dette for egen prosess, for min egen del. Dessuten ble det en start, på boken jeg skriver. Jeg skal levere de 3 første kapitlene for gjennom lesning til min veleder den 1. September. 1. kapittel starter slik: De gikk hånd i hånd, parvis nedover fjellveien, taktfaste på…..

Dagen i dag:

Ja, jeg var hos gynekologen, og hun sa at hun likte ikke det hun så, så nå blir jeg innkalt på St.Olav. For en kvinne som meg, som har hatt kreft, så følger de med, og derfor blir det eventuelt tidlig avdekket. Jeg ble kald som en fisk, eller heller rolig, og tenkte at: Jeg har jo ikke kommet meg fra det ene, før det blir det andre. Jeg tenker rasjonelt, ingen sorger på forhånd.

Jeg var hos henne for 2. gang innen for 3 måneder. Blodprøvene var fine da. Men cysten hadde vokst seg dobbelt så stor og inni cysten var det hun omtalte: ”Jeg liker ikke det jeg ser”.

Jeg ringte ikke Bernt med en gang, men gikk på List og Hempe og hentet et bilde jeg sjøl har malt. Det heter faktisk: ”sorgen med dråper av håp” og det passet godt denne dagen. Jeg dro hjem og ringte Bernt da, passet på at ungene var unna. Ja, for det er et poeng. Ingenting er bekreftet ennå, så de trenger ikke å bli forstyrret. Jeg tenkte at det er kanskje best for Bernt å få tenke litt i fred, når han sykler hjem til oss. Han reagerte som meg, vi får vente å se og ikke ta sorgene på forskudd.

Men som han sa, et ledig minutt her, det er klart at jeg tenker igjennom livet. Har vi krefter til dette? Og svaret mitt er: klart vi har! Vi får ikke mer enn vi makter.

Det som er dypt fascinerende, er at jeg greier å holde fokus. Livet blir intenst og sterkt og jeg vil ikke gå glipp av et sekund av det. Bernt sa til meg: Ta deg et glass vin! Men det ble ikke så viktig. Det som har vært viktig i dag er å være i det jeg gjør, og tankene som kommer rundt dette. Jeg kiket ut vinduet fra kjøkkenet, på epletrærne, slik jeg gjør hver dag. Da oppdaget jeg 5 epler som jeg ikke har sett før. Tro mine ord, eplene er så få at de kan telles. Da skjønte jeg hvor lite vi egentlig ser, når vi ser og hvor lite vi greier å ta inn av livet.

Per Kristian spurte: ”Mamma, kan du følge meg opp?” Jeg spratt ut av skrivingen og sa: ”Ja, tusen takk”. En merkelig ting å si til noe som er vår hverdag. Jeg greier å holde fokus på det jeg har. Jeg tenker ikke i dag, at dette kan jeg miste, for det skal vi alle på et tidspunkt uansett. Livet det varer ikke evig, og alt er i endring.

Men jeg har tenkt i dag, at det er for ungene det eventuelt blir verst. De trenger at vi er sterke. Men om det så er det jeg tenker at det er, så skal jeg ikke overføre min redsel. De skal ikke ha ansvar for mine følelser. De har nok med sitt eget.

Det er rart å kjenne seg så blodsterk. Men sånn er det nå og fokusen er at ingenting har skjedd ennå. I beste fall er det bare å fjerne cystene, og det har mange kvinner gjordt før meg.

En tanke til jeg synes er verdt å dele i kveld, det er så mye jeg må lære. Alle bøkene jeg ikke har lest og John Arvid og meg som skal lære oss spansk sammen. Bernt kom hjem med en spansk-norsk, norsk-spansk ordbok og en kladdebok som jeg skal skrive i. Jeg har gjordt lekser med guttene og pratet med de som kunne bidra med noe rundt gitte tema.

Jeg synes det ville vært rart om jeg ikke skulle skrevet dette i kveld, men som alt annet tema på bloggen min, så er heller ikke dette noe å ringe meg ned for. Jeg krever, at hvis jeg tar det bra, så skal ikke andre komme med sine bekymringer. Det er det bare 4 personer som har rett til. Og i beste fall, så er det ingenting på gang, det var bare en dyktig gynekolog, som følgte opp saken. Føl og følg gjerne med, men ikke legg ditt opppå mitt. Jeg trenger at andre står, for det gjør jeg også selv. Det var dette med ”rett hjelp” som ble tema.

Det er helt naturlig å si: Livet er jævla rikt og i dag takker jeg livet!

Adios y Hola,
Betty